Presidentens nyttige idioter
USAs venstreintellektuelle er Bush-regimets nyttige idioter. Skal vi ikke snart slutte å etterape amerikanerne?
(Christopher Hitchens)
Av Stian Bromark, Dagbladet
HISTORIEN LIGGER MULIGENS PÅ SOTTESENG, men den blir holdt kunstig i live av intellektuelle som har interesse av at dikotomier opprettholdes. Verdier er mer ladet med politisk mening enn på lenge. Aktører på høyre og venstre leter febrilsk etter den mest presise analysen av konfliktlinjene etter Den kalde krigens slutt og spesielt etter terrorangrepet på WTC 11. september 2001. Fra USA lyder det siste forsøket slik: Den amerikanske venstresiden er død fordi den oppfører seg som Bush’ nyttige idioter ...
(Tony Judt)
DET VAR DEN VENSTRERADIKALE FORFATTEREN Tony Judt (av blant annet ”Postwar. A History of Europe since 1945”) som fyrte av kraftsalvene i slutten av september i tidsskriftet London Review of Books. Han ramser opp flere helten på venstresiden: Paul Berman er blant annet kommentator i The New Yorker. I sin bok ”Terror og liberalisme”, som utkom på norsk i 2003, kaller han islamismen for vår tids nazisme og fascisme. Christopher Hitchens er også med, den britisk-amerikanske venstresidekjemperen som gjorde seg tvilsom med sin Bush-hyllest før og underveis i USAs krig mot Irak og Afghanistan. Peter Beinhart er en tredje helt, som i sin ferske utgivelse ”The Good Fight” sammenligner krigen mot terror med begynnelsen på Den kalde krigen. Michael Ignatieff er en fjerde, New Yorker-sjefredaktør David Remnick en femte, Thomas Friedman en sjette. Også prominente europeere har fått plass på den mindre hyggelige lista, som for eksempel André Glucksmann og Vaclav Havel.
HVA HAR SÅ DENNE BROKETE FORSAMLINGEN gjort seg skyldig i? Direkte eller indirekte støtter de den nåværende amerikanske utenrikspolitiske linja. Den er, som kjent, i mer eller mindre grad påvirket av de såkalte nykonservative. Dermed er de også mer tilbøyelige til å akseptere at amerikanernes sivile rettigheter blir innskrenket, og at internasjonal lov og rett blir ignorert. Alt sammen fordi de, i likhet med de nykonservative, betrakter islam(-isme) som den fremste trussel mot vestlig demokrati og menneskerettigheter. Det viktigste grepet i denne kampen, er modernisering av Midtøsten. Nå kan vi bare fortsette: Dette fører igjen til at denne ”nye” venstresiden støtter Israel i kampen mot sine arabiske naboer, som igjen fører til at konfliktlinjene blir skjerpet i USA, mellom de som er pro-jødiske versus de som er mot krigen i Irak… Her rakner argumentasjonen.
SÅ LANGT VEKK FRA KJERNEN er det mulig å komme hvis man tenker som under Den kalde krigen: Du er med eller mot oss. Du er god eller slem. For eller mot frihet. Her er frontene klarere i USA enn i Norge, fordi ideen om Israels påvirkning på USAs utenrikspolitikk er mer enn bare enn myte. Tony Judt har lenge vært en av de argeste kritikerne av Israels politikk. Dermed har også folk som Hitchens, Berman og Friedman lett kunnet avvise ham som krakilsk og forpliktet av sine gamle analyser. Tony Judt er uten tvil en kald kriger selv, men han har et poeng når en liberaler som Peter Beinhart henviser til Joseph McCarthy som et positivt forbilde for bekjempelsen av Det onde. I bunn ligger spørsmålet om hva slags rolle USA skal spille i verden: Er USA forpliktet til å eksportere sin forbilledlige samfunnsmodell til resten av verden? Eller handler den amerikanske tradisjonen om å erkjenne at man er like moralsk tvilsom som alle andre, skjønt midlene til å bekjempe skavankene er ulikt fordelt? Tvil versus skråsikkerhet. Den nye amerikanske venstresiden er dogmatisk overbevist om at ”våre” verdier er best, mener Judt, og derfor må vi lede krigen mot islam-fascismen, som flere av dem kaller det. Dette er også et begrep Bush bruker i sin kamp mot terroren. Hvor går da skillet? Og de intellektuelle – hvis oppgave er å kritisere makta – hvor er de?
DETTE ER IKKE ET SPESIFIKT AMERIKANSK DILEMMA. I Norge har vi også liberalere som blir rammet av den samme kritikken. I en artikkel i Dagbladet nylig kalte statsviter Henrik Thune dem for nykonservative; journalist Hege Storhaug, kulturkritiker Nina Witoszek, debattredaktør Knut Olav Åmås, med flere. Thune fikk svar på tiltale av unge høyrefolk som mente Thune misbrukte begrepet. Det alle på Thunes liste synes å ha felles, mente Nikolai Astrup, Torbjørn Røe Isaken og Nils August Andresen, var at de hadde uttalt seg kritisk om islam. Det samme gjelder interessant nok Judts liste, som nesten utelukkende består av dogmatiske islam-kritikere. Hege Storhaug tar en Berman og sammenligner islamisme med fascisme og nazisme i sin siste bok, for øvrig i likhet med gamleradikaleren Hans Magnus Enzensberger. Så det eksistensielle spørsmålet er: Går det an å være kritisk til islam, eventuelt islamismen, uten også å støtte Bush i hans kamp mot terror, med alt hva det innebærer av overvåking, krig og floskelretorikk?
SVARET MÅ VÆRE JA, skjønt det forutsetter et nyansert og oppdatert verdensbilde. I et intervju med Morgenbladet bekreftet nylig forfatteren Dag Solstad hvor vanskelig det har blitt å påstå at A henger sammen med B. Solstad er en av de få menneskene i verden som ikke skammer seg over å innrømme at han er ”antiamerikaner”. Folk som er ”anti” et folkeferd, pleier vanligvis å få mye kjeft, men det mest interessante her er hva slags kategorisk verdensbilde Solstad tenker innenfor. Som svar på utenriksminister Støres kritikk av at han deler inn verden i ”vi og ”dem” i sin siste roman, svarer Solstad: ”Hvis han [Støre] mener at Norge er i en sånn politisk situasjon at vi ikke er delt mellom vi og de andre, da er min bok totalt meningsløs som politisk roman.” Solstad ramser opp flere motpoler, deriblant den mellom kristne og muslimer. Det er det fantastiske med vår tid. Det er mulig å være antiamerikaner og Bush’ nyttige idiot på samme tid. Vi lever i et land hvor utenriksministeren høres ut som en intellektuell mens vår fremste forfatter høres ut som en utenriksminister.
TONY JUDT SER AT DET FINNES FUNDAMENTALT forskjellige måter å forstå verden på, også internt på venstresiden, og han kaster ut noen karakteristikker for å sjekke responsen. Judt kaller dem Bush’ nyttige idioter, Thune bruker betegnelsen ”nykonservatisme” om samme trend. Vi må ta høyde for at de har rett, selv om vi risikerer å gjøre Solstads roman meningsløs: De politiske skillelinjene i dag går mellom de som tror det eksisterer et ”vi” og et ”dem” og de som foretrekker å stoppe etter ”vi”, mellom de som vil bruke intoleranse for å bekjempe intoleranse og de som appellerer til besinnelse, mellom de som tror vestlige verdier fra opplysningstiden er best og de som fortsatt venter på opplysningstiden både i Øst og Vest. Dette er riktig, ingen tvil i verden om det. Problemet er bare at analysen forutsetter et ”vi” og et ”dem”, og dermed er vi tilbake til Cubakrisa i 1962. Sånn sett er vi alle idioter. Men noen er nyttigere enn andre.
Stian Bromark er forfatter og journalist
(Christopher Hitchens)Av Stian Bromark, Dagbladet
HISTORIEN LIGGER MULIGENS PÅ SOTTESENG, men den blir holdt kunstig i live av intellektuelle som har interesse av at dikotomier opprettholdes. Verdier er mer ladet med politisk mening enn på lenge. Aktører på høyre og venstre leter febrilsk etter den mest presise analysen av konfliktlinjene etter Den kalde krigens slutt og spesielt etter terrorangrepet på WTC 11. september 2001. Fra USA lyder det siste forsøket slik: Den amerikanske venstresiden er død fordi den oppfører seg som Bush’ nyttige idioter ...
(Tony Judt)DET VAR DEN VENSTRERADIKALE FORFATTEREN Tony Judt (av blant annet ”Postwar. A History of Europe since 1945”) som fyrte av kraftsalvene i slutten av september i tidsskriftet London Review of Books. Han ramser opp flere helten på venstresiden: Paul Berman er blant annet kommentator i The New Yorker. I sin bok ”Terror og liberalisme”, som utkom på norsk i 2003, kaller han islamismen for vår tids nazisme og fascisme. Christopher Hitchens er også med, den britisk-amerikanske venstresidekjemperen som gjorde seg tvilsom med sin Bush-hyllest før og underveis i USAs krig mot Irak og Afghanistan. Peter Beinhart er en tredje helt, som i sin ferske utgivelse ”The Good Fight” sammenligner krigen mot terror med begynnelsen på Den kalde krigen. Michael Ignatieff er en fjerde, New Yorker-sjefredaktør David Remnick en femte, Thomas Friedman en sjette. Også prominente europeere har fått plass på den mindre hyggelige lista, som for eksempel André Glucksmann og Vaclav Havel.
HVA HAR SÅ DENNE BROKETE FORSAMLINGEN gjort seg skyldig i? Direkte eller indirekte støtter de den nåværende amerikanske utenrikspolitiske linja. Den er, som kjent, i mer eller mindre grad påvirket av de såkalte nykonservative. Dermed er de også mer tilbøyelige til å akseptere at amerikanernes sivile rettigheter blir innskrenket, og at internasjonal lov og rett blir ignorert. Alt sammen fordi de, i likhet med de nykonservative, betrakter islam(-isme) som den fremste trussel mot vestlig demokrati og menneskerettigheter. Det viktigste grepet i denne kampen, er modernisering av Midtøsten. Nå kan vi bare fortsette: Dette fører igjen til at denne ”nye” venstresiden støtter Israel i kampen mot sine arabiske naboer, som igjen fører til at konfliktlinjene blir skjerpet i USA, mellom de som er pro-jødiske versus de som er mot krigen i Irak… Her rakner argumentasjonen.
SÅ LANGT VEKK FRA KJERNEN er det mulig å komme hvis man tenker som under Den kalde krigen: Du er med eller mot oss. Du er god eller slem. For eller mot frihet. Her er frontene klarere i USA enn i Norge, fordi ideen om Israels påvirkning på USAs utenrikspolitikk er mer enn bare enn myte. Tony Judt har lenge vært en av de argeste kritikerne av Israels politikk. Dermed har også folk som Hitchens, Berman og Friedman lett kunnet avvise ham som krakilsk og forpliktet av sine gamle analyser. Tony Judt er uten tvil en kald kriger selv, men han har et poeng når en liberaler som Peter Beinhart henviser til Joseph McCarthy som et positivt forbilde for bekjempelsen av Det onde. I bunn ligger spørsmålet om hva slags rolle USA skal spille i verden: Er USA forpliktet til å eksportere sin forbilledlige samfunnsmodell til resten av verden? Eller handler den amerikanske tradisjonen om å erkjenne at man er like moralsk tvilsom som alle andre, skjønt midlene til å bekjempe skavankene er ulikt fordelt? Tvil versus skråsikkerhet. Den nye amerikanske venstresiden er dogmatisk overbevist om at ”våre” verdier er best, mener Judt, og derfor må vi lede krigen mot islam-fascismen, som flere av dem kaller det. Dette er også et begrep Bush bruker i sin kamp mot terroren. Hvor går da skillet? Og de intellektuelle – hvis oppgave er å kritisere makta – hvor er de?
DETTE ER IKKE ET SPESIFIKT AMERIKANSK DILEMMA. I Norge har vi også liberalere som blir rammet av den samme kritikken. I en artikkel i Dagbladet nylig kalte statsviter Henrik Thune dem for nykonservative; journalist Hege Storhaug, kulturkritiker Nina Witoszek, debattredaktør Knut Olav Åmås, med flere. Thune fikk svar på tiltale av unge høyrefolk som mente Thune misbrukte begrepet. Det alle på Thunes liste synes å ha felles, mente Nikolai Astrup, Torbjørn Røe Isaken og Nils August Andresen, var at de hadde uttalt seg kritisk om islam. Det samme gjelder interessant nok Judts liste, som nesten utelukkende består av dogmatiske islam-kritikere. Hege Storhaug tar en Berman og sammenligner islamisme med fascisme og nazisme i sin siste bok, for øvrig i likhet med gamleradikaleren Hans Magnus Enzensberger. Så det eksistensielle spørsmålet er: Går det an å være kritisk til islam, eventuelt islamismen, uten også å støtte Bush i hans kamp mot terror, med alt hva det innebærer av overvåking, krig og floskelretorikk?
SVARET MÅ VÆRE JA, skjønt det forutsetter et nyansert og oppdatert verdensbilde. I et intervju med Morgenbladet bekreftet nylig forfatteren Dag Solstad hvor vanskelig det har blitt å påstå at A henger sammen med B. Solstad er en av de få menneskene i verden som ikke skammer seg over å innrømme at han er ”antiamerikaner”. Folk som er ”anti” et folkeferd, pleier vanligvis å få mye kjeft, men det mest interessante her er hva slags kategorisk verdensbilde Solstad tenker innenfor. Som svar på utenriksminister Støres kritikk av at han deler inn verden i ”vi og ”dem” i sin siste roman, svarer Solstad: ”Hvis han [Støre] mener at Norge er i en sånn politisk situasjon at vi ikke er delt mellom vi og de andre, da er min bok totalt meningsløs som politisk roman.” Solstad ramser opp flere motpoler, deriblant den mellom kristne og muslimer. Det er det fantastiske med vår tid. Det er mulig å være antiamerikaner og Bush’ nyttige idiot på samme tid. Vi lever i et land hvor utenriksministeren høres ut som en intellektuell mens vår fremste forfatter høres ut som en utenriksminister.
TONY JUDT SER AT DET FINNES FUNDAMENTALT forskjellige måter å forstå verden på, også internt på venstresiden, og han kaster ut noen karakteristikker for å sjekke responsen. Judt kaller dem Bush’ nyttige idioter, Thune bruker betegnelsen ”nykonservatisme” om samme trend. Vi må ta høyde for at de har rett, selv om vi risikerer å gjøre Solstads roman meningsløs: De politiske skillelinjene i dag går mellom de som tror det eksisterer et ”vi” og et ”dem” og de som foretrekker å stoppe etter ”vi”, mellom de som vil bruke intoleranse for å bekjempe intoleranse og de som appellerer til besinnelse, mellom de som tror vestlige verdier fra opplysningstiden er best og de som fortsatt venter på opplysningstiden både i Øst og Vest. Dette er riktig, ingen tvil i verden om det. Problemet er bare at analysen forutsetter et ”vi” og et ”dem”, og dermed er vi tilbake til Cubakrisa i 1962. Sånn sett er vi alle idioter. Men noen er nyttigere enn andre.
Stian Bromark er forfatter og journalist
posted by Stian Bromark | 9:35 a.m.
<< Home