Oppgjør etter deadline

Norske aviser er overfladiske. Like overfladiske som kritikken mot dem.

Av Stian Bromark, Dagbladet
”Dagbladet er en fjaseavis”. Slik kunne mitt oppgjør i bokform startet. Så skulle jeg fortsatt med å beskrive de interne konfliktene. Deretter rakket ned på forsidene. Sporten. Muligens navngitt en og annen inkompetent medarbeider. I hvert fall bør man konkludere med at alt var bedre før. Og kanskje avsluttet jeg med en galtung: I 1983, da Dagbladet gikk over til tabloidformatet, skrev professor Johan Galtung en nekrolog over avisa som inkluderte en oppskrift på hvordan man skulle kvitte seg med denne daglige leseuvanen.

DET ER NETTOPP DET. Jobben er allerede gjort. ”Nesten hver forfatter med respekt for seg selv har skrevet en bok der han har prøvd å ta livet av en populær redaktør eller en flyktig journalist”, har redaktør Steinar Hansson sagt. Oppgjørene i bokform ligner hverandre, enten de er skrevet i 1907 eller 2007. ”Og det syntes ikke å gå op for nogen at bare i et land hvor journalistiken var så dårlig som i Norge kunde denne mand spille en rolle. I et stort land vilde han ha været saks i et blad, i Afganistan vilde han ha svunget sig op til landsbyens medicinmand og gjort kunster i sandet”, skrev Knut Hamsun i ”Redaktør Lynge” (1893), et satirisk personangrep på VGs redaktør Olav Thommessen. Hvor mange bøker har du lest som kritiserer norske aviser for å ha for grundige og etterrettelige artikler? Eller som etterlyser større eierkonsentrasjon? Bli ikke sjokkert hvis svaret er null. Å kritisere vår tendensiøse presse er like bortkastet som tarmskylling.

HAMSUNS KRITIKK HADDE ingen effekt. Slik er det gjerne når kjeften kommer utenfra. Niels Fredrik Dahl har presseerfaring, men han var primært etablert som skjønnlitterær forfatter da han utga ”Journalisten” i 1997. Den handler om hvordan ”en ung og lovende journalist, kalt Garm, gradvis demoraliseres i et avismiljø som setter salgstall og spektakulære oppslag over alle andre hensyn, et miljø som grafser i folks privatliv, i død og elendighet og personlige tragedier, fordi man vet at dette er stoff som selger”, skrev litteraturkritiker Øystein Rottem i en rosende Dagbladet-anmeldelse. Igjen prellet kritikken av gåsa. Dahl var en overløper, en som alltid hadde vært for fisefin for dette jordnære håndverket.

DET ER VERRE MED oppgjørene som kommer fra egne rekker. Kritikk fra kolleger rammer yrkesstoltheten, selv om den gjerne er like forutsigbar. En av klassikerne i sjangeren er ”Scoop” fra 1938, skrevet av den britiske journalisten og forfatteren Evelyn Waugh (1903-1966). En misforståelse fører til at avisa Daily Beast sender gartnerskribent William Boot istedenfor den anerkjente forfatteren John Boot til Afrika for å dekke utbruddet av en borgerkrig. Romanen, som er baserte på egne erfaringer (Waugh dekket den italienske invasjonen av Etiopia i 1936 for Daily Mail), er en karikatur av pressens desperate jakt på eksklusive nyheter. Skjer det ingenting, så finner man opp noe. Den er også en kritikk av britiske avisers manglende kunnskap om verden utenfor London og Fleet Street. Avisas utenriksredaktør aner ingenting om det afrikanske landet Ishmaelia, som de sender Boot til. Han forsøker en hel dag å lokalisere Reykjavik på kartet, men lykkes ikke. Redaktøren vil helst gå tilbake til å jobbe med kryssordsidene.

GRAHAM GREENES roman ”The Quiet American” (1955) har dannet skole i kritikken av naiv amerikansk utenrikspolitikk. På samme måte har ”Scoop” lagt grunnlag for senere kritikk av pressens svake utenriksdekning. Når den tyske essayisten Hans Magnus Enzensberger i en Samtiden-artikkel i 2002 kritiserte norske aviser for å være uinteressert i verden, hørtes han ut som et ekko av Waugh. Journalistene nynner refrenget, trekker overbærende på smilebåndet og fortsetter som før. Da var det mer krutt i Günter Wallraffs avsløringer i 1977. I fire måneder jobbet han som redaktør for verdens mest kjente tabloidavis, tyske Bild-Zeitung. Resultatet ble boka ”Avsløringen: Mannen som var Hans Esser i ’Bild’”, hvor han avdekket tvilsom journalistisk praksis. Springer-konsernet, som utgir avisen, fikk flekket av mye lakk og har siden forsøkt å knekke Wallraff som en lus. I 2004 beskyldte de ham for å ha vært Stasi-agent, men retten renvasket journalisten to år seinere.

DE SISTE ÅRENE har det utkommet flere pressekritiske bøker skrevet av norske journalister. I 2005 utga Erik Tumyr boka ”Journalistjævler”, som utleverte et småbedervet pressemiljø. Tumyr hadde fartstid fra Dagens Næringsliv, VG og Se og Hør, men overraskende nok slapp sistnevnte publikasjon billigst unna. Boka var også ment som en kritikk av den økende kommersialiseringen i bransjen, men den kritikken såret ikke. Tumyr satt i glasshus. På den tiden jobbet han i Se og Hør, i dag skriver han for Kapital. Det var mer sting i Håvard Melnæs’ ”En helt vanlig dag på jobben” (2007), som konsentrerte seg om kritikkverdige arbeidsmetoder i Se og Hør. Den fikk Norges største sladderblad ned på knærne i et par uker, men ingenting tyder så langt på at ukebladet kommer til å bli flinkere til noe annet enn å avkreve strengere taushetsløfte fra sine journalister.

SIST UKE UTKOM ”Kaptein Memo”, som handler om nyhetsmagasinet Memos vekst og fall. Forfatterne Sigurd S. Rønningen og Reidar M. Solberg retter kritikk mot redaktør Kristine Moody og den øvrige ledelsen. Ett av spørsmålene er hvordan Dagbladet kunne utgi et medium som ”brøt så fundamentalt med papiravisens verdigrunnlag?”. Det er en interessant innvending, for verken Rønningen eller Solberg framstår som spesielt verdipolitisk engasjerte. Men slik er det gjerne i bøker som tar et oppgjør med eget fagfelt. Forfatterne gjennomgår personlighetsforandring. Melnæs fikk moral når han skrev bok. Rønningen og Solberg har i etterkant av utgivelsen blitt kritisert av sine tidligere Memo-kolleger for å framstille seg selv i et flatterende og heltmodig lys. Det er som om sjangeren ”journalistiske oppgjørsbøker” inviterer til moralsk opphøyethet snarere enn genuin selvransakelse.

AVIDEOLOGISERINGEN AV AVISENE i Norge på 1980-og 1990-tallet, kombinert med oppblomstringen av flere og ulike typer medier, har gjort at norske journalister i større grad kan tillate seg å være troløse og fagkritiske. De får seg alltids en ny jobb et annet sted. Bransjekritikk utad ble også stuereint, og godt stoff, etter at avisene selv skaffet seg egne mediekommentatorer. Samtidig skal du lete lenge etter et yrke hvor selvforakt er så utbredt. Folk flest har generelt ikke særlig tiltro til journalistikken som fag. Mange journalister mangler også trua. Derfor applauderes ofte kritikken, på røykerommet, enten den kommer fra kolleger eller andre. Journalister kan framstå som bedrevitende og moralske, men det er bare på overflaten. Og i bokform.
Stian Bromark er journalist og forfatter



Rammesak:Børsen ble katedral
Den beste og den verste journalistikken har felles stamfar.
Verdens mest prestisjetunge pressepris er oppkalt etter mannen som også grunnla den moderne tabloidjournalistikken. Ungarsk-amerikanske Joseph Pulitzer (1847-1911) blir, sammen med mediemogulen William Randolph Hearst (1863-1951), regnet for å skaperen av den populistiske og spekulative journalistikken. Hearst ble uflatterende portrettert i Orson Welles-klassikeren ”Citizen Kane” fra 1941, mens Pulitzer fikk USAs gjeveste journalistpris oppkalt etter seg.

Aviskrigen
Pulitzer startet med å kjøpe én enkelt avis i 1872, men innså raskt hvor effektivt oppkjøp og sammenslåing kunne være. Ti år senere var han en velstående mann, og kunne kjøpe opp konkursrammede New York World. Pulitzer satset på sin suksessoppskrift; kriminalstoff, skandaler, sensasjoner, kjendiser og human touch. Med Pulitzer som sjef forsvant underskuddet og opplaget økte fra 15 000 til 600 000. New York World var blitt landets største avis. I 1895 skaffet Hearst seg rivalen New York Journal. Krigen om leserne skapte denne eksplosive blandingen av populisme, makt og politikk som på engelsk går under navnet ”yellow journalism”.

Presseprisen
Det er ikke denne journalistikken Pulitzer vil bli husket for. I 1892 tilbød han Columbia University penger for å startet landets første journalistikkskole, men tilbudet ble avslått av skolens pripne rektor. Likevel donerte han to millioner dollar til universitetet i sitt testamente. I 1912 ble så Columbia University Graduate School of Journalism opprettet, i dag regnet for å være en av verden mest prestisjetunge journalistikkutdannelser. Pulitzer-prisen ble opprettet i 1917 med de samme pengene, og utdeles hvert år i april. Avisa Wall Street Journal fikk pris i år for en rekke artikler om opsjonstriksing i amerikansk næringsliv. Avisen ble tipset av den norske professoren Erik Lie, som jobber ved universitetet i Iowa.

Notis I: Klassisk mediekritikk
Amerikanske Upton Sinclair (1878-1968) var sin generasjons beste gravende journalist.
I 1919 utga han ”The Brass Check”, som er et generaloppgjør med overfladisk og maktsyk journalistikk. Han kritiserer blant annet kulturjournalister for å være mer opptatt av forfatteres personlighet enn av bøkenes innhold. Utdrag fra boka er å finne i antologien ”Killing the Messenger: 100 Years of Media Criticism”, som nylig utkom i revidert utgave, redigert av journalistikkprofessor Tom Goldstein.

Notis II:VG og Dagbladet
Knut Hamsun angrep mange, men ingen så hardt som VGs redaktør Thommessen.
Det skriver idéhistoriker Christopher Hals Gylseth i boka ”En forbannet svartsmusket redaktør. Olav Thommessen og hans tid” (2006). Han vier mye plass til Hamsuns nedsabling av norsk presse i ”Redaktør Lynge”, som ifølge Gylseth vakte ”voldsom oppsikt”. Hamsuns påstander ble tilbakevist av Bjørnstjerne Bjørnson. Hans hjertebarn var likevel Dagbladet, som han elsket og hatet, kommer det fram i Sindre Hovdenakks biografi ”Alt er politikk. Hagbard Berner og hans tid” (2007).