Reise til livets ende

Verdens fremste reiseskribent blir karakterisert som en krysning av Indiana Jones, James Bond og Graham Greene. Nå skriver 92-åringen om en spasertur han tok på 1930-tallet.



Av Stian Bromark, Dagbladet
Hvis du oppsøker Patrick Leigh Fermors bøker for å få tips om gode restauranter og overnattingssteder, blir du skuffet. ”A Time of Gifts” og ”Between the Woods and the Water” er sjangeren på sitt ypperste, men reiseskildringene er ubrukelige guider til samtiden. Den første utkom i 1977, den andre i 1986. De beskriver hans vandring til fots fra Holland til Tyrkia på begynnelsen av 1930-tallet. ”Between the Woods and the Water” slutter i Bulgaria med ordene: ”Fortsettelse følger”. Nå skriver han på bind tre, som ender i den byen Fermor fortsatt insisterer på å kalle Konstantinopel (Istanbul).

Forventningene er høye til det som kanskje blir ”Paddys” siste bok. Krigshelten, eventyreren og forfatteren Patrick Leigh Fermor (1915-) har hatt en overjordisk posisjon i britisk kulturliv gjennom mer enn 50 år, og innsatsen ble adlet med et Sir i 2004. ”Hans liv får våre til å framstå som latterlig provinsielle”, skrev Anthony Lane i New Yorker i fjor. I februar i år mottok han en heftig pris i Athen for sin innsats for å spre kunnskap om gresk kultur, og utdelingen tvang ham midlertidig ut av skrivestua. Han kvitterte i sin tale med å offentliggjøre at han arbeidet hardere enn hardest for å komme i mål med siste bind, som han har jobbet med siden slutten av 1980-tallet. Håndskriften er ikke like lesevennlig som i gamle dager, så i en alder av 92 år har han bestemt seg for at han skal begynne å skrive på maskin. Ikke på datamaskin, men en skrivemaskin! En Olivetti, 1951.

Patrick Leigh Fermor er kjent for sin imponerende lingvistiske, antropologiske og idéhistoriske kunnskaper, men er å betrakte som selvlært. Han ble sendt på en spesialskole for ulydige unger, men ble i en alder av 17 år tuppet ut av utdanningsvesenet på grunn av disiplinære tilpasningsvansker. ”Han er sofistikert og ansvarsløs. Det er en farlig blanding”, skrev rektor i en rapport. Reisingen har imidlertid kompensert for manglende papirdannelse. Fermor la på vei gjennom Europa i desember 1933, med ”Oxford Book of English Verse” og Horats’ ”Oder” i ryggsekken, og underholdt seg underveis med å synge tyske folkesanger. Baklengs. I begynnelsen sov han på låver og i gjeterhytter, men endte etter hvert opp med å overnatte på aristokratiske gods. Sofistikert. Og uansvarlig: Hitler hadde nylig kommet til makten da Fermor vandret gjennom Tyskland, men han ”ga faen”. Politikk var ikke like interessant som mennesker, historie, skikker.
Han kom fram til Istanbul i januar 1935, men vendte nesa alle andre steder enn hjem.

Etter å ha utforsket Hellas på kryss og tvers, bosatte han seg i Moldovia med den rumenske malerinnen Balasha Cantacuzène. Der oppholdt han seg da andre verdenskrig brøt ut. På grunn av språkkunnskapen ga britisk etterretningstjeneste ham i oppgave å bygge opp en effektiv motstandsbevegelse på Kreta. I to år bodde han i fjellene, forkledd som gjeter. Han skapte seg et ry for evigheten da han kidnappet tyskernes øverste sjef på øya, generalmajoren Karl Heinrich Kreipe, og fraktet ham i skjul til Egypt. Hendelsen dannet utgangspunkt for filmen ”III Met by Moonlight” (1957), hvor Dirk Bogarde spiller Leigh Fermor. Krigshelten har også en framtredende rolle i Anthony Beevors ”Crete: The Battle and the Resistance” fra 1991. Det er for øvrig Beevors tidligere medforfatter og nåværende kone, historikeren Artemis Cooper, som skriver på den første omfattende biografien om Patrick Leigh Fermor.

I 1950 debuterte Fermor med reiseskildringen ”The Traveller’s Tree” fra Karibia. Siden kom flere bøker fra Hellas, hans andre hjemland. Men det var først med ”A Time of Gifts” i 1977 at han oppnådde en utbestridt status som Storbritannias fremste reiseskildrer. Han har ingen rivaler, har Jan Morris sagt, selv forfatter av 40 reisebøker. Alle yngre forfattere forsøker å kopiere hans skrivestil, skal vi tro en annen kjent kollega, William Dalrymple. Leigh Fermor var også mentor for den myteomspunne globetrotteren Bruce Chatwin, som fikk sin aske spredt i nærheten av Fermors greske hus. Begge hadde reisemottoet Solvitur ambulando (”det ordner seg til når man går”). Selv om Fermor er en rastløs vandrer av legning, er han beryktet for sin grundighet når arbeidet skal utføres på skrivebordet. Hans forlegger, John Murrey, har sammenlignet ham med en musiker. “Hver gang han forandrer et ord, går han tilbake og forandrer de andre ordene rundt, for å forsikre seg om at harmonien stemmer”.

Ikke rart det går lang tid mellom hver utgivelse. Greit for oss, for den mest levedyktige litteraturen i sjangeren tar ofte utgangspunkt i reiser som er trygt forankret i fortiden. Den nylig avdøde forfatteren Ryszard Kapuscinski tok seg god tid når han skrev sine bøker, og de siste utgivelsene handler om reiser som primært fant sted på 1950-og 60-tallet. Det tok ti år fra Nicolas Bouvier avsluttet sin reise fra Sveits til Afghanistan til den ble skildret i ”Bruken av verden” (1963). Wilfred Thesigers klassiker ”Arabian Sands” utkom i 1959, men omhandler reiser med ørkenbeduiner mellom 1945 og 1950. Ulempen med avstand er at detaljer blir glemt, fordelen er at denne seleksjonen framhever de avgjørende opplevelsene. Kapuscinski noterte aldri når han pratet med folk. Det som ikke ble husket, var heller ikke verdt å skrive om. Når aktualitetskravet ikke er relevant, må reiseforfatteren kompensere med litterære kvaliteter; poetisk språk, troverdige karakterer og eksistensielle temaer.

Hos Patrick Leigh Fermor bidrar tidsavstanden til at vi ferdes sammen med to ulike reiseledere. Den 19 år gamle gutten møter Europa nysgjerrig og naiv, i forkant av krigen som forandret alt, mens den eldre kronikøren bidrar med et bibliotek av historisk, geografisk, lingvistisk og antropologisk kunnskap. 62-åringen bærer på innsikter tenåringen er skånet for. Forfatteren er som et kubistisk portrettmaleri, hvor du ser ansiktet fra siden og forfra på samme tid. Samtidig er Fermor en utflytende og ustrukturert reisende. Antikken og nåtiden eksisterer i et tidløst her og nå, og han løper etter den første og mest fristende digresjonen han får øye på. Når han møter mennesker i Bratislava som foreslår at han burde ta seg en tur til Praha, så gjør han det. Det blir en omvei på mange mil, til fots, og et ekstra kapittel i boka.
I dag har Fermor i over 70 år samlet på relevant kunnskap om sin vandring gjennom Europa på 1930-tallet. Det var en lang utflukt, og den blir lengre for hvert år som går.
Stian Bromark er journalist og forfatter

Rammesak: Fermor the greek
Briten Patrick Leigh Fermor er også helt gresk.
Før krigen utforsket Patrick Leigh Fermor Hellas til fots og på ryggen av et esel. Krigen tilbrakte han i landet, og i 1968 bygde han seg et hus i nærheten av fiskelandsbyen Kardamili sør på halvøya Peloponnes, vest for hovedstaden Athen. Der har han bodd mesteparten av året siden. Han har blitt utnevnt til æresborger av flere greske byer, og senest i februar 2007 mottok han den greske statens høyeste utmerkelse, som vanligvis går til landets egne innbyggere.

Omfavner Paddy
Fermors kjærlighetsforhold til Hellas er beskrevet i Lawrence Durrells ”Bitter Lemons of Cyprus”. I den forteller han om da Fermor besøkte ham i landsbyen Bellapaix. Etter middag starter Fermor å synge folkeviser fra Kreta, Athen og Makedonia. Da Durrel går ut for å fylle opp ouzo-karaffelen på tavernaen over gata, ser han at den mørklagte gata er fylt med andektige ansikter. Durrel får øye en bekjent og spør hva det er som foregår. ”Vi har aldri hørt en utlending synge greske sanger så vakkert!” Deres oppriktige beundring er rørende, skriver Durrel: ”Det er som om de ønsker å omfavne Paddy uansett hvor han befinner seg”.

Omfavner Hellas
Fermor har portrettert Hellas i to bøker. Den første, ”Mani”, utkom i 1958. Planen var å skrive et omfattende verk om hele landet, men Fermor ble paralysert av sine omfangsrike notatbøker fra reisene, så han bestemte seg for å konsentrere fortellingene om utstikkeren Mani sør på Peloponnes. I oppfølgeren ”Roumeli” (1966) beskriver han Nord-Hellas på samme vis. Begge drives framover av minneverdige scener. I ”Mani” forteller han om hvordan hans selskap bestemmer seg for å flytte restaurantbordet ut i havet for å kjøle seg ned. Kelneren som kommer med maten, stusser et øyeblikk, men serverer gjestene som om alt er normalt. ”Roumeli” starter med å beskrive et bryllup i en avsondret gjeterlandsby. Der treffer Fermor eldre mannfolk som angivelig går inn i et hus med fire hele vegger og et tett tak for aller første gang.


Notis I:Fra ensomhet til idyllisering
Litteraturviter Arne Melberg har skrevet en solid gjennomgang av reisesjangerens muligheter.
I ”Å reise og skrive” (2005) tar han for seg moderne klassiske reisende som Bruce Chatwin, Nicolas Bouvier og Patrick Leigh Fermor. Melberg spør om ikke den lange avstanden mellom reisen og skrivingen i ”A Time of Gifts” og ”Between the Woods and the Water” kan ha ført til at Fermor har nedtont ensomheten og det fysiske slitet, slik at gjengivelsen i for stor grad preges av minner om ”den forbløffende gjestfriheten”.

Notis II:Fra Fermor til Battutah
Patrick Leigh Fermors ”Gavenes tid” utkom i Aschehougs Spor-serie i 2004.
Denne serien er for tiden den mest solide guiden på norsk til reiselitteraturens klassikere. Den har blant annet utgitt ”I Kalis tid” (2004) av William Dalrymple, ”Bruken av verden” (2001) av Nicolas Bouvier og ”Mannen fra Tanger”(2002) av Tim Mackintosh-Smith. Sistnevnte reiser i fotsporene til Ibn Battutah. Når den britiske reiseguruen Jan Morris skal sammenligne Leigh Fermor med andre kolleger, nevnes kun ett navn: Ibn Battutah, 1300-tallets fremste globetrotter.