Verre enn døden

Det verste er å bli ydmyket.

Av Stian Bromark, Ny Tid
Det er kjedelig når koner har sidesprang, men det er dødelig hvis den spontane nachspielhendelsen blir fotografert og lagt ut på Facebook. Vårt fotballandslag blir ydmyket stadig vekk. Hensikten med Siv Jensens rause kyssetilbud, var å ydmyke Jens Stoltenberg. Man ville sett det tydeligere hvis det var Jens som lagde trutmunn. Hun ville blitt fornærmet. Han ville måtte vinke adjø til sin politiske karriere, den mannsgrisen.

Å ydmyke er å utøve makt. Det vet voldtektsofre bedre enn de fleste. Grad av ydmykelse henger ofte sammen med grad av stolthet. Fallet blir mer dramatisk hvis forskjellen mellom hvordan du forventer å bli behandlet og hvordan du blir behandlet er stor. I et tilfelle hvor mannen forgriper seg på kvinnen, er ikke denne mekanismen like relevant. Hun blir ydmyket over alle grenser, uansett hvor lavt eller høyt selvbildet var på forhånd. Sinnet blir voldtatt, igjen og igjen, selv om gjerningsmannen for lengst er amputert. Mannen slår, voldtar og mishandler når han skal ydmyke. Hva gjør kvinnen når hun skal ydmyke ham? Ler av hans knøttlille tiss?

Ydmykelse er en basal drivkraft i privatsfæren. Mindre påaktet er hvilken rolle ydmykelse spiller i krigssituasjoner. Når Stalins styrker inntok Øst-Tyskland på tampen av annen verdenskrig, gikk soldatene brutalt til verks. Mellom 1945 og 1947 ble to millioner tyske kvinner voldtatt av russiske soldater, ifølge forsiktige anslag. Frustrasjonen var rettet mot fienden, de tyske soldatene. Ved å voldta deres kvinner, fikk russerne sin hevn. I krig er det å voldta kvinner en måte å ydmyke mennene på. Vise makt, styrke, potens. Du trenger ikke ha æreskodeks som en klansleder for å synes det er nedverdigende at din datter, mor eller kone blir voldtatt. Du skulle passet på dem. Det er verre for kvinnene, åpenbart, men i krig er det testosteron som teller.

Den tyskamerikanske forskeren Evelin Gerda Lindner, som har vært tilknyttet universitetet i Oslo, har skrevet boka ”Making Enemies: Humiliation and International Conflict.” Den viser hvordan denne psykologiske mekanismen har styrt krigers utvikling. Ta et ferskt eksempel, Irak-krigen. Da Saddam Hussein-statuen ble revet ned i Bagdad, jublet mange. Men da en amerikansk soldat plasserte et amerikansk flagg over statuens ansikt, forstummet lyden av begeistring. Var amerikanerne frigjørere eller okkupanter? Nyhetene om amerikanernes nedverdigende mishandling av krigsfanger i Abu Ghraib, har ytterligere bidratt til å forsterke inntrykket av at amerikanerne står i forlengelse av den hvite, kristne kolonistiske tradisjonen.

Mens flaggepisoden var et utslag av dårskap, er behandlingen av krigsfangene bevisst fornedring. Disse og andre uheldige hendelser har gradvis ført USA over i kategorien ”fienden”. Det kan meget vel være denne mangelen på finfølelse som fører til at framtidens historikerne vil måtte skrive at USA vant slaget, men tapte krigen. Språklig sett har ”ydmykelse” og ”ydmyk” samme opphav, men i praksis har de lite felles. Unntaket er kanskje Gandhi, som viste britene at ydmykhet kan være et vel så kraftig våpen som ydmykelse. Ydmykhet er en motstrategi som dessverre har liten nytteverdi for voldtektsofre, i eller utenfor krig.