Øst-Europa er friskmeldt

Snart reiser vi til Det nye Europa for å plukke jordbær.

Av Stian Bromark, Dagbladet
Da vi gikk til sengs fredag kveld, hadde vi en sjelesunn utsikt over en sjarmerende 150 kvadratmeter bakgård med småbutikker og yrende folkeliv. Hotellkvartalet Konventa Seta er koblet sammen med labyrintiske ganger, beliggende i Rigas eldre bystrøk. Når vi våknet opp noen timer senere, kunne vi imidlertid se ned på taket på et sølvfolieaktig telt som dekket hele plassen, fra vegg til vegg. Ifølge min sengepartner hadde seks arbeidsfolk banket, skrudd og bannet halve natta.



ØST-EUROPA HAR VÆRT under oppussing siden murens fall i 1989. De baltiske landene Estland, Litauen og Latvia er nå i topp stand, men likevel jobbes det om natta i sistnevntes hovedstad, Riga. Under sølvtaket, som ser ut til å være sydd av utdaterte romskipsdrakter, befinner det seg uryddig brostein fra middelalderen, unike nok til å havne på UNESCOS verdensarvliste. Det er Riga anno 2007. Teltet skjuler en privat, overdådig formiddagsfest for et fremadstormende latvisk selskap, som kan feire 15 år med kontinuerlig vekst. De har hyrt inn en 10 manns stort strykeorkester og serverer snitter til unge, hippe medarbeidere. Av de rundt 200 moteriktig kledde gjestene, er de fleste under 35 år. De er barn av revolusjonen i 1989.

I 2004 SKAPTE DEN svensk-ungarske forfatteren Erik Zsiga oppstandelse med boka ”Popvänstern”, et polemisk oppgjør med venstresidens kvasiradikalisme. Nå er han aktuell med en ettertenksom reiseskildring under tittelen ”Hejdå Östeuropa”. I boka drar han rundt i de åtte østeuropeiske landene som ble medlem av EU i 2004: Slovenia, Slovakia, Polen, Ungarn, Tsjekkia og de baltiske statene. Han konkluderer som den amerikanske menneskerettighetsorganisasjonen Freedom House: Denne delen av Øst-Europa er friskmeldt. Landene er ”ferdige”, det vil si på høyde med sine vesteuropeiske søsken når det gjelder levestandard, kulturelle preferanser og demokrati.

ULEMPEN, SETT FRA VÅRT STÅSTED, er at dette nye Europa fortsatt preges av skapertrang, nytenkning og framskrittsoptimisme. De er kreative laboratorier hvor alt er lov og alt må utprøves. Økonom Simeon Djankov i Verdensbanken har regnet ut av Estland og Litauen kommer til å være blant de rikeste landene i EU om ti år. Estland har allerede nå gått forbi Portugal i gjennomsnittsinntekt per innbygger, og den årlige veksten i Baltikum er større enn EU-gjennomsnittet. Latvia med sine 2,3 millioner innbyggere har hatt den høyeste økonomiske veksten av alle EU-landene de siste årene, ti prosent i 2005, rundt 12 i 2006. Det er ikke i Vest-Europa det skjer. Det skjer her, utenfor vårt hotellrom, i Europas geografiske sentrum.

FOR DE AV OSS som ikke er så opptatt av at det skal skje mye hele tiden, er det tilfredsstillende å sette seg på en restaurant og bivåne at andre får ting til å skje. Skal du spise i Riga, anbefaler turistguidene at du tar deg en tur til Dada, inspirert av den overkreative kunstbevegelsen dadaisme. Restauranten ligger ut mot gaten, men er fortsatt en del av shoppingsenteret GC. Uansett hvor hot du tror du er, vil du føle deg fremmedgjort. Kelnerinnen har en hvit skjorte med svart slips i en kleshenger på baken. Vi sluker en form for Cæsarsalat og kommer oss ut, vinker adjø til Narvesen-kiosken som selger vodka og den bugnende Rimi-butikken. Stedet rett over gata, som skjuler seg bak splitter nye Landrovere, BMWer og Mercedeser, passer oss bedre: En klassisk europeisk café med brunt interiør og mørke, tunge møbler. Et egnet sted å mimre om den tiden Vest-Europa var ”inn”. Og å lese mer i Erik Zsigas bok om Øst-Europa.

FORSKJELLENE ER UTJEVNET, eller er i ferd med å bli det, mellom Øst- og Vest-Europa. Likevel er det mentale sløret i hodet langt mer solid enn jernteppet var. Vi liker myten om østeuropeeren. Når ”Borat”, Sacha Baron Cohen, filmet i Kazakstan, brukte han rumenske statister, fordi han mente deres utseende passet bedre til vår forestilling om en stygg, fattig og ignorant kazakstaner. Zsiga nevner også Santo Cilauros oppdiktede reisekildring ”Molvania: Et land urørt av moderne tannpleie” som et eksempel på uheldig mytespredning. I landet har alle dårlige tenner, drikker som hester, politiet er korrupte og et gammelt kjernekraft er et av landets fremste turistattraksjoner. Østeuropeere er prostituerte, kriminelle eller forfylla.

ETTER ANDRE VERDENSKRIG nektet 1000 polakker i Norge å dra hjem til kommunisme. Byråsjef Stiloff i datidens UDI mente halvparten ikke var ”annet enn kriminelle individer” som utnyttet vår gjestfrihet. Datidens LO fryktet at de ville ta fra nordmenn arbeidsplassene. Da vi fikk spørsmål om å ta imot flere polske flyktninger, svarte utenriksminister Lange: ”Vi hadde hatt nok trouble med de polakker vi hadde, de gikk dårlig sammen med den norske befolkning og hadde skapt alle slags vanskeligheter”. I Norge fikk skremmebildet av østeuropeeren fornyet kraft etter EU-avstemningen i 1994 og EU-utvidelsen i 2004: De kommer i horder, enten for å ta fra oss jobbene våre eller for å snylte på det hellige norske velferdssystemet. Eller begge deler: De mottar trygd mens de jobber svart.

ERIK ZSIGA VISER AT det ikke er så enkelt. Trygdeutgiftene i Sverige til mennesker som kom fra det tidligere Øst-Europa i 2004 – året Vest-Europa skulle bli oversvømt av trygdemisbrukere – var på 170 000 kroner. Det er vel omtrent kostnaden for å skrive ut én blå resept. Året etter kom kun 0, 4 prosent av arbeidskraften i det gamle Europa fra det nye Europa. Bare en femtedel var lavutdannede. Østeuropeere flytter ikke hvis de kan slippe. En undersøkelse fra 2005 blant borgerne i det nye Europa, viste at tre av fire litauere ikke ønsker å forlate landet. Bare 1,3 prosent ville flytte permanent. Av de som ville ut av Litauen, drømte halvparten om Storbritannia og en fjerdedel om Irland. Det er to land med svakt utviklede velferdssystemer, en indikasjon på at motivasjonen er arbeid.

VEST-EUROPA ER IKKE så attraktivt som vi gjerne tror. Krisesymptomene er mange. Tyskland, for eksempel, trenger 200 000 kvalifiserte arbeidsinnvandrere de nærmeste årene for å sikre trygderettigheter og pensjon. Samtidig er den økonomiske veksten lav og arbeidsledigheten høy, spesielt i øst, hvor kun 40 prosent av innbyggerne er i jobb. I 2005 ble Tyskland et utvandrerland. Tyskerne foretrekker å flytte til USA og Sveits for å friste lykken. Dernest hvor? Til Polen. I dag pendler flere østerrikere til Slovenia enn omvendt. Estland importerer arbeidskraft fra Finland. Kanskje de plukker jordbær?

BILDET ER IKKE ENSARTET, men trenden er klar: Vest stagnerer, Øst bykser fram. For tiden er hver femte ungdom i alderen 15 til 24 år arbeidsledig i Polen, Slovakia og Ungarn. Et høyt tall. Men det er på nivå med Frankrike og Sverige. Forskjellen er at pågangsmotet er formidabelt i de tidligere østeuropeiske landene. I Frankrike og Sverige er ungdommen resignert og blasert. I Riga, utenfor vårt hotellrom, er folk fortsatt livredde for kommunismen. De er hellig overbevist om at frihet, optimisme, økonomisk vekst og vitalitet er den eneste effektive medisinen mot fortiden. Imens lengter mange i Vest-Europa tilbake til fortiden.
Stian Bromark er journalist og forfatter

Notis I: Heller Nato enn EU
Østeuropeere er mer proamerikanske enn vesteuropeere.
”Hvis de baltiske landene for ti år siden ble nødt til å velge mellom NATO og EU, ville de trolig valgt NATO”, sier professor Andres Kasekamp fra Litauen til Erik Zsiga. Spesielt i spørsmålet om Irak-krigen, har Warszawa og Paris skilt lag. Vest ville finne masseødeleggelsesvåpen, Øst ville bli kvitt en diktator. USA bidro aktivt til å rive Muren i 1989, men for mange østeuropeere var Balkan-krigene en langt mer skjellsettende opplevelse. Europa sviktet, USA ordnet opp. I øst er ikke frihet og liberalisme abstrakte begreper.

Notis II: Østeuropeere mangler kultur
Bøker om Europa er bøker om Vest-Europa.
En av de mest ambisiøse bøkene om Europa som har utkommet de siste årene, er den britiske professoren Donald Sassoons ”The Culture of the Europeans. From 1800 to the Present” (2006). Boka er på nær 1600 sider, så man skulle tro det var plass til å gi en bred fremstilling av østeuropeiske land også. Det er ikke tilfellet. Forfatteren skriver blant annet om norsk subsidiering av operabilletter, mens Latvia ikke er nevnt med ett ord. Av det kan vi konkludere med at a) Østeuropeere mangler kultur. Eller b) De tilhører ikke Europa.

Rammesak: Øst er ikke øst
”I Europa er vi fra Asia, i Asia er vi fra Europa”, sa Fjodor Dostojevskij.
Begrepene ”Øst-Europa” og ”Vest-Europa” er relative konstruksjoner. De dukket opp i nasjonalistiske kretser i Tyskland på 1800-tallet for å skille det germanske Vest-Europa fra det slaviske Øst-Europa, hvis innbyggere ble betraktet som annenrangs mennesker. Vår måte å bruke begrepene på, er imidlertid formet av Den kalde krigen, for å skille kapitalisme fra kommunisme.

Forvirrende geografi
I dag misliker mange østeuropeere, spesielt i land som Polen, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia og Ungarn, å bli kalt for østeuropeere. I deres forestillingsverden ligger Russland og Tyrkia øst i Europa. De fortrekker betegnelsen sentraleuropeer. Den tsjekkisk-franske forfatteren Milan Kundera mente Sentral-Europa var en del av Vest-Europa som var blitt okkupert av det ”barbariske” øst. Erik Zsiga skriver i ”Hejdå Östeuropa!” at tsjekkerne blir opprørt hvis de blir kalt for østeuropeere. De minner om at man faktisk er nødt for å reise østover for å komme fra Praha til Wien i det ”vesteuropeiske” Østerrike. Hellas ligger øst for Albania. Samtlige hovedsteder i de tidligere østeuropeiske landene som ble medlem av EU i 2004, ligger lenger vest enn hovedstaden i Finland, Helsinki. Og ligger ikke Kypros strengt tatt i Asia? Hva med spanske Kanariøyene? I Vest-Europa?

Forvirrende kultur
Før nasjonalismen var Europa mer crossover: Baltikum følte seg som en del av Skandinavia på grunn av Østersjøen. Ungarn og Østerrike, hvori opptatt blant annet Tsjekkia, utgjorde et fellesskap i århundrer før dobbeltmonarkiet ble en realitet i 1867. Det osmanske riket forente Hellas og det tidligere Jugoslavia. Svartehavet forbandt land som Russland, Tyrkia, Romania og Bulgaria. Historikere skriver fortsatt historiebøker som om øst er øst og vest er vest, men noen unntak finnes: I ”Europe. A History” (1997) forteller Norman Davies gjennom 1200 sider en samlet europeisk historie. Det samme gjør Tony Judt i sin 900 siders ”Postwar. A History of Europe since 1945” (2005).