Øst-Europa er friskmeldt

Snart reiser vi til Det nye Europa for å plukke jordbær.

Av Stian Bromark, Dagbladet
Da vi gikk til sengs fredag kveld, hadde vi en sjelesunn utsikt over en sjarmerende 150 kvadratmeter bakgård med småbutikker og yrende folkeliv. Hotellkvartalet Konventa Seta er koblet sammen med labyrintiske ganger, beliggende i Rigas eldre bystrøk. Når vi våknet opp noen timer senere, kunne vi imidlertid se ned på taket på et sølvfolieaktig telt som dekket hele plassen, fra vegg til vegg. Ifølge min sengepartner hadde seks arbeidsfolk banket, skrudd og bannet halve natta.



ØST-EUROPA HAR VÆRT under oppussing siden murens fall i 1989. De baltiske landene Estland, Litauen og Latvia er nå i topp stand, men likevel jobbes det om natta i sistnevntes hovedstad, Riga. Under sølvtaket, som ser ut til å være sydd av utdaterte romskipsdrakter, befinner det seg uryddig brostein fra middelalderen, unike nok til å havne på UNESCOS verdensarvliste. Det er Riga anno 2007. Teltet skjuler en privat, overdådig formiddagsfest for et fremadstormende latvisk selskap, som kan feire 15 år med kontinuerlig vekst. De har hyrt inn en 10 manns stort strykeorkester og serverer snitter til unge, hippe medarbeidere. Av de rundt 200 moteriktig kledde gjestene, er de fleste under 35 år. De er barn av revolusjonen i 1989.

I 2004 SKAPTE DEN svensk-ungarske forfatteren Erik Zsiga oppstandelse med boka ”Popvänstern”, et polemisk oppgjør med venstresidens kvasiradikalisme. Nå er han aktuell med en ettertenksom reiseskildring under tittelen ”Hejdå Östeuropa”. I boka drar han rundt i de åtte østeuropeiske landene som ble medlem av EU i 2004: Slovenia, Slovakia, Polen, Ungarn, Tsjekkia og de baltiske statene. Han konkluderer som den amerikanske menneskerettighetsorganisasjonen Freedom House: Denne delen av Øst-Europa er friskmeldt. Landene er ”ferdige”, det vil si på høyde med sine vesteuropeiske søsken når det gjelder levestandard, kulturelle preferanser og demokrati.

ULEMPEN, SETT FRA VÅRT STÅSTED, er at dette nye Europa fortsatt preges av skapertrang, nytenkning og framskrittsoptimisme. De er kreative laboratorier hvor alt er lov og alt må utprøves. Økonom Simeon Djankov i Verdensbanken har regnet ut av Estland og Litauen kommer til å være blant de rikeste landene i EU om ti år. Estland har allerede nå gått forbi Portugal i gjennomsnittsinntekt per innbygger, og den årlige veksten i Baltikum er større enn EU-gjennomsnittet. Latvia med sine 2,3 millioner innbyggere har hatt den høyeste økonomiske veksten av alle EU-landene de siste årene, ti prosent i 2005, rundt 12 i 2006. Det er ikke i Vest-Europa det skjer. Det skjer her, utenfor vårt hotellrom, i Europas geografiske sentrum.

FOR DE AV OSS som ikke er så opptatt av at det skal skje mye hele tiden, er det tilfredsstillende å sette seg på en restaurant og bivåne at andre får ting til å skje. Skal du spise i Riga, anbefaler turistguidene at du tar deg en tur til Dada, inspirert av den overkreative kunstbevegelsen dadaisme. Restauranten ligger ut mot gaten, men er fortsatt en del av shoppingsenteret GC. Uansett hvor hot du tror du er, vil du føle deg fremmedgjort. Kelnerinnen har en hvit skjorte med svart slips i en kleshenger på baken. Vi sluker en form for Cæsarsalat og kommer oss ut, vinker adjø til Narvesen-kiosken som selger vodka og den bugnende Rimi-butikken. Stedet rett over gata, som skjuler seg bak splitter nye Landrovere, BMWer og Mercedeser, passer oss bedre: En klassisk europeisk café med brunt interiør og mørke, tunge møbler. Et egnet sted å mimre om den tiden Vest-Europa var ”inn”. Og å lese mer i Erik Zsigas bok om Øst-Europa.

FORSKJELLENE ER UTJEVNET, eller er i ferd med å bli det, mellom Øst- og Vest-Europa. Likevel er det mentale sløret i hodet langt mer solid enn jernteppet var. Vi liker myten om østeuropeeren. Når ”Borat”, Sacha Baron Cohen, filmet i Kazakstan, brukte han rumenske statister, fordi han mente deres utseende passet bedre til vår forestilling om en stygg, fattig og ignorant kazakstaner. Zsiga nevner også Santo Cilauros oppdiktede reisekildring ”Molvania: Et land urørt av moderne tannpleie” som et eksempel på uheldig mytespredning. I landet har alle dårlige tenner, drikker som hester, politiet er korrupte og et gammelt kjernekraft er et av landets fremste turistattraksjoner. Østeuropeere er prostituerte, kriminelle eller forfylla.

ETTER ANDRE VERDENSKRIG nektet 1000 polakker i Norge å dra hjem til kommunisme. Byråsjef Stiloff i datidens UDI mente halvparten ikke var ”annet enn kriminelle individer” som utnyttet vår gjestfrihet. Datidens LO fryktet at de ville ta fra nordmenn arbeidsplassene. Da vi fikk spørsmål om å ta imot flere polske flyktninger, svarte utenriksminister Lange: ”Vi hadde hatt nok trouble med de polakker vi hadde, de gikk dårlig sammen med den norske befolkning og hadde skapt alle slags vanskeligheter”. I Norge fikk skremmebildet av østeuropeeren fornyet kraft etter EU-avstemningen i 1994 og EU-utvidelsen i 2004: De kommer i horder, enten for å ta fra oss jobbene våre eller for å snylte på det hellige norske velferdssystemet. Eller begge deler: De mottar trygd mens de jobber svart.

ERIK ZSIGA VISER AT det ikke er så enkelt. Trygdeutgiftene i Sverige til mennesker som kom fra det tidligere Øst-Europa i 2004 – året Vest-Europa skulle bli oversvømt av trygdemisbrukere – var på 170 000 kroner. Det er vel omtrent kostnaden for å skrive ut én blå resept. Året etter kom kun 0, 4 prosent av arbeidskraften i det gamle Europa fra det nye Europa. Bare en femtedel var lavutdannede. Østeuropeere flytter ikke hvis de kan slippe. En undersøkelse fra 2005 blant borgerne i det nye Europa, viste at tre av fire litauere ikke ønsker å forlate landet. Bare 1,3 prosent ville flytte permanent. Av de som ville ut av Litauen, drømte halvparten om Storbritannia og en fjerdedel om Irland. Det er to land med svakt utviklede velferdssystemer, en indikasjon på at motivasjonen er arbeid.

VEST-EUROPA ER IKKE så attraktivt som vi gjerne tror. Krisesymptomene er mange. Tyskland, for eksempel, trenger 200 000 kvalifiserte arbeidsinnvandrere de nærmeste årene for å sikre trygderettigheter og pensjon. Samtidig er den økonomiske veksten lav og arbeidsledigheten høy, spesielt i øst, hvor kun 40 prosent av innbyggerne er i jobb. I 2005 ble Tyskland et utvandrerland. Tyskerne foretrekker å flytte til USA og Sveits for å friste lykken. Dernest hvor? Til Polen. I dag pendler flere østerrikere til Slovenia enn omvendt. Estland importerer arbeidskraft fra Finland. Kanskje de plukker jordbær?

BILDET ER IKKE ENSARTET, men trenden er klar: Vest stagnerer, Øst bykser fram. For tiden er hver femte ungdom i alderen 15 til 24 år arbeidsledig i Polen, Slovakia og Ungarn. Et høyt tall. Men det er på nivå med Frankrike og Sverige. Forskjellen er at pågangsmotet er formidabelt i de tidligere østeuropeiske landene. I Frankrike og Sverige er ungdommen resignert og blasert. I Riga, utenfor vårt hotellrom, er folk fortsatt livredde for kommunismen. De er hellig overbevist om at frihet, optimisme, økonomisk vekst og vitalitet er den eneste effektive medisinen mot fortiden. Imens lengter mange i Vest-Europa tilbake til fortiden.
Stian Bromark er journalist og forfatter

Notis I: Heller Nato enn EU
Østeuropeere er mer proamerikanske enn vesteuropeere.
”Hvis de baltiske landene for ti år siden ble nødt til å velge mellom NATO og EU, ville de trolig valgt NATO”, sier professor Andres Kasekamp fra Litauen til Erik Zsiga. Spesielt i spørsmålet om Irak-krigen, har Warszawa og Paris skilt lag. Vest ville finne masseødeleggelsesvåpen, Øst ville bli kvitt en diktator. USA bidro aktivt til å rive Muren i 1989, men for mange østeuropeere var Balkan-krigene en langt mer skjellsettende opplevelse. Europa sviktet, USA ordnet opp. I øst er ikke frihet og liberalisme abstrakte begreper.

Notis II: Østeuropeere mangler kultur
Bøker om Europa er bøker om Vest-Europa.
En av de mest ambisiøse bøkene om Europa som har utkommet de siste årene, er den britiske professoren Donald Sassoons ”The Culture of the Europeans. From 1800 to the Present” (2006). Boka er på nær 1600 sider, så man skulle tro det var plass til å gi en bred fremstilling av østeuropeiske land også. Det er ikke tilfellet. Forfatteren skriver blant annet om norsk subsidiering av operabilletter, mens Latvia ikke er nevnt med ett ord. Av det kan vi konkludere med at a) Østeuropeere mangler kultur. Eller b) De tilhører ikke Europa.

Rammesak: Øst er ikke øst
”I Europa er vi fra Asia, i Asia er vi fra Europa”, sa Fjodor Dostojevskij.
Begrepene ”Øst-Europa” og ”Vest-Europa” er relative konstruksjoner. De dukket opp i nasjonalistiske kretser i Tyskland på 1800-tallet for å skille det germanske Vest-Europa fra det slaviske Øst-Europa, hvis innbyggere ble betraktet som annenrangs mennesker. Vår måte å bruke begrepene på, er imidlertid formet av Den kalde krigen, for å skille kapitalisme fra kommunisme.

Forvirrende geografi
I dag misliker mange østeuropeere, spesielt i land som Polen, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia og Ungarn, å bli kalt for østeuropeere. I deres forestillingsverden ligger Russland og Tyrkia øst i Europa. De fortrekker betegnelsen sentraleuropeer. Den tsjekkisk-franske forfatteren Milan Kundera mente Sentral-Europa var en del av Vest-Europa som var blitt okkupert av det ”barbariske” øst. Erik Zsiga skriver i ”Hejdå Östeuropa!” at tsjekkerne blir opprørt hvis de blir kalt for østeuropeere. De minner om at man faktisk er nødt for å reise østover for å komme fra Praha til Wien i det ”vesteuropeiske” Østerrike. Hellas ligger øst for Albania. Samtlige hovedsteder i de tidligere østeuropeiske landene som ble medlem av EU i 2004, ligger lenger vest enn hovedstaden i Finland, Helsinki. Og ligger ikke Kypros strengt tatt i Asia? Hva med spanske Kanariøyene? I Vest-Europa?

Forvirrende kultur
Før nasjonalismen var Europa mer crossover: Baltikum følte seg som en del av Skandinavia på grunn av Østersjøen. Ungarn og Østerrike, hvori opptatt blant annet Tsjekkia, utgjorde et fellesskap i århundrer før dobbeltmonarkiet ble en realitet i 1867. Det osmanske riket forente Hellas og det tidligere Jugoslavia. Svartehavet forbandt land som Russland, Tyrkia, Romania og Bulgaria. Historikere skriver fortsatt historiebøker som om øst er øst og vest er vest, men noen unntak finnes: I ”Europe. A History” (1997) forteller Norman Davies gjennom 1200 sider en samlet europeisk historie. Det samme gjør Tony Judt i sin 900 siders ”Postwar. A History of Europe since 1945” (2005).

Klikk her for å lese mer

Verre enn døden

Det verste er å bli ydmyket.

Av Stian Bromark, Ny Tid
Det er kjedelig når koner har sidesprang, men det er dødelig hvis den spontane nachspielhendelsen blir fotografert og lagt ut på Facebook. Vårt fotballandslag blir ydmyket stadig vekk. Hensikten med Siv Jensens rause kyssetilbud, var å ydmyke Jens Stoltenberg. Man ville sett det tydeligere hvis det var Jens som lagde trutmunn. Hun ville blitt fornærmet. Han ville måtte vinke adjø til sin politiske karriere, den mannsgrisen.

Å ydmyke er å utøve makt. Det vet voldtektsofre bedre enn de fleste. Grad av ydmykelse henger ofte sammen med grad av stolthet. Fallet blir mer dramatisk hvis forskjellen mellom hvordan du forventer å bli behandlet og hvordan du blir behandlet er stor. I et tilfelle hvor mannen forgriper seg på kvinnen, er ikke denne mekanismen like relevant. Hun blir ydmyket over alle grenser, uansett hvor lavt eller høyt selvbildet var på forhånd. Sinnet blir voldtatt, igjen og igjen, selv om gjerningsmannen for lengst er amputert. Mannen slår, voldtar og mishandler når han skal ydmyke. Hva gjør kvinnen når hun skal ydmyke ham? Ler av hans knøttlille tiss?

Ydmykelse er en basal drivkraft i privatsfæren. Mindre påaktet er hvilken rolle ydmykelse spiller i krigssituasjoner. Når Stalins styrker inntok Øst-Tyskland på tampen av annen verdenskrig, gikk soldatene brutalt til verks. Mellom 1945 og 1947 ble to millioner tyske kvinner voldtatt av russiske soldater, ifølge forsiktige anslag. Frustrasjonen var rettet mot fienden, de tyske soldatene. Ved å voldta deres kvinner, fikk russerne sin hevn. I krig er det å voldta kvinner en måte å ydmyke mennene på. Vise makt, styrke, potens. Du trenger ikke ha æreskodeks som en klansleder for å synes det er nedverdigende at din datter, mor eller kone blir voldtatt. Du skulle passet på dem. Det er verre for kvinnene, åpenbart, men i krig er det testosteron som teller.

Den tyskamerikanske forskeren Evelin Gerda Lindner, som har vært tilknyttet universitetet i Oslo, har skrevet boka ”Making Enemies: Humiliation and International Conflict.” Den viser hvordan denne psykologiske mekanismen har styrt krigers utvikling. Ta et ferskt eksempel, Irak-krigen. Da Saddam Hussein-statuen ble revet ned i Bagdad, jublet mange. Men da en amerikansk soldat plasserte et amerikansk flagg over statuens ansikt, forstummet lyden av begeistring. Var amerikanerne frigjørere eller okkupanter? Nyhetene om amerikanernes nedverdigende mishandling av krigsfanger i Abu Ghraib, har ytterligere bidratt til å forsterke inntrykket av at amerikanerne står i forlengelse av den hvite, kristne kolonistiske tradisjonen.

Mens flaggepisoden var et utslag av dårskap, er behandlingen av krigsfangene bevisst fornedring. Disse og andre uheldige hendelser har gradvis ført USA over i kategorien ”fienden”. Det kan meget vel være denne mangelen på finfølelse som fører til at framtidens historikerne vil måtte skrive at USA vant slaget, men tapte krigen. Språklig sett har ”ydmykelse” og ”ydmyk” samme opphav, men i praksis har de lite felles. Unntaket er kanskje Gandhi, som viste britene at ydmykhet kan være et vel så kraftig våpen som ydmykelse. Ydmykhet er en motstrategi som dessverre har liten nytteverdi for voldtektsofre, i eller utenfor krig.

Klikk her for å lese mer

Best of Den kalde krigen

Anmeldelse av John Lewis Gaddis' "Den kalde krigen" i Dagbladet.

Klikk her for å lese mer

Tatt av havet

Anmeldelse av Jon Michelets "Havets Velde" i Dagbladet.

Klikk her for å lese mer

Et kontinent av nasjoner

”Ja, jeg er det. Men jeg er også muslim, kristen, buddhist og jøde.”
Gandhi, på spørsmål om han er hindu.

Det indiske miraklet er ikke den økonomiske boomen det siste tiåret, men at det multikulturelle landet fortsatt henger sammen. I dag er det 60 år siden India ble selvstendig.

Av Stian Bromark, Dagbladet
Det har ikke manglet på dystre spådommer siden frigjøringen fra britene i 1947: India er for uensartet og splittet til å utgjøre ett land, i hvert fall et demokrati. I 1948 hevdet den britiske generalen Claude Auchinleck i den indiske armeen: ”Folk fra Punjab er like forskjellig fra folk fra Madras som skotter er fra italienere. Britene forsøkte å forene folkeslagene, men fant ikke en permanent løsning. Ingen kan lage en nasjon ut av et kontinent av nasjoner."

DET HAR INDERNE. Gjennom 60 selvstendige år har inderne lykkes med noe få andre stater i verden har: Å skape en nasjon som ikke er en nasjon. Forståsegpåere, spesielt sosialantropologer, er enige om at ingen nasjon vil overleve så fremt dens innbyggere ikke har noe til felles, som religion eller språk eller samme eksterne fiende. Derfor krevde Josef Stalin (1878-1953) at alle innlemmet i det sovjetiske imperiet skulle snakke russisk, digge Marx og mene at Rock n’ roll var avskyelig. Pakistans grunnlegger, Muhammad Ali Jinnah (1876-1948), insisterte på at alle pakistanere skulle tale urdu, være muslimer og hate det indiske cricketlandslaget. Norges moderne grunnleggere mente det holdt med dansk ispedd lokale dialekter, sameundertrykking og svenskevitser.

SELV I USA, landet av indianere og immigranter, har amerikanere periodevis vært nødt for å ty til undertrykking, misjonering og engelskindoktrinering for å få landet til å henge sammen. India, på den annen side, er et ”babelsk land uten en felles stemme”, som Washington Post-korrespondenten i India, Bernard Nossiter, skrev i 1970. Det skal være rundt 200 millioner indere som har hindi som morsmål. I landet bor det 1, 1 milliard mennesker. Det vil si at resten snakker noe helt annet. Punjabi i Punjab, for eksempel. I tillegg til de to offisielle språkene hindi og engelsk, anerkjenner konstitusjonen 21 andre språk. 1652 dialekter er i bruk. De siste 50 årene har Indias 28 stater selv kunnet velge hvilke tungemål som skal høres i undervisning og administrasjon.

SPRÅKLIG PLURALISME ER indisk kultur. Det er religiøst mangfold også. For Indias moderne fedre, Mohandas Karamchand Gandhi (1869-1948) og Jawaharlal Nehru (1889-1964), hadde selvstendigheten er bitter bismak: Opprettelsen av Pakistan 14. august 1947. ”Hele min sjel gjør opprør til ideen om at hinduisme og islam representerer to motstridende kulturer og læresetninger”, uttalte Gandhi. Da en av Nehrus nærmeste politiske rivaler krevde at indiske muslimer måtte adoptere hindu-kultur, svarte han bryskt: ”Det er bare de som mangler kultur som snakker så mye om det” Blodbadene i kjølvannet av de rundt 15 millioner flyktningene som måtte krysse grensene, kunne vært nådestøtet for India som et sekulært og religiøst pluralistisk land. Men tvert imot kan det virke som om dette nederlaget ga fornyet styrke til den indiske trosartikkel: Ikke mobb kameraten min.

I INDIA BOR DET 174 millioner muslimer. Det betyr at India er verdens nest største muslimske land, etter Indonesia. Gandhi i sin tid, i et forsøk på å holde India og Pakistan samlet, tilbød den nyopprettede statsoverhodeposten til Muhammad Ali Jinnah. Han avslo. Siden har tre indiske presidenter vært muslimer. De rikeste industrilederne i India er muslimer. Noen av de mest populære filmstjernene er muslimer. De mest besøkte turistattraksjonene er ”muslimske”, som Taj Mahal, som stammer fra tiden muslimene styrte India. Selv flere prominente medlemmer av det hindunasjonalistiske partiet BJP er muslimer. Det er stuereint å tro på Koranen i India. Og muslimer trives. Nylig viste en undersøkelse at 72 prosent av muslimene i India synes ideen om demokrati er knall. Tilsvarende tall for hele India er 69 prosent. Muslimer i India er mer demokratiske enn gjennomsnittet.

I USA DISKUTERES DET seriøst om amerikanere er modne for en kvinnelig eller en mørkhudet president. EU er usikre på om Tyrkia kan få være med i unionen, siden tyrkerne er muslimer. Spør gjerne India til råds. Fra 2002 til 2007 var den indiske presidenten en muslim. 25. juli ble Abdul Kalam ble erstattet av Pratibha Patil, riktignok en hindu, men en kvinne. Lederen av det dominerende partiet, Kongresspartiet, er Sonia Gandhi – en katolikk oppvokst i Italia. Landets statsminister, Manmohan Singh, er en sikh. Ett av hans favorittsitater stammer fra Gandhi: ”Vi er ikke bare indere. Vi tilhører verden.” Det finnes nasjonalistiske og separatistiske bevegelser i India også, bevares, men det virker som om uansett hvor hardt de jobber, greier de ikke å utfordre Indias fundamentale toleransetradisjon.

I FORKANT AV 60-årsjubileet har det blitt utgitt en rekke bøker som tar pulsen på det frigjorte India. En av ”utlendingene” som kjenner landet best, er den tidligere BBC-journalisten Mark Tully. Han ble født i Calcutta i 1935, utdannet seg i Storbritannia og har levd mesteparten av sitt voksne liv i New Delhi. I sin nye bok, ”India’s Unending Journey. Finding Balance in a Time of Change”, forsøker han å overbevise oss om at vi alle har noe å lære av Indias pluralistiske tradisjon. Selv insisterer han på at India lærte ham å bli en tvisynnet kristen. I Storbritannia ga han opp religionen fordi den framsto som for intolerant og umoderne. I India innså han at det er mulig å være religiøs uten å hate din neste. (Tully preker forøvrig toleranse som han lever. I dag oppholder han seg vekselvis i Storbritannia og i India. I New Delhi sover han sammen med sin kjæreste Gillian Wright. I London bor han sammen med ekskona og deres fire felles barn.)

EN ANNEN BOK som er verdt å bruke tid på, er den indiske sosiologen Ramachandra Guhas 900-siders ferske verk ”India after Gandhi. The History of the World’s Largest Democracy”. I likhet med Mark Tully, hevder Guha at det mange har ment og mener er Indias svakhet, nettopp er Indias styrke: Mangfoldet. Den voldsomme veksten siden India åpnet økonomien for omverden i 1991, er imponerende nok. Men det er ikke der det indiske miraklet ligger. I en tid hvor mennesker, varer og kultur forlater landegrenser hyppigere enn på lenge, kan verdens største flerkulturelle demokrati tjene som et forbilde for resten av verden. Det ble dømt nord og ned fra starten, i en tid der nasjonalstaten var det eneste saliggjørende. I en globalisert verden er det den gamle kolonimakten, og dens frender i EU, som kan lære noe basalt av India: Ingen kultur overlever i lengden hvis den forsøker å være ekskluderende. Det sa, naturligvis, Gandhi.
Stian Bromark er journalist og forfatter.

Notis I: Indisk ekstremisme
Alt er ikke bare fryd og gammen i India
I delstaten Gujarat i 2002 støtte hinduer og muslimer sammen i kamper som kostet mellom 1000 og 2000 mennesker livet, samt at flere tusen ble hjemløse og sårede. Brorparten av de døde var muslimer. Et uorganisert samspill mellom hinduekstremister og heia hindu-retorikk fra det nasjonalistiske partiet BJP, var en av årsakene til tragedien. I ”Clash Within: Democracy, Religious Violence, and India’s Future” (2007), argumenter filosofen Martha Nussbaum for at høyrekreftene i India vokser og utgjør en alvorlig trussel mot sekularisme og demokrati.

Notis II: Indisk-pakistansk tragedie
Delingen av India og Pakistan var avkoloniseringens største tragedie.
I 1947 ble 15 millioner mennesker drevet på flukt fra India til Pakistan og motsatt, avhengig av hvilken gud de trodde på. Dødstallene er omstridt, men den britiske historikeren Yasmin Khan, som har familiebakgrunn fra både Pakistan og India, hevder i sin nye bok ”The Great Partition: The Making of India and Pakistan” at minst én million mennesker ble drept i sammenstøtene. I tillegg ble millioner av familier såret og/eller hjemløse og tusenvis av kvinner ble voldtatt. Hun mener planleggingen i forkant var skandaløst dårlig.

Rammesak:India i verden
Inderne gjør suksess i Vesten.
Ifølge klassisk hinduistisk tenkning gjelder tre leveregler. Den første, dharma, oppfordrer deg til å være moralsk/religiøs. De to andre er mer livsbejaende: Kama, som i verket ”Kamasutra”, forfekter kjærlighet, nytelse og erotikk, mens artha oppmuntrer deg til søke økonomisk velstand. Sistnevnte blir litt søkt brukt som forklaring på indernes økonomiske suksess i dag, både i og utenfor India. ”Inderne er et folk av entreprenører”, skriver den indiske forfatteren og diplomaten Pavan K. Varma i ”Being Indian. Inside the Real India” (2006).

Indere i USA
Den indiske diasporaen på 30 millioner er den største i verden etter den kinesiske. Indere utgjør den nest største strømmen av lovlige innvandere til USA, etter Mexico. I USA bor det rundt to millioner personer med indisk opprinnelse og de tilhører det mest velstående immigrantfellesskap i landet. 200 000 av dem er dollarmillionærer. 30 prosent av legene i USA er av indisk opprinnelse og indere dominerer i selskaper som IBM, Microsoft og NASA. Inderne utgjør også den største andelen utenlandske studenter i USA. På verdensbasis sender indere årlig ”hjem” 10 milliarder dollar.

Indere i Storbritannia
1, 7 millioner indere utgjør den største minoritetsgruppen i Storbritannia. Over én million av dem betraktes som ”høy status”-innvandrere. Hva heter Storbritannias rikeste mann? Lakshmi Mittal, født 1950 i India. Han er også den femte rikeste i verden. Britiske indere har suksess på andre områder også. Elleve personer av indisk opprinnelse sitter i Overhuset. Alle de tre største partiene i Storbritannia har egne ”Friends of India”-grupper. Bollywood og Bhangra-musikk er trendy blant ungdommen, og det spises mer Chicken tikka masala i landet enn fish and chips.

Indere i Norge?
Lang behandlingstid for å få visum, dårlig pensjonsordning og manglende skoletilbud for barna gjør at faglærte indere, spesielt IT-ingeniører, ikke ønsker å komme til Norge, ifølge Indias ambassadør, Mahesh Sachdev.

Klikk her for å lese mer

Bill Bryson: "Lyngutten"

Anmeldelse i Dagbladet.

Klikk her for å lese mer