Flaskeposten peker på

Står du med ryggen til havet, står du med ryggen til verden.


(Carsten Jensen)

Av Stian Bromark, Ny Tid
Da jeg vokste opp, trodde jeg alle sjøfolk var mutte, intolerante og småalkoholiserte. Spesielt hvis de insisterte på å bli kalt bestefar og hadde fått juling av tyskere. I dag har jeg blitt en gluping, og vet at det var krigens skyld, ikke sjøens, selv om krig til sjøs visstnok skal være spesielt ugreit. Det understreker forfatteren og essayisten Carsten Jensen i sin nye roman, ”Vi, de druknede”. Eposet åpner med et formidabelt og blodig sjøslag. I 1848 kjemper innbyggere i den lille danske havnebyen Marstal mot tyskerne om Schleswig-Holstein. Danskene taper. De som overlever, kommer hjem sjelelig forkrøplet. Og mutte. Sjøhelten Laurids Madsen snur i døra og bestemmer seg for å erobre de syv hav. Historien følger fire generasjoner Marstal-sjømenn fram til annen verdenskrig.

Jensen selv, kjent for å være litt av en samfunnssynser, bedyrer at han ikke har skrevet om politikk. Det bestemmer ikke han, som kjent, men leserne. Et godt stykke ut i den 700 sider lange romanen, støter vi på en diskusjon mellom Laurids Madsens sønn, Albert, og presten. Albert snakker om første verdenskrig: ”Skibene ligger stille. Sømanden kommer ikke længere ud og hjem igen med beretninger om nyt. Så kan vi sidde her på vores lille ø og blive dumme som bønder.” Presten forsvarer bondestanden, mens sjømannen forsvarer sitt yrke: ”.. han får også kendskab til helt andre tænkemåder. Han bliver en anden slags menneske end den, der livet ud går i den samme plovfure. Det er sådan et menneske, verden har brug for, ikke nationalister og krigsmagere.”

Sagt non-fiction: Vil du forstå globaliseringens historie, følg havstrømmen. Se egypterne, grekerne, romerne og bysantinerne kjempe om å kontrollere Middelhavet, se møtet mellom øst og vest bli utvisket i Svartehavet, se spanjolene og portugiserne erobre Atlanterhavet, se britene og franskmennene bygge kolonier i Afrika, se USAs drift vekk fra Atlanterhavet mot Stillehavet, og se til slutt Norges historie som en sjøfartsnasjon. Nasjonsbyggernes fokus på fjell og dal og tusser og troll har forledet oss til å tro at interessekonflikten står mellom by og land, mens de egentlig står mellom kyst og innland. Dalstrøka innafor representerer klaustrofobi, tradisjon og odelsrett, mens havet symboliserer frihet, handel og rastløshet. Havnebyer som Bergen, Stavanger og Arendal, eller små kystsamfunn i Nord-Norge, er bygget opp i spennet mellom det lokale og det globale, mens Bygde-Norge har vært tilfreds med den første. Danske Marstal var i sin tid en verdensby, men har skrumpet inn til å bli en provinsiell, innadvendt småby. Litt som Bergen.

I et intervju med Weekendavisen forklarer Jensen hvorfor det føltes presserende å skrive historien til byen: ” […] det er fatalt, at vi netop i disse år, hvor globaliseringen er blevet sådan en udfordring, og for nogle danskere føles som en voldsom trussel, fortrænger netop den del af vores historie, der handler om, at vi engang færdedes hjemmevandt rundt omkring verden og var på hat med den internationale udvikling. Jeg tror, at hvis vi huskede på vores søfarts-arv, så ville vi stå bedre rustet til at klare både de materielle og ikke mindst de åndelige udfordringer, som fremtiden bringer.”
Jeg skulle gjerne føyd til noe, men det føles overflødig.