Å høre på Duran Duran i Teheran
Menn er dagens tapere i Iran. De har bare ikke skjønt det ennå.
Av Stian Bromark, Ny Tid
Norske feminister har sviktet kvinner i og fra muslimske land. Istedenfor å tie i den offentlige forsamling, av frykt for å framstå som politisk ukorrekte, burde de innta barrikadene sammen med Ayaan Hirsi Ali, skrev Siv Jensen nylig i en Dagbladet-kronikk.
Forfatteren og politikeren Ayaan Hirsi Ali har konkrete erfaringer som gjør hennes historier verdt å lytte til, men hun har nå en gang konvertert ganske så 180 grader fra radikal islamisme til radikal sekularisme. Ingenting klanderverdig i å tiltrekkes av ytterpunkter, men det er ikke der de fleste befinner seg. Heldigvis er ikke Hirsi Ali den eneste rollemodellen for undertrykte kvinner.
Ta Iran, et land der myndighetene forsøker å fortrenge det faktum at de en gang skapte verdens første menneskerettighetsdeklarasjon. I persisk kultur finnes det mange sterke kvinneskikkelser innen åndsliv, statsadministrasjon og samfunnsliv generelt. På begynnelsen av 600-tallet styrte Purandokht Det persiske riket. Hun ble etterfulgt av sin søster, Azarmidokht.
Den feministiske bevegelsen startet imidlertid for alvor for rundt 150 år siden. Fatemeh Baraghani (1814-1850) var en foregangsskikkelse. Hun regnes for å være den første kvinnen i Iran som offentlig protesterte mot religiøse kleskoder. Hun skilte seg fra sin ortodokse mann og ble til slutt drept av myndighetene fordi hennes liberale syn fant for mange tilhengere. Det finnes en uavbrutt kvinnebevegelse fra Baraghani til nobelprisvinner Shirin Ebadi, men moderne feministiske forbilder kommer i mange former og ikke alle disse formene skriker like mye.
På 1980-tallet supermodell-idealet blondt og blåøyd, men det fantes et lysende unntak, og hun var også den best betalte. I 1985 giftet hun seg med frontfiguren i Duran Duran. De har døtrene Amber Rose Tamara, Tallulah Pine og Saffron Sahara sammen. Simon Le Bon har forklart bakgrunnen for det siste navnet slik: Det er fordi safran er et så viktig krydder i Iran.
Yasmin Le Bon, født Parvaneh, vokste opp i Oxford, men faren var iransk. Hun betrakter seg som britisk, selv om hun foretrekker Midtøsten-mat og mener hennes familieideal er mer iransk enn britisk, men hun var likevel en viktig årsak til at ektemannens band var populære i Iran på 1980-tallet. Iranske kvinner vil bli som Yasmine. Eller bli som iranske Atousa Pour-Kashian, verdensmesteren i sjakk fra 2000. Eller som Shermine Shahrivar, Miss Europe i 2005.
Eller som iransk-amerikanske Christiane Amanpour i CNN, verdens fremste utenrikskorrespondent. Filmprodusent Minu Barati er gift med Tysklands tidligere utenriksminister Joschka Fischer, forfatter Siba Shakib har erobret bestselgerlister over alt med ”Der Gud gråter” og regissør Samira Makhmalbaf har sanket priser i Cannes, mens Laleh Seddigh er Irans beste racerbilkjører. Iranske kvinner mangler i dag fundamentale rettigheter, uten tvil. Og kanskje kan Siv Jensen hjelpe dem.
Men som Shirin Ebadi skriver i ”Iran våkner”: Ikke framstill oss som medgjørlige og kuede. 70 prosent av Irans studenter er kvinner og de utgjør halvparten av lønnsmottagerne. Farsi er verdens tredje mest utbredte bloggspråk og brorparten av bloggene er skrevet av kvinner. Kvinnene i Iran kommer, og de kommer, som Laleh Seddigh, i turbofart. Om 30 år er det mannen i Iran vi synes synd på. Stakkars.
Av Stian Bromark, Ny Tid
Norske feminister har sviktet kvinner i og fra muslimske land. Istedenfor å tie i den offentlige forsamling, av frykt for å framstå som politisk ukorrekte, burde de innta barrikadene sammen med Ayaan Hirsi Ali, skrev Siv Jensen nylig i en Dagbladet-kronikk.
Forfatteren og politikeren Ayaan Hirsi Ali har konkrete erfaringer som gjør hennes historier verdt å lytte til, men hun har nå en gang konvertert ganske så 180 grader fra radikal islamisme til radikal sekularisme. Ingenting klanderverdig i å tiltrekkes av ytterpunkter, men det er ikke der de fleste befinner seg. Heldigvis er ikke Hirsi Ali den eneste rollemodellen for undertrykte kvinner.
Ta Iran, et land der myndighetene forsøker å fortrenge det faktum at de en gang skapte verdens første menneskerettighetsdeklarasjon. I persisk kultur finnes det mange sterke kvinneskikkelser innen åndsliv, statsadministrasjon og samfunnsliv generelt. På begynnelsen av 600-tallet styrte Purandokht Det persiske riket. Hun ble etterfulgt av sin søster, Azarmidokht.
Den feministiske bevegelsen startet imidlertid for alvor for rundt 150 år siden. Fatemeh Baraghani (1814-1850) var en foregangsskikkelse. Hun regnes for å være den første kvinnen i Iran som offentlig protesterte mot religiøse kleskoder. Hun skilte seg fra sin ortodokse mann og ble til slutt drept av myndighetene fordi hennes liberale syn fant for mange tilhengere. Det finnes en uavbrutt kvinnebevegelse fra Baraghani til nobelprisvinner Shirin Ebadi, men moderne feministiske forbilder kommer i mange former og ikke alle disse formene skriker like mye.
På 1980-tallet supermodell-idealet blondt og blåøyd, men det fantes et lysende unntak, og hun var også den best betalte. I 1985 giftet hun seg med frontfiguren i Duran Duran. De har døtrene Amber Rose Tamara, Tallulah Pine og Saffron Sahara sammen. Simon Le Bon har forklart bakgrunnen for det siste navnet slik: Det er fordi safran er et så viktig krydder i Iran.
Yasmin Le Bon, født Parvaneh, vokste opp i Oxford, men faren var iransk. Hun betrakter seg som britisk, selv om hun foretrekker Midtøsten-mat og mener hennes familieideal er mer iransk enn britisk, men hun var likevel en viktig årsak til at ektemannens band var populære i Iran på 1980-tallet. Iranske kvinner vil bli som Yasmine. Eller bli som iranske Atousa Pour-Kashian, verdensmesteren i sjakk fra 2000. Eller som Shermine Shahrivar, Miss Europe i 2005.
Eller som iransk-amerikanske Christiane Amanpour i CNN, verdens fremste utenrikskorrespondent. Filmprodusent Minu Barati er gift med Tysklands tidligere utenriksminister Joschka Fischer, forfatter Siba Shakib har erobret bestselgerlister over alt med ”Der Gud gråter” og regissør Samira Makhmalbaf har sanket priser i Cannes, mens Laleh Seddigh er Irans beste racerbilkjører. Iranske kvinner mangler i dag fundamentale rettigheter, uten tvil. Og kanskje kan Siv Jensen hjelpe dem.
Men som Shirin Ebadi skriver i ”Iran våkner”: Ikke framstill oss som medgjørlige og kuede. 70 prosent av Irans studenter er kvinner og de utgjør halvparten av lønnsmottagerne. Farsi er verdens tredje mest utbredte bloggspråk og brorparten av bloggene er skrevet av kvinner. Kvinnene i Iran kommer, og de kommer, som Laleh Seddigh, i turbofart. Om 30 år er det mannen i Iran vi synes synd på. Stakkars.
posted by Stian Bromark | 11:24 a.m.
<< Home