Kreta-døgn med Tove Nilsen
Vi bestilte tur til Syden, men havnet på Kreta.
Av Stian Bromark, Ny Tid
Et par skoler mener å vite hvordan du skal forholde deg til litteratur som har et bestemt geografisk utgangspunkt: Den ene sier det er best å lese James Joyces ”Ulysses” i Dublin, den andre tror utbyttet blir større hvis du befinner deg i Dubai. I essaysamlingen ”Andre reiser”(2004) tar Finn Skårderud til orde for den første modellen. Han leser Paul Auster i New York, Italo Svevo i Trieste, Marguerite Duras i Ho Chi Minh-byen.
Skjønnlitteratur, eller sterke litterære reisebeskrivelser, kan være bedre guider enn Lonely Planet, men i sin ytterste konsekvens trenger man ikke å forlate hotellrommet. Du blir så oppslukt av Hemingways Paris-skildring fra 1920-årene i ”A Moveable Feast” (1964) at du aldri får med deg det franske gatebildet anno 2007.
I Tove Nilsens ”Kreta-døgn” (2003) finner du den motsatte innstillingen. Hun har oppholdt seg regelmessig på øya gjennom 25 år. Etter hvert har hun fått lov til å ha et lite permanent bibliotek i ”privaten” hos vertinnen på Despinas hotell. Boksamlingen består av hennes favorittreiselektyre, blant annet Göran Tunstrøms ”India - en vinterreise” (1984). Tove Nilsen har det som steinen i olivenen når hun sitter på Kreta og leser om India i gamle dager. Så hvilken tilnærming til litteraturen er best?
Aner ikke. Men da familien dro til øya i begynnelsen av mai, var det enkelt å helgardere seg: ”Kreta-døgn” ville gi utbytte uansett. Planen var en ukes charterferie med solfaktor 12, sandslottbygging og souvlaki med raki fra frokost til kvelds. Vi valgte ikke sted, men hotell: Alexandra Beach, hvor det digre svømmebassenget slutter der det enda større Middelhavet begynner. Hotellet ligger i Agia Marina, omtrent 20 minutter i taxi vest for Hania. Det er så Syden at selv fiskene snakker gebrokkent norsk. Men det er altså akkurat dette området Tove Nilsen beskriver i sin bok. Av alle knauser hun, eller vi, kunne valgt.
Så etter et par dager vekker vi hjernen fra koma og går på litterær skattejakt. Vi oppsporer Despinas hotell, men våger ikke ringe på av frykt for å møte en morgengretten hovedperson. Vi velger oss også hennes stamrestaurant på stranda, Poseidon. Maten er livgivende, men vi forventer at verten Georgios skal oppføre seg som i boka. Måltidet blir liksom ikke autentisk uten ”What d’you want? I can give you anything. Annnythhhing y’wannt! Except fiskegrateng”. Det er naturligvis et selvbedrag. Vi befinner oss i et oppdiktet landskap. Tove Nilsen kaller ”Kreta-døgn” en roman, vi regisserer det om til et teaterstykke. Agia Marina er kulissen. Scenografien overbeviser, for alle restaurantene reklamerer med ”autentisk gresk mat”. Kelnere spiller troverdig når de sier ”kalispera”, selv om vi vet at de kan si ”god kveld”.
Vi smiler gjerne av vår egen livlige forestilling, men vi ler ikke av Tove Nilsen som har gjort et tappert forsøk på å flykte fra Syden. Hun har gjort et gjennomturistifisert område om til litteratur. Vi andre kan steke i strandstolen mens vi blir kjent med lokalbefolkningen. Nilsens venner blir dine venner. Hennes hovedpersoner er ikke på scenen, de spiller ikke grekere for å tilfredsstille et kravstort publikum. Som hun sier om Kostas, som driver en restaurant oppi åsen som ikke lenger går så det suser: Han var for autentisk. Det liker vi ikke. I virkeligheten vil vi møte grekere som ligner på Anthony Quinn i ”Zorba, the Greek”. Ellers blir vi hjemme.
Av Stian Bromark, Ny Tid
Et par skoler mener å vite hvordan du skal forholde deg til litteratur som har et bestemt geografisk utgangspunkt: Den ene sier det er best å lese James Joyces ”Ulysses” i Dublin, den andre tror utbyttet blir større hvis du befinner deg i Dubai. I essaysamlingen ”Andre reiser”(2004) tar Finn Skårderud til orde for den første modellen. Han leser Paul Auster i New York, Italo Svevo i Trieste, Marguerite Duras i Ho Chi Minh-byen.
Skjønnlitteratur, eller sterke litterære reisebeskrivelser, kan være bedre guider enn Lonely Planet, men i sin ytterste konsekvens trenger man ikke å forlate hotellrommet. Du blir så oppslukt av Hemingways Paris-skildring fra 1920-årene i ”A Moveable Feast” (1964) at du aldri får med deg det franske gatebildet anno 2007.
I Tove Nilsens ”Kreta-døgn” (2003) finner du den motsatte innstillingen. Hun har oppholdt seg regelmessig på øya gjennom 25 år. Etter hvert har hun fått lov til å ha et lite permanent bibliotek i ”privaten” hos vertinnen på Despinas hotell. Boksamlingen består av hennes favorittreiselektyre, blant annet Göran Tunstrøms ”India - en vinterreise” (1984). Tove Nilsen har det som steinen i olivenen når hun sitter på Kreta og leser om India i gamle dager. Så hvilken tilnærming til litteraturen er best?
Aner ikke. Men da familien dro til øya i begynnelsen av mai, var det enkelt å helgardere seg: ”Kreta-døgn” ville gi utbytte uansett. Planen var en ukes charterferie med solfaktor 12, sandslottbygging og souvlaki med raki fra frokost til kvelds. Vi valgte ikke sted, men hotell: Alexandra Beach, hvor det digre svømmebassenget slutter der det enda større Middelhavet begynner. Hotellet ligger i Agia Marina, omtrent 20 minutter i taxi vest for Hania. Det er så Syden at selv fiskene snakker gebrokkent norsk. Men det er altså akkurat dette området Tove Nilsen beskriver i sin bok. Av alle knauser hun, eller vi, kunne valgt.
Så etter et par dager vekker vi hjernen fra koma og går på litterær skattejakt. Vi oppsporer Despinas hotell, men våger ikke ringe på av frykt for å møte en morgengretten hovedperson. Vi velger oss også hennes stamrestaurant på stranda, Poseidon. Maten er livgivende, men vi forventer at verten Georgios skal oppføre seg som i boka. Måltidet blir liksom ikke autentisk uten ”What d’you want? I can give you anything. Annnythhhing y’wannt! Except fiskegrateng”. Det er naturligvis et selvbedrag. Vi befinner oss i et oppdiktet landskap. Tove Nilsen kaller ”Kreta-døgn” en roman, vi regisserer det om til et teaterstykke. Agia Marina er kulissen. Scenografien overbeviser, for alle restaurantene reklamerer med ”autentisk gresk mat”. Kelnere spiller troverdig når de sier ”kalispera”, selv om vi vet at de kan si ”god kveld”.
Vi smiler gjerne av vår egen livlige forestilling, men vi ler ikke av Tove Nilsen som har gjort et tappert forsøk på å flykte fra Syden. Hun har gjort et gjennomturistifisert område om til litteratur. Vi andre kan steke i strandstolen mens vi blir kjent med lokalbefolkningen. Nilsens venner blir dine venner. Hennes hovedpersoner er ikke på scenen, de spiller ikke grekere for å tilfredsstille et kravstort publikum. Som hun sier om Kostas, som driver en restaurant oppi åsen som ikke lenger går så det suser: Han var for autentisk. Det liker vi ikke. I virkeligheten vil vi møte grekere som ligner på Anthony Quinn i ”Zorba, the Greek”. Ellers blir vi hjemme.
posted by Stian Bromark | 10:05 a.m.
<< Home