Styrer Israel-lobbyen USAs utenrikspolitikk?
USA gjør mye dumt i Midtøsten, men det er ikke amerikanske jøders skyld.
Av Stian Bromark, Ny Tid
[essay] Israelsk og amerikansk sikkerhetspolitikk er tett sammenvevd, det er ingen konspiratorisk påstand. Men har USA en Midtøsten-politikk som motarbeider amerikanske egeninteresser? Er det «noen» som får verdens mektigste land til å handle uklokt? Krigen mot Irak, og senere muligens Syria og Iran – er det de nykonservative som står bak, eller er det noen som står bak dem igjen? Disse noen, skal vi tro statsviterne og nyrealistene John J. Mearsheimer (f. 1947) og Stephen M. Walt (f. 1955), er den israelske lobbyen.
(Walt/Mearsheimer)
Etter at artikkelen «The Israel Lobby» ble refusert av det amerikanske tidsskriftet Atlantic Monthly, kom den på trykk i London Review of Books i våres og skapte en furore som har blitt sammenlignet med Samuel P. Huntingtons kontroversielle artikkel «Clash of Civilizations?» fra 1993. Ikke rart når det første som skjer er at høyreekstremister jubler og berømmer akademia for å komme sent, men godt på banen. Debatten er fortsatt heit, og den kommer til å være det framover. Nylig ble det klart at det amerikanske prestisjeforlaget Farrar, Straus and Giroux vil utgi en utvidet versjon i bokform. Mearsheimer og Walt, som er tilknyttet henholdsvis University of Chicago og Harvards John F. Kennedy School of Government, fikk merkelappen antisemitter før litteraturtidsskriftet kom fra trykken. Det er en karakteristikk vi kan spare til større anledninger, men artikkelen er ikke uten slagside. I Norge har den blitt slukt rått, som et sannhetsvitne om tingenes begredelige tilstand, av skribenter som Heidi Skjeseth i Dagsavisen, Hans Olav Brendberg i Klassekampen og Haavard Koppang i Aftenposten. «The Israel Lobby» minner om et klassisk forsøk fra venstresiden på å demaskere de egentlige maktforholdene som styrer amerikansk utenrikspolitikk, men spørsmålet er om den ikke også nører opp under fordommer og gamle konspirasjonsteorier om en utsatt gruppe.
Får mye.
Her er påstandene: Israel er den største mottageren av bistandsmidler fra USA, rundt tre milliarder dollar årlig. Det tilsvarer en femtedel av USAs bistandsbudsjett. Hver amerikanske innbygger gir hvert år Israel 500 dollar hver, til tross for at mottageren ikke akkurat er et utviklingsland. I tillegg har Israel fått milliarder av dollar på
uregelmessig basis for å utvikle våpen og teknologi som gjør dem bedre i stand til å beskytte seg mot fiender i nabolaget. Dette er en positiv økonomisk forskjellsbehandling som kan gjøre andre land grønne av misunnelse, men den viktigste støtten er likevel politisk. Siden 1982 har USA lagt ned veto mot 32 FN-resolusjoner som har vært kritiske til Israels ekspansive politikk. I tillegg har USA gjentatte ganger vist at de favoriserer Israel framfor andre land i Midtøsten, blant annet ved å gi israelerne tilgang til etterretningsinformasjon selv andre NATO-land ikke mottar.
Denne sjenerøsiteten ville vært forståelig dersom Israel var av vital strategisk betydning for USA, eller amerikanerne hadde dårlig samvittighet for en eller annen fortidig synd, men ingen av delene stemmer, skal vi tro de to statsviterne. Tvert imot har det strategiske partnerskapet med Israel vært en byrde for USA etter den kalde krigens slutt, spesielt i krigen mot terror. Så hvorfor gjør USA noe som ikke er i landets interesse? Skyldes det slett lederskap? Higen etter olje i Midtøsten? Religiøst broderskap? Årsaken, og forklaringen på Israels unike posisjon i USAs utenrikspolitiske verdensbilde, er ifølge Mearsheimer og Walt den israelske lobbyen. Med «lobby» mener de en løs koalisjon av individer og organisasjoner som jobber for å påvirke den amerikanske utenrikspolitikken til beste for Israel. Denne påstanden ville heller ikke vært så kontroversiell hvis ikke det var for at artikkelforfatterne bruker ordet «manipulerer» om denne politiske kraften.
En hjørnestein i den store konspirasjonsteorien om jødene, er nettopp at de konspirerer og påvirker fra sine diffuse skjulesteder i maktens randsoner. Det hjelper ikke at det de kaller den israelske lobbyen i all hovedsak består av jødiske organisasjoner og jødiske enkeltindivider. En israeler er ikke nødvendigvis en jøde og en jøde er ikke nødvendigvis en israeler. Men om det så var så enkelt – det ville fortsatt være vanskelig å lokalisere lojaliteten. Det er problematisk å påstå noe skråsikkert om andres lojalitet og sette spørsmålstegn ved den, spesielt når det gjelder jøder, for jøder har i ualminnelige tider blitt beskyldt for å korrumpere samfunnsmoralen. Den mest fremtredende organisasjonen i Lobbyen, som de kaller den (med stor L), er American Israel Public Affairs Committee. Aipac, med et årsbudsjett på 50 millioner dollar, en stab på 200 mennesker og 100.000 medlemmer, har flere ganger blitt kåret til den mektigste lobbyorganisasjonen i USA. Lobbyen, ifølge Mearsheimer og Walts vide definisjon, inkluderer også såkalte nykonservative og kristne evangelister som Jerry Falwell og Pat Robertson, som mener dannelsen av staten Israel er et ledd i den bibelske profetien. Kongressen, mediene, tenketankene og universitetene er også i lomma på eller blir påvirket av lobbyen, skal vi tro artikkelforfatterne.
Etnisitet.
Det er liten tvil om at denne lobbyen har gode muligheter til å influere amerikansk politikk. Det er da også målet til politiske aktører, og det ville vært snodig om det ikke skulle gjelde for nykonservative hauker som Richard Perle og Paul Wolfowitz eller mektige tenketanker som WINEP, American Enterprise, Foreign Policy Research Institute eller Jewish Institute for National Security Affairs. Vanligvis er det vanskelig å måle effekten av lobbyarbeid, men Marsheimer og Walt mener denne lobbyen har påvirket amerikansk utenrikspolitikk fundamentalt. Resultatet er at USA støtter Israels undertrykking av palestinerne. De har også greid å overbevise USA om å legge press på Israels konkurrenter i regionen, nemlig Iran og Syria, i tillegg til Irak. USA gikk ikke til krig mot Irak på grunn av oljen, men motivasjonen var delvis å gjøre Israel til et tryggere sted. Imens øker USA terroristfaren ikke bare for seg selv, men også for sine europeiske allierte, skriver Mearsheimer og Walt. USAs knefall for regimet i Israel forhindrer også varig fred i Israel/Palestina-konflikten. Dermed gir man terroristene flere gavepakker enn de har fortjent, og USAs soldater kan fortsette å grave sine egne graver. Dette er alle sammen stuereine politiske analyser, som man kan være enig eller uenig i. Høyresiden er stort sett uenig. Også mange moderate. Smellen USA har gått på i Irak, skyldes ikke lobbyen, men dårlig amerikansk lederskap, sa for eksempel Shlome Ben-Ami i en paneldebatt London Review of Books nylig inviterte til i New York. Han er tidligere israelsk utenriksminister og forfatter av den Israel-kritiske boka Scars of War, Wounds of Peace: The Israeli-Arab Tragedy, og dermed i seg selv et eksempel på hvor vanskelig det er å sette likhetstegn mellom jøders politiske overbevisning og staten Israels politikk.
Mer overraskende er det at solide venstreaktivister som Christopher Hitchens, Noam Chomsky, Tony Judt og Stephen Zunes også har fundamentale innvendinger. Judt, Hitchens og Chomsky er selv jøder. Chomsky og Zunes mener USA bruker Israel, ikke omvendt. Judt mener USA ville gått til krig mot Irak uansett. Hitchens kaller den «smelly». Mearsheimer og Walt er respekterte akademikere, men debatten i kjølvannet av artikkelen har i stor grad dreid seg om etnisitet. Det må statsviterne ta noe av skylden for. Aipac er en interesseorganisasjon med en åpen, legitim og gjennomskuelig agenda.
Nesten uansett hvor godt man dokumenterer sine påstander med sitater, bekjentskapskretser og tidligere verv, er det ikke mulig å overføre organisasjonens formålsparagraf på enkeltindiver som står utenfor. Det er en tvilsom logikk som etterlater flere spørsmål enn svar. Mange amerikanere støttet eller støtter opp om regjeringen i spørsmålet om Irak og mange støtter Israel mot Palestina. Havner man automatisk i den israelske lobbyen hvis man er jøde og tilhenger av regjeringens politikk i Midtøsten? Og er de tilhengere av regjeringens politikk fordi de er jøder? Mange av dem som blir tatt til inntekt for Aipacs agenda, er ikke spesielt jødiske. De er ikke jøder fordi de tror eller praktiserer ritualer, men fordi deres foreldre var jøder. De er, i likhet med brorparten av jødene i Israel, sekulære. Marsheimer og Walt påstår ikke, som den britiske humoristen Sacha Baron Cohen, at det var jødenes skyld at dinosaurene ble utryddet. Men de går langt i å klandre mange jøder i USA for Irak-krigen og undertrykkingen av palestinere.
Fare for verdensfreden.
Det er mulig å behandle tematikken uten å knytte det så tett opp til det jødiske. 3. august 2006 trykket The Economist, som ikke er kjent for å sympatisere med Kristin Halvorsen, en sak som stilte spørsmålet: «Why is America so much more pro-Israeli than Europe?» De refererte til ferske tall som viste at 48 prosent av amerikanerne sympatiserte med Israel, mens kun 13 prosent sympatiserte med Palestina – i kontrast til for eksempel Spania, hvor kun ni prosent sympatiserte med israelerne, 32 prosent med palestinerne. Svaret på spørsmålet The Economist stilte, tok magasinet hånd om selv: «The most obvious answer lies in the power of two very visible political forces: the Israeli lobby (Aipac) and the religious right.»
Forholdet mellom USA og Israel har utvilsomt en sterk forkjemper i en organisasjon som Aipac. Men om det er Aipacs skyld at amerikanere er mer velvillig innstilt til Israel enn europeere, er mer tvilsomt. Kanskje er det også Europa det er noe galt med. Europeernes ansvar for Holocaust skulle gjort oss til venner av Israel for evig og alltid, men antisemittisme er langt mer utbredt i Europa enn i USA, og tidvis sklir antisemittisme og kritikk av Israel over i hverandre i en salig suppe, slik idéhistoriker Håkon Harket viser i Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag (2005). Han gjengir tall som viser at seks av ti europeere mener Israel er den største faren for verdensfreden, og at rundt 25 prosent i land som Frankrike, Storbritannia og Tyskland mener jødene har for mye innflytelse på verden. The Economists artikkel påstår i korte trekk det samme som Mearsheimer og Walt i The Israel Lobby, uten at førstnevnte har avfødt samme reaksjon. Forklaringen på alt «fusset» ligger derfor andre steder. Oppstyret skyldes forfatternes manglende evne til å skille mellom israelsk lobby spesielt og amerikanske jøder generelt.
Dessuten er det én ting til som bidro til bråket: Rasisten og Ku klux klan-sjefen David Duke omfavnet artikkelen i mars i The New York Sun og sa han var glad for at akademia endelig hadde skjønt det han hadde påstått lenge. Et leit sted å få støtte, selvfølgelig. Marsheimer og Walts artikkel er ikke antisemittisk, men den brukes av høyreekstreme nettsteder for alt den er verdt. Nytteverdien er stor nettopp fordi den pretenderer å være vitenskapelig. Nyheter om Israel og jøder skaper per definisjon overskrifter. «Jews are news», som det heter der borte. Journalist, forsker og forfatter Adam Garfinkle, som både er såkalt nykonservativ og jøde, skrev en artikkel i American Interest i november 2006 hvor han tok et oppgjør med det han kaller «jewcentricity» i amerikansk åndsliv, og forbeholdt seg retten til ikke å være spesielt jødisk hele tiden. «Suppose some of us are not in the mood to be chosen?», som han skrev.
Løsningen eller problemet.
Mearsheimer og Walts artikkel «The Israel Lobby» har satt koblingene mellom israelsk og amerikansk politikk på spissen og igangsatt en debatt, men den gir ikke annet enn akademisk tyngde til allerede etablerte politiske klisjeer. Dessuten er artikkelens struktur som hentet ut fra myten om den jødiske sammensvergelsen. Lobbyen, med stor L, antar en nærmest metafysisk størrelse. Mange, både i den kristne og den muslimske verden, er overbevist om at jødene fortsatt har altfor mye og uheldig innflytelse i verden. Som et folk uten land, ble denne sammensvergelsen tidligere koblet til en eller annen makt. En gang var det frimurerne eller kommunistene. I dag er det USA. Samtidig skal de ikke ha all skyld for at debatten blir rotete. Også de jødisk-israelske organisasjonene i USA blander sammen kritikk av Israel med kritikk av jødene – når det passer dem.
Hvis man skal tenke stort, så er det vanskelig å se at man kommer ut av denne onde sirkelen uten at også båndene mellom det sionistiske prosjektet og staten Israel blir løsnet, slik blant annet Göran Rosenberg tar til orde for i Det tapte landet (1998). Enhver stat basert på snevre etniske, nasjonale eller religiøse kriterier er en utfordring for sine omgivelser. Ethvert menneske som får sin overordnede identitet i arv, har ikke noe annet valg enn å omfavne den – eller støte den fra seg. Å redusere kampen mellom Israel og Palestina til en kamp mellom jøder og muslimer, slik Samuel P. Huntington gjør, er misvisende. Å redusere den til et spørsmål om den israelske lobbyens påvirkning på USA, er like reduksjonistisk og villedende. Mearsheimer og Walts artikkel «The Israel Lobby» er ikke en del av løsningen, men en del av problemet. Den har ikke gjort det lettere å kritisere Israel, men vanskeligere.
Publisert i Ny Tid 08. desember 2006.
Alle rettigheter forbeholdt Ny Tid og forfatteren.
Av Stian Bromark, Ny Tid
[essay] Israelsk og amerikansk sikkerhetspolitikk er tett sammenvevd, det er ingen konspiratorisk påstand. Men har USA en Midtøsten-politikk som motarbeider amerikanske egeninteresser? Er det «noen» som får verdens mektigste land til å handle uklokt? Krigen mot Irak, og senere muligens Syria og Iran – er det de nykonservative som står bak, eller er det noen som står bak dem igjen? Disse noen, skal vi tro statsviterne og nyrealistene John J. Mearsheimer (f. 1947) og Stephen M. Walt (f. 1955), er den israelske lobbyen.
(Walt/Mearsheimer)Etter at artikkelen «The Israel Lobby» ble refusert av det amerikanske tidsskriftet Atlantic Monthly, kom den på trykk i London Review of Books i våres og skapte en furore som har blitt sammenlignet med Samuel P. Huntingtons kontroversielle artikkel «Clash of Civilizations?» fra 1993. Ikke rart når det første som skjer er at høyreekstremister jubler og berømmer akademia for å komme sent, men godt på banen. Debatten er fortsatt heit, og den kommer til å være det framover. Nylig ble det klart at det amerikanske prestisjeforlaget Farrar, Straus and Giroux vil utgi en utvidet versjon i bokform. Mearsheimer og Walt, som er tilknyttet henholdsvis University of Chicago og Harvards John F. Kennedy School of Government, fikk merkelappen antisemitter før litteraturtidsskriftet kom fra trykken. Det er en karakteristikk vi kan spare til større anledninger, men artikkelen er ikke uten slagside. I Norge har den blitt slukt rått, som et sannhetsvitne om tingenes begredelige tilstand, av skribenter som Heidi Skjeseth i Dagsavisen, Hans Olav Brendberg i Klassekampen og Haavard Koppang i Aftenposten. «The Israel Lobby» minner om et klassisk forsøk fra venstresiden på å demaskere de egentlige maktforholdene som styrer amerikansk utenrikspolitikk, men spørsmålet er om den ikke også nører opp under fordommer og gamle konspirasjonsteorier om en utsatt gruppe.
Får mye.
Her er påstandene: Israel er den største mottageren av bistandsmidler fra USA, rundt tre milliarder dollar årlig. Det tilsvarer en femtedel av USAs bistandsbudsjett. Hver amerikanske innbygger gir hvert år Israel 500 dollar hver, til tross for at mottageren ikke akkurat er et utviklingsland. I tillegg har Israel fått milliarder av dollar på
uregelmessig basis for å utvikle våpen og teknologi som gjør dem bedre i stand til å beskytte seg mot fiender i nabolaget. Dette er en positiv økonomisk forskjellsbehandling som kan gjøre andre land grønne av misunnelse, men den viktigste støtten er likevel politisk. Siden 1982 har USA lagt ned veto mot 32 FN-resolusjoner som har vært kritiske til Israels ekspansive politikk. I tillegg har USA gjentatte ganger vist at de favoriserer Israel framfor andre land i Midtøsten, blant annet ved å gi israelerne tilgang til etterretningsinformasjon selv andre NATO-land ikke mottar.
Denne sjenerøsiteten ville vært forståelig dersom Israel var av vital strategisk betydning for USA, eller amerikanerne hadde dårlig samvittighet for en eller annen fortidig synd, men ingen av delene stemmer, skal vi tro de to statsviterne. Tvert imot har det strategiske partnerskapet med Israel vært en byrde for USA etter den kalde krigens slutt, spesielt i krigen mot terror. Så hvorfor gjør USA noe som ikke er i landets interesse? Skyldes det slett lederskap? Higen etter olje i Midtøsten? Religiøst broderskap? Årsaken, og forklaringen på Israels unike posisjon i USAs utenrikspolitiske verdensbilde, er ifølge Mearsheimer og Walt den israelske lobbyen. Med «lobby» mener de en løs koalisjon av individer og organisasjoner som jobber for å påvirke den amerikanske utenrikspolitikken til beste for Israel. Denne påstanden ville heller ikke vært så kontroversiell hvis ikke det var for at artikkelforfatterne bruker ordet «manipulerer» om denne politiske kraften.
En hjørnestein i den store konspirasjonsteorien om jødene, er nettopp at de konspirerer og påvirker fra sine diffuse skjulesteder i maktens randsoner. Det hjelper ikke at det de kaller den israelske lobbyen i all hovedsak består av jødiske organisasjoner og jødiske enkeltindivider. En israeler er ikke nødvendigvis en jøde og en jøde er ikke nødvendigvis en israeler. Men om det så var så enkelt – det ville fortsatt være vanskelig å lokalisere lojaliteten. Det er problematisk å påstå noe skråsikkert om andres lojalitet og sette spørsmålstegn ved den, spesielt når det gjelder jøder, for jøder har i ualminnelige tider blitt beskyldt for å korrumpere samfunnsmoralen. Den mest fremtredende organisasjonen i Lobbyen, som de kaller den (med stor L), er American Israel Public Affairs Committee. Aipac, med et årsbudsjett på 50 millioner dollar, en stab på 200 mennesker og 100.000 medlemmer, har flere ganger blitt kåret til den mektigste lobbyorganisasjonen i USA. Lobbyen, ifølge Mearsheimer og Walts vide definisjon, inkluderer også såkalte nykonservative og kristne evangelister som Jerry Falwell og Pat Robertson, som mener dannelsen av staten Israel er et ledd i den bibelske profetien. Kongressen, mediene, tenketankene og universitetene er også i lomma på eller blir påvirket av lobbyen, skal vi tro artikkelforfatterne.
Etnisitet.
Det er liten tvil om at denne lobbyen har gode muligheter til å influere amerikansk politikk. Det er da også målet til politiske aktører, og det ville vært snodig om det ikke skulle gjelde for nykonservative hauker som Richard Perle og Paul Wolfowitz eller mektige tenketanker som WINEP, American Enterprise, Foreign Policy Research Institute eller Jewish Institute for National Security Affairs. Vanligvis er det vanskelig å måle effekten av lobbyarbeid, men Marsheimer og Walt mener denne lobbyen har påvirket amerikansk utenrikspolitikk fundamentalt. Resultatet er at USA støtter Israels undertrykking av palestinerne. De har også greid å overbevise USA om å legge press på Israels konkurrenter i regionen, nemlig Iran og Syria, i tillegg til Irak. USA gikk ikke til krig mot Irak på grunn av oljen, men motivasjonen var delvis å gjøre Israel til et tryggere sted. Imens øker USA terroristfaren ikke bare for seg selv, men også for sine europeiske allierte, skriver Mearsheimer og Walt. USAs knefall for regimet i Israel forhindrer også varig fred i Israel/Palestina-konflikten. Dermed gir man terroristene flere gavepakker enn de har fortjent, og USAs soldater kan fortsette å grave sine egne graver. Dette er alle sammen stuereine politiske analyser, som man kan være enig eller uenig i. Høyresiden er stort sett uenig. Også mange moderate. Smellen USA har gått på i Irak, skyldes ikke lobbyen, men dårlig amerikansk lederskap, sa for eksempel Shlome Ben-Ami i en paneldebatt London Review of Books nylig inviterte til i New York. Han er tidligere israelsk utenriksminister og forfatter av den Israel-kritiske boka Scars of War, Wounds of Peace: The Israeli-Arab Tragedy, og dermed i seg selv et eksempel på hvor vanskelig det er å sette likhetstegn mellom jøders politiske overbevisning og staten Israels politikk.
Mer overraskende er det at solide venstreaktivister som Christopher Hitchens, Noam Chomsky, Tony Judt og Stephen Zunes også har fundamentale innvendinger. Judt, Hitchens og Chomsky er selv jøder. Chomsky og Zunes mener USA bruker Israel, ikke omvendt. Judt mener USA ville gått til krig mot Irak uansett. Hitchens kaller den «smelly». Mearsheimer og Walt er respekterte akademikere, men debatten i kjølvannet av artikkelen har i stor grad dreid seg om etnisitet. Det må statsviterne ta noe av skylden for. Aipac er en interesseorganisasjon med en åpen, legitim og gjennomskuelig agenda.
Nesten uansett hvor godt man dokumenterer sine påstander med sitater, bekjentskapskretser og tidligere verv, er det ikke mulig å overføre organisasjonens formålsparagraf på enkeltindiver som står utenfor. Det er en tvilsom logikk som etterlater flere spørsmål enn svar. Mange amerikanere støttet eller støtter opp om regjeringen i spørsmålet om Irak og mange støtter Israel mot Palestina. Havner man automatisk i den israelske lobbyen hvis man er jøde og tilhenger av regjeringens politikk i Midtøsten? Og er de tilhengere av regjeringens politikk fordi de er jøder? Mange av dem som blir tatt til inntekt for Aipacs agenda, er ikke spesielt jødiske. De er ikke jøder fordi de tror eller praktiserer ritualer, men fordi deres foreldre var jøder. De er, i likhet med brorparten av jødene i Israel, sekulære. Marsheimer og Walt påstår ikke, som den britiske humoristen Sacha Baron Cohen, at det var jødenes skyld at dinosaurene ble utryddet. Men de går langt i å klandre mange jøder i USA for Irak-krigen og undertrykkingen av palestinere.
Fare for verdensfreden.
Det er mulig å behandle tematikken uten å knytte det så tett opp til det jødiske. 3. august 2006 trykket The Economist, som ikke er kjent for å sympatisere med Kristin Halvorsen, en sak som stilte spørsmålet: «Why is America so much more pro-Israeli than Europe?» De refererte til ferske tall som viste at 48 prosent av amerikanerne sympatiserte med Israel, mens kun 13 prosent sympatiserte med Palestina – i kontrast til for eksempel Spania, hvor kun ni prosent sympatiserte med israelerne, 32 prosent med palestinerne. Svaret på spørsmålet The Economist stilte, tok magasinet hånd om selv: «The most obvious answer lies in the power of two very visible political forces: the Israeli lobby (Aipac) and the religious right.»
Forholdet mellom USA og Israel har utvilsomt en sterk forkjemper i en organisasjon som Aipac. Men om det er Aipacs skyld at amerikanere er mer velvillig innstilt til Israel enn europeere, er mer tvilsomt. Kanskje er det også Europa det er noe galt med. Europeernes ansvar for Holocaust skulle gjort oss til venner av Israel for evig og alltid, men antisemittisme er langt mer utbredt i Europa enn i USA, og tidvis sklir antisemittisme og kritikk av Israel over i hverandre i en salig suppe, slik idéhistoriker Håkon Harket viser i Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag (2005). Han gjengir tall som viser at seks av ti europeere mener Israel er den største faren for verdensfreden, og at rundt 25 prosent i land som Frankrike, Storbritannia og Tyskland mener jødene har for mye innflytelse på verden. The Economists artikkel påstår i korte trekk det samme som Mearsheimer og Walt i The Israel Lobby, uten at førstnevnte har avfødt samme reaksjon. Forklaringen på alt «fusset» ligger derfor andre steder. Oppstyret skyldes forfatternes manglende evne til å skille mellom israelsk lobby spesielt og amerikanske jøder generelt.
Dessuten er det én ting til som bidro til bråket: Rasisten og Ku klux klan-sjefen David Duke omfavnet artikkelen i mars i The New York Sun og sa han var glad for at akademia endelig hadde skjønt det han hadde påstått lenge. Et leit sted å få støtte, selvfølgelig. Marsheimer og Walts artikkel er ikke antisemittisk, men den brukes av høyreekstreme nettsteder for alt den er verdt. Nytteverdien er stor nettopp fordi den pretenderer å være vitenskapelig. Nyheter om Israel og jøder skaper per definisjon overskrifter. «Jews are news», som det heter der borte. Journalist, forsker og forfatter Adam Garfinkle, som både er såkalt nykonservativ og jøde, skrev en artikkel i American Interest i november 2006 hvor han tok et oppgjør med det han kaller «jewcentricity» i amerikansk åndsliv, og forbeholdt seg retten til ikke å være spesielt jødisk hele tiden. «Suppose some of us are not in the mood to be chosen?», som han skrev.
Løsningen eller problemet.
Mearsheimer og Walts artikkel «The Israel Lobby» har satt koblingene mellom israelsk og amerikansk politikk på spissen og igangsatt en debatt, men den gir ikke annet enn akademisk tyngde til allerede etablerte politiske klisjeer. Dessuten er artikkelens struktur som hentet ut fra myten om den jødiske sammensvergelsen. Lobbyen, med stor L, antar en nærmest metafysisk størrelse. Mange, både i den kristne og den muslimske verden, er overbevist om at jødene fortsatt har altfor mye og uheldig innflytelse i verden. Som et folk uten land, ble denne sammensvergelsen tidligere koblet til en eller annen makt. En gang var det frimurerne eller kommunistene. I dag er det USA. Samtidig skal de ikke ha all skyld for at debatten blir rotete. Også de jødisk-israelske organisasjonene i USA blander sammen kritikk av Israel med kritikk av jødene – når det passer dem.
Hvis man skal tenke stort, så er det vanskelig å se at man kommer ut av denne onde sirkelen uten at også båndene mellom det sionistiske prosjektet og staten Israel blir løsnet, slik blant annet Göran Rosenberg tar til orde for i Det tapte landet (1998). Enhver stat basert på snevre etniske, nasjonale eller religiøse kriterier er en utfordring for sine omgivelser. Ethvert menneske som får sin overordnede identitet i arv, har ikke noe annet valg enn å omfavne den – eller støte den fra seg. Å redusere kampen mellom Israel og Palestina til en kamp mellom jøder og muslimer, slik Samuel P. Huntington gjør, er misvisende. Å redusere den til et spørsmål om den israelske lobbyens påvirkning på USA, er like reduksjonistisk og villedende. Mearsheimer og Walts artikkel «The Israel Lobby» er ikke en del av løsningen, men en del av problemet. Den har ikke gjort det lettere å kritisere Israel, men vanskeligere.
Publisert i Ny Tid 08. desember 2006.
Alle rettigheter forbeholdt Ny Tid og forfatteren.
posted by Stian Bromark | 10:50 a.m.
<< Home