Basert på en uvirkelig hendelse

”True crime” er kiosksjangeren som produserer vår verste journalistikk. Og den beste.

Av Stian Bromark, Dagbladet
5. februar 2007 ble den 42 år gamle astronauten Lisa Marie Nowak arrestert på flyplassen i Orlando, USA. Hun forsøkte å kidnappe sin rival og kollega Colleen Shipman, som også hadde et forhold til astronauten William Oefelein. Et delikat trekantdrama som skapte overskrifter verden over, men først og fremst en minneverdig hendelse fordi Nowak i forkant kjørte 1400 kilometer med bleier på. Tre dager senere annonserte det amerikanske forlaget St. Martin’s at de har signert en kontrakt med true crime-forfatteren Diane Fanning om å skrive bok om dramaet.

TRE DAGER. Det er rekord selv i en amerikansk kontekst. Sensasjonelle forbrytelser er godt nyhetsstoff, men sjelden god litteratur. I USA er konkurransen så innbitt at forfatterne fallbyr seg til forlagene før liket er kaldt. Ved å kunngjøre prosjektet lynraskt (på nett!), skremmer de vekk kolleger som sitter og tenker seg om. Så gjelder det å skrive boka ferdig i løpet av noen uker, mens lesernes interesse er inntakt. Det spiller mindre rolle hvordan det ender til slutt, om hun er skyldig eller ei. Forbrytelsen har sin egen tiltrekningskraft. Det spiller heller ingen stor rolle om det er spekulativt og klisjéfylt. Det er livet til den potensielle bleiemorderen vi vil lese om; om hvordan hun ble interessert i planetene som femåring, om hennes forkjærlighet for jogging, gourmetmat og frimerker, trebarnsmorens stolthet over å bli den første italiensk-amerikaneren i verdensrommet og til slutt separasjon fra ektemannen, utroskap på jobb og sjalusi hinsides fornuft.

DET ER NOE MED true crime som lukter snusk og kiosk. ”Basert på en virkelig hendelse”, du liksom. Likevel er det i gråsonen mellom virkelighet og fiksjon at noe av den beste dokumentarlitteraturen har blitt skapt. Sjangeren er eldre, men gjennombruddet kom med Truman Capotes ”In Cold Blood” fra 1966. Det er ikke tilfeldig at Tom Wolfe setter det samme startpunktet for den såkalte nyjournalistikken, som fikk sitt gjennombrudd på 1960- og 70-tallet med forfattere som Hunter S. Thompson, Norman Mailer, Joan Didion og Tom Wolfe selv. Inntil da hadde journalistikken en betydelig lavere status enn skjønnlitteraturen. Men ved å blande de to sjangrene, slik Capote gjør i gjennomgang av massemordet på Clutter-familien i Holcomb, Kansas, i 1959, fikk vi en eksplosiv og publikumskjær blanding: Historiene var hentet fra vår virkelighet, men de var skrevet like litterært kresent og fengslende som en litterært kresen og fengslende roman. Journalistikken ble stuerein samtidig med true crime-sjangeren.

TRUMAN CAPOTE VAR en skjønnlitterær forfatter som behersket språket, dramaturgien og karakterbyggingen. Men det er ikke lett å skulle overføre romangrep til virkeligheten, selv om virkeligheten tidvis kan overgå innbildningskraften. Mennesker som blir intervjuet av journalister, er tilbakeholdne og livredde for å si noe dumt. De er ikke karakterer. Capote gjorde det som måtte til. Han intervjuet folk på nytt og på nytt, fikk dem til å åpne seg. Han brukte sju år på å saumfare kildene og å bearbeide bokstavene på arket. Dramaturgien er virkningsfull og filmatisk; raske sceneskift hvor han veksler mellom familien som gjør seg klar om morgenen og drapsmennene som nærmer seg byen. Som djevelen skjuler litteraturen seg i detaljene: I nabobyen stopper de for å kjøpe nettingstrømper, til å kamuflere ansiktet med, men butikkene har bare feil farger. Derfor går de inn i et kloster og spør om å få kjøpe strømper av nonner. To ubehjelpelige menn. Komisk, men også dypt menneskelig. Derfor står fortellingen seg, selv etter 40 års tæring.

GREPENE CAPOTE TOK i bruk, framstår ikke lenger som friske og nyskapende. De har blitt konvensjonen. Men true crime-sjangeren har vært i stand til å fornye seg. Etter nyjournalistikken kom en ny generasjon journalister med en større tiltro til sitt fag enn den gamle skolen. Der nyjournalistene var opptatt av å overgå de skjønnlitterære forfatterne i eksperimentelle form-krumspring, er de nye nyjournalistene mest opptatt av å sprenge innholdet. Det gjør de gjerne ved å innskrive seg selv som deltakere i temaet de skriver om, enten ved å påta seg jobber eller ved å infiltrere miljøer. Den amerikanske journalisten Ted Conover er en av de mest markante i dag og har i sine bøker gått inn i rollen som dagdriver, illegal innvandrer og fengselsvakt. Dette etterlater true crime-forfatterne med en utfordring, for hvordan delta i en forbrytelse som allerede er begått?

NEW YORK-JOURNALISTEN John Berendt tok utfordringen. I 1994 utkom hans “Midnight in the Garden of Good and Evil”, som endte med å tilbringe 216 uker på bestselgerlistene. Den er formet som en reisereportasje fra den eksentriske byen Savannah, Georgia, men i sentrum står rettssaken mot den respekterte antikvitetsforhandleren Jim Williams. Han står anklaget for å ha drept sin assistent Danny Hansford, som han også hadde et seksuelt forhold til. Alle hendelsene er korrekt gjengitt og forfatteren bodde periodevis i byen gjennom åtte år, men Berendt traff Williams første gang i fengsel ett år etter mordet i 1981. I begynnelsen av boka oppholder Berendt seg imidlertid i hans hjem og overhører en hissig diskusjon mellom Williams og hans assistent. Berendt har altså skrevet seg inn i forbrytelsen, før den skjedde. Boka er katalogisert under hybriden ”Crime/Travel”.

DEN AMERIKANSKE manusforfatteren Terri Jentz har tatt sjangeren et skritt lenger. I ”Strange Piece of Paradise” (2006), som kommer på norsk denne måneden, oppsøker hun en forbrytelse begått mot henne selv. 22. juni 1977 ble hun og en venninne overkjørt mens de sov i et telt i en park i Oregon. Etterpå angrep mannen dem med øks. Mirakuløst nok overlevde de, men overfallsmannen ble aldri tatt. 15 år senere reiser Jentz tilbake til den lille byen og oppdager at alle vet hvem han er; en lokal håndverker som også er en beryktet kvinnemishandler. Boka handler ikke bare om henne, men om vold mot kvinner generelt og om hvordan det er å leve med frykten. Men der en forfatter som Capote så seg nødt for å pynte på sin fortelling for å gjøre den mer spektakulær, har Jentz tonet dramatikken ned. Offeret framstår ikke som hevngjerrig, men nysgjerrig. Igjen er det de litterære kvalitetene som overbeviser, som når Jentz beskriver hvordan hun rett etter angrepet fomler for å få på seg kontaktlinsene. Hun ser knapt uten dem. Blodet renner fra pannen og farger linsene røde. Hun tar dem på, blunker vekk blodet og ser gradvis hvor rasert leirplassen er.

NORSKE FORFATTERE og journalister kan også skrive, men de moderne dokumentariske kriminalfortellingene hever seg sjelden over det døgnflueaktige. Kanskje skyldes det at sjangeren har et frynsete rykte, kanskje skorter det på interesse eller kanskje på romslige forskudd fra forlagene. Det er i alle fall påfallende at det ennå ikke foreligger en litterært bearbeidet versjon av Orderud-drapene i Sørum i Akershus, snart åtte år etter. Schibsted forlag utga ”Da døden kom til Orderud” i 2002, men den ble aldri noen bestselger. Det skyldtes ikke mangel på interesse, snarere litterære kvaliteter. Men det er ikke for seint. Capote, Berendt og Jentz er eksempler på det. La oss sende Åsne Seierstad.
Stian Bromark er journalist og forfatter (sbromark.blogspot.com)


Notis I: Skyldig
Filmen ”The Silence of the Lambs” (1991) etablerte en underkategori av sjangeren ”true crime”, hvor fokuset er på seriemorderens profil. Filmen, med Jodie Foster og Anthony Hopkins i hovedrollene, stammer fra en oppdiktet historie av Thomas Harris, men filmens skurk er basert på fire ekte seriemordere. Blant annet Ed Gein (1906-1984) fra Wisconsin, som drepte kvinner, sydde klær av deres hud og bedrev kannibalisme. Den fjerde romanen om Hannibal Lecter, ”Ondskapen våkner”, foreligger på norsk i disse dager.

Notis II: Uskyldig
Det er et tegn i tiden når en av verdens mest suksessfulle krimforfattere, John Grisham, kaster seg på true crime-bølgen. Hans siste utgivelse, ”The Innocent Man”, utkom før jul på engelsk og er hans første dokumentarbok. Den forteller historien om en tidligere basketballspiller som midt på 80-tallet uriktig ble dømt for voldtekt og drap. Som med nesten alle de tidligere atten romanene av Grisham (”Firmaets mann”, ”Pelikanrapporten”, ”Klienten”, ”Regnmakeren”, etc) skal denne også filmatiseres. Skuespiller George Glooney har kjøpt rettighetene.


Rammesak: Sann krim på norsk
I 1893 drepte en velstående bonde en innehaver av et skjenkested, men ble frikjent fordi retten betraktet det som selvforsvar. Det viste seg at lokalet var et fordekt horehus og enken, Abelone, ble utsatt for en offentlig hekseprosess. Historien dannet bakgrunn for en av kriminallitteraturens flotteste titler, skrevet av Jon Flatabø: ”Den skjønne Abelone eller dronningen i Vaterland. Sensationel fortælling fra det mørke Kristiania”.

Endelig frigitt
”Den uhyggeligste forbryterjakt i vår kriminalhistorie” mente Dagbladet-journalist Gunnar Larsen om drapet på de to lensmennene John Solumsmoen og Oluf Aalde nord for Hønefoss i 1926. Saken fikk voldsom oppmerksomhet fordi det gjaldt drap på offentlige tjenestemenn og fordi man hadde mistanke om at gjerningsmennene var to tatere. Den ene, viste det seg, var en svenske. Ille nok det også. I 1933 utga Gunnar Larsen dokumentarromanen ”To mistenkelige personer”, som fortalte historien fra den 19 år gamle norske forbryterens synsvinkel. Det likte han ikke, så da boka ble filmatisert i 1950, forsøkte han å forhindre det. Han var da en fri mann som ønsket å leve et anonymt liv. I 1952 ble filmen stanset av Høyesterett, på grunn av personvernet, og først femti år senere ble forbudet tatt opp til ny vurdering. Nylig ble den tilgjengelig på nettet.

Tilfellet Torp
Drapet på 16 år gamle Rigmor Johnsen i Oslo har også inspirert forfattere og kunstnere. I 1958 ble Fredrik Fasting Torgersen dømt til livsvarig fengsel for drapet, men har hele tiden bedyret sin uskyld. Justismord var også utgangspunktet for Jens Bjørneboes teaterstykke ”Tilfellet Torgersen” fra 1973, som nylig hadde premiere på Teater Ibsen i Skien. Saken er begjært gjenopptatt en rekke ganger, men avvist så sent som i desember 2006. Gisseldramaet på Torp flyplass i september 1994, der en av gisseltakerne døde, dannet utgangspunkt for NRKs dramaserie ”Deadline Torp” i 2005, produsert av Dag Erik Pedersen og regissert av Nils Gaup. Orderud-drapene, Bjugn-saken og Nokas-ranet venter fortsatt på sine fortellere.