Oss fundamentalister imellom

Vi er alle potensielle fundamentalister, viser den pakistanske forfatteren Mohsin Hamid i sin nye roman ”The Reluctant Fundamentalist”.

Av Stian Bromark, Dagbladet
Noen mener USA fortjente 11. september på grunn av sin utenrikspolitikk. Hvis det er tilfelle, sleng Clinton eller Bush til løvene, ikke plukk ut 3 000 vilkårlige mennesker i en bygning og sett fyr på dem! Vi hører noen påstår at amerikansk markedsfundamentalisme er like ille som voldelig religiøs fundamentalisme, men vi lytter med det døve øret. Vi fordømmer terrorister, vi forstår dem ikke. Så enkelt er det, i virkeligheten. Men det er, viser det seg, ikke like lett å avfeie de samme påstandene når de fremsettes i en roman.

Dette handler altså om et fiksjonsverk. Ikke virkeligheten. Mohsin Hamid (1971-) er en anerkjent pakistansk forfatter, som regelmessig publiserer artikler i aviser som New York Times, The Independent og The New Statesman. Han ble født i Lahore, utdannet seg i USA og bor for tiden i Storbritannia. Den korte og intense romanen ”The Reluctant Fundamentalist” tok sju år å skrive. Den ble lansert i begynnelsen av mars, men har allerede rukket å bli kritikerrost og videresolgt til 16 land. Historien handler om den unge pakistaneren Changez som, etter at han utdannet seg ved Princeton, har inntatt toppen av det amerikanske samfunnet. Han tjener fett på Wall Street, har forelsket seg i en blendende, amerikansk kvinne og betraktes som en velintegrert amerikansk statsborger. Men så faller Tvillingtårnene og Changez blir kastet inn i en identitetskrise: Hvilken side tilhører han, den amerikanske eller den pakistanske?

Det høres kjent ut, men handlingen er altså oppdiktet, slik den gjerne er i en roman. Selv om Changez’ biografi minner mistenkelig om Hamids egen. I virkeligheten fant det også sted et angrep på World Trade Center 11. september 2001, men på det tidspunktet var det ikke gitt at en pakistansk amerikaner måtte velge side. Afghanistan, som av USAs president ble utpekt som skjulested for terroristen Osama bin Laden, er Pakistans naboland, men president Pervez Musharraf var raskt ute med å fordømme angrepet. Pakistan innførte nye antiterrorlover og frøs bankkontiene til organisasjoner og individer de mistenkte hadde forbindelser til al-Qaida. Likevel er det en kjerne av sannhet i romanen, for det var det mange av landets innbyggere som tenkte som Changez: Amerikanerne er noen egoistiske bøller som fortjente det. Pews internasjonale undersøkelse fra 2002 viste at kun 23 prosent av pakistanerne mente USAs utenrikspolitikk tok hensyn til deres eget lands interesser. (Det var, skal sies, én prosent mer enn spanjolene og ni prosent mer enn franskmennene).

Historien fortsetter, selv om det er først nå den begynner. Åpningen av fortellingen er lagt til Lahore, Pakistan. Changez er på et kort besøk. På gata blir han stanset av en amerikaner som lurer på hvor byens beste tehus er å oppdrive. Changez viser ham veien, de setter seg ned og slår av en prat. Changez er lettet over å finne en fremmed som forstår dilemmaene, så han betror ham alle sine innerste frustrasjoner og kvaler. Tiraden, som varer til langt på kveld, er romanen. Han forteller om sin oppvekst, utdannelse, karriere, og deretter om den personlige krisen etter 11. september. Han snakker om ubehaget ved å føle seg som en mistenkt, en terrorist, i hvert fall en fundamentalist, i kraft av sin bakgrunn og hudfarge. Han avslører hvor sterkt han har begynt å mislike den vestlige materialismen. Underveis vokser mistilliten mellom de to, Changez og lytteren, og vi får en mistanke om at møtet ikke var tilfeldig likevel. Stikkord: Daniel Pearl.

Det er vanskelig å ikke føle empati med hovedpersonen, selv om han er i ferd med å tvile seg fram til en posisjon som fundamentalist. Trolig er det også hensikten. Hamid blir regnet for å være en såkalt postkolonial forfatter, og romanen kan tolkes inn i den litterære tradisjonen som utforsker forholdet mellom koloniene og deres herrer. For den postkoloniale forfatteren handler det om retten til å definere og utforme sin egen historie og identitet. Mannen bak ”Orientalismen” (1978), Edward W. Said, var en sentral tolker av den postkoloniale litteraturen. I 2004 utkom motsatsen til hans klassiker, ”Occidentalism”, skrevet av Ian Buruma og Avishai Margalit. Boka utforsker De andres fordommer og stereotyper om oss. Den viser at det ikke er tilfeldig hvor Hamids hovedperson har sine stereotyper fra.

Ideen om at den amerikanske kulturen er materialistisk, korrupt, kosmopolitisk, rastløs, overfladisk, raseblandet og motebesatt er imidlertid ikke spesifikt knyttet til muslimske land. Tvert imot. På 1930-tallet var den intellektuelle eliten i Japan overbevist om at amerikanerne var laget av pappfigurer, helium og sukkerspinn. Det var Vestens materialisme versus Østens ånd på nytt. På nytt? Ja, ifølge Buruma og Margalit: ”En av våre hovedpåstander er at oksidentialismen, som kapitalismen, marxismen og andre moderne ismer, ble skapt i Europa, før den ble spredt til andre verdensdeler”. Sagt på en annen måte: Antiamerikanisme er en europeisk oppfinnelse. Hatet til Vesten stammer fra Vesten.

Det er ikke til å komme bort fra: Det bor en potensiell fundamentalist i oss alle. Slik vil det fortsette å være, så lenge vår kollektive identitet stadig rekonstrueres og forsterkes i kontrast til andres; europeere, amerikanere, muslimer, jøder, etc. I et fiktivt univers kan det sies rett ut det vi alle har tenkt: Amerikanere er høye på pæra. Noen må påta seg oppgaven, gå fra å være fundamentalist til å bli terrorist. Så lenge det finnes en koalisjon av villige selvmordere der ute, kan vi andre innta tilskuerbenken og applaudere i det stille. Vi gir ham nedsettende karakteristikker, men han er egentlig helten. Vår mann i al-Qaida. Men, samtidig, etter å ha lest ferdig ”The Reluctant Fundamentalist”, forstår vi at vi hører hjemme på psykologens divan. Vi går rundt med forskrudde tanker. Som Mohsin Hamid har formulert seg i et intervju: ”Romanforfatterens oppgave er å skape empati. Empati reduserer frykt og humaniserer ’den andre’. Hvis du kan forestille deg hvordan denne personen tenker, så blir vedkommende ikke så fremmed likevel”.
Stian Bromark er journalist og forfatter


Rammesak:Fundamentet
Fundamentalisme har ingenting med islam å gjøre.
I dag finner du fundamentalister over alt. For cirka 100 år siden var det bare hvite, kristne nordamerikanere som var sånn. Fundamentalisme har altså ingenting med andre religioner å gjøre. Søk på engelske Wikipedia, og svaret vil åpenbare seg: Selve definisjonen på fundamentalisme, og historien om fundamentalisme, knyttet seg til en protestantisk protestbevegelse i USA på begynnelsen av 1900-tallet, og deres fiende var først og fremst liberal, kristen teologi.

Korrupt verden
De amerikanske fundamentalistene var stolte av sitt nye kallenavn, for de trodde oppriktig og sterkt at darwinisme, kvinnefrigjøring og dans på lokalet var djevelens verk. Å være en fundamentalist avhenger av at du har en grunntekst du kan basere din rigide overbevisning på, samtidig som det forutsetter at du er omgitt av et moderne samfunn du betrakter som korrumperende. Sånn sett er det ikke helt unaturlig at begrepet på folkemunne har mistet sitt utgangspunkt og blitt overført på reaksjonære grupper innfor andre religioner, som jødedommen, hinduisme og buddhisme (skjønt de mener lite om jomfrufødsel og Jesu oppstandelse).

Hedersbetegnelse?
Problemet er bare at få - foruten de opprinnelige fundamentalistene, som fikk arvtakere på 1970-tallet i folk som Jerry Falwell og Pat Robertson - liker å bli kalt det, fordi det innebærer å bli sammenlignet med konkurrerende, mindreverdige livssyn. Verdens største pressebyrå, amerikanske AP, har en policy på at de bare bruker begrepet om grupper som selv betrakter seg som det. For dem finnes det altså ingenting som heter ”islamsk fundamentalisme” eller ”markedsfundamentalisme”. Men de kan gjerne kalle Aftenpostens Knut Olav Åmås det. I en kommentar oktober 2006 erklærte Åmås at han var fundamentalistisk i sitt syn på ytringsfriheten. Det kan altså se ut til at ”fundamentalist” er i ferd med å bli en hedersbetegnelse igjen.
Ps: På norske Wikipedia er artikkelen om ”fundamentalisme” kort og upresis, og den avsluttes med: Se også ”islamisme”.



Notis I:Pakistansk blanding
Pakistan har, i likhet med India, en vital moderne fortellertradisjon. De historiske romanene står sterkt, spesielt om selvstendighetskampen rundt 1947 og krigene mot India, men i nyere tid har alt flere forfattere tematisert forholdet mellom hjemlandet og diasporaene. Sabiha Shah beskriver livet til pakistanske ingeniører i Golfstatene i novellesamlingen ”The Glass Tent” (1990), Iftikhar Nasim skriver om i Chicago i ”There Was a Girl” (1995) og Muniruddin Ahmed beskriver vellykket integrering i Tyskland i ”The Forbidden Tree” (1990)

Notis II: Fundamentalisme på norsk
Flere norske forfattere har de siste årene berørt temaer som fundamentalisme og religiøs identitet. I 1998 utga Tore Renberg romanen ”Renselse”, som handler om den svært religiøse Jacob Malde, som på vei hjem til Vestlandet dreper mennesker for å oppnå kontakt med Gud. Steffen Sørum utforsket en innvandrers oppløsende tro i ”Fundamentalt nå” fra 2002, ”Liberty St.”(2003) av Sindre Mekjan handler om 11. september, mens Erik Bakken Olafsen tok et oppgjør med religiøs fundamentalisme i ”Koranoid” (2005).