Nansenskammen

Fridtjof Nansen har hovedrollen i fortellingen om Norge som fredsnasjon, men hans største statsmannsbragd er et skammelig kapittel i europeisk historie...

Av Stian Bromark
[tyrkia] 20. oktober 1922: «Tjuefem kilometer med kjerrer, som blir dratt av kuer, okser og skitne vannbøfler. Ved siden av går utslitte, standhaftige menn, kvinner og barn, med tørklær på hodet. De vandrer viljeløst ved siden av sine jordiske eiendeler… Det er en stille prosesjon. Ingen lager en lyd. Det eneste de kan gjøre, er å fortsette å gå.»

Slik beskriver forfatteren Ernest Hemingway (1899-1961) scenene som utspiller seg i grenseområdet mellom Tyrkia og Hellas høsten 1922. Greske familier med røtter i Tyrkia, røtter som strekker seg flere tusen år tilbake, blir revet opp med roten, stammen og greinene og bedt om å «komme hjem». Ikke nødvendigvis fordi de snakker gresk, eller nærer spesielt sterke følelser for Hellas, men fordi de skiller seg ut med en annen religiøs overbevisning enn tyrkere flest.
I Hellas skjer det samme. Hele byer blir tømt. Mange av dem som blir sendt av gårde har ikke engang bakgrunn fra Tyrkia, men fra andre land underlagt det gamle osmanske riket. Det spiller ingen rolle. De er muslimer, og har lite eller ingenting i Hellas å gjøre. De skal også «hjem» – men de gleder seg ikke.
Arkitekten

1,6 millioner mennesker ble tvunget på flukt i årene 1922 og 1923. Og i sentrum for det hele finner vi nordmannen, polarhelten og diplomaten Fridtjof Nansen (1861-1930). Nansen arbeidet intenst for å få en slutt på konflikten mellom Tyrkia og Hellas på dette tidspunktet. Så kom beskjeden fra det norske nobelinstituttet. Nansen var utpekt til verdens fremste fredspris, blant annet fordi han forsøkte å finne en mer permanent løsning. Den fant han. Dessverre, har noen sagt.
30. januar 1923 ble Lausanne-konvensjonen undertegnet, med Nansen som oppfinner og arkitekt. Teksten lyder: «Fra 1. mai 1923 skal tvungen utveksling foretas av tyrkiske borgere med greskortodoks religion og bosatt på tyrkisk territorium, og av greske borgere med muslimsk religion og bosatt på gresk territorium». Ifølge Nansens biograf, Roland Huntford, var dette «trolig det største han utrettet som internasjonal statsmann». Løsningen har da også blitt sammenlignet med andre store bedrifter i verdenshistorien, som utrenskningen av jøder i Spania i 1492 og utkastningen av hugenottene fra Frankrike i 1685.

Det skal sies at konflikten mellom Tyrkia og Hellas var latent lenge før Nansen entret scenen. Noen kan finne på å sette startpunktet for konflikten til antikken, med de første greske bosetningene rundt Svartehavet og i Lilleasia. Andre vil velge tyrkernes erobring av Konstantinopel i 1453, eller den greske uavhengighetskrigen i 1830, da Hellas frigjorde seg fra 400 års osmansk «åk».
Kanskje gir det mest mening å starte i kjølvannet av første verdenskrig, da grekerne satte inn en storoffensiv mot en av taperne, Tyrkia. Drømmen om et «Stor-Hellas» fikk en renessanse, og Hellas ville ha tilbake Smyrna/Izmir fra Tyrkia. 14. mai 1919 gikk Hellas, med alliert hjelp, til angrep. De gjenerobret byen, men grekerne var mer ambisiøse. I to angrep i 1920-21 gikk Hellas løs på den vestlige delen av Tyrkia.

Da grekerne var på vei inn i Konstantinopel, satte imidlertid de allierte foten ned. Samtidig kom president Mustafa «Atatürk» Kemal (1881-1938) til makten. Han gikk til motangrep i august 1922, og erobret tilbake Smyrna/Izmir. De greske soldatene tok bena fatt, og med dem flyktet sivilbefolkningen. Kemal erklærte at grekerne ikke lenger var ønsket på tyrkisk jord. Hundretusener av flyktninger var på vei mot Hellas. Verden ble tilskuer til en gresk tragedie på tyrkisk jord. Noen måtte handle.

Det er da Nansen våkner. Han går til Folkeforbundet og krever at hans mandat for de russiske flyktningene utvides til også å gjelde de greske flyktningene. Det blir godkjent. Men hva skal han gjøre? Det internasjonale samfunnet kan gripe inn og forlange at også mennesker av ortodoks opprinnelse har en plass i Tyrkia. Eller Hellas kan ta imot de greske flyktningene, og la det være med det. Men, med Balkan-krigene i bakhodet, mener Nansen at etnisk sammenblanding innenfor en nasjonalstat er kilder til konflikt og krig.

Som Bruce Clark og Mark Mazover dokumenterer i henholdsvis Twice a Stranger. How Mass Expulsion Forged Moderne Greece and Turkey (2006) og Salonica. City of Ghosts. Christians, Muslims and Jews 1430-1950 (2004), levde imidlertid muslimer og ortodokse mer enn godt med hverandre i både Hellas og Tyrkia gjennom flere hundre år. Statslederne var derimot av en annen oppfatning, infisert som de var av moderne europeisk nasjonalisme. Også den norske historikeren Berit Tolleshaug, som har skrevet Fridtjof Nansen. En norsk helt i en gresk tragedie? (2001), mener det var andre, mer aktuelle forklaringer enn etnisk sammenblanding som lå til grunn for konflikten: «De etniske motsetningene som medførte en masseflukt av nesten en million osmanske grekere, var derfor ikke primært et resultat av grunnleggende spenninger mellom osmanske grekere og tyrkere. Den brutale opprykkingen av hellenistisk sivilisasjon skyldtes i første rekke ungtyrkernes politikk og følgene av de greske Megali Idea-forestillingene [drømmen om Stor-Hellas, red.anm], samt kortsiktige stormaktshensyn.»

Journalisten Bruce Clark stikker spaden inn i gapet mellom den politiske eliten og folk flest i Twice a Stranger. Det finnes stabler med bøker som diskuterer de juridiske aspektene ved den tvungne folkeutvekslingen, men få har tatt seg tid til å spørre dem som opplevde det. Traumet har fortsatt å være en levende del av grekernes og tyrkernes bevissthet siden 1923, og noen av dem som ble direkte berørt, lever fortsatt. Hver fjerde greker stammer i dag fra de osmanske grekerne.

Svarene som går igjen når Clark spør eldre tyrkere og grekere hva de mener om utvekslingen, er at det var eneste utvei. Ofte, når Clark spør dem om de savner sitt hjemland, svarer de nei, herregud. Men, skriver Clark, blir du med dem hjem og kikker på bildene som henger på veggene og smaker litt på den kruttsterke kaffen, får du helt andre svar. På et gresk med tyrkisk aksent eller et tyrkisk med gresk aksent, i et hus i Hellas som en gang tilhørte muslimer eller i et hus i Tyrkia som en gang tilhørte ortodokse grekere, i en by som man en gang ikke visste om var gresk eller tyrkisk, forteller de hvordan det egentlig var.
Konklusjonen, skriver Clark, er at den nasjonale ideologien har virket over all forventning. Det blir tatt for gitt at det er en god ting å komme «hjem», selv om du ikke kjenner deg igjen og blir betraktet som annenrangs borger fordi du har levd med «fienden». Du ble kanskje født som flerkulturell, men skal dø som monokulturell. Blir refrenget terpet nok ganger, begynner du raskt å synge med. Tyrkiske og greske skolebøker er fulle av ukvemsord om erkefienden, men folkesanger, romaner og filmer uttrykker påfallende ofte en lengsel etter forsoning og gjenforening, skriver Clark.

Folk er trege. Kanskje skyldes det at arkitekturen motarbeider den offisielle ideologien. Både Hellas og Tyrkia er fulle av påminnelser om deres hybride kultur. I forkant av OL i Athen i 2004 diskuterte grekerne høylydt hvor de muslimske idrettsutøvere kunne be. Det endte med at de bygde en midlertidig brakke i deltakerlandsbyen. I debatten var det ingen som nevnte at Athen sentrum blant annet huser en 500 år gammel moské som engang var viktig. Den kunne enkelt ha blitt restaurert. Ifølgegreske konservatorer venter rundt 2300 osmanske monumenter i Hellas på å bli pusset opp, men myndighetene lar dem forfalle – i håp om at det fremskynder det kollektive hukommelsestapet.

Dette er også bakteppet for historiker Mark Mazovers bejublede Salonica. Byen er Hellas’ nest største, ligger i nord og blir gjerne kalt Thessaloniki på norsk. En gang bodde det mange jøder, grekere og tyrkere der. Slik er det ikke lenger. Nå er det flest grekere i gatene. Tyrkerne forsvant i 1923 som et ledd i folkeutvekslingen. Jødene måtte forlate byen i 1943, fordi nazistene sa det, selv om de hadde vært en integrert del av bybildet siden de kom fra Spania i 1492.
Boka er en nyttig påminnelse om at verden er et lunefullt sted. I 500 år rådet toleranse, pragmatisme og gjensidig respekt i byen. Så kom moderniteten, og vips – tilbake står Thessaloniki som et monument over en verden som ikke beveger seg mot mer globalisering, men mot mer nasjonalisering.

Nansen var et barn av sin tid, og han mente, i likhet med mange andre som var blitt oppflasket på ideen om Athen som sivilisasjonens vugge, at hensynet til Hellas veide tyngre enn hensynet til Tyrkia. Han var da også formelt oppnevnt til oppdraget av greske myndigheter og de allierte. Grekerne ble tilbudt økonomisk kompensasjon, slik at de skulle greie å takle den massive innvandringen av såkalte landsmenn. Det var ikke nok. Mange grekere i Tyrkia flyktet for sine liv. Det var ikke tilfellet for tyrkere i Hellas, selv om Mazover hevder det var den greske terroriseringen av muslimer noen år tidligere, blant annet i Thessaloniki, som skapte den tilsvarende reaksjonen fra Atatürk. Det er plausibelt, skal vi tro hans biograf, Andrew Mango (Atatürk fra 1999). Atatürk ble nemlig født i Thessaloniki og tok sin militære utdanning der. Familien måtte flykte til Tyrkia i 1913, året etter at grekerne overtok byen. Stemningen var ikke akkurat munter i Hellas i 1922 heller, men 400 000 muslimske grekere ble nødt for å flytte av én enkelt årsak: Det måtte gjøres plass til de nyankomne.

Det råder et snev av usikkerhet knyttet til hvem som kom på forslaget først. Clark mener Fridtjof Nansen og den tidligere greske statsministeren Eleftherios Venizelos (1864-1936) kom på ideen samtidig. Mark Mazover erklærer mer bastant at det var Nansen. Den greske eks-statsministeren har selv hevdet det samme, i likhet med den britiske ambassadøren i Konstantinopel. Tolleshaug er enig. De fleste andre kilder peker også mot nordmannen som den mest sentrale aktøren fra start til slutt. Ved utgangen av året 1924 var utvekslingen gjennomført i grove trekk. Hellas fikk 1,2 millioner flyktninger, mens Tyrkia fikk 400.000 muslimer. Først på 1950-tallet åpnet myndighetene i Tyrkia og Hellas for at de nye innbyggerne kunne flytte tilbake om de ville.

Lausanne-konvensjonen skapte presedens. I 1937 oppfordret britene jødene og palestinerne til å opptre like fleksibelt som Hellas og Tyrkia hadde gjort i 1923. Nazi-Tyskland fremforhandlet flere avtaler om tvungen folkeutveksling med italienerne, og med russerne fra 1939 til 1941, igjen med henvisning til Lausanne. Også Winston Churchill og Franklin Roosevelt var direkte inspirert av Tyrkia-Hellas-konflikten da de etter annen verdenskrig flyttet 12 millioner tyskere fra Øst-Europa til det som senere ble Vest-Tyskland. Folkeutvekslingen mellom India og Pakistan i 1947 var ikke forankret i en internasjonal avtale, men motivasjonen og retorikken var lett gjenkjennelig. 1923 var et tragisk år i europeisk historie, men det fortsatte å hjemsøke verden i mange tiår etterpå.

Tvungen utveksling av mennesker er ikke lenger en akseptabel måte å løse konflikter på. FNs menneskerettigheter vektlegger individet på bekostning av kollektiv identitet, og FNs resolusjon 194 (III) fastslår at flyktninger som er blitt fordrevet i forbindelse med krig, har rett til å vende tilbake.
Dette kunne ikke Nansen vite. Han trodde nok han gjorde en god gjerning. Han var naiv, og forsto ikke at hans internasjonale ry ble brukt av grekerne og de allierte. Så kanskje har de rett som henviser til vår nasjonalhelt som forløperen til norsk fredsarbeid. Naivisme, også kalt idealisme, er fortsatt den norske utenrikspolitikkens rettesnor, og Norge blir fortsatt misbrukt av storpolitiske aktører i et spill vi ofte ikke har oversikt over, også kalt realpolitikk. Og ja, vi er fortsatt overbevist om at personlige relasjoner og enkeltaktører kan rydde opp i problemer FN ikke får til. Vel og merke hvis aktørene er norske. Men, som historien fra 1923 viser – oppskriften har sine svakheter hvis aktørene har mangelfullt utviklet kultyrsyn.

I dag er det ubehagelig å tenke at mennesker kan tvangsflyttes fordi de er av en annen religiøs oppfatning. Verden er full av land hvor religiøse og etniske minoriteter bor side om side. I Nord-Irland – hvorfor ikke bare tvangsflytte alle protestanter til nord og alle katolikker til sør? Nei, det går ikke. Det bryter med internasjonale kjøreregler, og det bryter med menneskeverdet. Og først og fremst bryter det med tanken om at mennesker av ulik opprinnelse kan leve fredelig side om side. Utvekslingen i 1923 var tvungen, ikke frivillig. Ifølge flere av Mazovers kilder var det bare «fanatikere» som ville flytte til Tyrkia. De fleste var allerede hjemme.
Selv om folkeutveksling ikke praktiseres lenger, er vi fortsatt overbevist om at kulturblanding er skadelig, og myndighetene regulerer demografien i verden basert på mistenksomhet. Vi vil ikke ha for mange muslimer i Europa, og vi kvier oss for å si at Tyrkia hører hjemme i EU. Nansen var et barn av sin tid, og vi er hans barnebarn.

Publisert i Ny Tid 26. mai 2006.
Alle rettigheter forbeholdt Ny Tid og forfatteren.