Skog, jeg vil tilbake

Henry D. Thoreaus skildring av sine to år i skogen har blitt en bibel for moderne mennesker som ønsker å leve et enklere liv. Nå utkommer ”Walden” igjen på norsk. Den er fortsatt like uaktuell.

Av Stian Bromark, Dagbladet
Noen drar aleine til sydpolen for å slippe unna mas og kjas. Andre går i kloster. En del tar med seg en bunke aviser på vannklosettet for å slippe unna familieskrål. Andre igjen blir gale, for å få enerom på asyl. Eller går lange omveier når bikkja skal luftes. Eller drømmer om å drukne i kurbadet. Men ingen provoserer så mye som eremittene, de som frivillig bosetter seg i ingenmannsland i lengre tid for å kontemplere og protestere mot samfunnets overfladiske materialisme.

EREMITTER ER NESTEN ALLTID en av to ting: søte eller sure. Den amerikanske friluftsmannen og filosofen Henry D. Thoreau (1817-1861) var etsende. Hans hovedverk ”Walden. Livet i skogene” utkom første gang på norsk i 1953, men forlaget har nå sendt den ut på nytt med modernisert språkdrakt og fyldig noteapparat. Det er antitidsriktig tenkt. Bevegelser som Simple living og Slow food har knapt masseoppslutning, men de er effektive spredere av vond samvittighet. Når vi leser om disse strømningene, får vi lyst til å leve annerledes, enklere, dypere. Men så begynner Dagsrevyen. Nyhetsinnslaget om høyere strømpriser sjokkerer.

PROBLEMATIKKEN ER SATT på spissen i Erlend Loes roman ”Doppler” (2004), som handler om en familiefar som rømmer til skogs og blir bestevenn med en elgkalv. Bjørn Gabrielsens ”Veien ut” (2006), hvor han bor ett år i en primitiv hytte i Nordmarka, har ”Walden” som sitt viktigste forelegg. De deler en misnøye med tingenes tilstand: ”Jeg har fått nok av å ikke vite hvor noe av maten min kommer fra, av ikke å kunne reparere tingene som omgir meg, av følelsen av ikke å kunne skille mellom det som er viktig og det som bare er tull. Når jeg ser tilbake på mitt liv, kan jeg virkelig ikke tro all den tiden jeg har brukt på å koble meg på internett eller konfigurere printere. Jeg vil leve rent og nært”.

HENRY D. THOREAU TILBRAKTE to år i skogen for å vise at det er mulig å leve lykkelig uten materiell overflod og i pakt med sin egen samvittighet. Boka utkom i 1854. Det er grunn til å anta at overflod og samvittighet var noe annet da. Thoreau påstår at det går helt fint an å leve i ei selvbygd hytte som er tre meter bred, fem meter lang og 2, 5 meter høy. Kostholdet består hovedsakelig av maismel, ris, sirup og søtpoteter, som han dyrker selv eller bytter til seg. På fritiden vandrer han i skogen, filosoferer og fordyper seg i litteratur. Enklere blir det ikke. Utgiftene er minimale. Det lar seg praktisere i ”sivilisasjonen” også, mener han. Før skogsoppholdet livnærte han seg av ulike strøjobber. Inntektene han trengte til å leve hele året skaffet han seg i løpet av seks arbeidsuker.

ARBEIDERBEVEGELSEN HAR VÆRT for beskjedne i sine krav. Ikke seks ferieuker, seks arbeidsuker! Resten av tiden ledig gange, roten til det gode liv. Det er verdt å ofre en Play Station 3-spiller for det. Men hvis prisen er at man automatisk blir moralsk kjepphøy, asosial og begynner å svartmale fanden, som Thoreau gjør, får det heller være. Han var ”en pirkete og selvhøytidelig kødd”, skriver Bjørn Gabrielsen. Thoreau skyr moderne forbedringer, som tog, telegraf og tunneler: ”Vi har det så travelt med å få lagd en magnetisk telegraf mellom Maine og Texas. Men kanskje Maine og Texas ikke har noe viktig å meddele hverandre.[…] Vi ivrer etter å få gravd en tunnel under Atlanterhavet for å bringe den gamle verden noen ukers reise nærmere den nye, men kanskje vil den første nyheten som siver igjennom til det store, dirrende amerikanske øret, bli at prinsesse Adelaide har fått kikhoste”. Mannen hadde knapt fylt 30 år.

THOREAU ER LIKE USPISELIG som maten han får i seg. Det skyldes hans pompøse og bedrevitende stil. Han kunne trengt en pr-rådgiver, for i innhold er han et forbilde for flere enn de gamle sekstiåtterne. Han oppfordrer oss til å være ulydig mot autoriteter. Han latterliggjør folk som forsøker å pynte på sitt tomme sjelsliv med fjonge klær. Vi skal gripe øyeblikket. Være frie og uavhengige. Vi må sky ”tilværelsens oppkonstruerte bekymringer og overflødige trivialiteter”. Materiell velstand er ikke veien til lykke, men ulykke: ”Når jeg har møtt en immigrant, vaklende under børen av alt han eide, med en bylt som stakk ut fra nakken på ham som en veldig byll – har jeg synes synd på ham. Ikke fordi dette var alt han eide, men fordi han hadde alt dette å dra på. ” I USA er Henry D. Thoreau en sværing. Walden-området er i dag fredet på grunn av ham. Det finnes flere organisasjoner som arbeider for å fremme hans radikale livsstilsideer. Boka ”Walden” er selve nøkkelteksten for den trendy Simple living-bevegelsen.

EREMITTENS ROLLE I SAMFUNNET er litt som narren ved hoffet; moromannen og einstøingen holder opp et speil som avdekker våre ukloke utsagn og handlemåter, men sannheten kommer i en såpass forvridd form at det er uråd å vite om vi skal le eller gråte. Det er ikke godt å si om eremitten er reaksjonær eller radikal. Er pekefingeren et tegn på visdom eller sinnssykdom? Det er opplagt mye reaksjonær sinnssykdom ute og går, men man fristes til å heie på outsideren. Budskapet i annenhver film og tv-serie handler om å overvinne livet som alene eller ensom. De single bør finne seg en partner. Barna bør finne seg en ny far. De sørgende bør fortest mulig komme seg til et tivoli. Landstrykeren har det som plommen i egget, men blir ikke lykkelig før han finner en Lady. Det betraktes ikke som normalt å ville tilbringe mer tid sammen med seg selv.

DET ER LETT Å AVSKRIVE Henry D. Thoreaus ideer som reaksjonære. Kjedelig enkelt. Sannheten er jo at denne sure eddiken, kalt Thoreau, har rett. Vi som stadig trakter etter søtere syltetøy, er på en lang bærtur. ”Hvorfor skal vi leve med slikt hastverk og sløseri av liv? Vi er dømt til å bli glupske alt før vi blir sultne”, skriver han. Det vi kaller sivilisasjon, kaller han primitivt. Vi trøster oss med at selv ikke profeten var sterk nok. Etter to år flyttet han tilbake til ”sivilisasjonen”. Eksperimentet var ferdig. Han hadde flere liv å leve enn dette ene. Den samme innsikten rammet 1700-tallsfilosofen Jean-Jacques Rousseau, en annen innflytelsesrik tilbake-til-naturen-forkynner, som hevdet at han kom til å kjede seg i hjel hvis han måtte leve som eremitt over lengre tid. Å virkelig leve bærekraftig, samvittighetsfullt og åndelig, er umenneskelig. Et liv forbeholdt de få utvalgte. Folk uten plett og lyte. Mennesker som besitter alle opphøyde dyder, unntatt én. Måtehold.
Stian Bromark er journalist og forfatter

Rammesak: Eremitten
Eremittilværelsen er en eldgammel, østlig tradisjon.
Amerikaneren Henry D. Thoreau var inspirert av kinesisk og indisk filosofi, og under sitt toårige skogsopphold leste han blant annet de hinduistiske Vedaskriftene. Han sammenlignet sin innsjø med den hellige elven Ganges og mente at det ”passer bra at jeg som var så glad i indisk filosofi, for det meste kom til å leve av ris”.

Huleinnsikt
Eremittradisjonen er forbundet med personlig askese, kontemplasjon og åpenbaring, og er fortsatt utbredt i hinduisme, buddhisme og sufisme. Begrepet er imidlertid gresk og ble brukt om kristne som levde avsondret i ørkenen ut fra religiøs, gammeltestamentlig overbevisning. Kristendommen hadde en sterk eremittradisjon, men den forsvant gradvis med renessansen og reformasjonen. Den italienske dikteren og humanisten Francesco Petrarca (1304-1374) skrev om fordelene og ulempene ved å leve alene og avsondret i ”De vita solitaria”. Eremitten som intellektuelt, sekulært forbilde fikk gjennomslag med Friedrich Nietzsches (1844-1900) ”Slik talte Zarathustra” fra 1885, hvor den persiske profeten Zarathustra åpenbarer sine innsikter for menneskeheten etter lengre tids huletilværelse.

En mann, en øy
I populærkulturen dukker eremitten opp med jevne mellomrom. Robinson Crusoe oppsøkte ikke ensomheten frivillig, men i Daniel Defoes roman fra 1719 bruker Crusoe tiden godt til å tenke over meningen med livet. I Star Wars blir Obi-Wan Kenobi introdusert som en gammel eremitt, og hans rolle i filmene stadfester myten om at eremittilværelsen gir innsikt og livsvisdom. I ”Finding Forrester” fra 2000 spiller Sean Connery arketypen av en sur, men livsklok forfatter som ikke har vært utendørs på mange år. Henry D. Thoreau mente det var ”sunt å være alene mye av tiden. Å være sammen med folk, selv de beste, blir snart trettende og forstyrrende. Jeg liker å være alene. […] Et menneske som virkelig tenker eller arbeider, er bestandig alene i sin verden, hvor enn det befinner seg”.

Notis I:40 år i skogen
Noen får selv Henry D. Thoreau til å framstå som materialistisk og overfladisk.
I begynnelsen av mars fant en taiwansk bonde 72 år gamle Peng, som hadde levd alene i fjellene de siste 40 årene. Han overlevde på urter og kildevann og sov under et tak bygd av bambus. Hans eneste eiendel var en kniv. Bonden sørget for at eremitten fikk smake hurtignudler for første gang. Peng flyktet illsint til fjells i 1967 etter å ha tapt et søksmål, ifølge China Daily.

Notis II:Syv år i hjemmet
I Korea og Japan er det en økende trend at yngre mennesker stenger seg inne over lengre tid. I Korea regner man med at det er mellom 30 og 40 tusen mennesker som lever i en kokongaktig tilværelse, som det blir kalt. I Japan er tallet 1,3 millioner, ifølge The Korea Times. Årsaken er ofte arbeidsledighet, studiestress eller generell sosial fremmedgjøring. Nylig tok en 29 år gammel kvinne fra Seoul selvmord. Hun hadde ikke forlatt huset siden 2000, fordi hun ikke fikk jobb etter studietiden.