Et kontinent av nasjoner

”Ja, jeg er det. Men jeg er også muslim, kristen, buddhist og jøde.”
Gandhi, på spørsmål om han er hindu.

Det indiske miraklet er ikke den økonomiske boomen det siste tiåret, men at det multikulturelle landet fortsatt henger sammen. I dag er det 60 år siden India ble selvstendig.

Av Stian Bromark, Dagbladet
Det har ikke manglet på dystre spådommer siden frigjøringen fra britene i 1947: India er for uensartet og splittet til å utgjøre ett land, i hvert fall et demokrati. I 1948 hevdet den britiske generalen Claude Auchinleck i den indiske armeen: ”Folk fra Punjab er like forskjellig fra folk fra Madras som skotter er fra italienere. Britene forsøkte å forene folkeslagene, men fant ikke en permanent løsning. Ingen kan lage en nasjon ut av et kontinent av nasjoner."

DET HAR INDERNE. Gjennom 60 selvstendige år har inderne lykkes med noe få andre stater i verden har: Å skape en nasjon som ikke er en nasjon. Forståsegpåere, spesielt sosialantropologer, er enige om at ingen nasjon vil overleve så fremt dens innbyggere ikke har noe til felles, som religion eller språk eller samme eksterne fiende. Derfor krevde Josef Stalin (1878-1953) at alle innlemmet i det sovjetiske imperiet skulle snakke russisk, digge Marx og mene at Rock n’ roll var avskyelig. Pakistans grunnlegger, Muhammad Ali Jinnah (1876-1948), insisterte på at alle pakistanere skulle tale urdu, være muslimer og hate det indiske cricketlandslaget. Norges moderne grunnleggere mente det holdt med dansk ispedd lokale dialekter, sameundertrykking og svenskevitser.

SELV I USA, landet av indianere og immigranter, har amerikanere periodevis vært nødt for å ty til undertrykking, misjonering og engelskindoktrinering for å få landet til å henge sammen. India, på den annen side, er et ”babelsk land uten en felles stemme”, som Washington Post-korrespondenten i India, Bernard Nossiter, skrev i 1970. Det skal være rundt 200 millioner indere som har hindi som morsmål. I landet bor det 1, 1 milliard mennesker. Det vil si at resten snakker noe helt annet. Punjabi i Punjab, for eksempel. I tillegg til de to offisielle språkene hindi og engelsk, anerkjenner konstitusjonen 21 andre språk. 1652 dialekter er i bruk. De siste 50 årene har Indias 28 stater selv kunnet velge hvilke tungemål som skal høres i undervisning og administrasjon.

SPRÅKLIG PLURALISME ER indisk kultur. Det er religiøst mangfold også. For Indias moderne fedre, Mohandas Karamchand Gandhi (1869-1948) og Jawaharlal Nehru (1889-1964), hadde selvstendigheten er bitter bismak: Opprettelsen av Pakistan 14. august 1947. ”Hele min sjel gjør opprør til ideen om at hinduisme og islam representerer to motstridende kulturer og læresetninger”, uttalte Gandhi. Da en av Nehrus nærmeste politiske rivaler krevde at indiske muslimer måtte adoptere hindu-kultur, svarte han bryskt: ”Det er bare de som mangler kultur som snakker så mye om det” Blodbadene i kjølvannet av de rundt 15 millioner flyktningene som måtte krysse grensene, kunne vært nådestøtet for India som et sekulært og religiøst pluralistisk land. Men tvert imot kan det virke som om dette nederlaget ga fornyet styrke til den indiske trosartikkel: Ikke mobb kameraten min.

I INDIA BOR DET 174 millioner muslimer. Det betyr at India er verdens nest største muslimske land, etter Indonesia. Gandhi i sin tid, i et forsøk på å holde India og Pakistan samlet, tilbød den nyopprettede statsoverhodeposten til Muhammad Ali Jinnah. Han avslo. Siden har tre indiske presidenter vært muslimer. De rikeste industrilederne i India er muslimer. Noen av de mest populære filmstjernene er muslimer. De mest besøkte turistattraksjonene er ”muslimske”, som Taj Mahal, som stammer fra tiden muslimene styrte India. Selv flere prominente medlemmer av det hindunasjonalistiske partiet BJP er muslimer. Det er stuereint å tro på Koranen i India. Og muslimer trives. Nylig viste en undersøkelse at 72 prosent av muslimene i India synes ideen om demokrati er knall. Tilsvarende tall for hele India er 69 prosent. Muslimer i India er mer demokratiske enn gjennomsnittet.

I USA DISKUTERES DET seriøst om amerikanere er modne for en kvinnelig eller en mørkhudet president. EU er usikre på om Tyrkia kan få være med i unionen, siden tyrkerne er muslimer. Spør gjerne India til råds. Fra 2002 til 2007 var den indiske presidenten en muslim. 25. juli ble Abdul Kalam ble erstattet av Pratibha Patil, riktignok en hindu, men en kvinne. Lederen av det dominerende partiet, Kongresspartiet, er Sonia Gandhi – en katolikk oppvokst i Italia. Landets statsminister, Manmohan Singh, er en sikh. Ett av hans favorittsitater stammer fra Gandhi: ”Vi er ikke bare indere. Vi tilhører verden.” Det finnes nasjonalistiske og separatistiske bevegelser i India også, bevares, men det virker som om uansett hvor hardt de jobber, greier de ikke å utfordre Indias fundamentale toleransetradisjon.

I FORKANT AV 60-årsjubileet har det blitt utgitt en rekke bøker som tar pulsen på det frigjorte India. En av ”utlendingene” som kjenner landet best, er den tidligere BBC-journalisten Mark Tully. Han ble født i Calcutta i 1935, utdannet seg i Storbritannia og har levd mesteparten av sitt voksne liv i New Delhi. I sin nye bok, ”India’s Unending Journey. Finding Balance in a Time of Change”, forsøker han å overbevise oss om at vi alle har noe å lære av Indias pluralistiske tradisjon. Selv insisterer han på at India lærte ham å bli en tvisynnet kristen. I Storbritannia ga han opp religionen fordi den framsto som for intolerant og umoderne. I India innså han at det er mulig å være religiøs uten å hate din neste. (Tully preker forøvrig toleranse som han lever. I dag oppholder han seg vekselvis i Storbritannia og i India. I New Delhi sover han sammen med sin kjæreste Gillian Wright. I London bor han sammen med ekskona og deres fire felles barn.)

EN ANNEN BOK som er verdt å bruke tid på, er den indiske sosiologen Ramachandra Guhas 900-siders ferske verk ”India after Gandhi. The History of the World’s Largest Democracy”. I likhet med Mark Tully, hevder Guha at det mange har ment og mener er Indias svakhet, nettopp er Indias styrke: Mangfoldet. Den voldsomme veksten siden India åpnet økonomien for omverden i 1991, er imponerende nok. Men det er ikke der det indiske miraklet ligger. I en tid hvor mennesker, varer og kultur forlater landegrenser hyppigere enn på lenge, kan verdens største flerkulturelle demokrati tjene som et forbilde for resten av verden. Det ble dømt nord og ned fra starten, i en tid der nasjonalstaten var det eneste saliggjørende. I en globalisert verden er det den gamle kolonimakten, og dens frender i EU, som kan lære noe basalt av India: Ingen kultur overlever i lengden hvis den forsøker å være ekskluderende. Det sa, naturligvis, Gandhi.
Stian Bromark er journalist og forfatter.

Notis I: Indisk ekstremisme
Alt er ikke bare fryd og gammen i India
I delstaten Gujarat i 2002 støtte hinduer og muslimer sammen i kamper som kostet mellom 1000 og 2000 mennesker livet, samt at flere tusen ble hjemløse og sårede. Brorparten av de døde var muslimer. Et uorganisert samspill mellom hinduekstremister og heia hindu-retorikk fra det nasjonalistiske partiet BJP, var en av årsakene til tragedien. I ”Clash Within: Democracy, Religious Violence, and India’s Future” (2007), argumenter filosofen Martha Nussbaum for at høyrekreftene i India vokser og utgjør en alvorlig trussel mot sekularisme og demokrati.

Notis II: Indisk-pakistansk tragedie
Delingen av India og Pakistan var avkoloniseringens største tragedie.
I 1947 ble 15 millioner mennesker drevet på flukt fra India til Pakistan og motsatt, avhengig av hvilken gud de trodde på. Dødstallene er omstridt, men den britiske historikeren Yasmin Khan, som har familiebakgrunn fra både Pakistan og India, hevder i sin nye bok ”The Great Partition: The Making of India and Pakistan” at minst én million mennesker ble drept i sammenstøtene. I tillegg ble millioner av familier såret og/eller hjemløse og tusenvis av kvinner ble voldtatt. Hun mener planleggingen i forkant var skandaløst dårlig.

Rammesak:India i verden
Inderne gjør suksess i Vesten.
Ifølge klassisk hinduistisk tenkning gjelder tre leveregler. Den første, dharma, oppfordrer deg til å være moralsk/religiøs. De to andre er mer livsbejaende: Kama, som i verket ”Kamasutra”, forfekter kjærlighet, nytelse og erotikk, mens artha oppmuntrer deg til søke økonomisk velstand. Sistnevnte blir litt søkt brukt som forklaring på indernes økonomiske suksess i dag, både i og utenfor India. ”Inderne er et folk av entreprenører”, skriver den indiske forfatteren og diplomaten Pavan K. Varma i ”Being Indian. Inside the Real India” (2006).

Indere i USA
Den indiske diasporaen på 30 millioner er den største i verden etter den kinesiske. Indere utgjør den nest største strømmen av lovlige innvandere til USA, etter Mexico. I USA bor det rundt to millioner personer med indisk opprinnelse og de tilhører det mest velstående immigrantfellesskap i landet. 200 000 av dem er dollarmillionærer. 30 prosent av legene i USA er av indisk opprinnelse og indere dominerer i selskaper som IBM, Microsoft og NASA. Inderne utgjør også den største andelen utenlandske studenter i USA. På verdensbasis sender indere årlig ”hjem” 10 milliarder dollar.

Indere i Storbritannia
1, 7 millioner indere utgjør den største minoritetsgruppen i Storbritannia. Over én million av dem betraktes som ”høy status”-innvandrere. Hva heter Storbritannias rikeste mann? Lakshmi Mittal, født 1950 i India. Han er også den femte rikeste i verden. Britiske indere har suksess på andre områder også. Elleve personer av indisk opprinnelse sitter i Overhuset. Alle de tre største partiene i Storbritannia har egne ”Friends of India”-grupper. Bollywood og Bhangra-musikk er trendy blant ungdommen, og det spises mer Chicken tikka masala i landet enn fish and chips.

Indere i Norge?
Lang behandlingstid for å få visum, dårlig pensjonsordning og manglende skoletilbud for barna gjør at faglærte indere, spesielt IT-ingeniører, ikke ønsker å komme til Norge, ifølge Indias ambassadør, Mahesh Sachdev.