Stian Bromark

Tekstene er tidligere publisert i aviser og magasiner.

Send en epost Site Feed
Mitt foto
Navn:

Stian Bromark er journalist, bokanmelder og forfatter.

Eller prøv heller å klikke her for mer info...

16. jun. 2007

Mitt liv som forlagsredaktør

(Foto av Heger/Jensen: Dagbladet)

Dette er den sanneste sannheten om hva som vil skje med norsk bokbransje etter at Cappelen og Damm fusjonerer, fortalt av en som har vært på innsiden.

Av Stian Bromark, Dagbladet
Å kalle det et liv, er en utidig tilsnikelse. To år som forlagsredaktør i Cappelen kvalifiserer knapt til å skrive en memoarbok. For en som definerer seg som en superkritisk kulturjournalist, som meg selv, gir det mest fornuft å betrakte toårsvikariatet i børskatedralen som walraffing - en undercovervirksomhet som går ut på å infiltrere et miljø i en begrenset periode for å avsløre uhemmet kommersialisme, sladderskandaler, tvilsomme arbeidsmetoder, menneskeforakt, klønete sidesprang og snodige dorutiner. Her offentliggjøres for første gang avsløringene, som er spektakulære, sjokkerende og rystende. Jeg fant nemlig:

NADA. ITT’NO. Snusket i forlagsbransjen måtte jeg stå for selv (smugrøyke på kontoret). Forlagsredaktører er pyntelige ni til ni-mennesker som sipper akkurat passe av vinglasset på fest for å gi forfatterne den gode bohemfølelsen. Nettopp derfor kan de mistenkes for å ha en hemmelig agenda. Later de som om de er opptatt av forfatternes bøker, mens de i realiteten bryr seg mest om å fylle egen lommebok? Mandag ble det klart at forlagene Damm og Cappelen fusjonerer. Dermed skapes en ny gigant i norsk forlagsbransje som for alvor kan ta opp konkurransen med Aschehoug og Gyldendal. Denne maktkonsentrasjonen vil bombesikkert gi de velstelte siviløkonomene mer makt på bekostning av de frie spirituelle i bransjen, sies det. Cappelen Damm eies av svenske Bonnier og danske Egmont. Det er minimal grunn til å tro at ekspansjonen stopper i Skandinavia. De sikter muligens, trolig – ifølge ryktet - mot verdensherredømme.

FLÅSETE, GREIT, men slik overdriver dommedagsprofetene. Slik talte den superkritiske kulturjournalisten før han ble besudlet, korrumpert, befridd fra sine tvangsnevrotiske fordommer, før han skjønte at de gladeste forfatterne er de med penger på bok. Kanskje har de rett, skeptikerne, som hevder at økt maktkonsentrasjon i forlagsbransjen vil gå på bekostning av den smale litteraturen. Kanskje treffer Aftenpostens utmerkede debattredaktør Knut Olav Åmås spikeren når han skriver (12/6) under overskriften En uønsket kjempe: ”Nå blir det enda viktigere for de små, spennende forlagene i dette landet å vise hva vesentlig forleggeri og nærhet til forfatterne og leserne er. Det blir bare enda vanskeligere for dem å klare det. Får vi flere bøker og bedre bøker med fusjonen? Nei. Får vi færre bøker og likere bøker? Ja. Blir Kultur-Norge fattigere? Ja”. Men man bør alltid ta høyde for at folk kan ta feil.

KRITIKKEN AV FORLAGSBRANSJEN er generelt dørgende forutsigbar og autopilotskrevet. En ryggmargsreaksjon, på linje med det å besvare aggressiv amerikansk utenrikspolitikk med å si at George W. Bush har en liten hjerne. En ufarlig påstand på linje med ”rasisme er teit”. Åmås’ toner ville vært berikende hvis koret sang ei anna låt, men refrenget har for lengst blitt en enerverende landeplage. Kritikken av norsk forleggeri har knapt forandret seg siden trykkekunsten ble oppfunnet. Da mente enkelte at masseproduserte bibler forringet skriftkulturen og at veien mellom individet og Gud fikk et overflødig, fordyrende mellomledd. Da Harald Grieg kjøpte Gyldendal av danskene i 1925, sto kampen mellom kapital og ånd. Den kyniske markedstenkningen befant seg i København, ånden var mest nasjonal i Norge, mente tilhengerne av oppkjøpet. Enhver forandring i nyere tid, enten bransjeavtaler blir liberalisert, forlag shopper bokhandlere eller større forlag spiser opp mindre forlag, blir møtt med de samme sammentrukne øyenbrynene av misunnelige aktører og kritiske observatører: Børsen vinner, katedralen svinner. Hva om - la oss si det for lørdagsunderholdningens skyld - det faktisk er motsatt, at smått er stygt og stort er vakkert?

DAGBLADET ER EN folkeopplysende avis. Hver mandag trykker den en oversikt over bestselgerlista på boksidene. Dermed har det blitt merkbart enklere å få med seg at lista de siste årene har vært dominert av andre forlag enn de tre, fire største - altså Gyldendal, Aschehoug, Cappelen og Damm. Unntaket er, for å forenkle, Damms gigasuksess med Harry Potter-bøkene. Illustrerende nok fikk Damm kloa i rettighetene i 1999 ved å kjøpe opp et mindre forlag, Ex Libris. På skjønnlitteraturlista er titlene jevnere fordelt mellom ulike norske forlag enn på faktalista, men selv der har det vært spesielt to forfattere som har skyflet inn de mest enorme summene: Dan ”Da Vinci” Brown fra forlaget Bazar og Anne ”Berlinerpoplene” Ragde fra Oktober. På sakprosafronten har storforlagene jevnt over glimret med sitt fravær. Etter hver tittel på lista har det stort sett bare stått Spektrum Forlag, som utgir billige pastakokebøker og andre oppskrifter, men tidvis har konkurrenter greid å gjøre seg spiselige:

LARS MONSENS VILLMARKSBØKER har solgt i bøtter og spann. De ble utgitt på eget forlag. ”Gjennom ilden”, som handler om den brannskadde optimisten Lasse Gustavson, er det forlaget Publicom som står bak. Antony Beevors megaselger ”Stalingrad” utkom på Spartacus. ”Ingrid Bjørnovs pianobok” ble utgitt av Vega. Eli Hagens ”Elskerinne, sekretær og hustru” var en slager for forlaget Giga. Halgrim Bergs ”Amerikabrevet: Europa i fare” utkom på Koloritt. Håvard Melnæs’ bok om Se og Hør, ”En helt vanlig dag på jobben”, utkom på Kagge, i likhet med ”Kongepudler”. ”Best på sykkel” av Hushovd/Lauritzen utga Schibsted. Så er det et par bøker som nok mer overraskende har banet seg vei inn på lista nylig: ”En ubehagelig sannhet”(Versal) av Al Gore, ”Hersketeknikk” (Spartacus) av Hilde Sandvik og ”Frp-koden” (Manifest) av Magnus Marsdal. Dette er et representativt utvalg av moderne norske småforlag, hvis nisjeforlag og lokalforlag holdes utenfor. Fortrettelige Pax får ha oss unnskyldt.

SOM FORLAGSREDAKTØR i Cappelens dokumentaravdeling utga jeg et snes bøker jeg er kry av, kvalitetsbestselgere i en vidunderlig verden, men som bokhandlerne gjemte bort bak blomsterpottene. Ingen av dem kunne måle seg med salgstallene til titlene over. Man forsøkte, bevares, men å rekruttere forfattere og utvikle forfatterskap gir gjerne ikke utbytte umiddelbart. Åsne Seierstad og Knut Nærums debutbøker var mindreselgende. Så en relevant påstand kan være at spesielt de tre store forlagshusene, Gyldendal, Aschehoug og Cappelen, hvori opptatt deres underbruk (Oktober, Tiden, etc) bedriver langt mer ”vesentlig forleggeri” og har større ”nærhet til forfatterne” enn mange småforlag. Cappelen består av mange forlag i forlaget, som er løsrevet fra og utvitende om hverandres virksomhet. Forfatterne forholder seg til sin redaktør. Det forandrer seg ikke selv om forlaget slår seg sammen med Damm. Eller Statoil, for den saks skyld.

LESERNE VIL IKKE merke forskjell. Hvis de likevel skulle være opptatt av å finne ut hvilken forfatter som utkommer på hvilket forlag, noe de sjelden er, vil de oppdage at det er de største forlagene som utgir de smaleste titlene, tenker langsiktig og ivaretar breddetenkningen. Det er storforlagene som bringer lyrikken og de sære essaysamlingene ut til folket. Hva om Damm og Cappelen fusjonerer for å være i stand til å fortsette å gjøre det? En godtroende teori, bare, sett fra en som nå står på utsiden: Cappelen og Damm slår seg sammen fordi de vil gjenerobre forhandlerkraften og den kulturdefinerende makten de store bokhandlerkjedene har tatt fra dem de siste årene. Norske bokhandlere vil ikke ha lyrikk. Noen må tvinge dem.
Stian Bromark er journalist og forfatter, tidligere forlagsredaktør i Cappelen.

Rammesak:Litterært arvesølv på tilbud
Burde ikke Gyldendal og Aschehoug få seg utenlandske eiere også?
Fusjonen av Cappelen og Damm har manet fram gamle skrekkscenarier. Det nye forlaget Cappelen Damm eies sammen av danske Egmont og svenske Bonnier. Det betyr at det som kommer til å bli Norges nest største forlag, eies av ikke-nordmenn. Selger vi det litterære arvesølet på billigsalg?

Ren sjåvinisme
De som på begynnelsen av 1900-tallet argumenterte for at det var viktig at norske bøker utkom i Norge, ble møtt med oppgitt hodevriding, skriver Nils Kåre Jacobsen i biografien om Harald Grieg og Gyldendal, ”En forlegger og hans hus” (2000): ”Den jevne mann og kvinne betraktet det som anstaltmakeri, for ikke å si ren sjåvinisme at norske bøker på liv og død skulle utsendes på forlag som utelukkende var eid av nordmenn. For boklesere var hovedsaken at bøkene kom ut og var å få tak i. Bokhandlernes oppgave var den gang som nå å drive forretning, ikke å redde nasjonens litterære ansikt. Forfatterne følte seg hjemme i det københavnske, og ville ikke frivillig gi avkall på en viktig del av sitt nordiske marked”.

”Mæktig fellesforlag”
Forlaget Aschehoug eksisterte på den tiden, men norske forfattere valgte likevel å forbli på trygge danske hender: Knut Hamsun, Amalie Skram, Sigbjørn Obstfelder, Herman Wildenvey, og mange andre. Danske Gyldendal satt også på rettighetene til forfattere som Ibsen, Bjørnson, Ivar Aasen og Camilla Collett. På begynnelsen av 1900-tallet var William Nygaard i Aschehoug forarget, og misunnelig, på de ekspansjonistiske danskene. Han mente de drev med ”taskenspillerlek” og spredte bitterhet: ”Og endu mer bitterhet har det vakt, at dette gjøglerspill er blit støttet fra norsk hold”. Bjørnstjerne Bjørnson fikk spørsmål om han var for å skille ut et eget norsk Gyldendal: ”Det maa I aldri gjøre. Thi det at Danmark og Norge har hat et stort og mæktig fellesforlag har betydet mer en noget andet for vor stilling utadtil. Det har gjort vore smaa lande større”. I 1925 kjøper Harald Grieg rettighetene til de norske forfatterne. Gyldendal Norsk Forlag blir opprettet. Våre land ble mindre.

"Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet", Knut Hamsun