Stian Bromark

Tekstene er tidligere publisert i aviser og magasiner.

Send en epost Site Feed
Mitt foto
Navn:

Stian Bromark er journalist, bokanmelder og forfatter.

Eller prøv heller å klikke her for mer info...

22. jun. 2007

Hvem skal ut?

Hvis det skal være på den måten, vil jeg ikke være kulturradikal lenger.


(Christopher Hitchens)

Av Stian Bromark, Ny Tid
Det sømmer seg sjelden å starte en argumentasjon med moderasjon, men denne teksten er skrevet for å terge borgerskapet, så provokasjonen er en del av skandalen: Undertegnede har aldri vært kulturradikal. Blitt kalt det, som et skjellsord, men aldri båret begrepet som en medalje på tweedjakka. Det er et kunststykke å slutte å være noe man ikke har vært, men det er forsøket verdt...

Pax-leksikonet sier: ”Kulturradikaleren er engasjert, ofte indignert på grensen til moralisme. Skandalen er en viktig kategori i hans univers.[…] Hans motto er formulert av Helge Krog: "Hvis du er i tvil om hvilket standpunkt du skal innta i en konkret sak, så velg det som skader deg mest." […] Han står fjernt fra periferiens massebevegelser, som målsaken, avholdssaken og de lavkirkelige strømninger. […]Det er få som kaller seg selv for kulturradikalere. Ordet har i det store og hele en negativ klang. I den utstrekning Kulturradikalismen forfaller til moralisme, utopisme og dilettantisme, med innslag av opplysningstiden flate rasjonalisme, er dette berettiget.”

Leksikon-forfatteren Jon Elster berører så vidt et tema mange betrakter som magnetismen i tankegodset: Fra Voltaire til Øverland er nedsabling av overtro en sentral bestanddel i den kulturradikales livsanskuelse. Derfor kan blåblogger Hans Rustad skrive på document.no: ”Nettopp kulturradikalismens skånselsløse religionskritikk er det vi trenger i dag”. Derfor kan blåsosiologen Sigurd Skirbekk spørre: ”Kor er dei oppdaterte kulturradikalarene med religionskritikken sin?” Derfor kan Aftenpostens Ulf Andenæs skrive om forfatteren av Men størst av alt er friheten: ”Hva som gir Hege Storhaug en særegen profil, er hennes utgangspunkt og ståsted i en norsk kulturradikalisme.”

Kulturradikalisme er krass religionskritikk. Her skiller begrepet og jeg lag. For det første er det ikke plass til Stian Bromark og Hege Storhaug i samme sekkebetegnelse, dernest mangler Bromark temperament for å bedrive religionskritikk av den kulturradikale typen. Kanskje var ”moralisme” og ”skandale” egnede virkemidler mot den norske statskirka i mellomkrigstida, men i 2007 er det som regel kontraproduktivt å sjokkere folk til fornuft. I Christopher Hitchens siste bok, ”God is Not Great. How Religion Poisons Everything” (2007), leser kulturradikaleren Bibelen og Koranen bokstavlig som en fundamentalist, holder opp outrerte sitater og sier ”Se, så teite de er”: Hvis du er kristen, tror du på Bibelen, og hvis du tror på Bibelen, må du være villig til å ofre din sønn til Gud. Er ikke det barbarisk, eller? Hitchens bruker 307 sider på å argumentere for det mine unger skjønte som treåringer: Gud er menneskeskapt! Sjokkerende? Nei, verden har blitt for smart for pubertal kulturradikalisme.

Sosial urettferdighet, dogmatisme, kvinneundertrykking, despoti og knebling av ytringsfrihet må fortsatt bekjempes, også av en kulturradikaler som ikke vil være kulturradikaler, men kampen må føres med langt mer tvisyn, subtilitet og dybdekunnskap enn det den tradisjonelle kulturradikale skolen kan tilby. Den som tror kvinneundertrykking forsvinner bare Gud virkelig dør, gjør det enkelt for seg. Overgrep mot kvinner er et samfunnsproblem i Norge. Volden utføres hovedsakelig av norsk-norske ikke-religiøse menn. Folk flest trenger ikke Bibelen, Toraen eller Koranen for å te seg som barbarer. Dessverre.

"Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet", Knut Hamsun