Hvem eier opplysningstiden?

Mange tror at opplysningstiden ligger bak oss. Den ligger foran oss.

Av Stian Bromark, Dagbladet
OPPLYSNINGSTIDEN ER BLITT ET BETENT politisk tema, ikke minst i spørsmålet om ”islamsk fundamentalisme” versus ”vestlige verdier”. Tradisjonelt er det kulturradikalere som har forsvart prinsippene fra det franske 1700-tallet, men nå er det konservative aktører som tyr til begreper som frihet, menneskerettigheter, sekularisme og fornuft i kampen mot det de oppfatter som politisk korrekt lefling med totalitære krefter. 11. september har gjort det politiske landskapet like tåkete som jordskjelvet i Lisboa i 1755. Høyresiden har stjålet venstresidens klær mens radikalerne var ute og badet i Rødehavet. Frekkaser.

JOURNALIST HEGE STORHAUG PÅBEROPER SEG opplysningsidealer flere ganger i ”Men størst av alt er friheten” (2006). Blant annet er hun kritisk til den norske regjeringens håndtering av karikaturkrisen sist vinter, og mener at ”den ideologiske slalåmkjøringen var et overtramp mot ånden fra opplysningstiden”. Hun henviser til politikeren Ayaan Hirsi Ali, som har sagt ”Unn oss muslimer en Voltaire”. Hirsi Alis siste bok heter forøvrig på engelsk ”The Infidel: The Story of My Enlightenment”. Også Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekk henviser til Hirsi Ali og opplysningsidealene i ”Truet av islamister” (2006). Han er nyfrelst, i likhet med sin kristne kollega Finn Jarle Særle, som i januar skrev om viktigheten av dialog mellom samfunn og religion: ”Men den forutsetter at det er plass for den politiske kritikk som vi fikk fra reformasjonen og opplysningstiden. Det må også gjelde islam.” Vi får anta at de to siste er uenig med Storhaug og Ali i spørsmålet om religionskritikk, men alle har de redusert opplysningstidens tro på universale verdier til et stempel med ”Godt norsk”.

PÅ EN MAGISK MÅTE HAR TROEN PÅ FORNUFT og kritikk sneket seg inn i våre forfedres gener og funnet veien fra Frankrike opp til Norge i løpet av århundrene. Erik Bakken Olafsen, forfatter av romanen ”Koranoid”, sa det slik til Dagbladet i februar: ”En forutsetning for å kunne bli et moderne menneske er at man mentalt har vært igjennom opplysningstiden, eller at den kultur man vokser opp i allerede har vært igjennom den prosessen for deg.” Dette er ikke et ekstremt standpunkt, men standardlærdom på universiteter og høgskoler. Litteraturprofessor Asbjørn Aarnes blir regnet for å være konservativ, men ingen ekstremist. Han formulerte seg slik til tidsskriftet Minerva i september: ”…vår vestlige løpebane var en gang fundamentalistisk, men så løp vi gjennom opplysningstiden og da falt det av […] Med opplysningstiden kom det så mange forbehold at det saktnet troens livstempo, mens i det islamske gror den gamle læres spire fortsatt.” Ulike stemmer, ulike ståsteder, men sier de egentlig noe annet enn Frps Per-Willy Amundsen som til Klassekampen i mars fastslo: ”Kommer man fra landsbygda i Pakistan, kommer man fra et samfunn som ikke har nådd opplysningstida.”?

ER DET VIRKELIG SLIK AT KUNNSKAP går i arv eller hoper seg opp i genene? Dagens nordmenn blir ikke engang født med ski på beina, så i hvert fall ikke med inngående kjennskap til latin, de gamle grekerne og renessansefilosofien. Det går heller ingen strak linje fra opplysningstiden til i dag. Epoken ble avbrutt av romantikken med vekt på følelser, naturdyrking og etnisitet, og en del konservative talspersoner for opplysningstiden hører nok strengt tatt hjemme der. Hvis man likevel insisterer på at idealene fulgte med gjennom 1800-tallet, bør man lytte til sosiologen Zygmunt Bauman som mener det var opplysningstidens instrumentelle fornuft som førte oss rett inn Holocaust. Hitler var like mye et barn av opplysningstiden som oss. Dessuten er det ikke slik, heldigvis, at lærde gjennom tidende bare lar seg inspirere av kunnskap på eget morsmål. Det er mulig å ”mentalt” gå gjennom en hvilken som helst epoke, filosofiretning eller tradisjon uten å være en del av den, og det er fullt mulig å være en del av den uten å skjønne et kvidder. Dernest er det en avgjørende forskjell på Voltaire og la oss si Hege Storhaug. Mens franskmannen gjorde seg til fiende av de to mektigste institusjonene i Frankrike på 1700-tallet (konge/kirke), angriper Storhaug en utsatt minoritet i Norge. Og så en siste utfordring: Opplysningstiden var langt fra så sjarmerende som man skal ha det til.

TOLERANSE, RASJONALITET OG MENNESKERETTIGHETER var muligens teorien, men ikke praksis. Den fremste opplysningstenkeren, Voltaire (1694-1778), mislikte Kirken, men var ikke motstander av religion som sådan. Flere steder snakker han varmt om islams tradisjon for toleranse. Men han, og mange opplysningsfilosofer med ham, var overbeviste antisemitter. Hva mente Voltaire var galt med jødene? ”Alt”, skriver Trond Berg Eriksen i boka ”Jødehat” (2005). ”Jødene er som negre”, mente Voltaire, ”de er en laverestående menneskeart”. Immanuel Kant (1724-1804) var hovedsaklig enig. Han mente ”negre” var dumme og jøder var løgnere. Diderot (1713-1784) syntes at jødene var vulgære, brutale og primitive. Vittigmesteren Ludvig Holberg (1684-1754) mente omvendte jøder var som en nyvasket skjorte - skitten etter kun et par dager. Er dette vestlige verdier? Ikke rart dagens kulturradikalere er på defensiven. Denne rasismen forhindret ikke at opplysningstenkerne hadde vakre tanker om nestekjærlighet, kosmopolitisme og universale verdier. Spesielt ”oppdagelsen” av Stillehavet var avgjørende for opplysningstidens fascinasjon for ”andre kulturer”, skriver historieprofessor Dorinda Outram i ”The Enlightenment” (2005). Mange opplysningstenkere, som romantikere senere, var tiltrukket av de ”primitives” enkle liv i kontrast til ”vår” mekaniske tidsalder. Men som Qoutram påpeker: Her står opplysningsfilosofene i kø for å bli stemplet av Edward W. Said for misforstått orientalisme. Mange opplysningstenkere var rett og slett ikke spesielt moderne.

I OPPLYSNINGSTIDEN FINNER MAN DEN samme ambivalensen i forhold til slaveri, kolonialisme, kvinnefrigjøring og religion, også utenfor Frankrike. Tyskeren Gottfried W. Liebniz (1646-1716) brukte for eksempel sin tindrende, opplyste fornuft til å bevise at Gud eksisterer. Diderot mente at jo flere ulike trosretninger et samfunn hadde, jo mer stabilt ville det være. Det er umulig å snakke om én ensartet opplysningstid. I sitt nye standardverk på 1000 sider, ”Enlightenment contested”(2006), deler historiker Jonathan I. Israel opp opplysningstiden i en moderat og en radikal posisjon. ”Religiøs toleranse” er moderat, mener han, mens ”meningsfrihet” er radikalt. Her ligger hunden begravd fra diskusjonen om Muhammed-karikaturene: Hva er viktigst - frihet til å mene hva man vil eller respekt for andres oppfatninger? Ettertidens tenkere har ikke greid å løse dilemmaet. I det forrige århundre tiltrakk epoken seg betydningsfulle radikalere som Horkheimer/Adorno, Jürgen Habermas og Michel Foucault. Deres innfallsvinkel var forskjellig, men alle delte de Kants overbevisning om at opplysningstiden ikke ligger i fortiden, men i framtiden. Opplysningstiden er ikke et fiks ferdig prosjekt, men en prosess full av fallgruver, uløste dilemmaer og innbyrdes motsetninger. Det er i skrivende stund uvisst hvordan vi kommer oss til denne beste av alle mulige verdener, men noe bør være opplyst og vedtatt: Den ligger ikke bak oss.
Stian Bromark er forfatter og journalist

Rammesak:

Opplysningstid og islam
GLOBALE SAMMENLIGNENDE ANALYSER av opplysningstiden er mangelvare, mener historikerne Dorinda Outram og Jonathan I. Israel. Opplysningstiden var ikke bare et vestlig fenomen. Jonathan I. Israel argumenterer for at Spinoza la grunnlaget for epoken, men hevder også at flere tenkere på 1600- og 1700-tallet var inspirert av muslimske filosofer. Det er ikke rart. Middelalderen i Europa var gullalderen lenger øst i Middelhavet. Perseren Ibn al-Rawandi (815-900) banet vei. Han avskrev all religion og erklærte seg en ”erkekjetter”. Mu’tazilite-sekten, som oppstod i Irak på 800-tallet, forsøkte å forene rasjonalitet og gudstro, og mange insisterte på at Koranen var menneskeskapt.

EN AV OPPLYSNINGSTIDENS SKARPESTE kritikere av europeisk tyranni, Pierre Bayle (1674-1706), mente muslimske fritenkere helt konkret banet vei for opplysningstiden, inkludert hans eget tankemønster. Ibn Tufayl (1105–1185) var en inspirasjonskilde, spesielt hans didaktiske bestselger om en gutt som vokser opp på en øde, tropisk øy og som utvikler selvstendig, fornuftsbasert tenkning. Fabelen utkom på nederlandsk i 1672, av den samme forleggeren som utga Spinoza. Tufayls bok var igjen inspirert av Ibn Sina (980-1037). Begge, sammen med Ibn Baija (d.1138), var forløperen for den mest kjente tenkeren fra perioden, Ibn Rushd (1126-1198), også kalt Averroes. Han advarte mot å blande teologi og filosofi, avskrev ideen om sjelens udødelighet og benektet guddommelige mirakler.

OPPLYSNINGSTENKEREN LIEBNIZ mente det var en direkte forbindelse mellom averroisme og Spinozas filosofi, og dermed opplysningstiden. På 1990-tallet fikk dette synet støtte av 34 forskere fra 18 forskjellige land og fem kontinent, som møttes i Kairo for å diskutere Ibn Rushds påvirkning på den europeiske opplysningstiden. Resultatet ble boka ”Averroes and the Enlightenment”, som utkom i 1996, med forord av FNs daværende generalsekretær Boutros-Ghali. Det lar seg altså gjøre å argumentere for at islam har gjennomgått opplysningstiden - 500 år før Europa.


Notis I: Nykonservatisme i Nederland
I Nederland pågår det også en kamp om opplysningsidealene, skal vi tro journalist Ian Buruma i boka om drapet på filmskaperen Theo Van Gogh, ”Murder in Amsterdam” (2006). Det er først og fremst konservative aktører som ønsker seg tilbake 1700-tallet og som insisterer på at verdiene ikke er universelle, men vestlige: ”Opplysningstiden har blitt et navn for en ny konservativ orden, og fienden er de fremmede, som har verdier vi ikke deler”, skriver Buruma og kaller denne oppblomstringen et ”oppgjør med oppgjøret [arven fra 1968]”.

Notis II: Opplysningstidens far
Det var i Nederland opplysningstiden startet, mener historikeren Jonathan I. Israel. I bøkene ”Radical enlightenment” (2001) og ”Enlightenment contested” (2006) argumenterer han for at mange opplysningstenkere står på skuldrene til den jødiske nederlandske filosofen Baruch de Spinoza (1632-1677), noe som er et paradoks tatt i betraktning hvor utbredt antisemittisme var på 1700-tallet. Princeton-professorens bøker om opplysningstiden er grundige referanseverk, som til nå har kommet opp i 1800 sider. Han jobber med tredje bind.