Stian Bromark

Tekstene er tidligere publisert i aviser og magasiner.

Send en epost Site Feed
Mitt foto
Navn:

Stian Bromark er journalist, bokanmelder og forfatter.

Eller prøv heller å klikke her for mer info...

16. mar. 2007

Drapet på virkeligheten

Skal du begå noen mord i påsken eller bare sitte og se på?

Av Stian Bromark, Ny Tid
I essayet ”Forsvar for kriminalromaner” argumenterer Sigurd Hoel for at det er helsebringende å utsette seg for mord. I litteraturen, vel å merke, siden de der fungerer som ”surrogat-mord”. Mord i fantasien reduserer behovet for å drepe på ordentlig. Det bør ha vært et i overkant radikalt standpunkt i 1946, tatt i betraktning voldsorgien i årene forut.

Sigurd Evensmo mente det. Han skrev flere ganger om Hoel-essayet, alltid ambivalent, men med årene stadig mer avvisende til hypotesen om at fantasivold kan fungere som en renselsesprosess. I 1964 skrev han petiten ”Mord i påsken”, som åpnet med spørsmålet: ”Mens inntrykkene er ferske, tillater jeg meg å spørre hvor mange mord du begikk i påsken […] Likte du best å myrde kvinner, og da f. eks ved kvelning med strømpe? I så fall: Offeret helt nakent eller med noen raffinerte, svarte småtterier hist og her? Var det viktig å myrde mange, eller begikk du helst det ene, men absolutte perfekte mord?”

Hoel og Evensmo. To radikalere med diametralt motsatte standpunkt: Den ene hevdet at krimmord er sunt, den andre usunt. Begge ståsteder føles fremmed og er, tross sin radikalitet, apolitiske. Ekspolitikeren Hallgrim Berg tilhører ikke samme bås som Hoel og Evensmo – ikke en gang samme stall – men i ”Amerikabrevet” er han er bekymret for det ukristelige budskapet underholdningsindustrien sender ut til verden: ”Totalverknaden av Hollywood er kvart år langt meir ødeleggjande for USA i utlandet enn folk trur. Ta framstillinga av familieliv, kriminalitet, promiskuitet, fyll og stoffmisbruk, og sjå på mange av dei standpunkta i sosiale og politiske spørsmål som blir formidla i dei tyngste filmane.”

Innsigelsene kan mange kjenne seg igjen i. Behovet for å svartmale det overfladiske kommer gjerne snikende med alderen. Men det er noe med samtidens samtid som motarbeider slike dommedagsoverdrivelser. NRK er snillest, sier vi (jeg) og skrur på Barne-tv, mens ungene skrur av fordi de har sett innslagene før. På Disneykanalen. (”Mikkes klubbhus” sendes på NRK hver mandag, på Disneykanalen daglig). I dag er det dessuten ikke like lett å la seg overbevise om kunsten eller underholdningens massive påvirkningskraft, enten med positive eller negative fortegn. Min generasjon ble innpodet dekonstruksjonisme, ironi og virtuelle kriger i beste ungdomstid, våre unger får det inn med morsmelkserstatningen. De tror det ikke før de får se det, og knapt nok da. I romaner framstår krig som grufullt, på tv-nyhetene minner de om pc-spill. Politikerne er hjemmesnekret av pr-byråene. Norske kjendiser er bedre skuespillere i sladderspaltene enn på film. Reality-serier er mer såpe enn Hotel Cæsar.

Svart galletale, men det illustrerer et poeng: Det vokser opp en generasjon som betrakter verden som dramatisert, gjennomregissert og befolket av mer eller mindre troverdige karakterer og handlingsmønstre. For dem blir det langt vanskeligere å moralisere over umoralen i et fiksjonsstykke så lenge virkeligheten, med eller uten gåseøyne, er så tilgjort som den er. De vil aldri (si aldri!) finne på, som Hallgrim Berg gjør, å bekymre seg for Hollywoods presentasjon av USAs kriger, og ikke krigene i seg selv. Hoel tok feil. Drap på liksom reduserer ikke drap i virkeligheten, dagens virkelighet reduserer behovet for drap på liksom. God lesning.


Klikk her for å lese mer

5. mar. 2007

Basert på en uvirkelig hendelse

”True crime” er kiosksjangeren som produserer vår verste journalistikk. Og den beste.

Av Stian Bromark, Dagbladet
5. februar 2007 ble den 42 år gamle astronauten Lisa Marie Nowak arrestert på flyplassen i Orlando, USA. Hun forsøkte å kidnappe sin rival og kollega Colleen Shipman, som også hadde et forhold til astronauten William Oefelein. Et delikat trekantdrama som skapte overskrifter verden over, men først og fremst en minneverdig hendelse fordi Nowak i forkant kjørte 1400 kilometer med bleier på. Tre dager senere annonserte det amerikanske forlaget St. Martin’s at de har signert en kontrakt med true crime-forfatteren Diane Fanning om å skrive bok om dramaet.

TRE DAGER. Det er rekord selv i en amerikansk kontekst. Sensasjonelle forbrytelser er godt nyhetsstoff, men sjelden god litteratur. I USA er konkurransen så innbitt at forfatterne fallbyr seg til forlagene før liket er kaldt. Ved å kunngjøre prosjektet lynraskt (på nett!), skremmer de vekk kolleger som sitter og tenker seg om. Så gjelder det å skrive boka ferdig i løpet av noen uker, mens lesernes interesse er inntakt. Det spiller mindre rolle hvordan det ender til slutt, om hun er skyldig eller ei. Forbrytelsen har sin egen tiltrekningskraft. Det spiller heller ingen stor rolle om det er spekulativt og klisjéfylt. Det er livet til den potensielle bleiemorderen vi vil lese om; om hvordan hun ble interessert i planetene som femåring, om hennes forkjærlighet for jogging, gourmetmat og frimerker, trebarnsmorens stolthet over å bli den første italiensk-amerikaneren i verdensrommet og til slutt separasjon fra ektemannen, utroskap på jobb og sjalusi hinsides fornuft.

DET ER NOE MED true crime som lukter snusk og kiosk. ”Basert på en virkelig hendelse”, du liksom. Likevel er det i gråsonen mellom virkelighet og fiksjon at noe av den beste dokumentarlitteraturen har blitt skapt. Sjangeren er eldre, men gjennombruddet kom med Truman Capotes ”In Cold Blood” fra 1966. Det er ikke tilfeldig at Tom Wolfe setter det samme startpunktet for den såkalte nyjournalistikken, som fikk sitt gjennombrudd på 1960- og 70-tallet med forfattere som Hunter S. Thompson, Norman Mailer, Joan Didion og Tom Wolfe selv. Inntil da hadde journalistikken en betydelig lavere status enn skjønnlitteraturen. Men ved å blande de to sjangrene, slik Capote gjør i gjennomgang av massemordet på Clutter-familien i Holcomb, Kansas, i 1959, fikk vi en eksplosiv og publikumskjær blanding: Historiene var hentet fra vår virkelighet, men de var skrevet like litterært kresent og fengslende som en litterært kresen og fengslende roman. Journalistikken ble stuerein samtidig med true crime-sjangeren.

TRUMAN CAPOTE VAR en skjønnlitterær forfatter som behersket språket, dramaturgien og karakterbyggingen. Men det er ikke lett å skulle overføre romangrep til virkeligheten, selv om virkeligheten tidvis kan overgå innbildningskraften. Mennesker som blir intervjuet av journalister, er tilbakeholdne og livredde for å si noe dumt. De er ikke karakterer. Capote gjorde det som måtte til. Han intervjuet folk på nytt og på nytt, fikk dem til å åpne seg. Han brukte sju år på å saumfare kildene og å bearbeide bokstavene på arket. Dramaturgien er virkningsfull og filmatisk; raske sceneskift hvor han veksler mellom familien som gjør seg klar om morgenen og drapsmennene som nærmer seg byen. Som djevelen skjuler litteraturen seg i detaljene: I nabobyen stopper de for å kjøpe nettingstrømper, til å kamuflere ansiktet med, men butikkene har bare feil farger. Derfor går de inn i et kloster og spør om å få kjøpe strømper av nonner. To ubehjelpelige menn. Komisk, men også dypt menneskelig. Derfor står fortellingen seg, selv etter 40 års tæring.

GREPENE CAPOTE TOK i bruk, framstår ikke lenger som friske og nyskapende. De har blitt konvensjonen. Men true crime-sjangeren har vært i stand til å fornye seg. Etter nyjournalistikken kom en ny generasjon journalister med en større tiltro til sitt fag enn den gamle skolen. Der nyjournalistene var opptatt av å overgå de skjønnlitterære forfatterne i eksperimentelle form-krumspring, er de nye nyjournalistene mest opptatt av å sprenge innholdet. Det gjør de gjerne ved å innskrive seg selv som deltakere i temaet de skriver om, enten ved å påta seg jobber eller ved å infiltrere miljøer. Den amerikanske journalisten Ted Conover er en av de mest markante i dag og har i sine bøker gått inn i rollen som dagdriver, illegal innvandrer og fengselsvakt. Dette etterlater true crime-forfatterne med en utfordring, for hvordan delta i en forbrytelse som allerede er begått?

NEW YORK-JOURNALISTEN John Berendt tok utfordringen. I 1994 utkom hans “Midnight in the Garden of Good and Evil”, som endte med å tilbringe 216 uker på bestselgerlistene. Den er formet som en reisereportasje fra den eksentriske byen Savannah, Georgia, men i sentrum står rettssaken mot den respekterte antikvitetsforhandleren Jim Williams. Han står anklaget for å ha drept sin assistent Danny Hansford, som han også hadde et seksuelt forhold til. Alle hendelsene er korrekt gjengitt og forfatteren bodde periodevis i byen gjennom åtte år, men Berendt traff Williams første gang i fengsel ett år etter mordet i 1981. I begynnelsen av boka oppholder Berendt seg imidlertid i hans hjem og overhører en hissig diskusjon mellom Williams og hans assistent. Berendt har altså skrevet seg inn i forbrytelsen, før den skjedde. Boka er katalogisert under hybriden ”Crime/Travel”.

DEN AMERIKANSKE manusforfatteren Terri Jentz har tatt sjangeren et skritt lenger. I ”Strange Piece of Paradise” (2006), som kommer på norsk denne måneden, oppsøker hun en forbrytelse begått mot henne selv. 22. juni 1977 ble hun og en venninne overkjørt mens de sov i et telt i en park i Oregon. Etterpå angrep mannen dem med øks. Mirakuløst nok overlevde de, men overfallsmannen ble aldri tatt. 15 år senere reiser Jentz tilbake til den lille byen og oppdager at alle vet hvem han er; en lokal håndverker som også er en beryktet kvinnemishandler. Boka handler ikke bare om henne, men om vold mot kvinner generelt og om hvordan det er å leve med frykten. Men der en forfatter som Capote så seg nødt for å pynte på sin fortelling for å gjøre den mer spektakulær, har Jentz tonet dramatikken ned. Offeret framstår ikke som hevngjerrig, men nysgjerrig. Igjen er det de litterære kvalitetene som overbeviser, som når Jentz beskriver hvordan hun rett etter angrepet fomler for å få på seg kontaktlinsene. Hun ser knapt uten dem. Blodet renner fra pannen og farger linsene røde. Hun tar dem på, blunker vekk blodet og ser gradvis hvor rasert leirplassen er.

NORSKE FORFATTERE og journalister kan også skrive, men de moderne dokumentariske kriminalfortellingene hever seg sjelden over det døgnflueaktige. Kanskje skyldes det at sjangeren har et frynsete rykte, kanskje skorter det på interesse eller kanskje på romslige forskudd fra forlagene. Det er i alle fall påfallende at det ennå ikke foreligger en litterært bearbeidet versjon av Orderud-drapene i Sørum i Akershus, snart åtte år etter. Schibsted forlag utga ”Da døden kom til Orderud” i 2002, men den ble aldri noen bestselger. Det skyldtes ikke mangel på interesse, snarere litterære kvaliteter. Men det er ikke for seint. Capote, Berendt og Jentz er eksempler på det. La oss sende Åsne Seierstad.
Stian Bromark er journalist og forfatter (sbromark.blogspot.com)


Notis I: Skyldig
Filmen ”The Silence of the Lambs” (1991) etablerte en underkategori av sjangeren ”true crime”, hvor fokuset er på seriemorderens profil. Filmen, med Jodie Foster og Anthony Hopkins i hovedrollene, stammer fra en oppdiktet historie av Thomas Harris, men filmens skurk er basert på fire ekte seriemordere. Blant annet Ed Gein (1906-1984) fra Wisconsin, som drepte kvinner, sydde klær av deres hud og bedrev kannibalisme. Den fjerde romanen om Hannibal Lecter, ”Ondskapen våkner”, foreligger på norsk i disse dager.

Notis II: Uskyldig
Det er et tegn i tiden når en av verdens mest suksessfulle krimforfattere, John Grisham, kaster seg på true crime-bølgen. Hans siste utgivelse, ”The Innocent Man”, utkom før jul på engelsk og er hans første dokumentarbok. Den forteller historien om en tidligere basketballspiller som midt på 80-tallet uriktig ble dømt for voldtekt og drap. Som med nesten alle de tidligere atten romanene av Grisham (”Firmaets mann”, ”Pelikanrapporten”, ”Klienten”, ”Regnmakeren”, etc) skal denne også filmatiseres. Skuespiller George Glooney har kjøpt rettighetene.


Rammesak: Sann krim på norsk
I 1893 drepte en velstående bonde en innehaver av et skjenkested, men ble frikjent fordi retten betraktet det som selvforsvar. Det viste seg at lokalet var et fordekt horehus og enken, Abelone, ble utsatt for en offentlig hekseprosess. Historien dannet bakgrunn for en av kriminallitteraturens flotteste titler, skrevet av Jon Flatabø: ”Den skjønne Abelone eller dronningen i Vaterland. Sensationel fortælling fra det mørke Kristiania”.

Endelig frigitt
”Den uhyggeligste forbryterjakt i vår kriminalhistorie” mente Dagbladet-journalist Gunnar Larsen om drapet på de to lensmennene John Solumsmoen og Oluf Aalde nord for Hønefoss i 1926. Saken fikk voldsom oppmerksomhet fordi det gjaldt drap på offentlige tjenestemenn og fordi man hadde mistanke om at gjerningsmennene var to tatere. Den ene, viste det seg, var en svenske. Ille nok det også. I 1933 utga Gunnar Larsen dokumentarromanen ”To mistenkelige personer”, som fortalte historien fra den 19 år gamle norske forbryterens synsvinkel. Det likte han ikke, så da boka ble filmatisert i 1950, forsøkte han å forhindre det. Han var da en fri mann som ønsket å leve et anonymt liv. I 1952 ble filmen stanset av Høyesterett, på grunn av personvernet, og først femti år senere ble forbudet tatt opp til ny vurdering. Nylig ble den tilgjengelig på nettet.

Tilfellet Torp
Drapet på 16 år gamle Rigmor Johnsen i Oslo har også inspirert forfattere og kunstnere. I 1958 ble Fredrik Fasting Torgersen dømt til livsvarig fengsel for drapet, men har hele tiden bedyret sin uskyld. Justismord var også utgangspunktet for Jens Bjørneboes teaterstykke ”Tilfellet Torgersen” fra 1973, som nylig hadde premiere på Teater Ibsen i Skien. Saken er begjært gjenopptatt en rekke ganger, men avvist så sent som i desember 2006. Gisseldramaet på Torp flyplass i september 1994, der en av gisseltakerne døde, dannet utgangspunkt for NRKs dramaserie ”Deadline Torp” i 2005, produsert av Dag Erik Pedersen og regissert av Nils Gaup. Orderud-drapene, Bjugn-saken og Nokas-ranet venter fortsatt på sine fortellere.


Klikk her for å lese mer

Bergs Amerikabrev til oss

En parodi på sjangeren ”modige oppgjør med islam”.

Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
Politiker og historiker Hallgrim Berg er en modig mann. Han tør utgi en bok som ikke inneholder noe nytt. Hans mange påstander om den islamske ”invasjonen” av Europa er hentet fra bøker som foreligger på norsk av kritikere som Oriana Fallaci, Ayaan Hirsi Ali, Irshad Manji, Hans Magnus Enzensberger, Vebjørn Selbekk, Hege Storhaug, med flere. Forskjellen er at Berg får de andre til å høres tolerante ut.

Vi blir hengt
Sånn må det bli når man utkommer sist i rekken. Volumet må opp. Er det allerede på maks, setter man en ropert foran høyttaleren. Bokbrevet kan fungere som en oppsummering av debatten for de som har oppholdt seg på en øde øy de siste årene, men det holder å lese baksideteksten. Den koker ned til at de kommer og tar oss. Snart. Spania er allerede tapt. Så vi europeere skal være takknemlige for at USA forsøker å forhindre det. ”Kort sagt: Me må henge saman, elles blir me hengde kvar for oss”. Islam stagnerte på 1300-tallet, mens vi fortsetter å utvikle eksportverdige ideer og oppfinnelser. Som Berg foreslår at vi burde synge hver 17. mai: ”Hipp hipp, opp fra middagsluren, hurra for den vestlige kulturen!” Det er kanskje ikke så synd at brevkulturen er i ferd med å forsvinne likevel. Spesielt ikke når de skjemmes av skrivefeil, overdrevne påstander og uselvstendig tenkning.

Frivillig komisk?
Med “Amerikabrevet” har debatten blitt strukket til sin ytterste grense. Har Høyre-politikeren tatt på seg gjøglerhatten? Alle brevene er tross alt stilet til en steinmasse, Frihetsgudinnen, som ifølge Berg inkarnerer alt godt med Vesten. Som historiker burde han vite at kunstneren Bartholdi opprinnelig laget skulpturen til åpningen av Suezkanalen i Egypt i 1869 og at den symboliserte en egyptisk bondekvinne (muslimsk!). Fakkelen representerer lyset som blir båret mellom de tre kontinentene Asia, Afrika og Europa. Berg gjør sitt beste for å blåse den flammen ut.

Hallgrim Berg:
Amerikabrevet: Europa i fare
Koloritt


Klikk her for å lese mer

2. mar. 2007

Jeg, lillebror

Jeg vet hva du ikke vet

Av Stian Bromark, Ny Tid
I George Orwells skrekkscenario i 1984 (1949) er det myndighetene som står for overvåkingen og tankekontrollen. I dag er det kommersielle aktører som bedriver den mest effektive spioneringen. I løpet av et døgn etterlater du deg elektroniske spor som om du var en skiløper i et VM. De har bånd rundt ankelen, vi gir fra oss et tegn hver gang vi bruker mobiltelefoner, internett eller kredittkortet. Derfor hender det at nettavisforsiden ligner på et virtuelt red-light district.

Før hadde folk anstendighet til å lyve når de ble spurt hva de foretrakk å lese om. Utenriks, og sånn. Avisenes profil ble styrt etter våre beste intensjoner. Nå vet de bedre. Nettavisene sporer alt, og kan se at du aller helst vil lese om sex. Kombinasjonen sex og kjendiser er bedre. Eller, hvis vi skal tro søkermotoren Sesam, er sex og kalorier mest populært. Bokmålsordboka kan forteller oss at ordet folk flest lurer på hvordan skrives korrekt, er ”fitte”. Så inseminering, kropp, popstjerner og dietter er fulltreffere: ”Naken slankekjendis jaget kalorier fra underlivet med pisk”.

Man sitter igjen med inntrykk av at det bare er én ting som står i hodet på folk. Men det stemmer ikke helt. Storebror ser oss, men vi har alle sammen mulighet til å bedrive vår egen overvåking. Selv har jeg en blogg/hjemmeside, hvor jeg legger ut tekster jeg har hatt på trykk i aviser og magasiner. Der kan jeg også se hvor mange som har vært innom i løpet av dagen, hvor i Norge og verden de befinner seg og hva slags ord de søkte på som gjorde min side relevant. For eksempel var det en ansatt på Oppsal postkontor som mandag 10. februar klokka 12.30 tastet inn ordene ”Bjørn Gabrielsen” på Google. Tekstene mine inneholder titusenvis av potensielle søkeord, om alt fra telefonsex til skittentøyvask, men det er likevel nyttig informasjon folk er på jakt etter.

Det mest populære søkeordet, basert på 1500 treff i løpet av de to siste månedene, er ganske enkelt ”opplysningstiden”. Andre spørsmål folk lurer på: ”Hvem var Hitler inspirert av?”, ”Hvem eier Dagbladet?”, ”Hvilken vei tar integreringen i Norge?”, ”Islam erobrer Sverige”, ”Forskjell på Bollywood og Hollywood”, ”Har globaliseringen gjort nasjonalstaten irrelevant”, og til slutt en godbit: ”Freelancers needed from english to arabic in Egypt without experience”.

I dag kan nesten hvem som helst lage film eller spille inn brukbar musikk på pc-en sin, og alle kan leke journalist på nettet. På samme måte har Storebror blitt demokratisert. Vi kan google naboen og sjekke ligninga til sjefen. Utstyr som tidligere var forbeholdt KGB, kan du kjøpe i butikker eller på nett. Det vet Se og Hør alt om. Du kan anskaffe deg en liten duppedings til PC-en, så finner du ut hvorfor kona går turer alene i Frognerparken kveldstid. (Den britiske internettklubben illicitencounters.com, for eksempel, har 60 000 medlemmer. Den er opprettet for utro ektefeller.)

De fleste av oss kan ikke utnytte denne informasjonen til annet enn sladder. For de store nettavisene er imidlertid slik kunnskap gull verdt. Når de vet hva du vil ha, får du mer av det. Og du kan samtidig, på høyre side, klikke på annonsen for dildoer. De vet hva du vil ha før du selv vet det. Det er tankekontroll på sitt mest penetrerende. Men anstendigheten er bare et par tastetrykk unna. For hver gang du klikker på en sak om sexkjendiser, klikk to ganger på den under om bistand. Din stemme er registrert.


Klikk her for å lese mer

Det sku bo folk i husan


Gamle og nye nordmenn utgjør et skjebnefellesskap.

Av Stian Bromark, Ny Tid
De bygde landet. Slik lyder undertittelen på ”Den norske mann” og ”Den norske kvinne”, utgitt i serien Nordmennenes egen historie. Filmene inneholder klipp fra begynnelsen av det forrige århundre fram til rundt 1970-tallet, med øyenvitneskildringer fra folk som opplevde tiden selv. Vanligvis hører vi om de som bygde landet fra eldre mennesker som fortsatt stemmer på Einar Gerhardsen eller av ironikere som Harald Eia. Implisitt ligger det en forestilling om at de som kom før, og etter, ikke var med på å bygge landet.

Juristen bak disken
De bygde landet kunne vært undertittelen på Fridtjof Kjærengs dokumentarfilmer ”Hussains kjøttbutikk”(2000) og ”Kong Hussain av Pakistan – Dronning Asia av Norge” (2005). Jurist Hussain kom til Norge fra Punjab i 1972. Han endte opp med å drive kjøttbutikk i 30 år. Han har regnet ut at lønna ligger på rundt 10 kroner timen. Arbeidsdagen er på rundt 13 timer. Den lokale butikken i Oslo er populær når han får inn ferskt kjøtt og når det smaker med kald pils, men han merker økende konkurranse fra kjedene. Ingen av de tre sønnene er interessert i overta. De gidder ikke å jobbe, som faren sier. Forklaringen er enklere: Én er sivilingeniør, én annen er lege og den tredje studerer på BI. De synes faren er rar som jobber så mye for så lite. Hussain bestemmer seg for å selge og flytte tilbake til Punjab.

Livet er herlig
Der Nordmennenes egen historie forsterker mytene om det homogene Norge, river fortellingene om Hussain de ned. Historien om de som bygde landet, er et gjensyn med pensum på videregående skole: De harde 30-åra, arbeiderklassen som skyter fart, avbrutt av krig og nød, deretter gjenreisingen under Gerhardsen som munner ut i opprør, frigjøring og likestilling på 1970-tallet. Her slutter beretningene om ”oss”. Skift dvd og andre er klare til å overta. Hussain flytter inn i de ledige butikklokalene og sprenger nordmenns matforråd. De som tror at alle pakistanske nordmenn er humorløse og morske, vil ha utbytte av disse filmene. Hussain hyller Carl I. Hagen og sier folk som stemmer Arbeiderpartiet er dumme, og han ler. Han forteller at det eneste nordmenn kjøper på vinteren, er kaffeposer nok til åtte dager. Hussain ler. Han forsøker å overbevise sine marokkanske naboer om at jentekjøtt er like bra som guttekjøtt, for i Norge er det likestilling. Ny latterkule. Livsmottoet er ”No problem, be happy”.

Husmoridyll
Nordmennenes egen historie er imidlertid ingenting å le av. Det er slitsomt å bygge et helt land, særlig fordi politikerne ofte er imot det. Arbeiderne kjempet for høvelig lønn, bøndene kjempet for sitt rett til å overleve i distriktene, mens kvinnen kjempet for sin rett til å kjempe. Så sent som i 1965 fantes det 70 husmorskoler i landet, og hele 40 prosent av søkerne fikk ikke plass. Utover på 1970-tallet ble det mer trendy å finne seg arbeid utenfor huset. Folkesnakket skal ha til det at familien har dårlig råd. Stakkars. Det hører med til historien at det aldri har eksistert flere husmødre her i landet enn i perioden mellom 1950 og 1970. Det var altså flere kvinner i arbeid før krigen enn etter krigen. Husmoren var den mest sentrale institusjonen i Gerhardsen-idyllen. Er det denne tiden vi lengter tilbake til? På 1950-tallet ble det utført sju til titusen illegale aborter årlig. Halvparten av alle kvinner som giftet seg var gravide. De hadde sex utenfor ekteskapet, barnet i ekteskapet. Hvem bestemte det? Tidsånden. Sikkert Haakon Lie.

Hamburgkos
Men hvor er samene, homsene og innvandrerne? En brokket forsamling, og spørsmålet er ordentlig politisk korrekt, men likevel: Det eneste som minner om norsk mangfold i disse dokumentarene, er kapitlet om skipsfarten. Her, i det minste, må det vel komme fortellinger om den eventyrlystne nasjonen Norge? Midt på 1960-tallet befinner 60 000 tusen nordmenn seg på sjøen. Folk vil se seg om et par år. Men hva ser de? Gater på gater med horestrøk, i Tyskland og Japan, skal vi tro dokumenterene. De lærer å knulle. I et slikt perspektiv er det kanskje greiere at innvandrerne kom til oss enn at vi dro til dem. Når Hussains kone ankommer Norge, nekter hun å bosette seg i denne isklumpen av en by, Oslo. Hun mestrer ikke språket, og er livredd nordmenn. Hun tilbringer et tiår med å stirre ut av vinduet. Og nå, etter 30 år, vil han flytte tilbake? Hun kjenner jo ingen der!

Palasset
Hussain bygger et gigantisk hus i sin landsby i Punjab. Sju soverom og sju bad, pluss et par kjøkken og et passende antall stuer Hussain bygger for sine tre sønner og svigerdøtre, og etter hvert en skokk med barnebarn. Dette er resultatet av tretti års slit. Men sønnene takker pent nei. Deres lysende framtid ligger i Norge. Alle forsøker å overtale kona. Din plass er ved din mann. Standarden blir akkurat som i Norge! Huissan selv blir helt Kari Bremnes: ”Det sku bo folk i husan. Husan e som folk. Folk treng hus og hus treng folk”. Dette huset er ingenting verdt hvis ikke det bor folk her, sier han. Verdien måles ut fra antall mennesker, ikke kvadratmeter. Hun svarer: Dette huset er din drøm. Min drøm har vært å dra til Hong Kong. La meg i det minste få lov til å være sammen med familien min? Hussain flytter inn alene.

Solidaritet?
”Den norske mann” og ”Den norske kvinne” er pedagogiske og underholdende, men de forteller lite vi ikke har hørt før. Sammen med ”Hussains kjøttbutikk” og ”Kong Hussain av Pakistan – Dronning Asia av Norge” retter de imidlertid fokus på et paradoks. Det er ofte de som ønsker å verne om det gamle og enkle Norge, slik det var under Gerhardsen, som er rammet av fremmedfrykt. De ser ikke at det er innvandrerne som tydeligst i dag representerer disse verdiene; klassereisene, arbeidsiveren, kjernefamilien og service i lokalbutikken. Hos Hussain kunne du handle på krita, som i gamle dager. Fordi folk stoler på hverandre. Norge konstrueres fortsatt, men noen er mer protestantiske i sin arbeidsetikk enn andre.

Info:
Fridtjof Kjæreng:
”Hussains kjøttbutikk” (2000)
”Kong Hussain av Pakistan – Dronning Asia av Norge” (2005)
43+52 minutter
Scanbox

Videomaker/Substanz:
”Den norske mann” (2006)
”Den norske kvinne” (2006)
I serien Nordmennenes egen historie.
99+99 minutter
Nordisk film


Klikk her for å lese mer
"Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet", Knut Hamsun