Les sakte-aksjonen
Vi leser så fort at vi tror vi blir kloke.
Stian Bromark, Dagbladet.no
Klokka går fort og klokka går sakte. Noen ganger går den akkurat passe. Det finnes minutter i livet du ikke tukler med, for eksempel når du lytter til en Brahms-symfoni på vinyl/cd/iPod/Spotify. Komponister kan bestemme tempo, dirigenter kan vifte med pinnene fra piano til forte, men det er noe naturstridig om du hjemme i din egen stue dobler farta på andresatsen for å bli fortest mulig ferdig. Det samme gjelder flatskjermen på veggen: Bare for de absolutt yngste gir det mening å se skuespillere bevege seg i fort eller sakte film (og for de eldre, pornoglade, så klart). Boklesing, som bivåning av billedkunst, er mer variable størrelser. Det følger ikke med tidsbruksanvisning. Men det finnes føringer: På markedet finnes det få bøker som oppmuntrer til saktelesing, men utallige som lærer deg kunsten å lese raskt og effektivt. Slik at du så fort som mulig kan begynne på en ny pensumbok eller en ny tjukk roman. I bokverdenen er det et tegn på kvalitet at man forstår seg på kvantitet.
Undertegnede skulle gjerne påberopt seg å være en sakteleser, en som kikker mer opp i lufta enn ned i papiret, som nyter hvert ord i setningene, grunner over motiver og karaktermønstre. Han skulle gjerne sagt at han nyter Knausgård uhyre langsomt, ja, så langsomt at han ikke har kommet til første siden en gang. Men det ville ikke vært realt, bare oppspinn og fanteri. Virkeligheten til en profesjonell bokleser, en som er kjøpt og betalt for å komme seg fra første til siste side på unormert tid, er at bøkene slukes i et høyt og uforsvarlig tempo. Hvis en myndighetsperson hadde bevitnet råkjøreriet, ville lånekortet blitt inndratt for livstid. Stoppeklokkelesingen fungerer imidlertid til formålet. Innholdet sitter de nærmeste dagene, lenge nok til at anmeldelsen er skrevet, trykket og lest til allmenn jubel, men så fordufter forløp, karakterer og moral opp i tynne lufta. Et par tusen kroner rikere, men ikke så kunnskapsberiket som de 500 sidene med ordvariasjoner skulle tilsi.
Det er trolig en yrkesskade, men kan også være tidsånden. Stadig flere forskere og akademikere advarer mot hesebleseriet. Vi leser mer enn før, men er også mer ukonsentrerte og utålmodige. Internett har gjort oss dummere, hevder Nicholas Carr i boka «The Shallows». Lang tids nettbruk, som konstant distraherer med sin blinkende reklamer, faktabokser og hyperlinker til andre artikler, gjør det vanskeligere å gå tilbake til tekster som krever konsentrasjon over lengre tid, som 1800-tallsromaner. Norske nettaviser får millioner av treff per dag, men få brukere er lenge nok inne til å ha rukket å lese noe som helst - annet enn overskrifter og ingresser.
Pendelen svinger. Etter rask reising, kommer treig reising. Etter fast food, slow food. Slow city, easy living. Og nå, bevegelsen for «Slow reading», skal vi tro to ferske artikler i britiske The Guardian og amerikanske Newsweek. Det er ikke så mye én bevegelse som en koalisjon av akademikere, forfattere, bloggere og andre bokelskere som roper «stopp en hal!» Forgrunnsskikkelser er folk som Carl Honoré, forfatteren av «In Praise of Slow». Han ble inspirert til å skrive boka etter at han tok seg i å kjøpe en samling godnatteventyr til sine barn som kunne leses på ett minutt. John Miedema, forfatteren av «Slow Reading», er en annen. Engelskprofessor Tracy Seeley en tredje. Hun skriver en blogg om kunsten og verdien av å lese sakte. Slow reading»-entusiastene drar i samme retning, men er uenig om hvorfor det er riktig og viktig å lese sakte. Noen hevder det fører til at du som leser bringer mer av deg selv inn i litteraturen, mens andre mener det fører til at du bedre får med deg forfatterens egentlige budskap.
Oxford-professor Keith Thomas har i en artikkel i London Review of Books tatt et oppgjør med dagens akademikere som bruker søkermotorer for å finne spesifikke ord i stedet for å lese ei bok fra a til å. Konteksten blir borte og du lærer ikke noe annet enn det du nok allerede vet. «Halvparten av de funnene jeg har kommet over i min forskning har jeg tilfeldigvis bare snublet over», sier Thomas. Litteraturlesing i sakte tempo øker sjansen for at bok gjør klok. Det forutsetter naturligvis at man tror dveling, refleksjon og ettertenksomhet bidrar til slikt. Det gjør undertegnede.
Derfor er hele pensjonisttilværelsen satt av til å være konsentrert og klok.
Stian Bromark, Dagbladet.no
Klokka går fort og klokka går sakte. Noen ganger går den akkurat passe. Det finnes minutter i livet du ikke tukler med, for eksempel når du lytter til en Brahms-symfoni på vinyl/cd/iPod/Spotify. Komponister kan bestemme tempo, dirigenter kan vifte med pinnene fra piano til forte, men det er noe naturstridig om du hjemme i din egen stue dobler farta på andresatsen for å bli fortest mulig ferdig. Det samme gjelder flatskjermen på veggen: Bare for de absolutt yngste gir det mening å se skuespillere bevege seg i fort eller sakte film (og for de eldre, pornoglade, så klart). Boklesing, som bivåning av billedkunst, er mer variable størrelser. Det følger ikke med tidsbruksanvisning. Men det finnes føringer: På markedet finnes det få bøker som oppmuntrer til saktelesing, men utallige som lærer deg kunsten å lese raskt og effektivt. Slik at du så fort som mulig kan begynne på en ny pensumbok eller en ny tjukk roman. I bokverdenen er det et tegn på kvalitet at man forstår seg på kvantitet.
Undertegnede skulle gjerne påberopt seg å være en sakteleser, en som kikker mer opp i lufta enn ned i papiret, som nyter hvert ord i setningene, grunner over motiver og karaktermønstre. Han skulle gjerne sagt at han nyter Knausgård uhyre langsomt, ja, så langsomt at han ikke har kommet til første siden en gang. Men det ville ikke vært realt, bare oppspinn og fanteri. Virkeligheten til en profesjonell bokleser, en som er kjøpt og betalt for å komme seg fra første til siste side på unormert tid, er at bøkene slukes i et høyt og uforsvarlig tempo. Hvis en myndighetsperson hadde bevitnet råkjøreriet, ville lånekortet blitt inndratt for livstid. Stoppeklokkelesingen fungerer imidlertid til formålet. Innholdet sitter de nærmeste dagene, lenge nok til at anmeldelsen er skrevet, trykket og lest til allmenn jubel, men så fordufter forløp, karakterer og moral opp i tynne lufta. Et par tusen kroner rikere, men ikke så kunnskapsberiket som de 500 sidene med ordvariasjoner skulle tilsi.
Det er trolig en yrkesskade, men kan også være tidsånden. Stadig flere forskere og akademikere advarer mot hesebleseriet. Vi leser mer enn før, men er også mer ukonsentrerte og utålmodige. Internett har gjort oss dummere, hevder Nicholas Carr i boka «The Shallows». Lang tids nettbruk, som konstant distraherer med sin blinkende reklamer, faktabokser og hyperlinker til andre artikler, gjør det vanskeligere å gå tilbake til tekster som krever konsentrasjon over lengre tid, som 1800-tallsromaner. Norske nettaviser får millioner av treff per dag, men få brukere er lenge nok inne til å ha rukket å lese noe som helst - annet enn overskrifter og ingresser.
Pendelen svinger. Etter rask reising, kommer treig reising. Etter fast food, slow food. Slow city, easy living. Og nå, bevegelsen for «Slow reading», skal vi tro to ferske artikler i britiske The Guardian og amerikanske Newsweek. Det er ikke så mye én bevegelse som en koalisjon av akademikere, forfattere, bloggere og andre bokelskere som roper «stopp en hal!» Forgrunnsskikkelser er folk som Carl Honoré, forfatteren av «In Praise of Slow». Han ble inspirert til å skrive boka etter at han tok seg i å kjøpe en samling godnatteventyr til sine barn som kunne leses på ett minutt. John Miedema, forfatteren av «Slow Reading», er en annen. Engelskprofessor Tracy Seeley en tredje. Hun skriver en blogg om kunsten og verdien av å lese sakte. Slow reading»-entusiastene drar i samme retning, men er uenig om hvorfor det er riktig og viktig å lese sakte. Noen hevder det fører til at du som leser bringer mer av deg selv inn i litteraturen, mens andre mener det fører til at du bedre får med deg forfatterens egentlige budskap.
Oxford-professor Keith Thomas har i en artikkel i London Review of Books tatt et oppgjør med dagens akademikere som bruker søkermotorer for å finne spesifikke ord i stedet for å lese ei bok fra a til å. Konteksten blir borte og du lærer ikke noe annet enn det du nok allerede vet. «Halvparten av de funnene jeg har kommet over i min forskning har jeg tilfeldigvis bare snublet over», sier Thomas. Litteraturlesing i sakte tempo øker sjansen for at bok gjør klok. Det forutsetter naturligvis at man tror dveling, refleksjon og ettertenksomhet bidrar til slikt. Det gjør undertegnede.
Derfor er hele pensjonisttilværelsen satt av til å være konsentrert og klok.
posted by Stian Bromark | 8:31 p.m.
<< Home