Hjelp!

Jeg er redd frykt har blitt vår nye folkesykdom.



Av Stian Bromark
”Vi frykter at noe er galt med været”, sa statsminister Jens Stoltenberg i sin nyttårstale. Det er en oppsiktsvekkende formulering, siden klimaforskere har lagt dokumenter oppå dokumenter i minst 30 år. Stoltenberg har dessuten vært statssekretær i miljøverndepartementet og sitter nå i regjering med miljøpartiet SV. Det er klart han vet at noe er fordømt galt med været. Men ved å bruke ordet ”frykter”, inntar han folkets posisjon og får muligens som takk deres stilltiende tillatelse til å bruke milliarder på å rense klimagasser de neste tjue åra. Vi kan være uhyre skeptiske til snusfornuftig skråsikkerhet og vitenskapelige dommedagsprofetier, men nyhetsinnslag om bønder som sanker nypoteter lille juleaften i vinterlandet Norge, skremmer vettet av oss.

Frykt er vår nye folkesykdom. Fjoråret var rikt på overdrevne reaksjoner, på alt fra fugleinfluensa via e.coli-skandalen til sikkerhetshysteri på Gardermoen. Oslo lufthavn ble 8. september stengt for utenlandstrafikk og alle passasjerene måtte gjennom sikkerhetskontrollen på nytt, fordi en ambassadør hadde sneket seg inn bakveien. Noen dager senere ble et Norwegian-fly holdt tilbake og gjennomsøkt av politiet fordi en kulturjournalist i VG hadde pakket tyggegummien inn i en gul post-it-lapp med påskriften ”En levende virusbombe i Trondheim”, som var informasjon om en ny bok av forfatteren Tore Oksholen. Overdrevent? Nei, ikke nå lenger. Det er sånn det har blitt. I minst 150 år har filosofer og politikere lovet oss et risikofritt samfunn. Hvis vi bare la bånd på våre egoistiske tilbøyeligheter, skulle storsamfunnet påta seg ansvaret for vår trygghet. Vi er i dag alle forskanset bak høye murer, men vår subjektive følelse av usikkerhet synes ikke å være redusert. I filmen Bowling for Columbine (2002) undersøker rabulisten Michael Moore den slepphendte våpenkulturen i USA. Hans tese, som blant annet er inspirert av sosiologene Frank Furedis ”The Culture of Fear (1997) og Barry Glassners ”Culture of Fear” (1999), er at amerikanerne er triggerhappy fordi de har blitt et fryktsomt folkeslag. Det er ingen grunn til å tro at det er veldig annerledes her hjemme. Nordmenn er i alle fall like redde for terrorisme som amerikanerne, selv om vi har mindre grunn til det. Vi mangler heller ikke avtrekkere, for Norge ligger nær europatoppen i besittelse av private våpen. Jeg frykter vi kan å få en skolemassakre her i Norge om ikke lenge. På Katta, kanskje.

Moderne journalistikk handler om åberøre leserne. Folk som frykter noe er nesten like bra som popstjerner uten truser og godt sommervær på Tjøme. Dårlige nyheter selger aviser, og saker med ”frykt” i seg er blant de dårligste. Høyere strømpriser, nyttårsraketter, Ole Gunnar Solskjærs kneskade. ”Skogsarbeidernes største frykt akkurat nå er at det skal komme snø”, stod det i avisene forrige uke. ”Hos enkelte barn kan brann i barnehagen skape en generell frykt for brann - også hjemme.” ”Sentralbanken sprer frykt”. For noen dager siden gikk det så langt at forskere rykket ut og sa at de fryktet kjendiser som sprer frykt: ”Feilaktige påstander kan påføre folk unødvendig frykt eller skape urealistiske forventninger”. Selv den mest sindige kan ty til ”frykt” som interessevekker. En kommentator i Aftenposten skrev torsdag at ”Norge, som andre rike land i Vesten, frykter den dagen Kina og India overtar som verdens økonomiske stormakter.” Ja, det er helt riktig, istemmer vi, uten at verken kommentatoren eller leseren er helt sikre på hvorfor vi bør være redde for akkurat det. Muligens henger det sammen med NHO-konferansen som ble arrangert samme dag, hvor BI-forskere la fram en rapport om samfunnsutviklingen fram mot 2030. De spådde blant annet økt frykt for globaliseringen. Det er dårlige nyheter, siden vi allerede er livredde for den _ hva den nå enn er for noe.

Kollektiv frykt er ikkeet nytt fenomen, men den er langt mer utfordrende når den er som i dag; uidentifiserbar, fragmentert, diffus, uforutsigbar, flytende – uten en spesifikk årsak og uten en klar adressat, skriver den polsk-britiske sosiologen Zygmunt Bauman i sin nyeste bok, ”Liquid Fear” (2006). Det som plager oss kan skimtes her og der, men trusselen er ikke synlig og den lar seg ikke spore opp, slik som atombombetrusselen under Den kalde krigen. Det er et paradoks i den rike delen av verden, siden vi er mer skjermet enn noen gang fra konkrete trusler som fattigdom, sult, arbeidsledighet, krig, en morsk Gud og dødelige sykdommer. Vi vet at noe burde gjøres, men ikke hva, eller hvordan, fordi trusselen er som vårt moderne samfunn – globalisert, oppsplittet, raskt skiftende. Frykt er et annet ord for usikkerhet og uvitenhet. Derfor bruker mange av oss tid på å trygge det som er oversiktelig. Vi installerer alarmer på boligen, kjører ungene til skolen, tegner livsforsikringer, resirkulerer rødvinsflaskene, slenger spydigheter til de pakistanske naboene, slutter å røyke, knasker c-vitaminer og antidepressiva, og lar være å mate måkene ved Østensjøvannet i Oslo når fugleinfluensaen herjer i Kina. Slike enkle tiltak gjør at vi føler at vi har kontroll, mener Bauman. ”De holder mareritt, og søvnløshet, på avstand. Men det gjør oss ikke nødvendigvis mer trygge”.



(Zygmunt Bauman)

Frykt er et tveegget damoklessverd. Den kan være usunn, som frykten for muslimer. Eller den kan være mer målrettet, som frykten for terrorister. Eller den kan være mer udefinerbar, slik at muslimer i Norge forveksles med terrorister i Afghanistan. I filmskaper Christopher Owes verden på Holmlia ble naboens matlukt og støynivå et symbol på sivilisasjonskonflikt mellom Øst og Vest. Når denne irrasjonelle fremmedfrykten blir forsøkt forklart rasjonelt, forsterker angsten seg og inntar paranoide og konspiratoriske former. Da trenger vi ikke å frykte annet enn frykten selv. I andre tilfeller bør frykten få fritt spillerom, for eksempel når det gjelder uhemmet kapitalisme, utryddelse av dyrearter eller utroskaps uheldige påvirkning på familielivet. Vi overdriver ofte den irrasjonelle frykten og underspiller den rasjonelle. På det første reagerer vi med panikk, det andre med stoisk ro, men det burde vært omvendt. Det er større sjanse for at du dør på vei til flyplassen enn om bord i flyet, og det er større sjanse for at du tar selvmord enn at du mister livet i en trafikkulykke, mens klimaendringene vil kunne befri oss fra alle slike trivielle bekymringer. Vi er alle passasjer på Titanic og vet at det er mange isberg foran oss, skriver Zygmunt Bauman. Mens vi venter, bretter vi melkekartonger og frykter at ”noe” er galt med været.
Stian Bromark er journalist og forfatter
sbromark.blogspot.com

Rammesak: Fryktens historie
Frykt er følelsen som styrerdagens samfunn, skriver historikeren Joanna Bourke i boka ”Fear. A Cultural History” (2005). Spesielt Krigen mot terror har lagt nye føringer på forholdet mellom politikere og velgere. Frykten rettferdiggjør forebyggende krigsangrep, overvåking av sivile og forfølgelse av uskyldige innvandrere, og vi aksepterer brudd på menneskerettigheter fordi vi tror det gjør oss sikrere. Vi tror ikke lenger at vold avler vold eller at frykt sprer frykt. ”Autoritære, diskriminerende og uproporsjonale reaksjoner har blitt normen”, skriver hun.

Boka er en reise gjennomfryktens historie de siste to hundre årene, fra religiøse dommedagsprofetier via ungers mareritt til krig, atombomber og terrorisme. Kapitlet om sosialt hysteri er spesielt fornøyelig. I 1926 brøt det ut panikk i et helt døgn i England etter at BBC sendte et fiktivt nyhetsinnslag om at arbeidsledige var i ferd med å lage revolusjon i landet. Kollektiv redsel brøt også ut i USA noen år senere, i 1938, da CBS og Orson Welles dramatiserte H. G. Wells klassiker ”The War of the Worlds”. Det var på selveste halloween-kvelden og 1, 2 million, av seks millioner lyttere, rømte fra sine hjem overbevist om at romvesener var i ferd med å innvadere jorda.

Bourke opererer med mangeunderkategorier, men inndeler frykten hovedsakelig i en ”egoistisk” og en uselvisk del. Det er den uselvisk delen som har kommet på defensiven de siste årene, mener Bourke. Når vi i dag snakker om frykt, eller opplever frykt, så er det frykt for eget liv og egen helse, ikke for andres. Derfor godtok også amerikanerne invasjonen av Irak – så lenge man trodde Saddam Hussein hadde noe med 11. september og den globale terrorismen å gjøre. Derfor vil den vestlige verden også akseptere sanksjoner, aksjoner og muligens krig mot Nord-Korea og Iran, såfremt vi tror at handlingene gjør byer som New York, Paris og Oslo tryggere. Sivilbefolkningene i disse landene er et ikke-tema, i beste fall et påskudd. I hvert fall ikke noe å være redd for.

Notis I:Framtidsfrykt i USA
En fersk undersøkelse viser at amerikanerne er ganske pessimistiske med tanke på året 2007. Seks av ti tror USA vil oppleve et nytt terroranslag, 70 prosent forventer en naturkatastrofe på linje med flommen i New Orleans og like mange tror de kommer til å få se dramatiske konsekvenser av den globale oppvarmingen, ifølge Associated Press-AOL News. De færreste tror imidlertid USA vil gå til krig mot Iran eller Nord-Korea. Ett av lyspunktene for 25 prosent av de spurte, er at Jesus vil dukke opp i 2007.

Notis II:Framtidsfrykt i Norge
Nordmenn generelt har grunn til å se lyst på framtiden, tatt i betraktning at vi bor i verdens beste land. Minst. På den annen side kunne NRK i desember melde at 57 prosent av alle nordmenn tror klimaendringene vil ødelegge for vår nasjonalsport, langrenn. Før jul ble hele 29 av 78 renn i verdenscupen flyttet eller avlyst på grunn av snømangel. Generalsekretær Kristin Felde i Norges Skiforbund er imidlertid ikke bekymret, for problemet kan løses med kjølespor i løypa, innendørsanlegg og porselen i hoppbakkene. Natur er for pyser.