Kunnskapsrevolusjon
Når samtiden forandrer seg, gjør også fortiden det. I Kina, men ikke i Norge.
Av Stian Bromark, forfatter og journalist, Ny Tid
Det diskuteres om vi trenger en kanon i Norge, som om det ikke finnes en allerede. Fra Snorre via Petter Dass og Wergeland til Dag Solstad. I antologier, kåringer og tv-programmer – deres urokkelige posisjon bekreftes daglig i offentligheten og, mer subtilt, i skolepensum. Har man først blitt kanonisert i Norge..., skal det mye til for at man mister glorien. Ta Dag Solstad. Han har beholdt sin ikonstatus takket være sekstiåtternes evne til å reprodusere mennesker som elsker syklister som takler vannplaning og lektorer som slår i hjel paraplyer fordi Ibsen ikke lenger blir verdsatt i vår samtid.
Vår nasjonale kanon vil forbli uforandret fordi litteraturen spiller på lag med historikerlauget. Sagt på en annen måte; så lenge 1800-tallet i historiebøkene blir beskrevet som et århundre som handlet om angsten for fremmed påvirkning, vil Wergeland og Bjørnson stå som flaggstenger. ”Camilla Collett: hvordan belyser hun kvinnespørsmålet på midten av 1800-tallet i Amtmandens Døttre? Skriv 500 ord til neste torsdag”. ”Alexander Kiellands Gift fra 1881 – et oppgjør med latinen eller europeisk dannelseslærdom? Et par ord, takk”. Spesielt Solstads ”Gymnaslærer Pedersen”(1982) er som skapt for stilskriving om den norske politiske ånden fra 1970-tallet. Derfor kommer han til å bli stående.
Hvis vi trenger en ny kanon, må historieskrivingen revideres først. Her kan gammalradikalerne se til sitt gamle forbilde Kina. I det nyeste skolepensum i Shanghai er Mao redusert til en fotnote. Bokstavlig talt. Bondeopprør er en bisetning, sosialisme en leddsetning. Nesten alt vondt og feil er kastet ut med Mao i Yangtze-elven, til fordel for et Kina preget av en langvarig globaliseringsprosess med teknologiske nyvinninger og handel med utenomverden. Det marxistiske og nasjonalistiske er erstattet av kunnskap som ”forebereder studentene på den globale diskursen”, ifølge en Shanghai-professor i New York Times. Før vi smiler av kinesernes ”ja til fri flyt av kapital, nei til fri flyt av sannheten”, er det verdt å merke seg at kineserne her har skjønt noe historikere i Europa ennå ikke har fått med seg: at Kinas teknologi og handel i århundrer var en forutsetning for europeisk vekst.
Å redusere kulturrevolusjonen til en parentes, er i overkant revisjonistisk. Men hamskiftet understreker i det minste en vital erkjennelse: Historien er til for samtidens skyld, ikke omvendt. Her hjemme har vi også behov for modernisering, men de nye lærebøkene bekrefter generelt at hver nasjon er en øy, og Norge en egen planet. Lenge trodde jeg det var forfatternes skyld, inntil jeg spurte en skolebokredaktør hvorfor historieverkene var så klaustrofobiske og xenofobiske. De hadde forsøkt å gjøre stoffet mer internasjonalt, men lærerne ville ikke ha det, svarte han. Hvorfor ikke? Han så på meg, smilte overbærende og hvisket: ”Du må huske på at veldig mange lærere er godt over femti”.
Underforstått; de foretrekker status quo.
Det lover ikke godt, siden utdanningssystemet er lagt opp til at de gamle til enhver tid underviser de unge. Men skjer det en forandring, skal jeg vedde sykkelen min på at morgendagens lærere kommer til å velge fremtidsoptimisten Jan Kjærstad framfor samtidspessimisten Solstad som tidsåndens fremste representant. Kvalitet har ingenting med saken å gjøre.
sbromark.blogspot.com
Av Stian Bromark, forfatter og journalist, Ny Tid
Det diskuteres om vi trenger en kanon i Norge, som om det ikke finnes en allerede. Fra Snorre via Petter Dass og Wergeland til Dag Solstad. I antologier, kåringer og tv-programmer – deres urokkelige posisjon bekreftes daglig i offentligheten og, mer subtilt, i skolepensum. Har man først blitt kanonisert i Norge..., skal det mye til for at man mister glorien. Ta Dag Solstad. Han har beholdt sin ikonstatus takket være sekstiåtternes evne til å reprodusere mennesker som elsker syklister som takler vannplaning og lektorer som slår i hjel paraplyer fordi Ibsen ikke lenger blir verdsatt i vår samtid.
Vår nasjonale kanon vil forbli uforandret fordi litteraturen spiller på lag med historikerlauget. Sagt på en annen måte; så lenge 1800-tallet i historiebøkene blir beskrevet som et århundre som handlet om angsten for fremmed påvirkning, vil Wergeland og Bjørnson stå som flaggstenger. ”Camilla Collett: hvordan belyser hun kvinnespørsmålet på midten av 1800-tallet i Amtmandens Døttre? Skriv 500 ord til neste torsdag”. ”Alexander Kiellands Gift fra 1881 – et oppgjør med latinen eller europeisk dannelseslærdom? Et par ord, takk”. Spesielt Solstads ”Gymnaslærer Pedersen”(1982) er som skapt for stilskriving om den norske politiske ånden fra 1970-tallet. Derfor kommer han til å bli stående.
Hvis vi trenger en ny kanon, må historieskrivingen revideres først. Her kan gammalradikalerne se til sitt gamle forbilde Kina. I det nyeste skolepensum i Shanghai er Mao redusert til en fotnote. Bokstavlig talt. Bondeopprør er en bisetning, sosialisme en leddsetning. Nesten alt vondt og feil er kastet ut med Mao i Yangtze-elven, til fordel for et Kina preget av en langvarig globaliseringsprosess med teknologiske nyvinninger og handel med utenomverden. Det marxistiske og nasjonalistiske er erstattet av kunnskap som ”forebereder studentene på den globale diskursen”, ifølge en Shanghai-professor i New York Times. Før vi smiler av kinesernes ”ja til fri flyt av kapital, nei til fri flyt av sannheten”, er det verdt å merke seg at kineserne her har skjønt noe historikere i Europa ennå ikke har fått med seg: at Kinas teknologi og handel i århundrer var en forutsetning for europeisk vekst.
Å redusere kulturrevolusjonen til en parentes, er i overkant revisjonistisk. Men hamskiftet understreker i det minste en vital erkjennelse: Historien er til for samtidens skyld, ikke omvendt. Her hjemme har vi også behov for modernisering, men de nye lærebøkene bekrefter generelt at hver nasjon er en øy, og Norge en egen planet. Lenge trodde jeg det var forfatternes skyld, inntil jeg spurte en skolebokredaktør hvorfor historieverkene var så klaustrofobiske og xenofobiske. De hadde forsøkt å gjøre stoffet mer internasjonalt, men lærerne ville ikke ha det, svarte han. Hvorfor ikke? Han så på meg, smilte overbærende og hvisket: ”Du må huske på at veldig mange lærere er godt over femti”.
Underforstått; de foretrekker status quo.
Det lover ikke godt, siden utdanningssystemet er lagt opp til at de gamle til enhver tid underviser de unge. Men skjer det en forandring, skal jeg vedde sykkelen min på at morgendagens lærere kommer til å velge fremtidsoptimisten Jan Kjærstad framfor samtidspessimisten Solstad som tidsåndens fremste representant. Kvalitet har ingenting med saken å gjøre.
sbromark.blogspot.com
posted by Stian Bromark | 2:13 p.m.
<< Home