Drapet på virkeligheten
Skal du begå noen mord i påsken eller bare sitte og se på?
Av Stian Bromark, Ny Tid
I essayet ”Forsvar for kriminalromaner” argumenterer Sigurd Hoel for at det er helsebringende å utsette seg for mord. I litteraturen, vel å merke, siden de der fungerer som ”surrogat-mord”. Mord i fantasien reduserer behovet for å drepe på ordentlig. Det bør ha vært et i overkant radikalt standpunkt i 1946, tatt i betraktning voldsorgien i årene forut.
Sigurd Evensmo mente det. Han skrev flere ganger om Hoel-essayet, alltid ambivalent, men med årene stadig mer avvisende til hypotesen om at fantasivold kan fungere som en renselsesprosess. I 1964 skrev han petiten ”Mord i påsken”, som åpnet med spørsmålet: ”Mens inntrykkene er ferske, tillater jeg meg å spørre hvor mange mord du begikk i påsken […] Likte du best å myrde kvinner, og da f. eks ved kvelning med strømpe? I så fall: Offeret helt nakent eller med noen raffinerte, svarte småtterier hist og her? Var det viktig å myrde mange, eller begikk du helst det ene, men absolutte perfekte mord?”
Hoel og Evensmo. To radikalere med diametralt motsatte standpunkt: Den ene hevdet at krimmord er sunt, den andre usunt. Begge ståsteder føles fremmed og er, tross sin radikalitet, apolitiske. Ekspolitikeren Hallgrim Berg tilhører ikke samme bås som Hoel og Evensmo – ikke en gang samme stall – men i ”Amerikabrevet” er han er bekymret for det ukristelige budskapet underholdningsindustrien sender ut til verden: ”Totalverknaden av Hollywood er kvart år langt meir ødeleggjande for USA i utlandet enn folk trur. Ta framstillinga av familieliv, kriminalitet, promiskuitet, fyll og stoffmisbruk, og sjå på mange av dei standpunkta i sosiale og politiske spørsmål som blir formidla i dei tyngste filmane.”
Innsigelsene kan mange kjenne seg igjen i. Behovet for å svartmale det overfladiske kommer gjerne snikende med alderen. Men det er noe med samtidens samtid som motarbeider slike dommedagsoverdrivelser. NRK er snillest, sier vi (jeg) og skrur på Barne-tv, mens ungene skrur av fordi de har sett innslagene før. På Disneykanalen. (”Mikkes klubbhus” sendes på NRK hver mandag, på Disneykanalen daglig). I dag er det dessuten ikke like lett å la seg overbevise om kunsten eller underholdningens massive påvirkningskraft, enten med positive eller negative fortegn. Min generasjon ble innpodet dekonstruksjonisme, ironi og virtuelle kriger i beste ungdomstid, våre unger får det inn med morsmelkserstatningen. De tror det ikke før de får se det, og knapt nok da. I romaner framstår krig som grufullt, på tv-nyhetene minner de om pc-spill. Politikerne er hjemmesnekret av pr-byråene. Norske kjendiser er bedre skuespillere i sladderspaltene enn på film. Reality-serier er mer såpe enn Hotel Cæsar.
Svart galletale, men det illustrerer et poeng: Det vokser opp en generasjon som betrakter verden som dramatisert, gjennomregissert og befolket av mer eller mindre troverdige karakterer og handlingsmønstre. For dem blir det langt vanskeligere å moralisere over umoralen i et fiksjonsstykke så lenge virkeligheten, med eller uten gåseøyne, er så tilgjort som den er. De vil aldri (si aldri!) finne på, som Hallgrim Berg gjør, å bekymre seg for Hollywoods presentasjon av USAs kriger, og ikke krigene i seg selv. Hoel tok feil. Drap på liksom reduserer ikke drap i virkeligheten, dagens virkelighet reduserer behovet for drap på liksom. God lesning.
Av Stian Bromark, Ny Tid
I essayet ”Forsvar for kriminalromaner” argumenterer Sigurd Hoel for at det er helsebringende å utsette seg for mord. I litteraturen, vel å merke, siden de der fungerer som ”surrogat-mord”. Mord i fantasien reduserer behovet for å drepe på ordentlig. Det bør ha vært et i overkant radikalt standpunkt i 1946, tatt i betraktning voldsorgien i årene forut.
Sigurd Evensmo mente det. Han skrev flere ganger om Hoel-essayet, alltid ambivalent, men med årene stadig mer avvisende til hypotesen om at fantasivold kan fungere som en renselsesprosess. I 1964 skrev han petiten ”Mord i påsken”, som åpnet med spørsmålet: ”Mens inntrykkene er ferske, tillater jeg meg å spørre hvor mange mord du begikk i påsken […] Likte du best å myrde kvinner, og da f. eks ved kvelning med strømpe? I så fall: Offeret helt nakent eller med noen raffinerte, svarte småtterier hist og her? Var det viktig å myrde mange, eller begikk du helst det ene, men absolutte perfekte mord?”
Hoel og Evensmo. To radikalere med diametralt motsatte standpunkt: Den ene hevdet at krimmord er sunt, den andre usunt. Begge ståsteder føles fremmed og er, tross sin radikalitet, apolitiske. Ekspolitikeren Hallgrim Berg tilhører ikke samme bås som Hoel og Evensmo – ikke en gang samme stall – men i ”Amerikabrevet” er han er bekymret for det ukristelige budskapet underholdningsindustrien sender ut til verden: ”Totalverknaden av Hollywood er kvart år langt meir ødeleggjande for USA i utlandet enn folk trur. Ta framstillinga av familieliv, kriminalitet, promiskuitet, fyll og stoffmisbruk, og sjå på mange av dei standpunkta i sosiale og politiske spørsmål som blir formidla i dei tyngste filmane.”
Innsigelsene kan mange kjenne seg igjen i. Behovet for å svartmale det overfladiske kommer gjerne snikende med alderen. Men det er noe med samtidens samtid som motarbeider slike dommedagsoverdrivelser. NRK er snillest, sier vi (jeg) og skrur på Barne-tv, mens ungene skrur av fordi de har sett innslagene før. På Disneykanalen. (”Mikkes klubbhus” sendes på NRK hver mandag, på Disneykanalen daglig). I dag er det dessuten ikke like lett å la seg overbevise om kunsten eller underholdningens massive påvirkningskraft, enten med positive eller negative fortegn. Min generasjon ble innpodet dekonstruksjonisme, ironi og virtuelle kriger i beste ungdomstid, våre unger får det inn med morsmelkserstatningen. De tror det ikke før de får se det, og knapt nok da. I romaner framstår krig som grufullt, på tv-nyhetene minner de om pc-spill. Politikerne er hjemmesnekret av pr-byråene. Norske kjendiser er bedre skuespillere i sladderspaltene enn på film. Reality-serier er mer såpe enn Hotel Cæsar.
Svart galletale, men det illustrerer et poeng: Det vokser opp en generasjon som betrakter verden som dramatisert, gjennomregissert og befolket av mer eller mindre troverdige karakterer og handlingsmønstre. For dem blir det langt vanskeligere å moralisere over umoralen i et fiksjonsstykke så lenge virkeligheten, med eller uten gåseøyne, er så tilgjort som den er. De vil aldri (si aldri!) finne på, som Hallgrim Berg gjør, å bekymre seg for Hollywoods presentasjon av USAs kriger, og ikke krigene i seg selv. Hoel tok feil. Drap på liksom reduserer ikke drap i virkeligheten, dagens virkelighet reduserer behovet for drap på liksom. God lesning.
posted by Stian Bromark | 9:17 a.m.
<< Home