Stian Bromark

Tekstene er tidligere publisert i aviser og magasiner.

Send en epost Site Feed
Mitt foto
Navn:

Stian Bromark er journalist, bokanmelder og forfatter.

Eller prøv heller å klikke her for mer info...

2. mar. 2007

Det sku bo folk i husan


Gamle og nye nordmenn utgjør et skjebnefellesskap.

Av Stian Bromark, Ny Tid
De bygde landet. Slik lyder undertittelen på ”Den norske mann” og ”Den norske kvinne”, utgitt i serien Nordmennenes egen historie. Filmene inneholder klipp fra begynnelsen av det forrige århundre fram til rundt 1970-tallet, med øyenvitneskildringer fra folk som opplevde tiden selv. Vanligvis hører vi om de som bygde landet fra eldre mennesker som fortsatt stemmer på Einar Gerhardsen eller av ironikere som Harald Eia. Implisitt ligger det en forestilling om at de som kom før, og etter, ikke var med på å bygge landet.

Juristen bak disken
De bygde landet kunne vært undertittelen på Fridtjof Kjærengs dokumentarfilmer ”Hussains kjøttbutikk”(2000) og ”Kong Hussain av Pakistan – Dronning Asia av Norge” (2005). Jurist Hussain kom til Norge fra Punjab i 1972. Han endte opp med å drive kjøttbutikk i 30 år. Han har regnet ut at lønna ligger på rundt 10 kroner timen. Arbeidsdagen er på rundt 13 timer. Den lokale butikken i Oslo er populær når han får inn ferskt kjøtt og når det smaker med kald pils, men han merker økende konkurranse fra kjedene. Ingen av de tre sønnene er interessert i overta. De gidder ikke å jobbe, som faren sier. Forklaringen er enklere: Én er sivilingeniør, én annen er lege og den tredje studerer på BI. De synes faren er rar som jobber så mye for så lite. Hussain bestemmer seg for å selge og flytte tilbake til Punjab.

Livet er herlig
Der Nordmennenes egen historie forsterker mytene om det homogene Norge, river fortellingene om Hussain de ned. Historien om de som bygde landet, er et gjensyn med pensum på videregående skole: De harde 30-åra, arbeiderklassen som skyter fart, avbrutt av krig og nød, deretter gjenreisingen under Gerhardsen som munner ut i opprør, frigjøring og likestilling på 1970-tallet. Her slutter beretningene om ”oss”. Skift dvd og andre er klare til å overta. Hussain flytter inn i de ledige butikklokalene og sprenger nordmenns matforråd. De som tror at alle pakistanske nordmenn er humorløse og morske, vil ha utbytte av disse filmene. Hussain hyller Carl I. Hagen og sier folk som stemmer Arbeiderpartiet er dumme, og han ler. Han forteller at det eneste nordmenn kjøper på vinteren, er kaffeposer nok til åtte dager. Hussain ler. Han forsøker å overbevise sine marokkanske naboer om at jentekjøtt er like bra som guttekjøtt, for i Norge er det likestilling. Ny latterkule. Livsmottoet er ”No problem, be happy”.

Husmoridyll
Nordmennenes egen historie er imidlertid ingenting å le av. Det er slitsomt å bygge et helt land, særlig fordi politikerne ofte er imot det. Arbeiderne kjempet for høvelig lønn, bøndene kjempet for sitt rett til å overleve i distriktene, mens kvinnen kjempet for sin rett til å kjempe. Så sent som i 1965 fantes det 70 husmorskoler i landet, og hele 40 prosent av søkerne fikk ikke plass. Utover på 1970-tallet ble det mer trendy å finne seg arbeid utenfor huset. Folkesnakket skal ha til det at familien har dårlig råd. Stakkars. Det hører med til historien at det aldri har eksistert flere husmødre her i landet enn i perioden mellom 1950 og 1970. Det var altså flere kvinner i arbeid før krigen enn etter krigen. Husmoren var den mest sentrale institusjonen i Gerhardsen-idyllen. Er det denne tiden vi lengter tilbake til? På 1950-tallet ble det utført sju til titusen illegale aborter årlig. Halvparten av alle kvinner som giftet seg var gravide. De hadde sex utenfor ekteskapet, barnet i ekteskapet. Hvem bestemte det? Tidsånden. Sikkert Haakon Lie.

Hamburgkos
Men hvor er samene, homsene og innvandrerne? En brokket forsamling, og spørsmålet er ordentlig politisk korrekt, men likevel: Det eneste som minner om norsk mangfold i disse dokumentarene, er kapitlet om skipsfarten. Her, i det minste, må det vel komme fortellinger om den eventyrlystne nasjonen Norge? Midt på 1960-tallet befinner 60 000 tusen nordmenn seg på sjøen. Folk vil se seg om et par år. Men hva ser de? Gater på gater med horestrøk, i Tyskland og Japan, skal vi tro dokumenterene. De lærer å knulle. I et slikt perspektiv er det kanskje greiere at innvandrerne kom til oss enn at vi dro til dem. Når Hussains kone ankommer Norge, nekter hun å bosette seg i denne isklumpen av en by, Oslo. Hun mestrer ikke språket, og er livredd nordmenn. Hun tilbringer et tiår med å stirre ut av vinduet. Og nå, etter 30 år, vil han flytte tilbake? Hun kjenner jo ingen der!

Palasset
Hussain bygger et gigantisk hus i sin landsby i Punjab. Sju soverom og sju bad, pluss et par kjøkken og et passende antall stuer Hussain bygger for sine tre sønner og svigerdøtre, og etter hvert en skokk med barnebarn. Dette er resultatet av tretti års slit. Men sønnene takker pent nei. Deres lysende framtid ligger i Norge. Alle forsøker å overtale kona. Din plass er ved din mann. Standarden blir akkurat som i Norge! Huissan selv blir helt Kari Bremnes: ”Det sku bo folk i husan. Husan e som folk. Folk treng hus og hus treng folk”. Dette huset er ingenting verdt hvis ikke det bor folk her, sier han. Verdien måles ut fra antall mennesker, ikke kvadratmeter. Hun svarer: Dette huset er din drøm. Min drøm har vært å dra til Hong Kong. La meg i det minste få lov til å være sammen med familien min? Hussain flytter inn alene.

Solidaritet?
”Den norske mann” og ”Den norske kvinne” er pedagogiske og underholdende, men de forteller lite vi ikke har hørt før. Sammen med ”Hussains kjøttbutikk” og ”Kong Hussain av Pakistan – Dronning Asia av Norge” retter de imidlertid fokus på et paradoks. Det er ofte de som ønsker å verne om det gamle og enkle Norge, slik det var under Gerhardsen, som er rammet av fremmedfrykt. De ser ikke at det er innvandrerne som tydeligst i dag representerer disse verdiene; klassereisene, arbeidsiveren, kjernefamilien og service i lokalbutikken. Hos Hussain kunne du handle på krita, som i gamle dager. Fordi folk stoler på hverandre. Norge konstrueres fortsatt, men noen er mer protestantiske i sin arbeidsetikk enn andre.

Info:
Fridtjof Kjæreng:
”Hussains kjøttbutikk” (2000)
”Kong Hussain av Pakistan – Dronning Asia av Norge” (2005)
43+52 minutter
Scanbox

Videomaker/Substanz:
”Den norske mann” (2006)
”Den norske kvinne” (2006)
I serien Nordmennenes egen historie.
99+99 minutter
Nordisk film

"Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet", Knut Hamsun