En Annan-verden var ikke mulig

Etter ti år går Kofi Annan av som FNs generalsekretær. Han etterlater seg en svekket organisasjon....

Av Stian Bromark
VI MÅ TILBAKE TIL SVENSKEN DAG HAMMARSKJÖLD på slutten av 1950-tallet for å finne en like markant generalsekretær for verdensorganisasjonen som Kofi Annan. I 2001 virket ingenting umulig for mannen fra Ghana. Han var den mest populære sekretæren noensinne. Derfor fikk han fortsette i fem nye år, selv om det var Asias tur til å få stillingsbetegnelsen. Innsatsen ble samme år kronet med Nobelprisen, og Annen hadde trolig vunnet kampen dersom ideologene i himmelen hadde skrevet ut nyvalg. Men så tok det brått slutt: USAs alenegang etter 11. september, korrupsjonsanklager mot FN, handlingslammelse i møte med etnisk rensning i Sudan og Zimbabwe, samt ansatte som ble beskyldt for seksuell trakassering, har bidratt til å true FNs eksistensberettigelse. På fotografier ser Annan fortsatt oppreist ut, men det er for fotografens skyld.

UNDER DEN KALDE KRIGEN MANØVRERTE FN mellom to stormakter. Sikkerhetsrådets fem faste medlemmer, deriblant Sovjetunionen og USA, hadde vetorett og blokkerte ethvert forsøk på at organisasjonen blandet seg inn i deres interessesfære. Etter murens fall fikk man fornyet tro på ideen om at FN kunne være et slags globalt politi som grep inn i konflikter før de eskalerte, og invasjonen av Irak i januar 1991 ble betraktet som et eksempel på organisasjonens relevans og handlekraft. Optimismen fortsatte å stige, selv om FN var ute av stand til å forhindre folkemordet i Rwanda i 1994. Alliansen med NATO i Kosovo i 1998 blir også regnet som et eksempel på vellykket inngripen fra verdenssamfunnet _ skjønt det hadde nok vært å foretrekke at Slobodan Milosevic aldri ble født. Også FNs humanitære arbeid syntes å være på hugget. Globalisering ble tidens slagord, og det kunne se ut som om vi endelig skulle få en overnasjonal organisasjon som var på høyde med vår tids viktigste utfordringer. Men det er bare tilsynelatende, skal vi tro den amerikanske journalisten James Traub i boka ”The Best Intentions. Kofi Annan and the UN in the Era of American Power”(2006). Han har fulgt Annans arbeid i FN-bygget tett de siste årene, og er ikke optimistisk på organisasjonens vegne. Det skyldes ikke bare at USA i dag er i en posisjon til å gjøre som de vil.

HAMMARSKJÖLD VAR EN SEKRETÆR SOM i kraft av sin viljesterke personlighet gjorde en forskjell. Kofi Annan, som har tilbrakt hele sitt voksne liv i FN og diplomatiet, var også en generalsekretær med menneskelige kvaliteter. Men Annans varemerke var ikke knyttneven, det var makt i hans foldede hender _ stoisk ro, dialog, forhandling. Ikke akkurat egenskaper som skremmer vettet av den nåværende kretsen rundt administrasjonen i Washington. ”Nice guys get crushed”, som en kapitteloverskrift lyder i Traubs bok. Annan visste at FN var mer avhengig av USA enn omvendt, og derfor ristet FN-bygningen av skrekk da George W. Bush i september 2002 utfordret FN til å støtte en invasjon av Irak, ifølge Traub. Annan fryktet ikke Saddam Hussein så mye som han fryktet for organisasjonens framtid. Generalsekretæren forsøkte å slå tilbake ved å erklære invasjonen for ”illegitim”. Tøft gjort, men Annans motvilje irriterte de FN-fiendtlige kretsene i USA, skal vi tro Traub. De satte alle krefter inn på å avdekke korrupsjon i systemet. De fant det, i olje-for-mat-programmet, som blant annet beriket Annans sønn, Kojo. Det var krise med stor K. Annan var på vei til å ta en Trygve Lie, som forsvant ut i kulda midtveis i andre periode. Det kunne han ikke tillate. Ikke så mye for egen skyld, som for FNs. Annan stilte på 60 Minutes og lovet storrengjøring.

DE SISTE ÅRENES HENDELSER har gjort Kofi Annans ettermæle rufsete. Men det er ikke Annan som har forandret seg radikalt i løpet av ti år, det er verden. FN får ikke lov til å opptre som verdenspoliti, organisasjonen fremstår i beste fall som et veltrent hundekorps som logrer og bjeffer når de lukter råttenskap. USAs interesse for FN vil gå i bølgedaler. Langt mer alvorlig for organisasjonens framtid er at den ikke gjenspeiler maktforholdene i verden. Her hjelper det ikke med kosmetiske forandringer i byråkratiet. Sikkerhetsrådet må utvides, vetoretten begrenses og makten gjenspeile fremtidens geopolitiske verdensbilde, skriver den amerikanske historikeren Paul Kennedy i ”The Parliament of Man” (2006). Det synes som en umulig oppgave. Verken USA eller Russland vil miste sin vetorett. Japan og Tyskland er to av de landene som bidrar mest til FN-budsjettet, men de får ingen plass i Sikkerhetsrådet. Kina vil ikke ha med verken India eller Japan. Storbritannia og Frankrike vil ikke avse sin makt til fordel for ett felleseuropeisk sete. Mexico og Argentina vil ikke være med på at Brasil får plassen som representant for Latin-Amerika. Og hvorfor Sør-Afrika fra Afrika, ikke Nigeria eller Egypt? Før, snarere enn siden, må FN gjenspeile det faktum at folk flest ikke bor i Vesten. Kina, India, Indonesia og Pakistan rommer nær halvparten av verdens befolkning. Innen FN kan feire sitt hundreårsjubileum i 2045, vil Kina være verdens fremste økonomiske stormakt. USA på andreplass, India på tredje. Hvem bryr seg da egentlig om hva Frankrike mener? Annan har i løpet av ti år effektivisert FN, og bestilt mange rapporter, men har ikke vært i stand til å utføre mirakler.

I NORGE ER FN HEVET OVER PARTIPOLITIKK. Vi følger FN-sporet fordi det er FN, ikke nødvendigvis fordi man er på rett spor. Slik er det ikke i resten av verden. En gang i tiden tronet FN i ensom majestet, men i dag har den ikke bare konkurranse fra andre institusjoner som tråkker inn på deres domene, men også fra stormakter som greier seg helt fint på egen hånd. Hvis USA vil ha noe gjort, så ordner de biffen raskere og mer effektivt enn FN. Kina og India er, og vil bli i større grad (som Russland og EU), egne blokker med egne agendaer. OAS, samarbeidsorganisasjonen mellom USA og Latin-Amerika, har satt demokrati og velstandsøkning på dagsorden. Den afrikanske unionen, som ble etablert i 2002, ønsker å rydde opp i egen bakgård. WTO og Verdensbanken trenger sårt en sosial profil. Internasjonale hjelpeorganisasjoner er ofte mer langsiktige i sitt arbeid med katastrofer og fattigdomsbekjempelse. Dette minner ikke om en ny, samlet verdensorden som trekker i samme retning, men smaker av alle mot alle. Alternativt som alliansetenkningen fra før første verdenskrig. Alt dette kan man ikke klandre Kofi Annan for. FN har det som skal til, men ”mangler politisk vilje”, har han selv sagt. James Traub formulerer det slik: ”FN kan ikke befri oss fra det vi frykter mest. Det skyldes ikke at den er laget feil, men at verdensorden er strukturert slik […] En verden som er så fragmentert, kan ikke holdes sammen av én eneste institusjon”. Ei heller av én mann.
Stian Bromark er forfatter og journalist


Minibiografi:
JAMES TRAUBS BOK OM FN, The Best Intentions”, er også en minibiografi over Kofi Annans liv. Han ble født i 1938 inn i en velstående, vestlig orientert og respektert familie i det landet som da het Gullkysten. Faren tok navnet Henry Reginald, moren Rose. Sønnen ble døpt Anthony, men i løpet av frigjøringskampene fra kolonimaktene, skiftet han til et afrikansk navn, Kofi (”født på en fredag”). I mars 1957 ble Ghana frigjort. Atten år gamle Annan så at verden forandret seg fundamentalt, uten at altfor mye blod ble spilt. Det var da han bestemte seg for å drive med politikk, skal vi tro James Traub.

HAN FIKK FORD-STIPEND og utdannet seg innen økonomi ved Macalester College i Minnesota, deretter mer økonomiutdannelse i Genève i Sveits. Studentene var ellers hvite, bortskjemte og rike, men Annan trivdes, ifølge en medstudent. ”Han var midtpunktet i vennekretsen og jentene forgudet ham”. Hans plan var å lære seg fransk og reise tilbake til Ghana. I 1962 takket han imidlertid ja til en beskjeden stilling i WTO. Først i 1974 ble drømmen oppfylt, og han fikk jobb i det statlige turistkontoret i Ghana. Men landets politiske elite var ikke var interessert i hans ideer. Så i 1976 dro han tilbake til FN i New York, hvor han klatret på karrierestigen opp til toppen i januar 1997.

GJENNOMBRUDDET KOM I 1990, da han forhandlet om FN-tjenestemenn som var strandet i Kuwait og Irak, en jobb han egentlig ikke var kvalifisert til. Hendelsen forvandlet Annan fra en anonym FN-byråkrat til en internasjonalt helt. Det fortsatte han å være til langt inn på 2000-tallet. Men de siste årenes turbulens i organisasjonen har vært en personlig belastning. Den vanligvis så stoiske Annan har flere ganger mistet besinnelsen i møte med journalister og ambassadører, ifølge Traub. Det bekrefter kanskje først og fremst at Annan også bare er et menneske.

Klikk her for å lese mer

Bjørn Gabrielsen: Veien ut

Bjørn Gabrielsen:
Veien ut
Kagge forlag

Antihyttekos
Besk samfunnskritikk blir neppe mer spiselig enn dette.

Anmeldt av Stian Bromark
Du kan putte Bjørn Gabrielsen ned i et norgesglass, og han vil likevel komme opp igjen med en innsiktsfull og fornøyelig reiseskildring. I «Veien ut» har han tilbrakt ett år i en primitiv hytte i Nordmarka. Etter beskrivelsene å dømme, er den ikke større enn en fyrstikkeske, og han lever tilsynelatende helt ok uten boblebad og plasmaskjerm over peisen. Provoserende.

Penga eller livet?
Det minner om et trist liv, slik det blir beskrevet av folk som har triste liv. Men Gabrielsen har sine bøker og sine hunder. Urbant liv med kontor, kafeer og venner er en sykkeltur unna. Han kan hoppe av når nettene blir lange og kulda setter inn, og risikerer ikke annet enn å ha skuslet bort nok et forskudd.
Rapporten fra ett år i primitiviteten kunne, hvis andre styrte tastaturet, fort endt opp som bitter, selvforaktende sivilisasjonskritikk. Men Gabrielsen er en skribent utrustet med så mye selvinnsikt og selvironi at du knapt merker at du blir kritisert.

I USA går slike bøker for tida gjerne under tittelen «Not Buying It: My Year Without Shopping», som handler om å leve et fullverdig liv uten brødbakemaskin. Gabrielsens lesere er tross alt nordmenn, som har vært ute en fimbulvinter før, så det skal grovere kost til for at vi lar oss imponere. Utedoen skal i hvert fall være fem kilometer unna hytta. Noen vil kunne bli fristet av å «hoppe av karusellen» eller velge «simple living», men Gabrielsen vil kle dårlig å gå inn i rollen som eremittprofet.
Gabrielsen konkluderer da også med at ett år i frihet ikke har gjort ham spesielt mye lykkeligere.


Gledesdreper
Man blir ikke akkurat fristet til å leve uten strøm. De som har barn, vet at barn kan dø uten PlayStation. Men Gabrielsens perspektiv utenfra setter vår egen overflod i relieff. På kjøpet får man helt ubrukelige råd, så som å lage jevning av maur og oppvaskvann av bjørkeblader. Noen vil kunne bli støtt av bokas underliggende moralisme. De fortjener mer enn én pekefinger stukket inn i øynene.
Gabrielsen har rett i at det sier noe om vår tid når talsmannen for landets største miljøbevegelse, som kjører bil, røyker og er glad i dyr, australsk vin, blir framstilt som en gledesdreper. Det sier også noe om vår tid at flertallet føler seg mer støtt av dem som går motstrøms enn omvendt, som om det er vegetarianeren, pasifisten og syklisten som har gjort noe galt. Mange ville byttet ut kjøpekraft med handlekraft, hvis de bare visste hva som skulle til. Selv har jeg bare én flatskjerm. Men til gjengjeld ser jeg aldri på den.

Klikk her for å lese mer

Morten Strøksnes: Hva skjer i Nord-Norge?

Morten A. Strøksnes:
Hva skjer i Nord-Norge?
Kagge

Håp i hengende snøre
En ny klassiker om Nord-Norge
Anmeldt av Stian Bromark

Journalist og idéhistoriker Morten Strøksnes (f. 1965) har tidligere utgitt bøker om Israel og Øst-Europa, denne gang retter han blikket mot Nord-Norge – utvilsomt det mest eksotiske reisemålet av de tre. Eller kanskje ikke. Hvem vet. Det er vel derfor folk stiller det samme spørsmålet igjen og igjen.

Dyrke ord
”Hva skjer i Nord-Norge?” er en slags frittstående oppfølger til Ottar Brox-klassikeren med samme tittel fra 1966. Det eneste bøkene har felles, er spørsmålet. Der Brox, i hvert fall i dag, fortoner seg som en reaksjonær romantiker, framstår Strøksnes som nøktern i sitt syn på ”mulighetenes landsdel”. Her finnes ingen nostalgi og lite ideologisk slagside, smått med nedlatenhet og null stakkarsliggjøring. Selv Brox behandler Strøksnes med respekt. Der Brox slo et slag for en utrydningstruet type, fiskerbonden, er Strøksnes mer opptatt av å utforske hvordan små, fraflytningstruede samfunn kan bli attraktive ved å satse på ”innovasjon, sammensmeltning, attraktive hybrider, samarbeid, kosmopolitisme, kunnskap, kunst og kultur”.

Støre & Strøksnes
Reisa, som hovedsakelig foregår i bil, starter i Vesterålen og avsluttes i Murmansk. Underveis møter Strøksnes forfall og resignasjon, men også en del optimisme – spesielt på steder med utsikt til olje- og gassforekomster. Skikkelig visjonær blir ikke Strøksnes før han kommer ”hjem”, til Kirkenes, hvor han tilbrakte de første 16 årene av sitt liv. Det er tilfeldigvis også der Finnmarks fremtidige urbane senter burde ligge, mener han. Her kommer vår alles helt Jonas Gahr Støre inn, som har et ”brennende engasjement” for Barentssamarbeidet og som har utpekt nord som satsningsområde nummer en. Strøksnes klyver opp i rådgiverstolen og foreslår å gjøre bygningsmassen fra A/S Sydvaranger om til møteplasser for kultur- og kunnskapsproduksjon, opprette et Barentsuniversitet og å bygge jernbane fra Kirkenes til Nikel i Russland, for å knytte tettere bånd til Finland, Russland og Kina.

Kvass og lyrisk
Analytikeren Strøksnes kan med hell bli Ap-politiker i sitt neste liv, men boka skiller seg positivt ut på grunn av de litterære kvalitetene. Stilen er kald og kvass i den ene setningen, lyrisk og empatisk i den neste. Han er ikke selvironisk og selvutleverende som kollega Bjørn Gabrielsen, men begge har en velutviklet sans for absurde situasjoner, fakta som bryter forventninger og anekdoter større enn seg selv. Strøksnes diskriminerer heller ikke kildene; et tilfeldig møte, gamle avisutklipp, sitater fra filosofer, saksdokumenter, kronikker, sangtekster – alt blir vektlagt samme verdi fordi informasjonen filtreres gjennom samme (be)trakter. Det blir gjerne minneverdige tekster av denne typen uærbødighet. ”Hva skjer i Nord-Norge?”, del II, er intet unntak og et bevis på at oppfølgeren alltid er bedre enn originalen.

Klikk her for å lese mer

Tor Obrestads store AKP-roman

Tor Obrestad: "Vi skal kle fjellet med menneske og våpen", anmeldt i Dagbladet.

Klikk her for å lese mer