Slik blir du lykkelig som rotekopp

Rot er kilden til alt godt. Det gjelder bare å rote skikkelig.

Av Stian Bromark, Dagbladet
Det er ingen vits i å rydde, det blir bare rotete igjen. Dessuten tar det så lang, kjedelig tid å få orden på ting og tang. Det er dessuten noe mistenkelig med folk som bruker tid på rydde i roteskuffen. Bak den striglete overflaten befinner det seg en vulkan. Eller en sovende tiger. Kanskje til og med en massemorder? Den stramme overleppa må være et tegn på noe.

Kreativ uorden hører med i skapelsesprosessen. Gud hadde sikkert ikke oversikt over hvor han hadde gjort av alle dyreartene til enhver tid. Men det kan bli for mye av det gode. Det vet enhver som henter barn på SFO daglig, der garderoben er teppelagt med like og navnløse votter, cherrox, parkdresser og skolesekker. Vi snakker altså om riktig og skikkelig rot, ikke noe tull. Perfekt rot, faktisk, skal vi tro de amerikanske forfatterne bak den nye boka ”A Perfect Mess – The Hidden Benifits of Disorder”. Eric Abrahamson er professor i ledelse ved universitetet i Columbia, mens David H. Freedman er teknologi-spaltist i magasinet Inc. De er dermed ikke intellektuelle kunstnertyper som bedriver selvforsvar, men representanter for yrker som vanligvis verdsetter rigide systemer, hierarki og brettekanter på smørbrødene. Forfatternes forbilde er fysikeren Albert Einstein, som var en forvirra sosekopp av første klasse. Han mente alt rot var relativt.

Det finnes ingen bevis for at du sparer tid på å rydde, påstår Abrahamson og Freedman. Det er bare noe vi tar for gitt, trolig fordi interiørbladene, Feng Shui-predikantene og organiseringskonsulentene har brukt mye energi på å overbevise oss om at et ryddig liv er et lykkelig liv. Sistnevnte tjener urimelig mye penger på at du (eller sjefen din) vantrives i uryddige omgivelser. Privat handler vi oss blakke på IKEA, og tenker at oppbevaringsbokser, kartotek, skoskap er lønnsomt i lengden. Vi tar ikke i betraktning tiden det tar å handle inn alle de smarte løsningene og å montere de utallige dingsene. Så er det den daglige ryddingen, for å sikre at alt ligger på rett plass. All irritasjonen som følger med, fordi barn foretrekker å legge ting fra seg der de kan se dem tydeligst, midt på gulvet. Og naboens hage? Vet de ikke hvor Grønmo ligger?

Livet utspiller seg mellom rot og rydding. Det er menneskelig å rote det til, men det er de ryddige menneskene som har det moralske overtaket. Det gjelder å ha orden i sysakene, selv om du ikke syr. Hvem har ikke kommet på uanmeldt besøkt til noen venner og sett hvor rotete det egentlig er der? Da kan du bare lene deg mot veggen og vente. På den gode unnskyldningen. Derfor bruker vi også mye energi på å utdanne ryddige samfunnsborgere. Ungene får lommepenger for å rydde på rommet sitt, skolen velger ut ordensmenn på omgang og ungdommen blir påprakket syvende sanser før de har ferdigutviklet de seks første. Det er et paradoks, mener forfatterne av ”A Perfect Mess”, fordi de fleste har bare gode barndomsminner fra romstering på kaotiske loft, i uoversiktlige kjellere eller oppi overfylte containere etter dugnaden. Samtidig har vi like dårlige minner fra søndagsmiddagene, når mor har brukt lørdagen på å vaske og kjefte fordi svigermor fra Hadeland kommer på besøk. Hvilken arv er det vi bringer videre?

Abrahamson og Freedman har konfrontert organiseringskonsulentene som hevder at folk flest bruker en hel time daglig på å oppspore forlagte ting. Det er deres fremste salgstriks. Det er derfor alle moderne kontorlandskaper minner om sjukehus. Men når forfatterne spør de profesjonelle rydderne hvor de har sine tall fra, blir de svar skyldig. Abrahamson og Freedmans egne undersøkelser viser at folk bare bruker ti minutter på jobb og ti minutter hjemme på skattejakt. De som er mest opptatt av å ha det ryddig, bruker 36 prosent mer tid på å lete. Trolig fordi de rydder i samme slengen. Alternativt har de en sløvet hjerne. Det er flere fordeler knyttet til det å ha det rotete, og boka gir deg mange nyttige tips. For eksempel lønner det seg ikke å re opp sengen om morgenen, fordi en uoppredd seng lufter ut fuktighet fra madrass og laken, slik at midden tørker ut og dør. Mon tro om Det norske forsvaret sprer astma og allergi med viten og vilje?

Våre politikere er kanskje de ryddigste menneskene som finnes. Det mest handlekraftige en statsråd kan gjøre, er å love at han eller hun skal ” rydde opp”. En opposisjonspolitiker skal kreve at andre gjør det. Storbypolitikere liker ikke røykere, tiggere, prostituerte, byoriginaler, salgsboder og annet ”søppel” på feil plass, mens rikspolitikere først og fremst misliker andre politikere som roter. Nylig krevde Høyres Børge Brende at ”nå må statsminister Jens Stoltenberg rydde opp i den usikkerhet som er skapt” omkring norsk klimapolitikk. SVs Hallgeir Langeland forlangte på nytt at Posten fikk skikk på brevene sine, for ”allerede etter trøbbelet med juleposten ble ledelsen bedt om å rydde opp, noe de lovet å gjøre.” Dagfinn Høybråten ble plutselig usikker på hva Frp egentlig mente om kontantstøtten: ”Derfor utfordrer jeg FrPs formann til å rydde opp i dette her og avklare om dette er partiets politikk eller om det bare er et soloutspill”. LO-medlemmer har også gått på den samme skolen. De krevde ”ryddesjau” i organisasjonen etter Gerd-Liv Vallas uryddige håndtering av sine undersåtter.

Hovedbudskapet er at både vi og våre politikerne godt kan slappe litt mer av. Don’t worry, be happy. Den som stresser, ser bare mer rot. Det er helt ok at elektrisitetsverket har orden på ledningene sine, og at folk kjører riktig vei på motorveien, men det må være lov å la ting fare i hjemmet. Og oftere på skolen. Kanskje på kontoret. Avgjort på hytta. Gjerne i senga. Du forbruker 60 kalorier på å vaske et bad i 15 minutter, men over dobbelt så mye hvis du har sex like lenge. Det siste er hyggeligere, sunnere og slankende. Ifølge ”The Perfect Mess” finnes det ingen indikasjoner på at ryddige mennesker er lykkeligere enn uryddige. Snarere tvert imot. Alle de som absolutt må rydde før de kan slappe av, bør oppleve gleden av å gå rett på sak, avslapping. Hvis du lever til du er åtti år, bruker du fem av dem på å rydde i hjemmet. Målet må være å få det redusert til fire og et halvt.
Stian Bromark er journalist og forfatter

Rammesak:
Samfunnsrengjøring
Har du støv på hjernen, er det lett å bli litt nazi. I hvert fall hvis du oppholdt deg i Tyskland på 1930-tallet, hadde svart nesehår ned til overleppa og insisterte på at alle skulle kalle deg Føreren. Hitler var usedvanlig opptatt av renhet og orden. Spesielt synes han det var viktig å renske gatebildet for skitne mennesker som homofile og jøder. Det er for øvrig det samme ryddehysteriet som lå til grunn for sterilisering av tatere og fornorskingen av samer i Norge.

Utenlandske statsledere var imponert over hvor godt Hitler hadde fått skikk på landet da de besøkte Berlin under olympiaden i august 1936. Åpningsseremonien var forførende; nyvaskede, blonde og atletiske mennesker på rekke og rad, som gjorde maskinelle, men ekstatiske bevegelser simultant. Disse paradene inspirerte etter hvert andre diktaturer og ble trendy i Sovjetunionen og Nord-Korea. Taliban-regimet hadde ikke særlig sans for opptog, men de var til gjengjeld meget bestemte av seg.

Afghanistans hinduer fikk ordre om å bære gule klær og å identifisere husene sine med gule vindusrammer. Det er en klassiker – i likhet med andre forbud de innførte, som å spille fotball, bedrive drageflyving og høre på musikk og se på tv. Og en mer nyskapende variant: Forbud mot papirposer, fordi de kunne være laget av resirkulerte sider fra Koranen. Taliban var besatt av overflate. De hadde ikke snøring på hva det ble undervist i på skolen, men det offentlige rommet skulle de holde orden på. I hvert fall utad. Kvinner skulle ikke befinne seg på skoler, likevel ble det utdannet flere jenter på landsbygda under Taliban enn noensinne før. De ville ikke at det skulle bli kjent. Man har da et rykte å ta vare på.

I klassikeren ”Purity and Danger” (1966) undersøker sosialantropolog Mary Douglas hvordan religiøse og kulturelle tabuer dannes ut fra vårt behov for renhet. Hennes konklusjon er at mennesker generelt (spesielt i grupper) frykter ambivalens, usikkerhet og bastardløsninger. Det urene truer fellesskapet. Hitler var livredd. For rot.

Notis I: Rene kropper
Er kvinner mer renslige enn menn? I boka ”Skittentøyets kulturhistorie”, som utkom i fjor, hevder etnolog Ingun Grimstad Klepp at det er knyttet flest tabuer til kvinners renslighet. Der menn godt kan ha Jørn Hoel-skjegg, møkk under negla og lukte litt svette, forventes det at kvinner i større grad har et plettfritt og velduftende ytre. Derfor må klærne skiftes og vaskes ofte. Menn bruker to minutter daglig på klesvask, kvinner femten, ifølge forskeren.

Notis II: Rene hus
For et par år siden fortalte IKEA oss at vi får økt sexlyst av å ha det ryddig i hjemmet. Løsningen er flere smarte skap, alternativt at man vender tilbake til 1950-tallets husmorideal. I fjor kunne britiske forskere fortelle oss at for mye husarbeid tar knekken på sexlivet, spesielt omkring høytider. Kvinnene i undersøkelsen brukte seks timer i uka på rengjøring, men bare 15 minutter på sex. En annen undersøkelse offentliggjort senere, punkterte debatten: Den viste at en av tre kvinner foretrekker husarbeid framfor sex.

Klikk her for å lese mer

Bokstavtro

Du trenger ikke si B selv om du har sagt A.

Av Stian Bromark, Ny Tid
Vi sier det gjerne når vi er på jakt etter mer informasjon enn vi har fortjent: ”Har du sagt A, må du si B”. Denne alfabetleken er underholdende privat, men kan bli ganske absurd når den overføres til diskusjoner i offentligheten.


(Nick Cohen)

Den britiske rabulisten Nick Cohen er ute med ny bok. Tittelen er genial, det skal han ha: ”What’s Left? How the Liberals Lost Their Way”. Cohen har samlet det som finnes av venstresideidégods i Europa og USA, luket ut det som ikke passer inn i en moderne verden og offentliggjort det han synes er verdt å spare på. Nesten ingenting. I likhet med kollega Christopher Hitchens, som har rost boka opp i ozonlaget, tilhørte Cohen inntil 11. september den aggressive, men forutsigbare venstresiden. Etter å ha lest amerikaneren Paul Bermans ”Terror and Liberalism”, som utkom i 2003, ble han ideologisk nyfrelst.

Det er nesten litt søtt – hadde det ikke vært for at Cohen ble en aktiv innvasjonshisser og overbevist om at islam er den nye totalitære trusselen. Hovedproblemet er argumentasjonsrekka Cohen tar i bruk for å komme til sin konklusjon om at venstresiden domineres av folk som støtter fascisme (islam), despoti (islam) og terrorisme (islam).

Var du motstander av å innvadere Irak og Afghanistan (A), er det fordi du står på terroristenes og islamistenes side (B). Mener du muslimer generelt blir stigmatisert i Storbritannia (A), er du tilhenger av kvinneundertrykking, imamkultus og Gud (B). Bruker du mer energi på å forsvare palestinernes rettigheter framfor skriftlig å mørbanke Irans president Mahmoud Ahmadinejad (A), undrer du deg på om Israel og jødene har livets rett (B). Slik resonnerer Cohen & co. Det minner mistenkelig om gamle dager, det vil si under Den kalde krigen.

Allerede da var det noen som forsøkte å komplisere forenklingene. Da forfatteren og ekskommunisten Arthur Koestler ble beskyldt for å løpe McCarthys ærend, svarte han slik i en tale i New York i 1948: ”Frykt for å havne i dårlig selskap er ikke et tegn på politisk renhårighet, det er et uttrykk for manglende selvtillit”. George Orwell har sagt det enklere: ”Noen ting er sant selv om Daily Telegraph sier at det er sant”.

Det først sitatet har jeg plukket opp fra den amerikanske historikeren Tony Judt, en av de krigsmotstanderne Cohen ikke har noe til overs for. Det andre ble nylig gjengitt i en artikkel av Christopher Hitchens. Alle tre, pluss Berman, trekker veksler på det samme liberale idégodset. De er likere enn de liker å tro. I september erklærte Judt venstresiden død, fordi intellektuelle som Hitchens og Berman oppførte seg som Bush’ nyttige idioter i sin kamp mot terroren. Det er Cohens logikk, med omvendte fortegn.

Her er en nyhet: Fra og med 1. januar 2007 ble det lov å uttrykke egne synspunkter og få dem vurdert ut fra eget ståsted. Du kan heretter uttale deg kritisk om Vestens forhold til islam uten å bli tatt for å være nazist eller landssviker. Som Koestler poengterte for 59 år siden: Det finnes ingen perfekte saker å kjempe for, ingen situasjon hvor hvitt står mot svart. Selv Den store demokratikampen på begynnelsen av 1940-tallet ble vunnet med diktatorhjelp fra Kina og Sovjetunionen. Han avsluttet med disse profetiske ordene: ”It is time for the American liberal to grow up”. Det gjelder europeere også, naturligvis. Og terroristene, så klart, men det er vel opplagt.

Klikk her for å lese mer

Siste sladder

Anmeldelse av Håvard Melnæs "En helt vanlig dag på jobben", Kaggge. I Dagbladet.

Klikk her for å lese mer

Verden sett fra UD og Pax

Utenriksminister Støre har kontaktet Pax for å høre om de vil utgi UD-sponsede bøker om globalisering. De kan umulig bli spesielt kritiske?


(Støre & Simonsen)

Av Stian Bromark, Dagbladet
VI BEGYNNER I DET KONSPIRATORISKE HJØRNET: Det er legitimt til å bli mistenksom når vår utenriksminister kontakter forlaget Pax og spør om de er interessert i å utgi bøker om et spesifikt tema mot at UD betaler oversetterhonoraret. Hvorfor er det viktig at vi vet mer om ”globalisering” enn om Det bysantinske riket, Den annen verdenskrig eller hverdagen til Oslos uteliggere? Mener Jonas Gahr Støre vi trenger et mer positivt forhold til overnasjonale institusjoner som Verdensbanken og WTO? Eller ettersom han fikk ideen etter å ha snakket med globaliseringskritikere i Attac: Ønsker Støre å gjøre nordmenn enda mer fiendtlig innstilt til verden der ute?

LA OSS SIRKLE INN HANS VIKARIERENDE MOTIVER : Denne vidundergutten er sønn av en skipsmegler, han var fenrik i marinen og utdannet seg i Paris. Han var i et par år tilknyttet prestisjetunge Harvard Law School, og har senere hatt idealistiske jobber innen helse (WHO), nødhjelp (Røde Kors) og sosialisme (Arbeiderpartiet). Han er dannet, verdensvant og omgjengelig. Født med glimt i øyet. Britisk adel på sitt beste. Norge er som våte ullsokker rundt hans ankel. Vi snakker om FNs fremtidige generalsekretær. Men det er ikke sikkert han vil lykkes i sin målsetning om å få nordmenn til å si ja til EU gjennom å tilby oss globaliseringsbegeistret litteratur. Sjefen i det radikale forlaget Pax, Bjørn-Smith Simonsen, er en luring bak sin fillefantforkledning. Han kommer til å snike inn kritikk av multinasjonale selskaper i forord og fotnoter. Det er makt versus motmakt. Redaksjonsmøtene kommer til å bli som studiesirklene fra 1970-tallet, selv om de holdes på Theatercafeen. Skal vi imidlertid dømme etter de titlene som er klare, og som utkommer i februar og mars, er det uvisst hvem som stikker av med seieren. Den ene tittelen er Rüdiger Safranskis ”Hvor mye globalisering tåler mennesket?”, den andre er Robert B. Marks ”Den moderne verdens opprinnelse”. Dagbladet har fått tak i dokumenter som avslører innholdet. På engelsk.

DEN TYSKE FILOSOFEN RÜDIGER SAFRANSKI er mest kjent for sine populære biografier om Nietzsche, Heidegger og Schopenhauer. Hans tilnærming til globaliseringen er mer filosofisk enn sosiologisk, mer undrende enn bombastisk, og han styrer unna de bitre diskusjonene om hvorvidt amerikansk kulturimperialisme er helsefrembringende eller sykdomsfremkallende. Globaliseringsprosessen har satt mennesket inn i en helt ny unik historisk situasjon, mener Safranski. Mens individet tidligere kunne finne mening i fellesskap som klasse og nasjon, har det nå i større grad blitt overlatt til seg selv. I gamle dager var det konger, politikere eller filosofer som tok seg av spørsmål om verden, mens i 2007 forventes det at du selv, gjennom kunnskap og ikke minst som forbruker (barnearbeid, regnskogen, ozonlaget), sørger for at utviklingen går riktig vei.

I LIKHET MED SOSIOLOGER SOM Anthony Giddens og Ulrick Beck, forsøker Safranski å stake ut en tredje vei. Fellesskapet er ikke dødt, mener de, men blir konstruert og gjenskapt gjennom fleksible nettverk tilpasset konkrete behov. Det er imidlertid opp til oss selv å finne disse fellesskapene – en rydning i den mørke skogen, som Safranski så poetisk snakker om – og dermed sette grensen selv for hvor mye globalisering vi tåler. Utfordringen er å få disse fellesskapene til å fungere uten ytre fiender. Den amerikanske statsviteren Samuel P. Huntington befinner seg dermed i den andre enden av diskusjonen. Han mener syv-åtte sivilisasjoner har erstattet de ideologiske fellesskapene fra Den kalde krigens dager. En sivilisasjon kjennetegnes av fellesskap som etnisitet, religion og nasjonalitet, og disse defineres enklest i motsetning til andre etnisiteter, religioner og nasjonaliteter. Vesten mot resten, for eksempel.

“HVOR MYE GLOBALISERNG TÅLER MENNESKET?” er litt “ta skjebnen i egne hender” og “tenke globalt, handle lokalt”. Du skal være ganske kverulantisk for å finne noe å være uenig i. Da er det mer sting å finne i Robert B. Marks ”Den moderne verdens opprinnelse”. Den fyller også et tomrom i det norske bokmarkedet. Det er nemlig ikke riktig, som Attac-folkene har lurt utenriksministeren til å tro, at det finnes lite globaliseringslitteratur på norsk. Kanadiske Naomi Kleins ”No logo” (2001) var en storselger, i likhet med ”Den tause revolusjonen” av britiske Noreena Hertz (2002). Globaliseringsforfattere som Thomas Friedmann, Joseph E. Stiglitz, Anthony Giddens, Ulrich Beck, Zygmunt Bauman, Noam Chomsky, George Monbiot, Michael Hardt og Antonio Negri finnes alle oversatt til norsk. Thomas Hylland Eriksen har skrevet flere bøker om emnet, Sten Inge Jørgensen har skrevet om Attac-bevegelsen. Det finnes til og med bøker om fotball og globalisering på norsk. For å nevne noen titler. Det som mangler er bøker som drøfter globaliseringen i lys av verdenshistorien.

FELLES FOR FLERE AV FORFATTERNE nevnt over, er at de mener globalisering er et nytt fenomen, kanskje cirka 30 år gammelt. ”World History” er derimot en egen historikerskole som ble dannet i USA på 1980-tallet, og som gjennomgår historien ut fra et globalt, gjerne ikke-vestlig perspektiv. Budskapet er at det er helt normalt og naturlig at kulturuttrykk, varer og mennesker forflytter seg over grenser. Her kommer den amerikanske historikeren Robert B. Marks inn i bildet. Han legger ikke fremveksten av den moderne verden til Europa, slik vanlig er, men sporer den til Asia, Afrika og Den nye verden som ble ”oppdaget” i 1492. Boka er et oppgjør med eurosentrisme og ideer om sivilisasjonskonflikt. Den vektlegger kontinuitet og fellesskap snarere enn brudd og forskjeller. Den viser at globaliseringen kom for å bli for lenge siden. En bok som ”Den moderne verdens opprinnelse” finnes ikke på norsk, og er i seg selv verdt alle UD-pengene. Og den viser, kanskje først og fremst, at våre konspirasjoner om dragkampen mellom Utenriksdepartementet og Pax er et fantasifoster. Med Marks’ perspektiv blir spørsmålet om norsk medlemskap i EU latterlig uinteressant. Diskusjonen for eller mot globalisering, blir opphevet. Simonsen & Støre kan heller krangle om hvem som skal ta regningen etter lunsjen.
Stian Bromark er journalist og forfatter
(sbromark.blogspot.com)


Rammesak: Fri flyt av folk
NOEN MENER VERDEN VAR MER GLOBALISERT I GAMLE DAGER , før nasjonalstaten, trygdekontoret og Schengen-samarbeidet ble oppfunnet. I det gamle Romerriket kunne nordafrikanere ta ferja over til Italia uten å bli kasta på sjøen av smårasistiske immigrasjonsmyndigheter. Det var heller ingen som kroppsvisiterte Columbus da han trådte i land på Bahamas 12. oktober 1492. Inderne burde ha avkrevd britene gyldig visum på 1700-tallet, men det falt dem rett og slett ikke inn.

DEN BRITISKE ØKONOMEN OG JOURNALISTEN Philippe Legrain, mest kjent for sin globaliseringshyllest ”Open World:/ The Truth About Globalisation” (2002), er nå aktuell med en bok som tar til orde for fri innvandring. ”Immigrants: Your Country Needs Them” (2007) avslutter med følgende visdomsord: ”Vårt motto for en bedre verden må være: Slipp dem inn!” Det er kanskje litt retro og mimrete, men la gå. Han tar i det minste idealer som frihet, likhet og brorskap på alvor.

FORDELEN MED FRI FLYT AV MENNESKER er at innvandrerne får økt levestandard. Samtidig vil det medføre bedre økonomi for landet de reiste fra. Verdensbanken har regnet ut at innvandrere i 2005 sendte minst 167 milliarder dollar til sitt hjemland (offisielle tall basert på registrerte overførsler). De rike gir til sammenligning 55 milliarder dollar årlig i bistand til fattigere land. Så et faktum vi ikke liker, nemlig at det også fører til økt vekst i landet innvandreren kommer til, blant annet fordi de tar uattraktive jobber og får lavere timebetaling.

ET PROBLEM SOM VIL RAMME SPESIELT nordeuropeiske land, er at det vanskelig lar seg gjøre å ha fri innvandring og en raus velferdsstat. Legrain foreslår ingen eller reduserte trygderettigheter for innvandrere de første årene, slik Danmark har innført. Deretter banner Legrain så det utløser jordskjelv på Youngstorget. Han spør: Er det alternativt så ille at vi, de rike og feite, får redusert våre velferdsgoder hvis det fører til at andre kommer ut av fattigdom?


Notis I: Verden i går
PÅSTANDEN OM AT VERDEN ER MER GLOBALISERT NÅ ENN FØR , er en gammel klassiker. Den romerske historikeren Polybus sa for 2100 år siden: ”Men fra nå av blir historien et organisk hele. Det som angår Italia og Afrika henger sammen med det som skjer i Hellas og Asia”. Den tyske filosofen Herder spurte slik i 1774: ”Når har verden noensinne vært så tett knyttet til hverandre?” Opprøreren Karl Marx fastslo i sitt kjente manifest at ”moderne industri har nå etablert et verdensmarked”. Det var i 1848.

Notis II: Verden i dag
MED GLOBALISERINGEN HAR IDEALET OM ”KOSMOPOLITISME” kommet for fullt. Sist gang det var på mote var i antikken og i opplysningstiden. Ferske titler er filosofen Anthony Kwame Appiahs ”Cosmopolitanism. Ethics in a World of Strangers” (2006) og sosiologen Ulrick Becks ”Cosmopolitan Vision” (2006). På norsk utkom i fjor høst boka ”Kosmopolitikk” av Thomas Hylland Eriksen og Halvor Finess Tretvoll. Begrepet oversettes gjerne til verdensborger, men det stammer fra de greske ordene for universet (kosmos) og by (polis).

Klikk her for å lese mer