Spekulativt om Adolf og Eva
Tjukk bok, tynn suppe.
Anmeldelse av Angela Lamberts biografi om Eva Braun, i Dagbladet
Anmeldt av Stian Bromark
Det eneste Eva Braun etterlot seg av skriftlige materiale, er 22 dagboksider fra februar til mai 1935. Likevel har den britiske journalisten og forfatteren Angela Lambert reist et overveldende monument (600 sider) over Hitlers elskerinne ved hjelp av denne ene spikeren. Hun har riktignok andre verktøy til rådighet, de viktigste er skriftlige vitnesbyrd fra andre overlevende, men de redskapene er ikke til å stole på. Resultatet er vaklevorent.
Pålitelig?
Det lar seg gjøre å skrive en biografi uten at hovedpersonen har etterlatt seg skriftlige spor, men dette tomrommet må være fylt av andre pålitelige kilder, hvis man vil påberope seg akademisk tyngde, slik Lambert gjør. Kretsen rundt Hitler kan kalles mye, men neppe pålitelig. Angela Lambert skriver selv at ”de kjente fakta om hennes liv vil knapt fylle ett kapittel”, men tar ikke konsekvensene av det. Drøvtygging, gjentagelser og insisteringer er en vedvarende påminnelse om bokas magre kildegrunnlag. Lambert retter fokus mot en forsømt del av historien om Hitler, Det tredje riket og annen verdenskrig, nemlig kvinneperspektivet. Prisverdig. Dette er den andre boka om Eva Braun utgitt på engelsk, den første skrevet av en kvinne. Lamberts selvpålagte mandat har vært å korrigere Brauns frynsete rykte, men det er høyst uvisst hvorfor vi trenger et flatterende bilde av Hitlers elskerinne.
(Eva Braun)
Hjemmekos
Eva Braun, som var Førerens ”venninne” i 14 år, var en offentlig hemmelighet. De fleste trodde, slik han ønsket, at hun var en sekretær. Hitlers motivasjon for ikke å shoppe rundt, var at han trengte hjemmekos og blind trofasthet. Det kunne Eva Braun gi ham. Hitler var raus med gaver, men distansert og ofte avvisende. Lambert later som om hun forstår denne dynamikken. Eva Braun, som var 17 år første gang hun traff 40-åringen Adolf, var ikke ute etter penger og berømmelse. ”Eva ønsket seg ingenting, annet enn å tilfredsstille ham.” Hvorfor i all verden, kan man lure på. Fordi Hitler hadde blå øyne, makt og karisma. Det tiltrekkes kvinner av. Visstnok. Det er det nærmeste Lambert kommer en forklaring. Og denne, noe kryptiske: ”Den dramatiske forklaringen kan være at han var Evas skjebne, slik han var Tysklands skjebne”. Braun forsøkte å ta selvmord to ganger. Fordi Hitler glemte å ringe. Denne leseren forstår det fortsatt ikke, og det hadde nok ikke hjulpet med 700 sider til.
Tragisk heltinne
Biografien om Eva Braun er full av gode intensjoner, men mange av Lamberts tolkninger framstår som antimoderne og antifeministiske. Teksten skjemmes av svulstige fraser som ”et usedvanlig vakkert barn”, ”tragisk heltinne”, ”en ung kropp er deilig, særlig for eldre menn”, ”hun var den perfekte kvinnen å komme hjem til”, ”hennes gode form og vitalitet ble nektet sin naturlige hensikt: det å bli mor” og ”kvinner kan ikke klandres for sin uvitenhet og passivitet, for den var påtvunget dem”. Lambert mener Braun ikke burde fordømmes for sin kjærlighet til diktatoren, fordi hun var totalt uvitende. Hun var heller ikke antisemitt. ”Den sterkeste indikasjonen på at hun ikke var det, ligger i hennes personlighet”. Nuvel. Var hun ikke tilstede på mange av Hitlers taler? Satt hun bare og filte neglene sine mens hun tenkte på siste mote fra Paris? Leste hun ikke Mein Kampf, som alle andre? I sin streben etter å anerkjenne Eva Braun, underkjenner Lambert hennes individuelle ansvar.
Glad i barn
Lambert velger vilkårlig hvilke kilder hun stoler på. Arkitekten Albert Speer er pålitelig når han snakker fordelaktig om Braun, mens han blir avvist som en etterplaprer i andre kontekster. Rykter om at Braun skal ha hatt kjærlighetsaffærer på si, blir beskrevet som ”ondsinnede”, selv om noen sidesprang snarere ville vært formildende. Lambert, som hovedsakelig skriver romaner, forteller innledningsvis at hun var ”relativt uvitende” om temaet før hun gikk i gang med å portrettere Eva Braun. Likevel fremstår det historiske bakgrunnsteppet som ryddigst, og biografien kan leses med utbytte som en generell innføring i Det tredje rikets vekst og fall. Unntakene er noen uforståelige generaliseringer, som at den tyske brutaliteten skyldtes folkeventyrenes påvirkning på den oppvoksende slekt. Og setninger som ”Der Führer var oppriktig glad i barn[…]”. Det høres ut som en ondsinnet rykte. Hitler fikk stort sett barn drept. Oppriktig talt.
Anmeldelse av Angela Lamberts biografi om Eva Braun, i Dagbladet
Anmeldt av Stian Bromark
Det eneste Eva Braun etterlot seg av skriftlige materiale, er 22 dagboksider fra februar til mai 1935. Likevel har den britiske journalisten og forfatteren Angela Lambert reist et overveldende monument (600 sider) over Hitlers elskerinne ved hjelp av denne ene spikeren. Hun har riktignok andre verktøy til rådighet, de viktigste er skriftlige vitnesbyrd fra andre overlevende, men de redskapene er ikke til å stole på. Resultatet er vaklevorent.
Pålitelig?
Det lar seg gjøre å skrive en biografi uten at hovedpersonen har etterlatt seg skriftlige spor, men dette tomrommet må være fylt av andre pålitelige kilder, hvis man vil påberope seg akademisk tyngde, slik Lambert gjør. Kretsen rundt Hitler kan kalles mye, men neppe pålitelig. Angela Lambert skriver selv at ”de kjente fakta om hennes liv vil knapt fylle ett kapittel”, men tar ikke konsekvensene av det. Drøvtygging, gjentagelser og insisteringer er en vedvarende påminnelse om bokas magre kildegrunnlag. Lambert retter fokus mot en forsømt del av historien om Hitler, Det tredje riket og annen verdenskrig, nemlig kvinneperspektivet. Prisverdig. Dette er den andre boka om Eva Braun utgitt på engelsk, den første skrevet av en kvinne. Lamberts selvpålagte mandat har vært å korrigere Brauns frynsete rykte, men det er høyst uvisst hvorfor vi trenger et flatterende bilde av Hitlers elskerinne.
(Eva Braun)
Hjemmekos
Eva Braun, som var Førerens ”venninne” i 14 år, var en offentlig hemmelighet. De fleste trodde, slik han ønsket, at hun var en sekretær. Hitlers motivasjon for ikke å shoppe rundt, var at han trengte hjemmekos og blind trofasthet. Det kunne Eva Braun gi ham. Hitler var raus med gaver, men distansert og ofte avvisende. Lambert later som om hun forstår denne dynamikken. Eva Braun, som var 17 år første gang hun traff 40-åringen Adolf, var ikke ute etter penger og berømmelse. ”Eva ønsket seg ingenting, annet enn å tilfredsstille ham.” Hvorfor i all verden, kan man lure på. Fordi Hitler hadde blå øyne, makt og karisma. Det tiltrekkes kvinner av. Visstnok. Det er det nærmeste Lambert kommer en forklaring. Og denne, noe kryptiske: ”Den dramatiske forklaringen kan være at han var Evas skjebne, slik han var Tysklands skjebne”. Braun forsøkte å ta selvmord to ganger. Fordi Hitler glemte å ringe. Denne leseren forstår det fortsatt ikke, og det hadde nok ikke hjulpet med 700 sider til.
Tragisk heltinne
Biografien om Eva Braun er full av gode intensjoner, men mange av Lamberts tolkninger framstår som antimoderne og antifeministiske. Teksten skjemmes av svulstige fraser som ”et usedvanlig vakkert barn”, ”tragisk heltinne”, ”en ung kropp er deilig, særlig for eldre menn”, ”hun var den perfekte kvinnen å komme hjem til”, ”hennes gode form og vitalitet ble nektet sin naturlige hensikt: det å bli mor” og ”kvinner kan ikke klandres for sin uvitenhet og passivitet, for den var påtvunget dem”. Lambert mener Braun ikke burde fordømmes for sin kjærlighet til diktatoren, fordi hun var totalt uvitende. Hun var heller ikke antisemitt. ”Den sterkeste indikasjonen på at hun ikke var det, ligger i hennes personlighet”. Nuvel. Var hun ikke tilstede på mange av Hitlers taler? Satt hun bare og filte neglene sine mens hun tenkte på siste mote fra Paris? Leste hun ikke Mein Kampf, som alle andre? I sin streben etter å anerkjenne Eva Braun, underkjenner Lambert hennes individuelle ansvar.
Glad i barn
Lambert velger vilkårlig hvilke kilder hun stoler på. Arkitekten Albert Speer er pålitelig når han snakker fordelaktig om Braun, mens han blir avvist som en etterplaprer i andre kontekster. Rykter om at Braun skal ha hatt kjærlighetsaffærer på si, blir beskrevet som ”ondsinnede”, selv om noen sidesprang snarere ville vært formildende. Lambert, som hovedsakelig skriver romaner, forteller innledningsvis at hun var ”relativt uvitende” om temaet før hun gikk i gang med å portrettere Eva Braun. Likevel fremstår det historiske bakgrunnsteppet som ryddigst, og biografien kan leses med utbytte som en generell innføring i Det tredje rikets vekst og fall. Unntakene er noen uforståelige generaliseringer, som at den tyske brutaliteten skyldtes folkeventyrenes påvirkning på den oppvoksende slekt. Og setninger som ”Der Führer var oppriktig glad i barn[…]”. Det høres ut som en ondsinnet rykte. Hitler fikk stort sett barn drept. Oppriktig talt.
posted by Stian Bromark | 8:47 p.m.
<< Home