Kulturkrig på norsk

Egner og Pippi sensureres, som om det er ungene vi trenger å bekymre oss for.

Av Stian Bromark, Ny Tid
I USA har debatten pågått kontinuerlig i 20 år. I Norge har den aldri kommet skikkelig i gang, men språkdiskusjonene før jul kunne minne om et vaskeekte slag fra det amerikanerne kaller culture wars. ”Neger” eller ”etnisk nordmann” bør nå uttales med anførselstegn eller med glimt i øyet, eller andre signal for å vise at du egentlig mener noe annet. Forlaget Cappelen (og muligens Damm), samt NRK, har også skånet oss foreldre fra ”negerkonge” og ”hottentott”.

Det var en lettelse, for det er så uestetisk med foreldre som stotrer på jakt etter alternative ord fordi det som står på trykk er for ufint eller for komplisert. Vi har nok utfordringer fra før. For eksempel kom min førsteklassing nylig hjem og fortalte at en kompis gikk rundt og kalte alle for ”homse”. Det er skikkelig slemt sagt, la guttungen til. Ja. Nei. Det vil si… svarte far, før han la ut om de gamle grekerne. Innen den moralske historieleksjonen var kommet til 1930-tallet og Hitler, var den stakkars gutten så forvirret at han trodde homofili hadde noe med jødedommen å gjøre.

Det kan heller ikke ha vært enkelt for moren til en nevø, som for noen år siden fikk barnehagen på tråden fordi gutten skjelte ut alle som ”pakkis”. Men den som sier at andre er pakkis, er pakkis sjøl. I hvert fall vil noen påstå det, siden guttens far vokste opp i Pakistan. Samtalen om bien og sånt må ha fortont seg som en dans på roser. De fleste unger vil slutte å slenge om seg med ukvemsord når de blir forklart konnotasjonene. Mer uforståelig er det at voksne mennesker ikke gir seg, selv etter gjentatte ørefiker. Det er ikke barn som trenger beskyttelse, men de voksne.

Cappelen har ikke bedrevet sensur av Egner, bare tatt hensyn familiens ønsker, men hvis de virkelig skulle praktisert politisk korrekt sensur, så har de nok av andre forfattere å gripe fatt i. B. Andreas Bull-Hansen, for eksempel. Romanen ”Anubis” er lagt til et fremtidig Europa hvor kontinentet diktaturstyres av rasistiske muslimer. I intervjuer har Bull-Hansen understreket at han er oppriktig bekymret: ”Islamske verdier innebærer som regel kvinneundertrykkelse, avvikling av demokratiet og ytringsfriheten, sensur av pressen osv.” Neger, hottentott og pakkis høres plutselig ut som ømt hviskede kjælenavn.

Problemet, foruten at Bull-Hansen forveksler skremselspropaganda med skjønnlitteratur, er at ”Anubis” var bare én av flere høstbøker som tegnet et negativt bilde av innvandrere/muslimer. Vebjørn Selbekk, Hege Storhaug, Sven Kærup Bjørneboe og Hans Magnus Enzensberger fylte ut listene på andre forlag. Sensur er gammeldags, og det er kvalitetsforskjeller på Bjørneboe og Selbekk, men dette ensidige fokuset på innvandringens negative konsekvenser er et større samfunnsproblem enn utdaterte enkeltord. Den som vil ha et alternativt syn på kulturutveksling i bokform, må for tiden nøye seg med en thailandsk kokebok. Eller, som sagt, med barnebøker.

Cappelens mest innflytelsesrike politisk korrekte forfatter er ikke Edward W. Said, men Kjetil Indregard. Linus og hans flerkulturelle vennegjeng i Svingen viser at det ikke trenger å være noen motsetning mellom nostalgisk Gerhardsen-idyll og ”islamske verdier”. Dessuten minner de oss på, som Astrid Lindgren, at voksne ofte kan være skikkelig kunnskapløse, dumme og barnslige.