Bastarder i Istanbuls gater

Tyrkia er i ferd med å finne tilbake til sin gamle multikulturelle identitet. Kommer det dagens armenere til gode?

Av Stian Bromark, Dagbladet
Istiklal Caddesi er Istanbuls pulserende og hippe gågate. Det kunne tilsvart Karl Johan i Norges hovedstad, hadde det ikke vært for at butikkene er mer fasjonable, maten mer crossover og folkemengden hakket mer globetrottersk. Gata (med den berømte trikken) finner du i strøket Beyoglu, som de siste tiårene har gjennomgått den samme transformasjonen som Grünerløkka i Oslo. Forskjellen er at Løkka i sin tid var bebodd av arbeiderklassen. I Beyoglu holdt ”utlendingene” til; armenere, grekere, jøder, bulgarere – og en rekke vesteuropeiske ambassader.

For 100 år siden var Beyoglu en bydel der brorparten av innbyggerne var ikke-tyrkere. Etter den moderne statens smertefulle fødsel på 1920-tallet, og påfølgende utrenskningstiltak fra myndighetenes side fram til 1970-tallet, fant mange ut at det måtte være mer harmoniske plasser på jorden å leve. De flyttet ut. Gjerne helt ut av landet. Bydelen, ikke minst sidegatene til Istiklal Caddesi, fikk noe spøkelsesaktig over seg. Men på begynnelsen av 1990-tallet kom revitaliseringen med et omfattende urbaniseringsprogram som altså har gjort Beyoglu til Istanbuls nye vindu mot verden. Beyoglu må være akkurat slik EU ønsker å se Tyrkia; trendy, fargerikt, globalisert – og inkluderende. Den største katolske kirka i byen, samt den største jødiske synagogen, befinner seg her. Men en av de religiøse attraksjonene i nærheten av blomstermarkedet, inn en sidegate, bak noen svarte dører, har det med å forstyrre sinnsroen; den armenske kirka med tre altere.

Det armenske spørsmålet er svaret på Tyrkias EU-medlemskap. De europeiske landene krever at Tyrkia vedkjenner seg folkemordet på de kristne armenerne. Startskuddet gikk i 1915, men begynte lenge før. Den siste fasen inntrådte for 90 år siden, og varte fram til første verdenskrigs slutt høsten 1918, selv om overlevende armenere ble drept og deportert også etter den tid. Den offisielle tyrkiske historien sier at omkring 600 000 armenere uheldigvis døde i krigslignende handlinger utført av usiviliserte enkeltpersoner. Armenerne (og mange andre) legger tallet til nærmere 1, 5 millioner og insisterer på at drapene var velplanlagte forsøk på å utrydde et helt folkeslag. Den tyrkiske sosiologen Taner Akcam er ikke i tvil i sin nyeste bok om emnet, ”A Shameful Act” (2006) – det korrekte ordet er ”folkemord”. Tallet på antall drepte i krigsårene legger han til omkring 800 000 mennesker. Det samme gjør filosof og forsker Ragnar Næss i den ferske boka ”Folkemordenes svarte bok (2008), men han argumenterer sterkt for at det ikke foregikk et bevisst folkemord mot armenerne.

Det er vanskelig å forstå forholdet mellom tyrkere og armenere uten å forstå Tyrkias komplekse forhold til sin egen flerkulturelle arv. Folkemordet på armenerne ble utført i en brytningstid da det kosmopolitiske osmanske imperiet gikk mot slutten, revet i stykker av krigsnederlag, interne opprør og stormaktsinteresser. For å redde stumpene kastet ung-tyrkerne seg på tidens moderne tankegods; ideen om nasjonalstaten, der hver innbygger snakker samme språk, tror på samme Gud og ser noenlunde like ut. Da den sekulære tyrkiske republikken ble grunnlagt i 1923, fortsatte president Mustafa Kemal Atatürk (1881-1938) nasjonaliseringsprosjektet, ikke som en fortsettelse, men som et brudd med historien og tradisjonen. Alt som smakte osmansk skulle renskes vekk eller forbys. Folk skulle være moderne og vestlige. Det østlige var primitivt. Fortiden var til for å glemmes. Alfabetreformen i 1928 bidro effektivt. Da gikk tyrkerne fra arabisk til latinsk skriftspråk. ”Med et pennestrøk mistet tyrkerne kontakten med sin skriftlige historie”, som Taner Akcam formulerer det. Tyrkia utviklet seg til et nasjonalistisk skrekkabinett.

Atatürk er folkehelt i dagens Tyrkia. I hver frisørsalong og hos enhver baker i Istanbul henger portretter av republikkens grunnlegger. Her støter vi på et paradoks. For fra hvem er det Taner Akcam har hentet sin boktittel fra? ”A shameful act”. En skammelig handling. Det var ordene Atatürk brukte om folkemordet på armenerne. Det vil si: Begrepet ”folkemord” (genocide) ble først oppfunnet i 1944. Hadde det eksistert på Atatürks tid, er det fullt mulig han ville brukt det. Og tallet 800 000 drepte har Akcam interessant nok fra datidens osmanske regime. EU krever nå at Tyrkia sier unnskyld for folkemordet på armenerne, men det har de allerede gjort. I en rekke rettssaker etter første verdenskrig, da ung-tyrkerne var fjernet fra makten, ble de mest sentrale funnet skyldig i massetilintetgjørelse av armenerne. Tyrkere, under ledelse av Sultan Muhammad VI, dømte tyrkere til døden for udåden mot armenerne. I 1920 ga også tyrkerne de allierte vestmaktene tillatelse til å straffeforfølge enhver skyldig i massedrap på armenerne. De måtte til slutt gi opp, for det fantes ikke et tilfredsstillende internasjonalt lovverk som beskyttet sivilbefolkningen mot statlige overgrep. Paradokset er altså at tyrkerne var langt mer innstilt på å ta et oppgjør med folkemordet for 80-90 år siden enn i de er nå. Mens enkelte vestlige land synes å være mer ivrige i dag enn den gang.

Å bruke ordet ”unnskyld” har blitt symbolsk viktig, men vel så avgjørende er det hvordan Tyrkia forholder seg til armenerne i dag. Tyrkerne stengte grensa til Armenia i 1993, etter at armenerne gikk til krig mot Aserbajdsjan om Nagorno-Karabakh. På grensa er det diplomatisk kaldt. Men armenerne i Tyrkia, landets største kristne minoritetsgruppe, kunne hatt det verre. Rundt 40 000 bor lovlig her, hovedsaklig i Istanbul-området. I tillegg har omkring like mange flyktet fra Armenia og bor ulovlig i landet. En del armenere foretrekker altså å leve i Tyrkia framfor i Armenia. Flere armenske aviser utkommer i Tyrkia. Du finner 20 armenske skoler her, i tillegg et eget sykehus og flere kirker, og flust av organisasjoner. Den armenske patriarken blir ofte invitert til offisielle tyrkiske seremonier. Ved den armenske kirka i Beyoglu finner du restauranter som serverer armenske retter. Armenere gifter seg med tyrkere – og omvendt. Armenere i Tyrkia er ikke så opptatt av 1915-spørsmålet som armenere i diasporaen (spesielt i USA og Frankrike), skal vi tro BBC-journalist Chris Morris i boka ”The New Turkey” (2005).

Det er mange tegn som tyder på at Tyrkia er i ferd med å kaste av seg det nasjonalistiske åket. I hvert fall er det tydelig i Istanbul. Innbyggerne er i dag vel så stolte av sin kristne, bysantinske fortid, manifestert i praktbygg som Hagia Sofia, Basilikacisternen og Hippodromen, som den muslimsk-osmanske – Topkapi-palasset, Den blå moské, og utallige andre overdådige palasser og moskeer. Denne nye historiske rausheten kommer armenerne til gode. På Ataturk-universitetet finnes det egne armensk-tyrkiske studier, det blir stadig arrangert seminarer som diskuterer det armenske spørsmål og de relevante arkivene er nå åpnet for alle. I fjor tok statsminister Erdogan til orde for at en komité bestående av tyrkiske og armenske historikere sammen skulle utforske begivenhetene under første verdenskrig. Han bedyret samtidig at regjeringen ville bøye seg for konklusjonen. Da den prominente tyrkisk-armenske journalisten Hrant Dink ble drept 19. januar 2007 av en ung, tyrkisk nasjonalist, demonstrerte hundretusener i Istanbuls gater under parolen ”Vi er alle armenere”. Tyrkias president kalte mordet ”en skammelig handling”. 4. februar arrangerte byens nasjonalister en motdemonstrasjon med slagordet ”Vi er alle tyrkere”. 100 møtte opp til marsjen som gikk opp og ned en folketom Istiklal Caddesi.
Stian Bromark er journalist og forfatter

Notis I:Nansens kamp
Norges Fridtjof Nansen, som engasjerte seg for de armenske flyktningene på 1920-tallet, var oppgitt over vestmaktenes manglende interesse for armenernes skjebne: ”Europa’s folk, Europa’s statsmenn er trett av det evindelige armenske spørsmål. Ja, selvfølgelig. Det har jo ikke bragt dem annet enn nederlag, bare navnet bringer op i deres slumrende samvittighet en uhyggelig rekke brutte og uoppfylte løfter, som de aldrig i handling har satt noe som helst in på å holle.” I dag krever de samme landene at Tyrkia beklager folkemordet.

Notis II:Ataturks armenske datter
Sabiha Gökcen, Istanbuls andre store internasjonale flyplass, er oppkalt etter en av landsfader Ataturks adopterte døtre. Hun er i dag et feministisk forbilde, og var en pioner som kvinnelig pilot i militæret. Sabiha ble adoptert som 12-åring i 1925. I 2004, tre år etter hennes død, publiserte redaktør Hrant Dink i avisa Agos opplysninger om at hun var av armensk opprinnelse. Tyrkere og armenere flest tok nyheten med ro, skal vi tro Dink i et intervju med BBC-journalist Chris Morris. Unntakene var tyrkiske nasjonalister og armenere bosatt i USA og Frankrike.

Klikk her for å lese mer

Forventninger

Ny forskning har nå kommet fram til at dyr vin smaker bedre enn billig vin.

Stian Bromark, Dagbladet
Etter omfattende, moderne tester, som for forsøkskaninene innebar betydelig konsum av druer, har forskere ved Stanford kommet fram til at vin smaker bedre jo dyrere flaskene er. For de av oss som trodde det var omvendt – man skal ikke kimse av gleden over å tylle i seg skvip til ikke noe penger – har nyheten noe bakrusaktig ved seg. Er det virkelig slik at kostbart er det samme som kvalitet? Eller omvendt?

Slik gikk forskerne ved Stanford fram: De serverte et representativt utvalg mennesker cabarnet sauvignons. Prisen på flaskene varierte fra fem dollar til 90 dollar. Testpanelet ble fortalt at alle vinene var forskjellige, i pris, kvalitet, etc. Så ble de bedt om å rangere dem. Og altså, ikke overraskende, de dyreste vinene smakte best. Men så til haka: Vinen var den samme. Enten den ble presentert som dyr, billig eller midt på tre. Panelet synes ikke den dyre vinen var bedre enn den billige fordi den var bedre, men fordi den var dyrere. Når de drakk de ulike vinene, ble hodet deres scannet. Forskerne registerte økt aktivitet i den delen av hjernen som er koblet til nytelse, vel og merke når drikkerne ble fortalt at vinen de drakk var dyr. Boston Globe skrev om resultatene i forrige uke under den snedige tittelen ”Grape expectations”.

Det handler altså ikke om vin, men om forventninger. Derfor, sier forsker Antonio Rangel til avisa, trenger ikke vinelskere å føle seg latterliggjort. Man kunne gjort det samme med en flaske vann. Eller med moderne kunst. Eller med en frakk. Studien er bare den siste i en rekke psykologiske forskningsprosjektet de siste årene som konsentrerer seg om menneskers forventningsevne. Spørsmålene er mange: Har man bedre sex hvis man får vite at sengepartneren er en begavet elsker? Blir en tv-serie bedre hvis VGs tv-anmelder har fortalt deg at serien er god som gull? Er det bedre å bo i Ullevål Hageby fordi prisen er høy? Handler debatten om elitekultur versus populærkultur egentlig bare om forventninger? Hjernen er ikke skapt for objektivitet, sier forskerne. Vi oppfatter ikke ting som de er, men som vi forventer at de er eller blir fortalt at de er. Dette, for eksempel, er en god tekst.

Klikk her for å lese mer

Barbar som humanist

Anmeldelse av John Mans biografi "Djengis Khan", i Dagbladet.

Klikk her for å lese mer

Litterære bedragerier

Et amerikansk forlag har utgitt nok en faktabok som viser seg å være oppspinn.

Stian Bromark, Dagbladet
Det begynner å bli en tradisjon. Nettleksikonet Wikipedia har en egen siden viet ”Literary hoaxes”, litterære bedragerier, og påfallende mange av de opplistede forfatterne stammer fra amerikansk åndsliv. Det handler ikke om skjønnlitterære bøker som viser seg å være overdrevent sannferdige, men dokumentarbøker som er basert på fri flyt av fantasi.

Sist ut er Margaret B. Jones. Hennes kritikerroste ”Love and Consequences: A Memoir of Hope and Survival” handler om hennes nervepirrende oppvekst som en halvt hvit, halvt indiansk fosterjente i et tøft nabolag i LA. Hun ble sendt på fosterhjem fordi hun ble slått og seksuelt misbrukt. Hun fikk en pistol til 14-årsdagen sin og ble medlem av en uforsonlig ungdomsgjeng. Til slutt ble hun reddet av en afrikansk-amerikansk hjertegod dame med det rause kallenavnet Big Mom.

Fleip eller fakta? Margaret B. Jones heter Margaret Seltzer og er tvers gjennom hvit som kokain. Hun er pent oppdratt, velutdannet og ressurssterk. Hun ble kjent med gjengmedlemmer i forbindelse med veldedighetsarbeid. Hennes søster, Cyndi Hoffman, er enda bedre oppdratt, for etter at hun fikk se et profilbilde av forfatteren i New York Times, ringte hun forlaget Riverhead og informerte om at søsteren er en juksemaker. Boka er trukket tilbake fra markedet og forlaget har lagt seg flat som nanbrød. Bransjen snakker nå om at grundig faktasjekking, uansett hvor kostbart det er, må inn som standardprosedyre når bøker av denne bekjennelsestypen skal utgis.

Mens bokbransjen har vært opptatt av sin egen skrantende troverdighet, har det dukket opp en annen pikant sak i USA som presseverden ikke helt hvordan de skal forholde seg til. Etter at den unge skuespilleren Heath Ledger ble funnet død i sin leilighet 22. januar, ba magasinet Esquire Lisa Taddeo om å skrive om skuespillerens siste dager. Resultatet foreligger nå, i jeg-form, i dagboksform. Ingenting av det som står i ”artikkelen” er sant. Derfor har de kalt teksten en fiksjon. Som en del lesere vil nok ”bite på”. Det er som om Dagbladet skulle publisert en artikkel om artist Jan Werner Danielsens siste dager kort tid etter hans død, hvor ingen opplysninger er korrekte. Eller som om ingenting av det som står over her viser seg å være sant.

Klikk her for å lese mer

Velment fortielse

Tyske lærere snakker nå mer åpent om Holocaust. I Storbritannia forsøker de å dysse temaet ned. Kanskje.

Stian Bromark, Dagbladet
To forskjellige nyheter fra to forskjellige europeiske land de siste to ukene: Begge handler om pensum, generasjonsskifte blant lærerne og skolenes forhold til Hitlers massemyrderier for over 60 år siden. Fra Tyskland kommer gladnyheten. Fra Storbritannia er man mer usikker.

Det var New York Times som forrige uke kunne rapportere at tyske lærere nå har fått et mer avslappet forhold til å undervise om en betent epoke i tysk historie, nemlig Hitlers vekst og fall i årene 1933 til 1945, spesielt krigsårene med sitt utrivelige forsøk på total jødeutryddelse. Det skyldes at nye unge lærere har kommet inn i skolevesenet. De har ikke det samme traumatiserte forholdet til annen verdenskrig som foreldre- og besteforeldregenerasjonen. Kroneksemplet er en ny, frittalende lærebok på pensum, kalt ”Jakten”, som er utformet som et tegneseriehefte. Tørre fakta om Hitler og geopolitikk, samt spørsmål om skam og skyld, er byttet ut med historier om vanlige menneskers skjebner og valg. På omslaget ser vi Esther. Hun løper fra en lastebil med nazisoldater. Hun får et valg av en politimann: Enten kan hun stikke av eller så kan hun følge med sine foreldre til konsentrasjonsleiren. Elevene skal velge utfallet.

I Storbritannia kan det virke som om trenden går motsatt vei. Eller ikke. Det er litt usikkert. For et år siden ble det laget en rapport som konkluderte med at noen britisk skoler bevisst unnlot å ta opp temaet Holocaust, av frykt for å vekke antisemittiske holdninger blant skolenes muslimske elever. Dette var alarmerende nyheter, men likefullt unntak. Ryktet om at britisk skolevesen dropper undervisning om Holocaust, har siden spredt seg som gresset på internett, noe som nylig tvang britiske myndigheter til å sende ut en offentlig dementi. Times-journalisten Alexandra Frean, som i fjor skrev den kontroversielle artikkelen som bidro til å spre ugresset, publiserte deretter en kommentar under overskriften ”Hvordan internett forvandlet ’fakta’ til en global løgn”. Hun skylder på altså på internett. Overskriften på saka i april 2007 var ”Skoler dropper Holocaust-undervisning av frykt for å fornærme”.
Ordet ”noen” var det ikke plass til.

Klikk her for å lese mer