Bare en taper

Enzensberger er en hodeløs hane som bruser med fjærene.

Av Stian Bromark, forfatter og forlagsredaktør

Samfunnsdebattanten og forfatteren Hans Magnus Enzensberger (f. 1929) var sin generasjons ledende intellektuelle i Tyskland, og bidro blant annet på 1980-tallet med skarpe analyser av den norske væremåten. Det er vanskelig å komme på noen... som fremsto som et tydeligere intellektuelt forbilde enn den politisk og stilistisk uforutsigbare Enzensberger. I hvert fall for oss med pretensjoner i spennet mellom akademia og journalistikk. Noam Chomsky har alltid hatt noe krakilsk over seg, Edward W. Said manglet tyskerens ironi og vidd, Pierre Bourdieu manglet den språklige elegansen, Jürgen Habermas er fortsatt for gravalvorlig.

(Hans Magnus Enzensberger)

Men i Enzensbergers siste utgivelse, Skrekkens menn. Om den radikale taper, er det indikasjoner på at mannen har fått varig svekkede analyseevner. Det var antydninger allerede i Borgerkrig (1993), der han avsluttet sin analyse av verdens moderne kriger med følgende fatalistiske holdning: ”Kashmir-problemet kan vi ikke stå til ansvar for; striden mellom sunni- og shiamuslimer, mellom tamiler og singalesere forstår vi oss temmelig lite på; hva det skal bli til i Angola, må først og fremst landets innbyggere avgjøre.”

Istedenfor å oppmuntre oss til å forstå islam og konflikten på Sri Lanka, ber han spesifikt den tyske leser om å konsentrere seg om landets egne ”borgerkriger”, ikke de som foregår der ute i verden. I essayet "Hitlers genganger" fra 1991, trykt opp i samlingen Zigzag (dansk utg.1998), sammenligner han Saddam Hussein med Hitler. Det går alltid galt. Man kunne fylt et helt nyhetsmagasin med diktatorer som har blitt sammenlignet med Hitler, og felles for dem alle er at de får den lille bartemannen til å fremstå som en langt mer harmløs skurk enn det han var. Dimensjoner og nyanser forsvinner: "Det kostede utallige mennesker livet å få Hitler fjernet. Prisen for å fjerne Saddam Hussein fra jordens overflade vil være astronomisk, selv om hans ønske om at udløse en atomkrig måske ikke vil gå i opfyldelse." Enzensberger tok feil. Bush-krigene mot Irak-despoten ble ikke starten på en ny verdenskrig. Og seks millioner jøder er her fortsatt.

I Skrekkens menn snakker Enzensberger om "de arabiske samfunnenes tilbakeståenhet", "den mangelfulle kunnskapskulturen" og "et kollektiv av radikale tapere", men referansene er like ofte til Koranen og muslimer generelt. Hvis det er uklart om Jostein Gaarder kritiserte staten Israel eller jødene i sin famøse kronikk, kan det ikke herske noen tvil om at Enzensberger treffer beina, ikke ballen. Bytt ut arabere/muslimer med afrikanere i karakteristikkene over, og du vil tydeligere se hvor unyanserte, fordummende og nedsettende uttalelsene er.
Etter den kalde krigens slutt har Enzensberger vist at han ikke forstår seg på verden utenfor Europa. Det kan skyldes at han, og andre i hans generasjon, har en lei tendens til å overføre kampen mot Hitler og Stalin til alt som rører seg. De ser verken skogen eller trærne, for de stirrer ned i en gjengrodd skyttergrav.

Nye totalitære trusler oppstår i nye tider og krever nye svar. Nazismen ble bekjempet med tanks og dødsvillige soldater. Det viktigste våpenet mot Sovjetunionen var distribusjonen av radioer og kopimaskiner. Hva som til slutt vil ta knekken på de lite moteriktige kreftene i for eksempel Saudi-Arabia, er det ikke godt å spå om, men vi kan i hvert fall ikke gjøre som Enzensberger, som på en ene siden sier at han ikke forstår muslimer, og på den andre siden viser at han ikke gjør det.

Ny Tid, 18. august 2006