Europa for alle… og Allah?

Hat eller forsoning? To nye bøker utforsker forholdet mellom islam og Europa.

”Vokt dere for religiøs ekstremisme, for det var den som knuste dem som kom før dere.”
Profet Muhammed (570-632)

Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
Det er Siv Jensens skrekkscenario: Et hijabtildekket, halalspisende og shariastyrt Europa. Hun er riktignok ikke alene om å ha denne framtidsangsten i Norge. De mest fryktsomme kan søke trøst hos den Pulitzer-prisbelønte historikeren David Levering Lewis. I fjor utga han boka ”God’s Crucible. Islam in the Making of Europe, 570-1215”, om den arabiske erobringen av Spania. Lewis argumenterer ikke bare for at islam brakte en sivilisert, tolerant og opplysende kultur til kristenheten, men også at Europa ville vært et langt bedre sted i århundrene som fulgte dersom muslimene, sammen med jødene, ikke hadde blitt kastet ut rundt 1492.

En frekk og freidig påstand, som på ekte matadorvis stikker sverdet inn mellom hornene: Hva om…? Vesteuropeiske islamskeptikere og muslimer som hater alt vestlig har støtt på hverandre før, og det er gjerne ett årstall som går igjen i praten: 1683. Det var året de osmanske tyrkerne forsøkte å innta Wien. Hadde de ikke blitt stoppet, ville Vest-Europa kanskje vært et muslimsk, og ikke et kristent, kontinent i dag. Der er begge parter enige. Deretter skiller de lag: Den ene siden sier ”takk og lov”, den andre vil ha revansj. Vi andre i midten, som hadde foretrukket å bli styrt av treåringer, eremitter eller julenissen, bivåner det hele fra siden (altså midten) og lurer på hva alt skrålet er godt for. Er det ingen som har fått med seg at deres ene, felles Gud elsker alle mennesker, bjørketrær og sjiraffer like høyt?

To nye bøker på norsk stiller de samme, fundamentale spørsmålene, selv om de formulerer seg noe annerledes. ”Islamisten” heter den ene, og er skrevet av Ed Husain, en forhenværende britisk fundamentalist. Den andre har tittelen ”Europeisk islam”, og er skrevet av mannen mange betrakter som den fremste rettesnoren for vellykket integrering av islam i Europa, den sveitsiske skolastikeren og filosofen Tariq Ramadan. Der Husain utviklet et voldsomt hat til Storbritannia, Europa og Vesten, og ville gripe makten med vold om nødvendig, er Ramadans utgangspunkt det stikk motsatte: Hvordan skal islam og Europa forenes og konsolideres, så å si i en høyere enhet? Husain ville brenne broer, Ramadan vil bygge dem. Husain har kommet på bedre tanker. Ramadan har hatt dem en stund.

Ed Husains bok har en undertittel som presist oppsummerer innholdet: ”Hvorfor jeg ble med i den radikale islamistbevegelsen, hva jeg opplevde og hvorfor jeg forlot den”. Vi begynner med det første hvorfor-et: Ungdomsopprør. Generasjonsopprør. Fadermord. Ed Husain vokste opp i Storbritannia på 1980-tallet, hans far var født i britiske India, moren i Øst-Pakistan, nåværende Bangladesh. Foreldrene gjorde alt for å gi sin sønn en solid, britisk oppvekst, med innslag av åndelig, privat og liberal islam. Men på et nokså normalt tidspunkt (de sene tenårene) ble han kravstor og glupsk. De gamle er så treige. Ser de ikke hva som foregår i Bosnia? Muslimer blir slaktet og Vesten gjør ingenting? På skolen kommer han i kontakt med unge, aktivistiske muslimer, ekstremt politiserte og anti-vestlige.

Han tar snart på seg ledertrøya, presser skolens muslimske jenter til å gå med hijab og forflytter seg fra organisasjon til organisasjon, den ene mer hatsk enn den andre, til han til slutt ender hos Hizb-ut-Tahrir, der partiprogrammet lyder: Antisemittisme, vold, krigsretorikk, homofobi, Vesten-hat og muslimsk overherredømme. Husain forblir en urokråke inntil han så vidt unngår å delta i mordet på en ”nigger”, i Hizbs øyne et mindreverdig, og dermed mordverdig menneske. Husain innser at han har fjernet seg så langt fra islam som det er mulig å komme. Han sier farvel til fanatismen. Etter et lengre og utilfredsstillende opphold i bankvesenet, kommer han i kontakt med sufismen, islams mest åndelige retning, og finner på den måten tilbake til sine ”røtter”.

”Islamisten” er dannelseslitteratur på sitt mest øyeåpnende. Vi følger Husain skritt for skritt, og før vi ser hvor det bærer, er vi der selv. Det er fornuftig, det gir mening, galskap blir normaltilstand. Død over McDonalds! Men Husain tar oss tilbake igjen, heldigvis. Husain og kona tilbringer et par år i Syria og i Saudi-Arabia, for å se hva islam kan være og ikke bør være. Syria tilhører den utvidede ”ondskapens akse”, mens Saudi-Arabia er en vestlig alliert. Hvilket land er sykest? Husains propert tildekkede kone har aldri blitt så trakassert, diskriminert og beglodd som i Saudi-Arabia. I Syria får han flere hvite, ikke-muslimske venner enn han noensinne hadde i Storbritannia. Der kan Husain være sammen med sin kone i moskeene, i motsetning til i London. Han ser muslimske kvinner i dyp meditasjon sammen med kristne nonner. Han lærer at Jesus er en sentral profet i islam og et ”Østens menneske”. Han ser utallige bilder av Jomfru Maria med hijab, en bysantinsk kleskode som både muslimer og kristne praktiserer i Syria. Han lærer at kun de naive og uvitende tror at hjiab er islamsk.

Tariq Ramadan har en gjesteopptreden i ”Islamisten”: Han er en av de muslimene Hizb-ut-Tahrir betrakter som en sviker, så de dukker opp på et arrangement og piper ham ut. Ramadans tankegods ligger milevis unna Hizb-ut-Tahrir. Han ser at muslimer i Europa i altfor stor grad blir mistenkeliggjort, men mener samtidig at de europeiske landene har lagt alt til rette for uhindret praktisering av islam. Muslimene trenger ikke isolere seg. De må også selv ta ansvar for sin integrering. ”Europeisk islam” er en kunnskapsmettet og grundig, kanskje for grundig, gjennomgang av de ulike juridiske og religiøse aspektene ved det å være muslim i et ikke-muslimsk land, og Ramadan har en fleksibel tilnærming til problemfeltet: ”Som sådan er muslimsk identitet ikke lukket, begrenset til stive og fastlagte prinsipper. Tvert imot bygger den på en permanent dynamisk og dialektisk bevegelse mellom kildene og miljøet med sikte på å finne en harmonisk måte å leve på”.

Tariq Ramadan er ikke i tvil om at islams åndelighet kan være en berikelse for et rotløst Europa. Det samme mener Ed Husain. Det bor rundt 15 millioner muslimer i Europa. Utskudd av typen Hizb-ut-Tahrir representerer 0,5 prosent av dem, men får ofte 100 prosent av oppmerksomheten. Klart de 99, 5 prosentene skal ha sin demokratiske rett. Klart de kan drive lobbyvirksomhet for sine særegne behov, akkurat som bodøværinger, bønder og buekorps. Spørsmålet om islam er mest ”et fremstillings- og mentalitetsproblem”, skriver Ramadan. Hijab er ikke et viktigere symbol enn det tilhengere og motstandere velger å gjøre det til. ”Islamisten” og ”Europeisk islam” er to viktige bøker om et brennaktuelt tema, men ingen av dem greier å overbevise denne leseren om at Gud eksisterer. Så inntil videre er det fortsatt tryggest å overlate framtiden til jordiske styresmakter.
Stian Bromark er journalist og forfatter


Ed Husain:
Islamisten
Humanist forlag
Oversatt av Per E. Fosser
Engasjerende og avskrekkende

Tariq Ramadan:
Europeisk islam.
Cappelen Damm
Oversatt av Poul Henrik Poulsson
Opplysende, men omstendelig.


Notis I: Økt fremmedfrykt i Norge
Europarådets kommisjon hevder i en ny rapport at norsk politisk debatt er preget av en rasistisk og fremmedfiendtlig undertone.
”Politikere må ta sin del av skylden for at det fremdeles finnes rasisme i landet”, mener jussprofessor Gudrun Holgersen, som er medlem av kommisjonen. Hun mener det er stor fare for at man stigmatiserer medlemmer av minoritetssamfunn ved å generalisere og lage stereotyper, for eksempel ved å koble muslimer som gruppe til vold og terrorisme, ifølge NTB. Fremskrittspartiet er spesielt nevnt i rapporten.

Notis II: Saladin til Norge
Den kurdisk-muslimske sultanen Saladin døde i 1193, men til uka blir hans røst å høre i Oslo.
Saladin, som han heter i Europa, er en betydelig skikkelse i den islamske verden. Han stoppet korstogene og erobret tilbake Jerusalem, men huskes i dag først og fremst som en tolerant og rettferdig hersker. Fra onsdag 4. til 9. mars arrangeres Saladindagene i Oslo, blant annet med foredrag av Tariq Ali, Jan Guillou og Thorvald Steen. Arrangørene lurer på om Saladin sitter på nøkkelen til framtiden.

Klikk her for å lese mer

Revolusjonær sex

Det syder som aldri før under chadoren i Iran.

Stian Bromark, Ny Tid
Det er noe med revolusjoner og nitallet (inspirert av den franske, sikkert): I år feires det 50 års jubileum for revolusjonen på Cuba, 30 års jubileum for den iranske revolusjonen og 20 års jubileum for Berlinmurens fall. Den siste er en revolusjon av en annen sort enn de to første, og vel den eneste verdt å feire. I likhet med den russiske revolusjonen i 1917, innvarslet 1959 og 1979 begynnelsen på meningsundertrykkelse og isolasjon for den iranske og cubanske befolkningen. Feire kan de først gjøre når despotiet en gang tar slutt, som det vil gjøre, forhåpentlig om ikke lenge. For iranere og cubanere er det opplagt at systemene er pil råtne. Lik borgerne av Sovjetunionen, har de mistet sin ideologiske overbevisning; islamisme og kommunisme. Som sovjeterne venter de på den rette anledning. Imens forsøker de som best å overleve ved å omgå og ignorere de menneskefiendtlige reglene initiert, sanksjonert og dirigert fra oven.

I Iran gir kvinnenes posisjon en pekepinn på diktaturets styrke og levedyktighet, fordi den islamske revolusjonen så fundamentalt gikk inn for å kontrollere kvinners kropp og seksualitet. På overflaten har mørkemennene lykkes i Iran, men under chadoren bobler det, som den iransk-amerikanske journalisten og antropologen Pardis Mahdavi forteller i sin nye bok, ”Passionate Uprisings: Iran’s Sexual Revolution”. Gjennom sju år har hun gjort studier blant de unge, mobile og velutdannede i Teheran. De er frisinnede, fritenkende og frivole. De praktiserer en seksuell livsstil som er opprørsk, hedonistisk og ”syndfull”. Straffen for sex før ekteskapet, drikking og dans er streng i Iran, men det ser ikke ut til å bry de unge.

Mahdavi dukker opp på en hjemme alene-fest, arrangert av datteren til en mulla. Journalisten får hakeslepp når hun i stua ser 40 mennesker nakne eller bare i undertøyet. Det er ingen fest, men en dionysisk orgie, der alle former for sex praktiseres åpent (oral, anal, vaginal, banal, gruppe etc). Deltakerne er rusa på dop, alkohol eller livet. Også i offentligheten finner hun tegn på at Iran nå gjennomgår en seksuell revolusjon: På gata, selv der politiet patruljerer hyppig, kjører unge mennesker fram og tilbake på jakt etter anonyme sexpartnere. Ekteskapsbrudd kan straffes med steining i Iran, men rundt halvparten av de gifte kvinnene i Mahdavis undersøkelse har vært utro mot mannen sin. For mange av dem er det å plukke opp en tilfeldig elsker en vanlig form for rekreasjon, ifølge henne. Iranske kvinner blir tvunget til å dekke seg til offentlig, men noen smiler likevel underfundig og rebelsk til omverden, ifølge Mahdavi. Under chadoren har de ikke annet på kroppen enn sexy, utfordrende undertøy. Gutta skulle bare visst. Eller kanskje de vet. Kanskje det bare er president Mahmoud Ahmadinejad som ikke skjønner en tøddel.

Iran og Cuba er to av Barack Obamas utenrikspolitiske hodepiner. Riktignok har han varslet en mer dialogorientert tilnærming enn sin forgjenger, men han kan likevel ikke avvike for radikalt i forhold til den tradisjonelle amerikanske linja, hvis ikke han vil framstå som soft. Hans rådgivere har dessuten signalisert at de ikke tror forhandlinger vil føre fram i Iran. Hva slags alternativ gjenstår da? Mer boikott? Krig? Sabelrasling har vært strategien overfor Cuba og Iran i henholdsvis 50 og 30 år, som det var overfor Sovjetunionen gjennom hele Den kalde krigen. Det er ikke sjelden en kontraproduktiv strategi. ”Trusselen om regimeendring ved hjelp av militærmakt, som betraktes som et mulig alternativ av enkelte i den vestlige verden, setter i fare alt det som demokratisk innstilte iranere har virket for i de seinere åra”, skriver Nobels fredsprisvinner Shirin Ebadi i sin memoarbok. I Sovjetunionen var det folket selv som til slutt reiste seg og krevde en ny, demokratisk revolusjon. I Iran foregår det samme nå, selv om metodene er uortodokse og konsekvensene uoversiktlige: Sex som sivil ulydighet.

Klikk her for å lese mer

De sa han ikke kunne gjøre det…

En innsiktsfull, sober og nervepirrende (faktisk) analyse av Obamas vei til Det hvite hus.

Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
På tampen av valgkampen ble det gjort et siste krampaktig forsøk på å sverte Barack Obama: Fra konservativt hold ble det sendte ut en skremselsvideo av Obamas gamle pastor, Jeremiah Wright, beryktet for å ha erklært at USA kunne klandre seg selv for 11. september. Newsweek ville gjerne ha en kommentar fra Obama, og fikk dette svaret tilbake fra en fremstående rådgiver: ”Zzzzzzzzzz”.

Drama
Denne selvsikre replikken er illustrerende for ”Obama-no-drama”-kampanjen. Det inntrykket får man stadfestet etter å ha lest denne enestående bak kulissene-historien, skrevet av en gruppe medarbeidere fra magasinet Newsweek. Journalistene fikk være fluer på veggen under valgkampen mot et løfte om ikke å publisere noe før vinneren var utropt. Barack Obama er hovedpersonen i denne storpolitiske feiden, men mye plass er også viet livet bak scenen hos rivalene, Hillary Clinton og John McCain. Et trekantdrama, om man vil, der personen med mest karakterstyrke til slutt kan glise bredest. De store linjene er kjent fra dagspressen, men de ørsmå detaljene og de illustrerende anekdotene bidrar til å kaste nytt lys over aktørenes skavanker og slagkraft – og drivkraft. Newsweeks team sender ros og ris i øst og vest, men enten har de en svakhet for Den ene, eller så er USAs nye president simpelthen perfekt.

Spillet
Hovedfokuset er valgkampstrategi: Kløktige og mindre lure utspill, samspillet – om man vil – mellom de ulike aktørene, hvordan de reagerer på motpartens trekk, skittkastingen, valg av visepresident, de tv-overførte debattene, kunsten å holde en tale, kunsten å fenge grasrota, kunsten å tro på det du gjør og stå for det du sier – i det minste overbevise velgerne om at du er bunnsolid treverk. Obama gjør alt riktig. Han nedlater seg ikke til å bedrive gjørmebryting, selv om konkurrenten er aldri så yppete. Når det blåser som barskest, står han stille til vinden har løyet, pønsker på hvor veien bør gå herfra, og spaserer dit hen, med stoisk ro. Det irriterer McCain-leiren grønn. De hisser seg mer og mer opp, forsøker alle mulige sprell for å vippe Obama av pinnen, men McCain framstår bare som vinglete, irritert og ute av kontroll. Lite presidentaktig.

Rakrygget
Boka ”Yes we can” har opplagt en avsender, men den/de er oppsiktsvekkende fraværende, som om det faktisk er en samfunnsinteressert veggflue som muntrer opp offentligheten med hemmeligheter fra en lukket krets. Snarere er dette tradisjonell, politisk reportasjejournalistikk på sitt mest amerikanske, det vil si sitt ypperste, hvor det allvitende, objektive Vi subtilt redigerer aktørenes bevegelser og taletid. Vi får nærgående karakterskildringer, hvor spesielt John McCain overrasker positivt. Flere ganger får han sjansen til, og blir anbefalt av sine nærmeste medarbeidere, å slå til under beltestedet, for eksempel ved å appellere til hopens mest grumsete instinkter: Hudfarge. Han gjør det ikke. Han vil gå ned med humøret på topp og flagget like høyt.

Floskel
”Yes we can” er en innsiktsfull leseropplevelse, men det er vanskelig ikke å la seg distrahere av tittelen. Bagatell, ja, men likevel symptomatisk for tidas vekkelsesstemning. Originaltittelen er ”A long time coming”, som forståelig nok ikke ble mottatt med begeistring av det norske forlaget. Men “Yes we can”? I Obamas munn, i en spesifikk kontekst, funket det som et messiansk mantra, men det er et slagord som har fellestrekk med en elg i solnedgang og en australsk bumerang. Hverdagen kommer. Upopulære beslutninger må fattes. Skal vi bombe Iran? Yes we can! Skal vi drite i europeerne? Yes we can! Obamas seierstale, som forlaget har trykket opp som ekstrabonus, avslutter slik: ”Ja, vi kan. Takk. Gud velsigne dere, og måtte Gud velsigne Amerikas forente stater”.
Det er lov å håpe.


Evan Thomas/Newsweek:
Yes we can. Den amerikanske valgkampen og Barack Obamas historiske seier.
Cappelen Damm
Oversatt av Poul Henrik Paulsen

Klikk her for å lese mer

Tortur til ære for kamera

Et puslespill av groteske fotografier satt sammen til meningsfull, elegant og viktig litteratur.

Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
I begynnelsen var bildene: Av mannen med hetta over
hodet, kledd i en hjemmesnekret teppeponcho. Av den unge
kvinnen som holder en fange i bånd, som om hun lufter en
bikkje. Av sju nakne menn, slengt oppå hverandre, en
sammensunket, menneskelig pyramide. I slutten av april 2004
ble disse fotografiene fra Abu Ghraib-fengselet offentliggjort
på tv-programmet «60 Minutes». USA opplevde sitt svarteste
øyeblikk så langt i Irak-krigen. De symbolmettede bildene
overlot ikke mye til fantasien, i det internasjonale
samfunnets øyne: USA bekjempet terror med terror.

Vitnene
Hvem tok disse bildene, og hvorfor? Hva slags mennesker
fotograferer seg selv mens de begår forbrytelser? Var de klar
over at de trådte over til den andre siden? Hvordan - og
hvorfor - ble bildene lekket til pressen? Disse spørsmålene
stilles i journalist Philip Gourevitch og filmskaper Errol
Morris' rapport fra Iraks mest beryktede fengsel og
torturkammer. Spørsmålene springer ut av tilværelsens
gråsoner, og kan bare besvares med uklarhet og tvisyn. Det er
stoff for eksistensialister. Som en av vokterne sier det i
ettertid: «Hvis man skulle skrive ei bok om det, måtte det bli
en roman, for ingen ville trodd på noe av den jævelskapen. Jeg
var der, og selv ikke jeg tror på det.» Men vi tror på det,
fordi vi har sett bildene. Ingen bilder, ingen forbrytelser.
«Stående ordre» er ingen roman, men en litterær
dokumentarberetning med betydelige kvaliteter.
Gourevitch/Morris har skapt et fortettet drama ut av utallige
rapporter og intervjuer med soldater, slik at man underveis
nærmest kjenner på kroppen den klaustrofobiske, stinkende og
destruktive atmosfæren som etter hvert kom til å prege Abu
Ghraib.

Planlagt
Fortellerstemmen preges ikke av indignert patos, men av en
analytisk, konstaterende prosa, som står i grell kontrast til
galskapen i fotografiene. Djevelen skjuler seg i detaljene,
også her. At soldatene kler fangene nakne og trer rosa
dametruser over hodene deres, er forunderlig nok, men det gjør
enda større inntrykk å få vite at det amerikanske forsvaret
har gått til innkjøp av kasser med slike rosa truser.
Nedverdigelsen er planlagt og satt i system, sanksjonert og
akseptert fra oven.
Omtrent halvveis henvender fortellerne seg til leseren: «Hvis
du har kommet helt hit i denne avskyelige historien, føler du
nok behov for en pause nå (..) et avbrekk hvor rettferdigheten
endelig bryter inn i historien, eller bare et lite glimt av
godhet (..) Men du vil vel helst høre sannheten? For det
finnes ingen slik lindring eller trøst i denne historien.»

Dyster lesning
«Stående ordre» er dyster lesning. En lykkelig slutt må
oppsøkes andre steder. Fotografene og soldatene på bildene
blir straffet, men ingen med ansvar og myndighet. Du skal
heller ikke forvente svar på spørsmålene ovenfor. Bare
antydninger, hypoteser, sannsynligheter. I en roman kunne man
konstruert plausible beveggrunner, men i virkeligheten er det
ingen som vet. Det bare ble sånn. Og tre av fire mishandlede
fanger i Abu Ghraib var uskyldige.

Philip Gourevitch/ Errol Morris
«Stående ordre. På innsiden av Abu Ghraib»
Gyldendal Arena
Oversatt av Lisa Vesterås
Forord av Bernt Hagtvet

Klikk her for å lese mer

En ode til Kong Vinter

Hvorfor er det ingen forfattere som lovprisen naturen lenger?

Stian Bromark, Dagbladet
Hvor har det blitt av alle bondepoetene, spurte forfatter og
journalist Ben Myers i avisa The Guardian nylig.
Utgangspunktet var 250-års jubileet for den skotske
nasjonalskalden Robert Burns (1759-1796), som jobbet i åkeren
på dagtid og skrev sine romantiske dikt på natta. I Norge kan
vi spørre likedan, men gjerne utvide spørsmålet: Hvor er det
blitt av alle naturlyrikerne, som skriver i tradisjonen fra
romantikere som Henrik Wergeland eller modernister som Rolf
Jacobsen? Eller i romanform, for den saks skyld, av Mikkjel
Fønhus' støpning? Det er ikke akkurat som om vi verken har
bondegårder eller natur i Norge anno 2009.
Nå trenger ikke svaret å være komplisert: Den rådende
postmoderne tidsånden har skjøvet skogen, blomstene og biene i
bakgrunnen til fordel for metaforer hentet fra den urbane og
populærkulturelle sfæren. Det som skal utforskes er
identitetsforvirring, fremmedgjøring og fragmentering, og da
egner mennesker og byer seg bedre som hovedpersoner og miljøer
enn elger og fjelltopper.

Dette betyr ikke nødvendigvis at naturinteressen er mindre
blant folk flest eller potensielle bokkjøpere. Kanskje tvert
imot, hvis man skal dømme etter de siste åras voksende
interesse for fjellvandring, ekstremsport og hagedyrking. Det
ser bare ut som om vi i dag foretrekker å lese om den slags i
sakprosabøker. Lars Monsen kan i hvert fall underskrive på
dét. Likeledes forlag som utgir polarlitteratur. Eller Bjørn
Gabrielsen, som forsøkte å sjølberge seg gjennom vinteren i en
skogshytte («Veien ut», 2006), for å nevne et lite utvalg. Det
kan kalles et framskritt, siden naturromantikk har hatt en
tendens til å bli mer kvalmende i dikt enn i faglitteratur.

Et glitrende eksempel på det, er en fersk britisk utgivelse
som synes å være utgitt med tanke på norske forhold akkurat
nå: «The Snow Tourist. A search for the world's purest,
deepest snowfall», av avisredaktør og vinterentusiast Charlie
English. Det er en velskrevet, kunnskapsmettet og
underholdende bok, selv for oss som helst så at det var
tropenetter i Norge året rundt. Utgangspunktet for londoner
Charlie English er en dyp lengsel etter, og kjærlighet til,
snøen. Han vil flytte til mer landlige omgivelser, men det vil
ikke kona og de tre ungene. Kompromisset er at han får lov til
å dra på en lengre ekspedisjon, på jakt etter den vakreste
snøen i verden, fra Alaska til alpene.

English viser at naturen, i dette tilfellet snøen, fortsatt
evner å spille på hele det menneskelige følelsesregistret.
Snø, for mange, forbindes med skjønnhet og glede, men også med
risiko og død. Barndom og nostalgi, men også irritasjon og
stress, som innbyggerne i et lammet London nylig erfarte.
Snøjakten tar ham ikke til Norge, men han vier plass til
Fridtjof Nansens ekspedisjon over Grønland i 1888 og hans
refleksjoner omkring samer, snø og ski. I «The Snow Tourist»
får du vite alt du trenger å vite om snø, og mer til. Den
inneholder en håndbok med snodige fakta og lister over tidenes
beste snøfortellinger, snøfall, snøkunstverk, etc. Visste du
at det falt rosa snø i Colorado 9. januar 1932? Blå snø i New
York januar 1955? At det snødde i Sahara-ørkenen 18. februar
1979?

Charlie English blir kurert for sin eventyrlyst, i møte med en
overivrig fjellklatrerinstruktør som presser ham urimelig høyt
og langt ut mot kanten av stupet. Han vil hjem, til ungene,
kona, og det trygge, forutsigbare livet i byen. De flytter
ingen steder.
English avslutter med et Nansen-sitat. Vår polarhelt hevdet at
skigåing, gjerne i total ensomhet på vinterhvit snø i urørt
naturidyll, visker ut sivilisasjonen fra våre tanker. I dag
kan man oppnå akkurat det samme ved å tilbringe to timer foran
tv-en en lørdag formiddag.

Klikk her for å lese mer

Ikke noe å flire av, akkurat

Fremragende reisedokumentar fra Kambodsja i kjølvannet av Pot Pots brutale folkemordregime, med avstikkere til blåøyde skandinaver.

Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
Hvordan kan man reise rett gjennom et av 1900-tallets
største folkemord uten å se noen ting?
Spørsmålet danner utgangspunkt for den svenske journalisten
Peter Fröberg Idlings kritikerroste «Pol Pots leende», som nå
foreligger i norsk oversettelse. Boka er en hybrid av ulike
sjangere - reisedokumentar, historieskriving, memoar,
intervjubok, essayistikk, med innslag av eksistensielle
betraktninger, drømmesekvenser og sitatcollage.
Partiinstrukser, med maniert bruk av utropstegn, går som en
blodrød tråd gjennom teksten: «Fysisk skjønnhet underminerer
kampviljen!» Det er omvendt, selvfølgelig. Typisk Pot.

Bidraget
Peter Fröberg Idling stiller spørsmålet til, eller på vegne
av, en svensk delegasjon på et to ukers besøk i Kambodsja
under Pol Pots skrekkregime, som varte fra 1975 til 1979, og
som tok livet av et uhorvelig stort ukjent antall individer.
Folkemordstatistikken sier et sted mellom 750 000 og tre
millioner. Delegasjonens åndelige leder var den radikale
stjerna Jan Myrdal. De reiser med skylapper og bind for
øynene. Dels blir de svenske kommunistene lurt av
propagandaapparatet, dels er de ute i ideologisk ærend.
Fröberg Idling intervjuer tidligere kambodsjanske
partifunksjonærer, som tok hånd om besøket, og han intervjuer
de svenske reisende, som ikke var i stand til å gjennomskue
Pol Pots falske glis. Som én selvransaker sier det: «Det går
jo ikke an å gjøre noe ugjort på noen som helst måte. Samtidig
er det klart at man i prinsippet har bidratt på feil side. Og
bidratt, veldig indirekte, til folkemordet». Stabeistet Jan
Myrdal, derimot, angrer ikke.

Naivismen
Fröberg Idling setter spørsmålstegnet foran sine landsmenn,
men det er like passende i en større skandinavisk kontekst.
Norske AKP-ere (Pål Steigan, med flere) returnerte fra
Kambodsja og utga i 1979 boka «Overfallet på Kampuchea»,
trolig noe av det mest naive som er utgitt på norsk noensinne.
Både de norske forfatterne, og Pol Pot i et intervju, avviste
blankt at det foregikk grove overtramp på menneskerettighetene
i landet. Fröberg Idlings indirekte svar til skjønnmalingen er
å beskrive Kambodsja under Pol Pot som «ett av de verste,
kanskje det verste regimet i moderne tid. En kombinasjon av
ubeskrivelig brutalitet og ofte oppsiktsvekkende
inkompetanse». Jan Myrdal, norske AKPs store helt, kommer ikke
så heldig ut av Fröberg Idlings bok. Det gjør heller ikke Noam
Chomsky, en annen venstresidehelt, som på tampen av
1970-tallet hardnakket forsvarte regimet mot vestlig kritikk.

Fasaden
Kunnskap om Kambodsja under Pol Pot kan man finne mange
steder, men Peter Fröberg Idling har pakket historiene inn på
særegent vis. Tematikken er gruoppvekkende, men hans
skildringer av landet og menneskene har poetiske kvaliteter
utenom det vanlige. Tankene går til Sven Lindqvist, den
svenske reisedokumentarmesteren. Eller Carsten Jensen, den
danske. Språket er middelet til å forstå, og formidle, kanskje
til og med å gripe, en virkelighet iakttakeren selv opplever
som meningsløs og flyktig. «Entydighet, tvetydighet,
tretydighet. Hva er årsak, hva er virkning?»

Tråkker over
«Pol Pots smil» er en eksistensialistisk og moralsk utgivelse,
men målet er å fatte, og dermed er Fröberg Idling nødt til å
tråkke over, til den gale, vonde og uforståelige siden, der
han står og tar i mot seg selv, uten moralisme og dogmatisme:
Burde de gjennomskuet fasaden? Svaret er ja. Men ville jeg
selv gjort det, i 1978? «Jeg må svare at jeg vet ikke. Og jeg
ser meg omkring og gjør et tillegg i notatboken: 'Hvilke
fasader har jeg reist for meg selv'».
Verden er ond, men gjør en god gjerning: Sørg for at denne
boka danker ut krigshelter, healere og helsefanatikere fra
bestselgerlista.

Peter Fröberg Idling:
«Pol Pots smil. Om en svensk reise gjennom Røde khmers
Kambodsja» Cappelen Damm
Oversatt av Kristin Berget

Klikk her for å lese mer

Vidunderlig ny bokverden

Amerikanske aviser legger ned sine bokbilag. Et alvorlig
krisetegn, mener kritikerlaget.

Stian Bromark, Dagbladet
Papiravisenes nyhetsredaksjoner sliter for tida. Konkurransen
fra internett er betydelig, siden det jo, som alltid, handler
om å være først ute med de største nyhetene. Kanskje nettopp
derfor burde det være gode tider for det ettertenksomme
avisstoffet - kommentarer, lengre featuresaker,
bakgrunnsartikler, portretter, og anmeldelser, den typen stoff
som bedre lar seg fordøye i godstolen kveldstid enn foran
skjermen på jobb. Det stemmer ikke nødvendigvis.

For to år siden la Los Angeles Times ned sitt ærverdige
bokbilag. Søndag 15. februar utkommer Washington Post-bilaget
«Bookworld» for aller siste gang. Det amerikanske
kritikerlaget, National Book Critic Circle, mener dette er et
krisetegn for litteraturformidlingen i USA, og frykter at det
vil føre til mindre litteraturstoff i avisa. Det trenger
kritikerlaget ikke å lure på, for det vil bli resultatet,
ifølge sjefredaktøren i Washington Post, Marcus Brauchli:

«Men vi skriver om bøker og vi kommer til å fortsette å skrive om
bøker, for det er viktig for vår målgruppe og våre lesere».
Den danske avisa Information har omtalt nyheten, og spør seg
samtidig hvordan forholdene er i Danmark. Både Weekendavisen,
Politiken og Information har hver uke en separat seksjon med
bokstoff, men har det likevel blitt mindre bokstoff de siste
åra?

«Jeg har notert meg at man har skåret ned på kritikken i
noen av de store avisene, og det beklager jeg selvfølgelig»,
sier Gyldendal-direktør Johannes Riis til Information.
Flemming Rose, kulturredaktør i Jyllands-Posten, nedtoner
dramatikken. Han mener avisene generelt har kuttet ned på
antall sider i det siste, og at det dermed har blitt mindre av
alt, ikke bare bokstoff.

Forklaringen på at de amerikanske avisene har valgt, eller
funderer på, å legge ned sine bokbilag, er reduserte
annonseinntekter - på grunn av finanskrisa, men også fordi
forlagene i økende grad har valgt å bruke sine
markedsføringspenger andre steder enn i avisene. Weekendavisen
bedyrer at de ikke har noen planer om å kutte ut sitt bilag.

«Vi vasser i informasjon, men nettopp derfor har vi bruk for
noen som analyserer og vurderer og går grundig til verks»,
sier sjefredaktør Anne Knudsen til Information.

Klikk her for å lese mer

Og du da, broder

Kirka bør slutte å vie ektepar. Mener svenske biskoper.

Stian Bromark, Dagbladet
I gamle dager ville kirkens menn ha tviholdt på retten til å
smi de forelskede i hymens lenker. Men nå er tida annerledes,
hvis den ses i lys av de siste par tusen årenes historie: Hva
gjør man med menn som vil gifte seg med menn? Kvinner med
kvinner? Staten sier ok, men kirka vegrer seg fortsatt, fordi
noen av dens representanter betrakter homofili som ukristelig.
Derfor mener nå svenske biskoper at de har funnet løsningen på
dilemmaet: Frata kirken vigselsretten.

I et brev offentliggjort i avisa Dagens Nyheter skriver ni
biskoper - med et divergerende syn på kjærlighet, seksualitet
og naturlighet - at det allerede er slik at myndighetene på
forhånd må godkjenne alle ekteskap som skal inngås, for å luke
ut bigamister, mindreårige og andre som ikke bør gifte seg.
Siden disse papirene som sendes de lokale myndighetene i
Sverige allerede inneholder underskrifter under et uttrykt
ønske om å inngå ekteskap, hvorfor kan ikke dette bare rett og
slett betraktes som selve ekteskapsinngåelsen? Så kan
velsignelsen og bryllupsmarsjen etterpå finne sted i en kirke,
eller i lokalene til et annet trossamfunn. Eller hvor man nå
enn føler for å bli velsignet.

Den svenske ekteskapsloven er under revisjon, og biskopenes
innspill må ses i lys av dette arbeidet. I Sverige er
forholdene noe uryddige ettersom hele 40 ulike trossamfunn har
rett til å inngå ekteskap, foruten Svenska kyrkan og
borgerlige myndigheter. Nå skal det ryddes opp. Under arbeidet
med ny ekteskapslov er ikke Svenska kyrkan invitert til å
utmeisle de nye retningslinjene, slik den tradisjonelt har
vært, og dermed mener biskopene det bare er rett og rimelig at
staten heretter håndterer de juridiske aspektene ved
ekteskapsinngåelse alene. En slik tankegang er dessuten i tråd
med forestillingen om Sverige som en sekulær stat og et
multikulturelt land, mener de.

«Släpp bröllopen fria - det är vår!» avslutter brevet, som er
undertegnet av biskopen i Göteborg og i Stockholm, blant
andre. Det fiffige med forslaget er at kirka dermed slipper å
tilpasse seg våre nye tider, med iPod, globale oppvarming og
homofil kjærlighet.

Klikk her for å lese mer

Darwin og ånden som går

Charles Darwins teorier har aldri stått sterkere. Og svakere.

Stian Bromark, Dagbladet.
Det er ikke lett å være bekjennende darwinist i en tid preget av engler og varme hender. New Age, religiøs fundamentalisme, regjeringer, antroposofer og god gammeldags barnetro er trekk ved tiden som synes å forvise apeteorien til den intellektuelle, overfylte skraphaugen. Det er mer sexy med spåkoner enn teorier om naturlig utvalg, selv om det siste faktisk har med forplantning å gjøre. Darwinisme handler om sex, fysisk og konkret. Ånd er… våte drømmer?

Det lar seg gjøre å konkludere slik. Det åndelige har gode tider i Norge anno 2009. Men det lar seg også gjøre å argumentere for motsatt synspunkt: Charles Darwins evolusjonsteori om artenes opprinnelse (fra ape til menneske) har aldri stått sterkere. Innenfor biologien, og vitenskapen for øvrig, finnes det i dag ingen seriøse alternative hypoteser om hvordan dyr, planter og mennesker har utviklet seg gjennom klodens levetid. Konkurransen kommer utenfra, fra de som tror det finnes mer mellom himmel og jord enn egoistiske gener, og som gjerne mener jorda og menneskene er skapt av en flittig designer. I Norge, som i USA, er meningsmålinger vanskelige å tolke entydig. I begge land kan tall vise at opp mot halvparten av befolkningen er skeptisk til påstanden om at mennesker har noe med aper å gjøre.

Vebjørn Selbekk, Magazinet-redaktøren som trykket karikaturtegningene av Profeten, skrev for noen år siden at slike tall er lovende: ”En tilværelse der vår eksistens er et resultat av tilfeldigheter, blir dypest sett meningsløs. Heldigvis har vi et godt budskap å komme med på dette området. Bibelen lærer oss at mennesket er skapt i Guds bilde.[…] Det er gledelig å registrere at det slett ikke er alle nordmenn som går med på å svelge Darwins teori rått. Til tross for massiv og langvarig påvirkning viser meningsmålinger at det bare er noe over halvparten av befolkningen som tror på evolusjonen. Det er ikke noe dårlig tall når man tar i betraktning at evolusjonistene har vært nærmest enerådende i opinionspåvirkningen”. Tenk hvor bra tallet kan bli dersom avisene slutter å skrive om meningsløse teorier og i stedet konsentrerer seg unaturlige hendelser, englesnakk, unge trolldomsmenn og katolske mysterier?

Det kan diskuteres hvilke krefter som står sterkest. På bokfronten er det tydelig hvilken vei vinden blåser. Legger man sammen opplaget på bøkene om Snåsamannen, Harry Potter og Da Vinci-koden, har disse bøkene nådd ut til rundt 1, 3 millioner norske lesere. Nå er ikke bokkjøp nødvendigvis en målstokk på tro, tvil og lengsler, like lite som antall medlemmer i statskirken er det, men det er likevel en indikasjon på hva som fenger i tida. To nye bøker om Darwin, i anledning 200 års markeringen for hans fødsel 12. februar, kan bare drømme om et salg på to tusen hver. Begge gir grundige innføringer i Darwins livsløp, utviklingen av evolusjonsteorien og vitenskapens ekspanderende rolle på 1800-tallet, men riktig livlig blir det først når vi nærmer oss samtiden. Da er det nettopp kampen om hegemoniet som står i sentrum. Jubilanten blir fortsatt misbrukt, misforstått og oversett, som han ble det for 150 år siden, da hovedverket ”Artenes opprinnelse” utkom første gang.

Antologien ”Darwin. Verden ble aldri den samme”, redigert av Dag O. Hessen, Thore Lie og Nils Chr. Stenseth, inneholder bidrag fra flere framtredende forskere innen sine respektive fagfelt. Formålet med spredningen er å spore Darwins innflytelse her og der, men også å se om disse ulike natur-og samfunnsfagene kan finne en felles møteplass gjennom Darwin. Religionshistoriker Torkel Brekke skriver om hvordan Darwin har blitt mottatt i religioner som islam, hinduisme og buddhisme. Økonom Kalle Moene skriver om Darwin og penger. Lingvist Jan Terje Faarlund om språket. Styrken med antologien er at ekspertisen på sitt fagfelt kommet til orde. Det er også fornøyelig at noen av skribentene direkte eller indirekte polemiserer mot de andre. Jarle Breivik, som bidrar med et essay om kreft, gener og evolusjonsteorien, sender flere kilevink til Thomas Hylland Eriksen, en annen bidragsyter i boka. Svakheten er at det blir mange unødvendige gjentagelser. ”Det vil kastes lys over menneskes opprinnelse og historie”, den eneste setningen i ”Artenes opprinnelse” som omhandler menneskets utvikling, gjentas som et messiansk halleluja gjennom boka.

Forskningsjournalist og biolog Erik Tunstad polemiserer ikke mot seg selv i ”Darwins teori. Evolusjon gjennom 400 år”. Til gjengjeld har han (helt alene) skrevet en språklig spenstig og spennende innføring i Darwins tankeunivers. Det handler mest om evolusjonsteoriens historie før og etter, men i sluttkapitlet kommer han innpå hvordan teorien i nyere tid har blitt brukt til å rettferdiggjøre alt fra rasehygiene til ekstremkapitalisme. Han redegjør dessuten utførlig for striden mellom naturvitenskapen og kreasjonistene/Intelligent Design-tilhengerne (synonymer for veldig sterk Gudstro), både i USA og i Tyrkia. De er på offensiven, kan det virke som. Mange kreasjonistene anklager evolusjonsteorien for å være årsak til alt ondt i verden, fra Hitler, Stalin og Mao til skilsmisser, homoseksualitet og sex med dyr. Og de blir trodd, av foruroligende mange. I antologien behandler Dag O. Hessen delvis samme tema under overskriften ”Angsten for Darwin”. Det er et godt essay, men lange avsnitt er klippet rett ut av Hessens og Thore Lies Darwin-bok ”Mennesket i et nytt lys” fra 2002. Nå er det ikke forbudt å plagiere seg selv, men man risikerer at leseren utbryter et ”da capo” i stedet for ”eureka”.

Begge bøkene kan leses med betydelig utbytte, men det er usikkert om leseren trenger begge. Informasjonen er stort sett den samme. Erik Tunstad tilbyr stilistisk eleganse og formidlingsentusiasme der antologien spriker og er mer ujevn, skjønt den kompenserer med bredde og ekspertise. Sistnevnte inneholder spesielt et bidrag som fortjener å løftes opp og fram. I ”Kampen mot – og kampen for – Darwin i skolen” skriver Nils Chr. Stenseth om evolusjonsteoriens stemoderlige behandling i skoleverket. Fram til 1970-tallet var undervisning i den slags så godt som fraværende. I 1984 forsøkte daværende undervisningsstatsråd Kjell Magne Bondevik å likestille Darwins teorier og kreasjonismen i naturfagstimene, men forslaget ble droppet etter massiv fagmotstand. Likevel er det slik at læren om Gud står langt sterkere i grunnskolen enn utviklingslæren. Allerede i førsteklasse blir norske barn fortalt om den bibelske skapelsesberetningen. Et sted mellom 8. og 10. klasse kommer Darwin inn. Det er litt av et forsprang. Med skolen, statsreligionen, minst halve regjeringen og kongehuset på åndelighetens side, er det faktisk et lite mirakel at så mange som halvparten fortsatt tror på Darwin.
Stian Bromark er journalist og forfatter


Dag O. Hessen, Thore Lie, Nils Chr. Stenseth (red.):
Darwin. Verden ble aldri den samme
Gyldendal

Erik Tunstad:
Darwins teori. Evolusjon gjennom 400 år
Humanist

Klikk her for å lese mer

I seng med fienden

Brutale beretninger fra et fortrengt kapittel i europeisk
krigshistorie.

Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
I krig og kjærlighet er alt lov. Hva med kjærlighet i krig? Helt akseptabelt, så lenge du holder deg til dine egne. Foretrekker du en av de andre, blir du utstøtt. Du risikerer å bli snauklippet, få tegnet hakekors i panna og bli dratt gjennom gatene halvnaken til allmenn spott og spe. Bare spør et ukjent antall norske kvinner, kjent under skjellsordet «tyskertøser». Deres kropp var nasjonens eiendom. Privatlivet en politisk ytring.

Polemisk
Temaet provoserer, og det er lite som taler for at tysk-norske Ebba D. Drolshagens bok «De gikk ikke fri» vil dempe gemyttene. Hun har snakket med kvinner fra ulike europeiske land, hvori opptatt Norge, som føler seg brennemerket som landsforrædere og horer. Det er en rystende, harmdirrende og dyptpløyende rapport fra krigens mørke skygger, som strekker seg langt inn i vår opplyste samtid. Drolshagens engasjement vises i hver setning. Her får du både et historieverk og en debattbok til prisen av én. Det heter for eksempel at det norske Hjemmefrontmuseets «framstilling av krigshistorien er så ensidig at man nesten kan kalle det en forvrengning».

Verdighet
Drolshagens blikk er todelt: På den ene siden vurderer hun handlingene til datidas menn og kvinner etter 1940-tallets moralske normer, på den annen side bruker hun feminismens moderne frigjøringsretorikk for å sette oppgjøret i relieff. På 1940-tallet ble kvinnen betraktet som mannens (og nasjonens) eiendom. Hennes seksualitet var ikke noe hun kunne gi bort. Når da en norsk, ung kvinne ikke bare tok friheten i egne hender, men også valgte en mann fra den andre siden, utførte hun et dobbelt svik. Den norske mannen ble dobbelt ydmyket. Hennes valg kunne ikke ha noen annen forklaring enn at hun var en pelskledd nazihore full av ekle kjønnssykdommer. Forfatterens uttalte målsetting er å gi disse kvinnene verdigheten tilbake. Som kvinner.

Verstinger
I Norge burde Drolshagens bok vekke debatt. Vi er komfortable med forestillingen om at vi er best i test, men det sprer ikke akkurat selvtillit å få vite at vi også var Europa-mestere i å være brutale mot forsvarsløse kvinner. Gjennom Radio London kunne man høre denne appellen våren 1941: «Og de kvinner som ikke vil regnes til de prostituerte, skylder de beste og sunneste krefter i det norske folk å holde seg borte fra moralsk og fysisk nedverdigelse». I Trøndelag ble engelske kondomer med tysk språk innsatt med kløpulver. Sabotasje på sitt mest effektive. Drolshagen kaller det «en skandale» at ingen historiker i Norge på en seriøs måte har forsøkt å finne ut hvor mange kvinner som ble internert i leire i 1945. Tallet nå varierer mellom 3000 og 5000. Hvor mange «tyskertøser» det var totalt, er også usikkert. Drolshagen nevner både tallet 40 000 og 80 000.

Generaliserende
«De gikk ikke fri» vil nok være en øyeåpner for mange. Den er polemisk, men også veldokumentert. Følelsesladet, men analytisk kvass, selv om Drolshagen tidvis blir i overkant psykologiserende og generaliserende om kjønn. Det heter for eksempel at «makt er som kjent et afrodisiakum. Det øker mannens tiltrekningskraft, gjør ham mer sexy.» Og dumme, blonde og villige kvinner er like opphissende, som kjent? Noen vil sikkert savne et mer utfyllende bilde av krigens lidelser og nazismens råskap, som forklaring på hvorfor hevnen ble som den ble. Men det får man finne i alle de andre krigsbøkene på markedet for tida. Denne handler om forelskede kvinner.

«De gikk ikke fri. Kvinnene som elsket okkupasjonsmaktens soldater»
Ebba D. Drolshagen
Oktober

Klikk her for å lese mer

Wikipedia goes mainstream?

Nettleksikonet Wikipedia vurderer nå å redigere alle sine
artikler. Det liker ikke bidragsyterne.

Stian Bromark, Dagbladet
2, 7 millioner artikler om smått og stort her i verden - alle
er skrevet av frivillige. (Foruten de som er lagt ut av
pr-ansatte i multinasjonale selskaper. Og de plantet av
politiske rådgivere. Og de av små filmselskaper som trenger
oppmerksomhet omkring sin nye indy-film).
Wikipedia er på alle måter et unikt nettleksikon. Inntil nå
har hvem som helst kunnet legge ut artikler eller redigere
tekst på la oss si oppslagsordet «Jens Stoltenberg». På sitt
beste har man derfor kunnet finne oppdatert informasjon om
aktuelle debatter, hendelser og personer på Wikipedia. På sitt
verste har man blitt forledet til å tro at Snåsa er en mann,
fordi en eller annen vittigper har funnet det betimelig å spre
desinformasjon for latterens skyld.

Det har også tidligere vært på tale å innføre kvalitetssjekk
av alle Wikipedia-artikler, men debatten blusset opp igjen i
forrige uke da Wikipedia kunne melde at to prominente
amerikanske politikere var døde - Robert Byrd og Ted Kennedy.
Wikipedia-medgrunnlegger Jimmy Wales reagerte umiddelbart med
å ta opp det gamle forslaget om at hver artikkel skal
faktasjekkes og godkjennes av en gruppe redaktører, slik
tilfellet er med andre mer etablerte leksikon som for eksempel
Britannica. Ifølge The Guardian kan forandringene inntreffe i
løpet av noen uker.

Dette er altså Wikipedia-bidragsyterne ikke så begeistret for.
De mener et redaktørstyrt Wikipedia vil gjøre nettstedet
forutsigbart, traust og konvensjonelt. Likt alt annet.
Interessant nok er Britannica og Store norske leksikon på vei
i motsatt retning, og begge vil snart lansere en ny tjeneste
som gjør privatpersoner i stand til å legge ut og redigere
artikler. Initiativet fra Storbritannia kom etter at en studie
utført av tidsskriftet Nature konkluderte med at Britannica og
Wikipedia var til å stole på i like stor grad. I noen
tilfeller var til og med Wikipedia-artiklene mest korrekte.
Diskusjonen pågår nå kontinuerlig på Wikipedias
diskusjonsforum under advarselen: «Discussions on this page
may escalate into heated debate. Please try to keep a cool
head when commenting here».

Klikk her for å lese mer