Skal vi le eller gråte?
Du kan gjerne drive gjøn med Hitler, jøder, muslimer og samer. Hvis du gjør det med glimt i øyet.
Av Stian Bromark, Dagbladet
TO JØDER, SOM HAR TIL OPPGAVE, å flytte de likviderte til ovnene, rister på hodet der de går bak en tredje medfange, som er arbeidsufør og dermed dødsdømt. Moses sier til Jacob: ”Jeg håper han overlever et par dager til, så blir han litt lettere å bære.” Jacob synes de må være mer offensive: ”Hva om vi spiser opp alt brødet hans? Da blir vi sterkere, og han blir tynnere og brenner opp fortere”.
DET ER EN MAKABER HISTORIE. Knapt en vits, egentlig. I hvert fall er den ikke noe morsom. Hvis ordene var kommet ut av munnen på en middelaldrende, hvit nordmann med svekket politisk gangsyn, som for eksempel het Tore Tvedt eller noe sånt, ville få nølt med å stemple mannen som rasist. Men vitsen stammer ikke fra Norge. Den ble oppfunnet av utsultede og forpinte jøder i Auschwitz under annen verdenskrig. Humoren er ren forsvarsmekanisme. Det er ikke galgenhumor, men gasskammerhumor. Vi ler så vi i det minste vet at vi ikke gråter. Det er ikke til å fatte, men angivelig sant: Jødene i konsentrasjonsleire kunne ofte være morsomme og selvironiske seg imellom – og ikke sjelden sarkastiske på bekostning av sine humorløse voktere. Det har den svenskjødiske forfatteren Bertil Neuman dokumentert i boka ”Skratta eller gråta – humor i koncentrationsläger” (2005). Bedre enn noen moralsk pekefinger viser jødevitser fortalt av jøder hvor absurd, grotesk og livsfarlig antisemittismen var. Og er.
(Regissør Dani Levy)
VITSEMAKERIET I TYSK FANGENSKAP var også en form for ulydighet. Hitler hatet latter, skrål og fnising, og han manglet selvinnsikt til å se at hans selvhøytidelighet var latterlig. Mannen hadde ingen kvaler med å ta sitt eget liv, så en passende hevn er å peke på bilder av mannen, hånflire og rope ut ”Adolf har en bitteliten tiss!” Omtrent det har den sveitsisk-tyske regissøren Dani Levy gjort i sin nyeste komedie ”Min fører: Den virkelig sanneste sannhet om Adolf Hitler”, som hadde premiere i Tyskland sist uke. Filmen har ført til debatt fordi mange mener den ufarliggjør Hitler og relativiserer jødenes lidelser. I filmen kan man se Føreren leke i badekaret med en plastikkubåt, han sliter med sengevæting og søker sjelesorg hos en jødisk skuespiller. Igjen er det ikke irrelevant hvem som hisser opp lattermusklene. Levy er selv medlem av en jødisk familie som ble offer for Hitlers blodige alvor. Det betyr ikke at man må være jøde for å latterliggjøre Hitler. Charlie Chaplin valgte også overdrivelseskunsten i ”Diktatoren” (1940) for å advare mot datidens nazisme. Han var ikke jøde, selv om mange trodde det. Hvordan benekte slike ”anklager” uten å spille ballen over til motstanderen, antisemittene?
ER DET MULIG Å SPØKE MED HOLOCAUST, er det mulig å spøke med det meste. Det er et spørsmål om beveggrunn: Hvorfor forteller du denne historien? Ved siden av groteske forbrytelser som barnemishandling og et naturfenomen som menstruasjon (ingen sammenligning), er etnisitet et av de få tabuområdene vi har igjen. Spesielt hvis dette kulturelle opphavet er koblet til religion eller den etniske minoriteten har vært utsatt for overgrep i nyere tid. Samevitser, for eksempel. Hva kaller man en same unnfanget med prøverørsmetoden? Jukselapp. Slike umorsomheter florerer på nettet, gjerne på hjemmesider hvor eieren skryter av å ha hoppet av skolen allerede i barnehagen. Det er ikke sikkert vi hadde ledd oss i hjel dersom det var sametingspresidenten som fortalte den, men vi kunne i det minste trukket på smilebåndet i trygg forvissning om at vi lo sammen med dem vi lo av. Det er ingen skam å le sist. Vitser om muslimer er ofte heller ikke alltid særlig lattervekkende. ”Jøss, har du bulket bilen?” ”Ja, jeg kjørte ned en muslim.” ”Men det er jo fullt av greiner og blader på panseret?” ”Han prøvde å løpe inn i skogen.” Her kan man med hell bytte ut ordet ”muslim” med ”svenske” uten at fortellingen mister kraft. Den blir bare mindre ondsinnet.
ETNISK HUMOR ER I VINDEN, tidvis i stormen. I motsetning til på 1930-tallet blir den i dag heldigvis ofte framført av minoritetsrepresentanter selv. Det kalles et framskritt. Karikaturtrekkene kan være de samme, men budskapet er forskjellig. Når Sacha Baron Cohen, i rollen som Borat, sa seg enig med skuespiller Mel Gibson i at jødene har startet alle kriger, at de utryddet dinosaurene og kan klandres for orkanen Katrina, er det beroligende å vite at Cohen selv har vokst opp i en jødisk-ortodoks familie. Det som ligner på rasisme, er ikke det, men antirasisme. Cohen driver ikke gjøn med jødene, men med de som driver gjøn med jødene. Gjerne i fullt alvor, som Mel Gibson i fylla. De norske komikerne Zahid Ali, Shabana Rehman og Lisa Tønne har også havnet i tilsvarende roller. Det kan være de støter en og annen humørløs imam på veien, men først og fremst bidrar de til å utviske skiller mellom majoritet og minoritet i Norge. ”Jul i Tøyengata” var et harselas med alle former for stivbeinthet, også hellige norske juletradisjoner.
NOE AV DET HEITESTE DU KAN SE på kanadisk tv for tiden, handler om forholdet mellom gamle og litt eldre landsmenn. Komiserien ”Little Mosque on the Prairie” hadde premiere 9. januar på CBC, og samlet 2, 1 millioner tv-tittere foran skjermen. Det er over dobbelt så mange som sitcom-konkurrentene. I forkant fikk den massiv internasjonal oppmerksomhet fra nyhetsdistributører som New York Times, Washington Post, CNN og BBC, noe som førte til at premieren ble fremskyndet. Serien handler om hvordan idyllen brytes i den etnisk homogene, fordomsfulle og kristne landsbyen Mercy da de muslimske innbyggerne bestemmer seg for å bygge et gudshus. ”Vi kommer til å bygge en moske i det gamle bedehuset. Skal du si det til Jesus, eller skal jeg?”, spør muslimenes selvoppnevnte leder presten. Kvinnen som står bak suksessen heter Zarqa Nawaz, en muslim med pakistansk-kanadisk-britisk bakgrunn. Produksjonsselskapet hennes, FUNdamentalist Films, har følgende fengende slagord: ”Putting the 'fun' back into fundamentalism.”
(Minoriteam)
NÅ KAN DET HØRES UT SOM OM det bare er lov til å spøke med seg selv. Budbringeren er ingen uvesentlig faktor, men det er mer avgjørende hvordan, og hvorfor, budskapet framføres. Muhammed-karikaturene var nok ikke ment å være morsomme, men svakheten var først og fremst at den satiren ble oppfattet som ensidig kritikk mot én dansk minoritetsgruppe. Da er det mer sting i den amerikanske animasjonsserien Minoriteam, som både latterliggjør hverdagsrasismenog ulike politisk korrekte tabuer. Hovedpersonene er fem superhelter, som alle har stereotype karaktertrekk. Du møter meksikaneren El Jefe, som også er 1/18.del viking. Hans dødelige våpen er en Leafblower 3000. Fasto er en afroamerikaner som har draget på damene (stor penis) og er verdens raskeste løper. Jewcanos superkrefter er jødedommen. Inderen Non-Stop og kineseren Dr. Wang bekrefter også våre verste fordommer. Fienden de skal bekjempe er organisasjonen ”White Shadow”, som jobber for å utbre ideen om de hvites overlegenhet. Minoriteam rydder opp, fordi de har klodens beste hensikter og universets sterkeste motto: ”Fighting for all people of color, except white people, unless they are Jewish.” Gutta som står bak serien, er verken jødiske eller muslimske. Bare morsomme.
Stian Bromark er journalist og forfatter.
(sbromark.blogspot.com )
Rammesak: Fra spøk til alvor
ER ETNISKE VITSER ET TEGN på et balansert eller et lettere forvirret samfunn? Kanadiere regnes for å være flinke på flerkultur, men de går ikke av veien for å fortelle morsomheter om sine minoritetsgrupper, ifølge en fersk undersøkelse fra Sun Media, som eier flere store aviser i landet. Den viser at 20 prosent av innbyggerne har kommet med rasistiske slengbemerkninger, mens hele 66 prosent har gjort det i form av vitser eller vittigheter. ”Vi tenker ikke på at en etnisk vits potensielt er en rasistisk slengbemerkning”, sier statistiker Dave Scholz.
CHRISTIE DAVIES ER AV en annen oppfatning. I hans klassiske studie “Ethnic Humor Around the World” (1990) argumenterer han for at minoritetsvitser ikke nødvendigvis fører til økt rasisme, men at de gjerne er et symptom på latent fremmedfrykt. I gode vitser er det en grunn til at én etnisitet er valgt framfor en annen, og dermed er man med på å vedlikeholde ideen om at tyskere er militaristiske, for eksempel. Eller at nordmenn er lite verdensvante. Som i denne amerikanske vitsen om oss: Ola og Lars var på sin første togtur. De hadde tatt med bananer til lunsj. Akkurat da de var i ferd med å ta av skallet, kjørte toget inn i en lang og mørk tunnel. ”Har du spist bananen din ennå” spurte Ole ganske opphisset. ”Nei”, svarte Lars. ”Ikke gjør det! Jeg tok akkurat en bit, og ble blind!”
SOSIOLOGEN DAVIES MENER selv rasistiske vitser verken kan eller bør forbys, men de bør kontinuerlig analyseres. Hvis målskiven ikke lenger bare er dum og naiv, men begynner å få kriminelle trekk, så er det fare på ferde, mener han. For eksempel hvis man i en satire portretterer en kjent profet som terrorist. Eller hvis man sprer denne danske vitsen på internett: Hva kalles en tyrkisk jomfru? En kvinne som løper fortere enn sine fettere. Eller denne norske vitsen: Vet du hva man kaller en same med Mercedes? En tyv. Slike umorsomheter vitner om et konfliktorientert samfunn i ubalanse, skal vi tro Davies. Det er ingen spøk.
Ikke bruk n-ordet
Den største skandalene i amerikansk underholdningsbransje i 2006, var skuespiller Mel Gibsons uheldige fyllekommentar om jødenes uheldige påvirkning på verden. På en god andreplass finner vi Seinfeld-komikeren Michael Richards (Kramer ). Under et show før jul mistet han besinnelsen og skjelte ut publikum: ”Når jeg våkner i morgen vil jeg fortsatt være rik, men når du våkner vil du fortsatt være en nigger". Den kjente fargede skuespilleren Jamie Foxx kommenterte hendelsen sist uke, og sa at heretter bør hvite mennesker forbys å bruke n-ordet. Selv er han helt avhengig av det.
Bruk s-ordet
I 2002 forsøkte noen forskere i Storbritannia å kåre verdens morsomste vits. Det ble samlet inn 40 000 vitser fra 70 ulike land, og prosjektet havnet i bokform året etter (”Laughlab: The Scientific Search for the World's Funniest Joke”). Undersøkelsene viste at tyskere er de som ler av flest vitser, mens japanere kan være ganske humorløse. Dessuten ble det avdekket at menn foretrekker vitser som handler om kvinnefiendtlighet og sex, mens kvinner liker ordspill. Vinnervitsen handlet imidlertid om to jegere. Den kan leses på www.laughlab.co.uk/winner.
Av Stian Bromark, Dagbladet
TO JØDER, SOM HAR TIL OPPGAVE, å flytte de likviderte til ovnene, rister på hodet der de går bak en tredje medfange, som er arbeidsufør og dermed dødsdømt. Moses sier til Jacob: ”Jeg håper han overlever et par dager til, så blir han litt lettere å bære.” Jacob synes de må være mer offensive: ”Hva om vi spiser opp alt brødet hans? Da blir vi sterkere, og han blir tynnere og brenner opp fortere”.
DET ER EN MAKABER HISTORIE. Knapt en vits, egentlig. I hvert fall er den ikke noe morsom. Hvis ordene var kommet ut av munnen på en middelaldrende, hvit nordmann med svekket politisk gangsyn, som for eksempel het Tore Tvedt eller noe sånt, ville få nølt med å stemple mannen som rasist. Men vitsen stammer ikke fra Norge. Den ble oppfunnet av utsultede og forpinte jøder i Auschwitz under annen verdenskrig. Humoren er ren forsvarsmekanisme. Det er ikke galgenhumor, men gasskammerhumor. Vi ler så vi i det minste vet at vi ikke gråter. Det er ikke til å fatte, men angivelig sant: Jødene i konsentrasjonsleire kunne ofte være morsomme og selvironiske seg imellom – og ikke sjelden sarkastiske på bekostning av sine humorløse voktere. Det har den svenskjødiske forfatteren Bertil Neuman dokumentert i boka ”Skratta eller gråta – humor i koncentrationsläger” (2005). Bedre enn noen moralsk pekefinger viser jødevitser fortalt av jøder hvor absurd, grotesk og livsfarlig antisemittismen var. Og er.
(Regissør Dani Levy)
VITSEMAKERIET I TYSK FANGENSKAP var også en form for ulydighet. Hitler hatet latter, skrål og fnising, og han manglet selvinnsikt til å se at hans selvhøytidelighet var latterlig. Mannen hadde ingen kvaler med å ta sitt eget liv, så en passende hevn er å peke på bilder av mannen, hånflire og rope ut ”Adolf har en bitteliten tiss!” Omtrent det har den sveitsisk-tyske regissøren Dani Levy gjort i sin nyeste komedie ”Min fører: Den virkelig sanneste sannhet om Adolf Hitler”, som hadde premiere i Tyskland sist uke. Filmen har ført til debatt fordi mange mener den ufarliggjør Hitler og relativiserer jødenes lidelser. I filmen kan man se Føreren leke i badekaret med en plastikkubåt, han sliter med sengevæting og søker sjelesorg hos en jødisk skuespiller. Igjen er det ikke irrelevant hvem som hisser opp lattermusklene. Levy er selv medlem av en jødisk familie som ble offer for Hitlers blodige alvor. Det betyr ikke at man må være jøde for å latterliggjøre Hitler. Charlie Chaplin valgte også overdrivelseskunsten i ”Diktatoren” (1940) for å advare mot datidens nazisme. Han var ikke jøde, selv om mange trodde det. Hvordan benekte slike ”anklager” uten å spille ballen over til motstanderen, antisemittene?
ER DET MULIG Å SPØKE MED HOLOCAUST, er det mulig å spøke med det meste. Det er et spørsmål om beveggrunn: Hvorfor forteller du denne historien? Ved siden av groteske forbrytelser som barnemishandling og et naturfenomen som menstruasjon (ingen sammenligning), er etnisitet et av de få tabuområdene vi har igjen. Spesielt hvis dette kulturelle opphavet er koblet til religion eller den etniske minoriteten har vært utsatt for overgrep i nyere tid. Samevitser, for eksempel. Hva kaller man en same unnfanget med prøverørsmetoden? Jukselapp. Slike umorsomheter florerer på nettet, gjerne på hjemmesider hvor eieren skryter av å ha hoppet av skolen allerede i barnehagen. Det er ikke sikkert vi hadde ledd oss i hjel dersom det var sametingspresidenten som fortalte den, men vi kunne i det minste trukket på smilebåndet i trygg forvissning om at vi lo sammen med dem vi lo av. Det er ingen skam å le sist. Vitser om muslimer er ofte heller ikke alltid særlig lattervekkende. ”Jøss, har du bulket bilen?” ”Ja, jeg kjørte ned en muslim.” ”Men det er jo fullt av greiner og blader på panseret?” ”Han prøvde å løpe inn i skogen.” Her kan man med hell bytte ut ordet ”muslim” med ”svenske” uten at fortellingen mister kraft. Den blir bare mindre ondsinnet.
ETNISK HUMOR ER I VINDEN, tidvis i stormen. I motsetning til på 1930-tallet blir den i dag heldigvis ofte framført av minoritetsrepresentanter selv. Det kalles et framskritt. Karikaturtrekkene kan være de samme, men budskapet er forskjellig. Når Sacha Baron Cohen, i rollen som Borat, sa seg enig med skuespiller Mel Gibson i at jødene har startet alle kriger, at de utryddet dinosaurene og kan klandres for orkanen Katrina, er det beroligende å vite at Cohen selv har vokst opp i en jødisk-ortodoks familie. Det som ligner på rasisme, er ikke det, men antirasisme. Cohen driver ikke gjøn med jødene, men med de som driver gjøn med jødene. Gjerne i fullt alvor, som Mel Gibson i fylla. De norske komikerne Zahid Ali, Shabana Rehman og Lisa Tønne har også havnet i tilsvarende roller. Det kan være de støter en og annen humørløs imam på veien, men først og fremst bidrar de til å utviske skiller mellom majoritet og minoritet i Norge. ”Jul i Tøyengata” var et harselas med alle former for stivbeinthet, også hellige norske juletradisjoner.
NOE AV DET HEITESTE DU KAN SE på kanadisk tv for tiden, handler om forholdet mellom gamle og litt eldre landsmenn. Komiserien ”Little Mosque on the Prairie” hadde premiere 9. januar på CBC, og samlet 2, 1 millioner tv-tittere foran skjermen. Det er over dobbelt så mange som sitcom-konkurrentene. I forkant fikk den massiv internasjonal oppmerksomhet fra nyhetsdistributører som New York Times, Washington Post, CNN og BBC, noe som førte til at premieren ble fremskyndet. Serien handler om hvordan idyllen brytes i den etnisk homogene, fordomsfulle og kristne landsbyen Mercy da de muslimske innbyggerne bestemmer seg for å bygge et gudshus. ”Vi kommer til å bygge en moske i det gamle bedehuset. Skal du si det til Jesus, eller skal jeg?”, spør muslimenes selvoppnevnte leder presten. Kvinnen som står bak suksessen heter Zarqa Nawaz, en muslim med pakistansk-kanadisk-britisk bakgrunn. Produksjonsselskapet hennes, FUNdamentalist Films, har følgende fengende slagord: ”Putting the 'fun' back into fundamentalism.”
(Minoriteam)
NÅ KAN DET HØRES UT SOM OM det bare er lov til å spøke med seg selv. Budbringeren er ingen uvesentlig faktor, men det er mer avgjørende hvordan, og hvorfor, budskapet framføres. Muhammed-karikaturene var nok ikke ment å være morsomme, men svakheten var først og fremst at den satiren ble oppfattet som ensidig kritikk mot én dansk minoritetsgruppe. Da er det mer sting i den amerikanske animasjonsserien Minoriteam, som både latterliggjør hverdagsrasismen
(
Rammesak: Fra spøk til alvor
Ikke bruk n-ordet
Den største skandalene i amerikansk underholdningsbransje i 2006, var skuespiller Mel Gibsons uheldige fyllekommentar om jødenes uheldige påvirkning på verden. På en god andreplass finner vi Seinfeld-komikeren Michael Richards (
Bruk s-ordet
I 2002 forsøkte noen forskere i Storbritannia å kåre verdens morsomste vits. Det ble samlet inn 40 000 vitser fra 70 ulike land, og prosjektet havnet i bokform året etter (”Laughlab: The Scientific Search for the World's Funniest Joke”). Undersøkelsene viste at tyskere er de som ler av flest vitser, mens japanere kan være ganske humorløse. Dessuten ble det avdekket at menn foretrekker vitser som handler om kvinnefiendtlighet og sex, mens kvinner liker ordspill. Vinnervitsen handlet imidlertid om to jegere. Den kan leses på www.laughlab.co.uk/winner.
posted by Stian Bromark | 9:18 a.m.
<< Home