En Annan-verden var ikke mulig

Etter ti år går Kofi Annan av som FNs generalsekretær. Han etterlater seg en svekket organisasjon....

Av Stian Bromark
VI MÅ TILBAKE TIL SVENSKEN DAG HAMMARSKJÖLD på slutten av 1950-tallet for å finne en like markant generalsekretær for verdensorganisasjonen som Kofi Annan. I 2001 virket ingenting umulig for mannen fra Ghana. Han var den mest populære sekretæren noensinne. Derfor fikk han fortsette i fem nye år, selv om det var Asias tur til å få stillingsbetegnelsen. Innsatsen ble samme år kronet med Nobelprisen, og Annen hadde trolig vunnet kampen dersom ideologene i himmelen hadde skrevet ut nyvalg. Men så tok det brått slutt: USAs alenegang etter 11. september, korrupsjonsanklager mot FN, handlingslammelse i møte med etnisk rensning i Sudan og Zimbabwe, samt ansatte som ble beskyldt for seksuell trakassering, har bidratt til å true FNs eksistensberettigelse. På fotografier ser Annan fortsatt oppreist ut, men det er for fotografens skyld.

UNDER DEN KALDE KRIGEN MANØVRERTE FN mellom to stormakter. Sikkerhetsrådets fem faste medlemmer, deriblant Sovjetunionen og USA, hadde vetorett og blokkerte ethvert forsøk på at organisasjonen blandet seg inn i deres interessesfære. Etter murens fall fikk man fornyet tro på ideen om at FN kunne være et slags globalt politi som grep inn i konflikter før de eskalerte, og invasjonen av Irak i januar 1991 ble betraktet som et eksempel på organisasjonens relevans og handlekraft. Optimismen fortsatte å stige, selv om FN var ute av stand til å forhindre folkemordet i Rwanda i 1994. Alliansen med NATO i Kosovo i 1998 blir også regnet som et eksempel på vellykket inngripen fra verdenssamfunnet _ skjønt det hadde nok vært å foretrekke at Slobodan Milosevic aldri ble født. Også FNs humanitære arbeid syntes å være på hugget. Globalisering ble tidens slagord, og det kunne se ut som om vi endelig skulle få en overnasjonal organisasjon som var på høyde med vår tids viktigste utfordringer. Men det er bare tilsynelatende, skal vi tro den amerikanske journalisten James Traub i boka ”The Best Intentions. Kofi Annan and the UN in the Era of American Power”(2006). Han har fulgt Annans arbeid i FN-bygget tett de siste årene, og er ikke optimistisk på organisasjonens vegne. Det skyldes ikke bare at USA i dag er i en posisjon til å gjøre som de vil.

HAMMARSKJÖLD VAR EN SEKRETÆR SOM i kraft av sin viljesterke personlighet gjorde en forskjell. Kofi Annan, som har tilbrakt hele sitt voksne liv i FN og diplomatiet, var også en generalsekretær med menneskelige kvaliteter. Men Annans varemerke var ikke knyttneven, det var makt i hans foldede hender _ stoisk ro, dialog, forhandling. Ikke akkurat egenskaper som skremmer vettet av den nåværende kretsen rundt administrasjonen i Washington. ”Nice guys get crushed”, som en kapitteloverskrift lyder i Traubs bok. Annan visste at FN var mer avhengig av USA enn omvendt, og derfor ristet FN-bygningen av skrekk da George W. Bush i september 2002 utfordret FN til å støtte en invasjon av Irak, ifølge Traub. Annan fryktet ikke Saddam Hussein så mye som han fryktet for organisasjonens framtid. Generalsekretæren forsøkte å slå tilbake ved å erklære invasjonen for ”illegitim”. Tøft gjort, men Annans motvilje irriterte de FN-fiendtlige kretsene i USA, skal vi tro Traub. De satte alle krefter inn på å avdekke korrupsjon i systemet. De fant det, i olje-for-mat-programmet, som blant annet beriket Annans sønn, Kojo. Det var krise med stor K. Annan var på vei til å ta en Trygve Lie, som forsvant ut i kulda midtveis i andre periode. Det kunne han ikke tillate. Ikke så mye for egen skyld, som for FNs. Annan stilte på 60 Minutes og lovet storrengjøring.

DE SISTE ÅRENES HENDELSER har gjort Kofi Annans ettermæle rufsete. Men det er ikke Annan som har forandret seg radikalt i løpet av ti år, det er verden. FN får ikke lov til å opptre som verdenspoliti, organisasjonen fremstår i beste fall som et veltrent hundekorps som logrer og bjeffer når de lukter råttenskap. USAs interesse for FN vil gå i bølgedaler. Langt mer alvorlig for organisasjonens framtid er at den ikke gjenspeiler maktforholdene i verden. Her hjelper det ikke med kosmetiske forandringer i byråkratiet. Sikkerhetsrådet må utvides, vetoretten begrenses og makten gjenspeile fremtidens geopolitiske verdensbilde, skriver den amerikanske historikeren Paul Kennedy i ”The Parliament of Man” (2006). Det synes som en umulig oppgave. Verken USA eller Russland vil miste sin vetorett. Japan og Tyskland er to av de landene som bidrar mest til FN-budsjettet, men de får ingen plass i Sikkerhetsrådet. Kina vil ikke ha med verken India eller Japan. Storbritannia og Frankrike vil ikke avse sin makt til fordel for ett felleseuropeisk sete. Mexico og Argentina vil ikke være med på at Brasil får plassen som representant for Latin-Amerika. Og hvorfor Sør-Afrika fra Afrika, ikke Nigeria eller Egypt? Før, snarere enn siden, må FN gjenspeile det faktum at folk flest ikke bor i Vesten. Kina, India, Indonesia og Pakistan rommer nær halvparten av verdens befolkning. Innen FN kan feire sitt hundreårsjubileum i 2045, vil Kina være verdens fremste økonomiske stormakt. USA på andreplass, India på tredje. Hvem bryr seg da egentlig om hva Frankrike mener? Annan har i løpet av ti år effektivisert FN, og bestilt mange rapporter, men har ikke vært i stand til å utføre mirakler.

I NORGE ER FN HEVET OVER PARTIPOLITIKK. Vi følger FN-sporet fordi det er FN, ikke nødvendigvis fordi man er på rett spor. Slik er det ikke i resten av verden. En gang i tiden tronet FN i ensom majestet, men i dag har den ikke bare konkurranse fra andre institusjoner som tråkker inn på deres domene, men også fra stormakter som greier seg helt fint på egen hånd. Hvis USA vil ha noe gjort, så ordner de biffen raskere og mer effektivt enn FN. Kina og India er, og vil bli i større grad (som Russland og EU), egne blokker med egne agendaer. OAS, samarbeidsorganisasjonen mellom USA og Latin-Amerika, har satt demokrati og velstandsøkning på dagsorden. Den afrikanske unionen, som ble etablert i 2002, ønsker å rydde opp i egen bakgård. WTO og Verdensbanken trenger sårt en sosial profil. Internasjonale hjelpeorganisasjoner er ofte mer langsiktige i sitt arbeid med katastrofer og fattigdomsbekjempelse. Dette minner ikke om en ny, samlet verdensorden som trekker i samme retning, men smaker av alle mot alle. Alternativt som alliansetenkningen fra før første verdenskrig. Alt dette kan man ikke klandre Kofi Annan for. FN har det som skal til, men ”mangler politisk vilje”, har han selv sagt. James Traub formulerer det slik: ”FN kan ikke befri oss fra det vi frykter mest. Det skyldes ikke at den er laget feil, men at verdensorden er strukturert slik […] En verden som er så fragmentert, kan ikke holdes sammen av én eneste institusjon”. Ei heller av én mann.
Stian Bromark er forfatter og journalist


Minibiografi:
JAMES TRAUBS BOK OM FN, The Best Intentions”, er også en minibiografi over Kofi Annans liv. Han ble født i 1938 inn i en velstående, vestlig orientert og respektert familie i det landet som da het Gullkysten. Faren tok navnet Henry Reginald, moren Rose. Sønnen ble døpt Anthony, men i løpet av frigjøringskampene fra kolonimaktene, skiftet han til et afrikansk navn, Kofi (”født på en fredag”). I mars 1957 ble Ghana frigjort. Atten år gamle Annan så at verden forandret seg fundamentalt, uten at altfor mye blod ble spilt. Det var da han bestemte seg for å drive med politikk, skal vi tro James Traub.

HAN FIKK FORD-STIPEND og utdannet seg innen økonomi ved Macalester College i Minnesota, deretter mer økonomiutdannelse i Genève i Sveits. Studentene var ellers hvite, bortskjemte og rike, men Annan trivdes, ifølge en medstudent. ”Han var midtpunktet i vennekretsen og jentene forgudet ham”. Hans plan var å lære seg fransk og reise tilbake til Ghana. I 1962 takket han imidlertid ja til en beskjeden stilling i WTO. Først i 1974 ble drømmen oppfylt, og han fikk jobb i det statlige turistkontoret i Ghana. Men landets politiske elite var ikke var interessert i hans ideer. Så i 1976 dro han tilbake til FN i New York, hvor han klatret på karrierestigen opp til toppen i januar 1997.

GJENNOMBRUDDET KOM I 1990, da han forhandlet om FN-tjenestemenn som var strandet i Kuwait og Irak, en jobb han egentlig ikke var kvalifisert til. Hendelsen forvandlet Annan fra en anonym FN-byråkrat til en internasjonalt helt. Det fortsatte han å være til langt inn på 2000-tallet. Men de siste årenes turbulens i organisasjonen har vært en personlig belastning. Den vanligvis så stoiske Annan har flere ganger mistet besinnelsen i møte med journalister og ambassadører, ifølge Traub. Det bekrefter kanskje først og fremst at Annan også bare er et menneske.