Fargerikt fellesskap i Andeby

Vil du ha tolerante unger? Vel, plasser ungene foran tv-en og sett på Disney ...

Av Stian Bromark
Dagbladet, 12. august 2006


GJENNOM TRE HUNDRE ÅR HAR MENNESKER blitt tiltrukket og avskrekket av piratenes plyndringer. I disse dager strømmer vi til kinoen av samme årsak. Men i dag er sjørøverne mer feminine enn homsepatruljen. Det spilles ikke mer ketchup enn det er plass til på ei pølse. Dagens enøyde sjøbanditt er ikke redd for mytteri, han frykter kjærligheten. Kaptein Sabeltann er muligens en farlig mann, men det er ikke Jack Sparrow.

DISNEY-STORFILMEN ”PIRATES OF THE CARIBBEAN: Dead Man’s Chest”, som nylig hadde premiere, baserer seg på en skummel og virkelighetstro innendørs båttur i Disneyland. Den ble lansert på 1960-tallet og er siden modernisert, utvidet og revidert i takt med tiden. I 2003 hadde den første Pirates-filmen premiere med Johnny Depp i rollen som Sparrow. Den var Disneys største kassasuksess det året, og Depp ble Oscar-nominert for sin originale nytolkning av den mytiske sjørøverfiguren. Depps Sparrow er klønete, identitetsforvirret, forfengelig, småkunstnerisk og uhyre selvopptatt. Hadde du møtt ham i en mørk fjordtarm, ville du ikke blitt redd. Du ville ledd. Jack Sparrow fortjener vår medlidenhet. Noe feiler Sparrow, men vi vet ikke hva. Heldigvis har vi amerikanere. De har også denne gangen diagnostisert seg fram til sin favorittsykdom: Jack Sparrow lider av politisk korrekthet.

500 MILLIONER MENNESKER HAR BESØKT den populære attraksjonen i Disneyland siden 1964. I 1997 skapte fornøyelsesparken furore da de forandret noen av elementene i showet. En klassiker skal tross alt ikke forandres. Den største diskusjonen dreide seg om en scene der piratene forfølger noen landsbykvinner de åpenbart er i ferd med å voldta. En slik hendelse er ikke lett å forklare for de minste. Men kanskje mer avgjørende: En slik hendelse fremstiller Det annet kjønn som underdanige og passive. Piratene var med andre ord ikke politisk korrekte. Så fra 1997 løp ikke lenger han etter henne, mennene løp etter matfatene de bar på. Piratene var ikke sultne på kjød, men på frukt og brød. ”Vi er følsomme for ting som kan fremstå som politisk ukorrekt”, kommenterte Disneys pressetalsmann den gangen. I filmversjonen er dette tatt et hakk lenger - sjørøverne løper ikke lenger etter pupper og lår, eierne av dem jager sjørøverne.

KRITIKERNE AV FORANDRINGEN HEVDER at storkonsernet er rammet av tidsånden. Disney vil ikke støte noen, unntatt tilhengerne av det politisk ukorrekte, sier de. Ifølge den amerikanske journalisten, forfatteren og filmviteren Douglas Brode bekrefter det bare hvor kunnskapsløse dagens selvutnevnte enfant terribles (altså de umuliuse) er. Disney er ikke rammet av tidsånden, Disney skapte tidsånden. I boka ”Multiculturalisme and the Mouse. Race and Sex in Disney Entertainment”, som nylig utkom i USA, hevder han at Walt Disney (1901-1966) var først ute med å forfekte politisk korrekthet. Disney fremstilte den amerikanske urbefolkningen, afrikanske amerikanere, kvinner og homofile i et positivt lys mange tiår før det ble stuereint i annen fin- og populærkultur. Hos Disney er ikke bare forskjellighet helt ok, det er en berikelse for verden.

DOUGLAS BRODE ER DERFOR, som man kan gjette seg til, ingen populær mann. Walt Disney blir vanligvis portrettert som en konservativ nostalgiker, og i visse sirkler er Disney-imperialismen det nærmeste vi kommer en definisjon av politisk ukorrekthet. Riktignok har Mikke, Donald & co noen hengivne finkulturelle fans, men norske foreldre insisterer fortsatt på at Thorbjørn Egners oppbyggelige viser og fortellinger er å foretrekke. Verken B-gjengen, Onkel Skrue eller Fetter Anton er spesielt gode forbilder. I sin forrige bok, “From Walt to Woodstock“, påsto Brode at Disney skapte motkulturbevegelsen fra 1968. Nå roper han: Lenge leve Peter Pan og Tigerlilje! (1954). Disneys multikulturelle visjon finner han inkarnert i den populære paviljongen It’s a small world, som første gang ble introdusert under verdensutstillingen i New York i 1963, i samarbeid med UNICEF. Fra mai 1966 ble den et fast innslag i Disneyland, California. På denne tiden var den dominerende amerikanske kulturen hvit, protestantisk og mannlig, men Disneys drøm var å åpne vår horisont for all verdens folkeslag.

I EUROPA STÅR DONALD STERKERE enn Mikke Mus. I USA er det omvendt. Det er et avslørende faktum. Donald bærer nemlig alle karakteristikkene av “white trash“. Han er ingen sympatisk type, egosentrisk, dum og temperamentsfull som han er. Mikke, derimot, er Disneys første svarte helt. I Mikkes debutfilm, “Steamboat Willie” fra 1928, opptrer han i rollen som elvebåtkaptein. Han nynner på gospelsanger mens båten driver på ei sørstatselv. I hans neste film, “The Opry House” (også fra 1928), introduserer Mikke ragtime for et hvitt publikum. I “The Jazz Fool” (1929) bringer han jazzen inn i en middelklasseforstad. Walt Disney selv, av halvt skotsk og halvt irsk opphav, oppfattet seg som en afrikansk amerikaner i sjel og sinn, skal vi tro Brode. Mikke er hans alter ego. Mikke er outsideren som må strebe for å få innpass i det gode selskap. Svarte blir av Disney gjennomført portrettert som likestilte med hvite, eller i et mer positivt lys, ifølge Brode. Det samme gjelder andre minoritetsgrupper, som indianere, latinamerikanere og jøder. Dette var årsaken til at Hitler betraktet Walt Disney som “den farligste” filmskaperen i Hollywood.

WALT DISNEY FRAMSTILLER ANNERLEDESVÆRENDE med sympati. I “Dumbo” fra 1941 får elefanten med de store ørene hjelp av tre kråker, med åpenbare afrikansk-amerikanske trekk, til å snu et handikapp til en styrke. Kvinner kan knapt beskyldes for å være annerledes eller en minoritet, men også feminismen beredte Disney grunnen for, skal vi tro Brode. Selv i Snøhvit-filmen (1937) mener Brode å se tegn på tidlig kvinnefrigjøring. I Grimms original er det dvergene som krever av Snøhvit at hun skal vaske og lage mat for å få lov til å bli. I Disneys versjon er det Snøhvit selv som foreslår det. Og kaller hun ikke huset for et dukkehjem, en klar referanse til Ibsens kvinnesaksforkjemper Nora? Det finnes også mange antydninger om homofili i Disneys verden, skal vi tro Brode. En bekreftelse på at Brode har rett, er at flere kristne amerikanske organisasjoner i lengre tid har boikottet Disney fordi de mener konsernet promoterer homofili. Det var, og er delvis fortsatt, uhørt at to menn kysser hverandre på film i Hollywood. Men det gjør altså Snipp og Snapp i 1944. De er riktignok ekorn, men de er gutter, og de koser seg.

DOUGLAS BRODES FORSVARSTALE for Disney er ensidig og provoserende, og kan imøtegås med mange eksempler. Men vi kommer ikke utenom det faktum at Walt Disney tok seg friheter andre filmskapere på samme tid ble nektet. Det var for eksempel forbudt å vise nakne kropper i Hollywood-filmer, men Disney greide likevel å snike inn kvinnelig frigjorthet i “Fantasia” fra 1941. Animert underholdning for barn ble ikke tatt på alvor, da som nå. To gutteekorn som kysser er tross alt ikke det samme som to voksne mannfolk, eller? Disneys prosjekt var å spre gode holdninger og kunnskap gjennom underholdning. Slik har Disney-ånden blitt vedlikeholdt også etter hans død. I den sterkt kritiske amerikanske dokumentaren “Mouse Monopoly” ser vi bilder av noen utkledde, hvite småjenter. Regissørens hensikt er å vise hvor lett påvirkelig barn er, og hvor uheldig makt Disney-konsernet fortsatt har. Hvem trenger venner når man har sånne fiender. Jentene er nemlig utkledd som Pocahontas, en farget jente som både er miljøverner og pasifist. En gratis tur til Disneyland for den som kommer på et bedre forbilde tilpasset det 21. århundre.
Stian Bromark er forfatter og forlagsredaktør