Mitt Europa, ditt Europa

Nederlandske Geert Mak vandret Europa rundt i ett år og stilte seg det sjelegranskende spørsmålet: Finnes europeeren?

Av Stian Bromark, Dagbladet
Hvorfor finnes det ikke morsomme vitser om europeeren? Amerikanerne har gjort noen helhjertede forsøk, men de handler egentlig ikke om europeeren, men om franskmannen. De mest vellykkede vitsene om kontinentet, er de som spiller på stereotype nasjonale forskjeller: I himmelen er politimennene britiske, kokkene franske, ingeniørene tyske, administratorene sveitsiske og elskerne italienske. I helvete er politimennene tyske, kokkene britiske, ingeniørene italienske, administratorene franske og elskerne sveitsiske.

Problemstillingen ligger til grunn for den nederlandske journalisten Geert Maks reise gjennom Europa i tid og rom. Boka har nettopp utkommet på norsk under tittelen ”Europa. En reise gjennom det 20. århundret”. Historien strekker seg fra år 1900 til 2000 og Mak reiser rundt med det samme spørsmålet i bakhodet: Hva er en europeer? Den geografiske størrelsen Europa, oppkalt etter en prinsesse fra Fønikia (dagens Syria og Libanon), deler mange formative erfaringer, takket være krigslystne herskere, religiøse ledere, ideologiske forførere og overnasjonale monarker. Men det Mak opplever når han treffer på enkeltmennesker som har levd i denne historien, så er det først og fremst mangfoldet som særpreger kontinentet. ”Plassér russere, tyskere, briter, tsjekkere og spaniere ved samme bord og la dem fortelle sine familiehistorier. Det er ulike verdener. Ikke desto mindre er det alt sammen Europa”.

Hvordan skape en felles identitet ut av et kontinent fundert på forestillingen om hver nasjons unikhet? Dette spørsmålet har gitt EU hodebry. Lenge var kultursektoren en neglisjert del av det europeiske prosjektet. EU handlet om økonomisk, juridisk og politisk integrasjon. I de siste årene har organisasjonen bestemt seg for å stake ut en felles kulturpolitikk. I mai 2007 la Europakommisjonen fram en kulturagenda med tre målsettinger. Den mest interessante er den første: Bidra til kulturell diversitet og mellomkulturell dialog. Sagt på en annen måte: Europa skal bli likere og mer forskjellig.

Til siden og tilbake er like langt. Den franske politikeren Jean Monnet (1888-1979), som regnes som grunnleggeren av det europeiske fellesskapet, sa det slik når han ble bedt om å oppsummere arbeidet med europeisk integrasjon: ”Hvis vi kunne gjort alt om igjen, skulle vi ha startet med kultur”. Det ville muligens vært klokt, selv om det er tvilsomt om franskmenn, briter og tyskere i etterkrigstiden ville gitt slipp på sin nasjonale egenrådighet. I dag er utfordringen mye større. EU-utvidelsen mot øst, samt et Tyrkia som banker på portene, har satt forskjelligheten, ikke likheten, på dagsorden.

Historiker Donald Sassoons ”The Culture of the Europeans” (2006) er det mest ambisiøse forsøket de siste årene på lage en helhetlig framstilling av Europas kulturhistorie. Storverket er på 1600 sider, likevel har han hovedsakelig viet oppmerksomhet til romanen, kunsten og musikkens utvikling i Tyskland, Frankrike og Storbritannia. Øst-Europa eksisterer knapt, i motsetning til USA – Europas femte hjul på vogna. Dessuten er Sassoons innfallsvinkel til historien abstrakt og elitistisk. Gert Maak har angrepet kontinentet fra motsatt retning. Bredt, og nedenfra, der folk flest befinner seg. Hans konklusjon er småpessimistisk, litt avhengig av hva slags innstilling leseren har til det europeiske integrasjonsarbeidet: ”Ofte har jeg på følelsen av at Europa våren 1914, til tross for alt vårt felles arvegods og til tross for all nåværende kontakt, kulturelt sett var mer enhetlig enn nå, 90 år senere”.

Den primære årsaken til det er naturligvis Den kalde krigen, men også at det var mindre forskjell på en norsk bonde og en ungarsk bonde eller en tysk professor og en gresk professor på begynnelsen av århundret. Det Geert Mak opplever på sin reise rundt til så forskjellige byer som Paris, Odessa, Verdun, Istanbul, Stockholm, Tsjernobyl, Novi Sad, er at det virker som om folk ikke bare oppholder seg i forskjellige rom, men også i forskjellige tider. På fergene i Istanbul er det alltid 1948, ifølge Mak. På Gare de Lyon i Paris er årstallet 2020. I Budapest har unge menn ansikter som en 80-åring. I den sydungarske byen Vásárosbéc, der han åpner sin reise ved århundrets slutt, er tallet 1925. Mak besøker byen og får oppleve søppeltømmernes siste runde med hest og vogn. ”Å reise i Europa alle disse månedene var som å flekke av lag på lag med gammel maling. Mer enn noensinne forstod jeg hvordan det generasjon for generasjon hadde dannet seg en skorpe av avstand og fremmedgjøring mellom øst-og vesteuropeere”.

Det paradoksale er at Geert Mak har skapt en slags enhet i sitt overdådige epos. Overalt hvor han reiser kobler han mennesker og symboler med relevante historiske knutepunkter, og disse ulike nivåene er ofte flettet inn i hverandre på overraskende vis. Hans besøk i Stockholm i slutten av februar 1999 åpner for eksempel med Lenins mytebefengte reise til St. Petersburg i 1917, via Tyskland, Sverige og Finland. Det eneste fotografiet av følget ble tatt i Sveriges hovedstad 13. april 1917. I Stockholm ble Lenin hyllet av sosialistpartiet og gjort stas på av borgermesteren, og det var i denne byen han fikk på plass sin finansiering til revolusjonen. Og ironisk nok: Tre år etter ble verdens første demokratiske sosialistiske regjering dannet i samme by, av Lenin-fansen anno 1917.

Foreløpig er Europa et annet sted enn EU. Organisasjonen bruker fortsatt mest energi på politiske og juridiske spissfindigheter, og for hver ny integrasjonsrunde blir det tydeligere hvor uensartet kontinentet er. Det finnes ingen europeisk offentlighet å snakke om, og de kulturelle preferansene er nasjonalt fundert. Har du noen gang hørt europeere rope ”We the People”, spør Mak, og svarer selv: Det nærmeste vi har kommet var under massedemonstrasjonene mot den amerikanske intervensjonen i Irak våren 2003. Det var et midlertidig og krampaktig fellesskap, hvor man besvarte spørsmålet ”Hva er en europeer?” med et ”Vi er ikke amerikanere!”. Skal man oppnå en tettere kulturell integrasjon i Europa, må organisasjonen intensivere innsatsen for å skape fri flyt av kultur og deretter ta resten av århundret til hjelp.

EU-president José Manuel Barrosa kan også gjøre som kapteinen i anekdoten om det synkende skipet: Hans nestkommanderende forteller at passasjerene nekter å hoppe i vannet og vente der på redningsskipet. Kapteinen må derfor overbevise dem selv. Hvordan fikk du det til, lurer hans underordnede på. ”Det var enkelt”, svarer kapteinen: ”Jeg fortalte britene at det var tradisjonelt, franskmennene at det var moteriktig, tyskerne at det var en ordre og italienerne at det var forbudt”. Det blir ikke rapportert om nordmenn ombord, men kapteinens metode på italienerne fungerer kanskje effektivt på oss også.
Stian Bromark er journalist og forfatter


Notis I: Bestselgeren
Geert Maks ”Europa. En reise gjennom det 20. århundret” har solgt i over 200 000 eksemplarer i hjemlandet Nederland.
I 1999 sendte avisa NRC Handelsblad bestselgerforfatteren Geert Mak (1946-) Europa rundt for å gjøre opp status for århundret. Mandatet var å snakke med mennesker og oppsøke viktige historiske plasser. Hver dag ble hans tekster trykt nederst til høyre på førstesiden. Oppdraget resulterte i en bok som ble en gigantisk suksess da den utkom i 2004, og som har blitt oversatt til en rekke språk. Det skal også lages dokumentarfilm med utgangspunkt i Maks ”Europa”.

Notis II: Babelsk kontinent
2008 er et europeisk år for ”mellomkulturell dialog”.
I EU finnes det 23 offisielle språk og mer enn 60 andre som er godt brukt. Europa preges av språkmangfold, men ikke særlig lærevillighet. Kun halvparten av EU-borgerne kan samtale på et annet språk enn sitt eget. Det kaller EU et ”gigantisk problem” i dagens globaliserte verden, og har derfor satt i gang tiltak for å bedre språkbeherskelsen, blant annet en oversetterkonkurranse for 17-åringer og en rekke seminarer. Det siste ble holdt i september og stilte spørsmålet: Er språkmangfoldet en kilde til gnisninger eller er det en berikelse?

Klikk her for å lese mer

Kunst mot migrene

Har du vondt i hodet? Ta en Mona Lisa.

Stian Bromark, Dagbladet
Ørebetennelse? Vincent van Gogh. Brukket armen? Edvard Munch. Småforkjøla? Da holder det med en Marianne Aulie-klovn. Ta to, hvis feberen stiger utover kvelden.
Tidligere har forskning vist at musikk har en lindrende effekt på syke mennesker. Nå har vitenskapen kommet fram til at det samme gjelder kunst. Men for folk flest funker det ikke med pissoaret til Marcel Duchamp eller tomatboksen til Andy Warhol. Kunsten må være vakker, sublim, en fryd for øyet.

Det er den italienske professoren Marina de Tommaso som har offentliggjort sine funn i tidsskriftet New Scientist. Hennes team ba seks menn og seks kvinner om å velge ut de vakreste og de styggeste maleriene fra et utvalg på 300 kunstverk. Mens de bivånet det beste og det verste fra verdens kunsthistorie, fikk de tolv forsøkskaninene stukket en smertefremkallende laser i hendene. Forskerne hadde også festet elektroder som målte hjernens aktivitet. Tommaso fant på denne måten ut at smerten blir tre ganger mindre hvis man ser på vakker istedenfor stygg kunst. Dette er angivelig første gang det er påvist at skjønnhet kan være paracets argeste konkurrent på markedet. Forøvrig viste det seg at Tommasos seks menn og seks kvinner ikke var såkalte kunsteksperter. En del av maleriene de mente var stygge, betraktes av kjennere som mesterverker.

”Sykehus er laget for å være funksjonelle. Vi mener man også bør ta i betraktning det estetiske aspektet”, sier professoren, ifølge den britiske avisa Daily Mail.
Tidligere forskning har vist at hjernen ”lyser opp” mer når den blir konfrontert med skjønnhet enn stygghet. Det har delvis en naturlig forklaring. Det vakre distraherer oss mer enn det vi oppfatter som mindre fint. Det er distraksjonen som lindrer smerten, ikke det forseggjorte mennesket eller tingen eller maleriet i seg selv. I 2004 ble det gjennomført en studie som viste at mennesker med brannskader opplevde mindre smerte når de ble utsatt for et virtuelt dataprogram der de skulle bekjempe isbjørner og pingviner i arktiske strøk.
Det er forventet at fremtidig forskning vil vise at ferske skrubbsår på knærne fortoner seg som ubetydelige sammenlignet med hammerslaget du nettopp har fått i hodet. Alt er relativt.

Klikk her for å lese mer

Nei til prop. 8

Homokampen spisser seg til i Hollywood.

Stian Bromark, Dagbladet.
Etter noen år med laber interesse for det samme kjønn i amerikanske tv-serier, står USA nå foran en real opptur denne sesongen. Hele 16 rollefigurer med ikke-heteroseksuelle preferanser, type lesbiske, biseksuelle eller transseksuelle, står klare til å ta opp arven etter suksesseriene ”Ellen” og ”Will & Grace”. Det er en fordobling fra tidligere år, melder svenske Dagens Nyheter.

I skyggen av denne gladnyheten, pågår det en ekte homokamp i California, med den spenstige tittelen ”Ja eller nei til prop.8?” I hovedrollene finner vi helter som Brad Britt, Arnold Schwarzenegger og Steven Spielberg, på skurkesiden diverse konservative, kristne og bakstreverske organisasjoner. Plottet er enkelt: Skal det være tillatt å gifte seg med en av samme kjønn i en hypermoderne og trendsettende stat som California? Nei, det er ikke en god gammel klassiker fra 1950-tallet. Krangelen pågår nå, i 2008. Vinnersiden kommer til å være den med mest cash. En lykkelig slutt kan kjøpes for penger.

Historien har vart siden 1970-tallet, men vi kan hoppe til slutten: Ekteskap mellom samme kjønn var forbudt i California fram til våren 2008. Etter utallige rettssaker gjennom flere år kunne mennesker på vestkysten gifte seg med nesten hvem de ville fra og med 17. juni 2008. Denne menneskerettigheten er ikke sikret for alltid, og siden sommeren har konservative organisasjoner som ProtectMarriage.com og Voteyesmarriage.com samlet krefter og underskrifter for å gjeninnføre prop.8 (forbud). De har så langt samlet inn 18 millioner dollar, mens tilhengerne kun kan drive kampanje for 12,4 millioner dollar. Her kommer heltene inn.

I forrige uke offentliggjorde Mr. Pitt at han donerer 100 000 dollar til saka. Denne uka fulgte filmregissør Spielberg opp med samme sum. Begge følger opp givergleden fra prominente politikere som guvernør Schwarzenegger og presidentkandidat Obama. Da Californias høyesterett gjorde det tillatt å gifte seg med samme kjønn i staten, bestemte de samtidig at saken endelig skal avgjøres i en folkeavstemning i november. Det er derfor forventet at amerikanere fra hele USA vil trekke vestover den neste måneden, for å gifte seg på legitimt vis. Den mest objektive valgkampdekningen finner du her: www.noonprop8.com/home

Klikk her for å lese mer

Magiske historietimer

Rushdie i form, men ikke i storform

Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
I sju år har Salman Rushdie bedrevet research til ”Trollkvinnen fra Firenze”. Det merkes. Bibliografien bakerst i romanen er omfattende. Underveis i fortellingen får du vite alt som trengs om tidsånden i Italia og i India på 1500-tallet, nærmere bestemt i Firenze og ved mogul Akbar den stores hoff i Sikri. Nå er det ikke uvanlig at Rushdie går historisk grundig til verks, men spørsmålet er om han nå ikke har konsentrert seg for mye om lokalkoloritten og for lite om karakterene og handlingen.

Tjener moralen
Den blonde eventyreren Niccolò Vespucci dukker en dag opp ved Akbars hoff og bedyrer at han er sønnen til en forsvunnet mogulsk prinsesse. Akbar mistenker ham for å være en svindler, men lar europeeren berette sine skrøner, som er fortellingen i fortellingen, om Trollkvinnen fra Firenze, hans mor – en guddommelig vakker forføreske med magiske evner. Innsigelsen er at vi aldri kommer under huden på disse skikkelsene, og de gjennomgår ingen fundamentale endringer. De lever ut sine liv med en viss indre friksjon, men oppnår ingen revidert innsikt ved reisens ende. Unntaket er den søkende keiseren, som minner om et menneske av kjøtt, blod og innvoller i langt større grad enn den distanserte, tause og opphøyde prinsessen.

Moralen
Den garvede fortellerkunstneren kompenserer med en panoramaskildring av epoken, nitidig gjengitt i normert Rushdie-prosa; ornamentalsk, sanselig, lekent, ironisk, etc. Budskapet er ikke skjult, det åpenbarer seg: Renessansens Italia framstår som et speilbilde av datidens muslimske imperium, med religiøse, filosofiske og vitenskapelige brytninger side om side med livsbejaelse, frodighet og sensualisme. Akbar, i Rushdies versjon, blir en rollemodell for dagens religiøse grublere. Han er den største herskeren i landets historie fordi han var tolerant, liberal, kunnskapstørst, fantasifull, rettferdig og klok. Rushdie fortsetter å bygge bro mellom øst og vest, men like viktig denne gang: Mellom øst og øst.

Salman Rushdie:
Trollkvinnen fra Firenze
Aschehoug
Oversatt av Kari Risvik

Klikk her for å lese mer

En ny kald krig?

Høyaktuelt om Russlands ekspansjonistiske planer i Europa.

Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
Det er ikke lett å forholde seg til Russland for tiden. Det var på en måte lettere før 1991. Vestlige konspirasjonsteorier viste seg ofte ikke å være konspirasjoner. Det sovjetiske regimet var troendes til alt, men opptrådte likevel nokså forutsigbart, ut fra stormaktsambisjoner og ett sett ideologiske prinsipper. Til slutt raknet byggverket, pill råttent som det var. 1990-tallet ble preget av markedsliberalistisk frislipp, mafiaopptur og årevis med politisk vanstyre. Russland trengte atter en sterk mann. Så, i 1999, kom Putin inn fra KGB-kulda forkledd som reddende engel.

Nytt diktatur?
På mange måter fikk han landet på rett kjøl, i hvert fall økonomisk, men samtidig begynte kritiske røster å melde seg: Hvor har det blitt av demokratiet? Ytringsfriheten? Menneskerettighetene? Konspirasjonsteoriene begynte å florere igjen. Den avdøde journalisten Anna Politkovskaja (1958-2006) var tidlig ute med å fastlå at Putin-regimet var i ferd med å utvikle diktatoriske tendenser av den klassiske, sovjetiske typen. I den ferske boka ”Den nye kalde krigen” går den britiske Economist-korrespondenten Edward Lucas like langt. Og han går lenger. Hovedpåstanden er at vi står overfor en ny kald krig, med Russland på den ene siden og Vesten på den andre. Here we go again. Og vi som ikke er ferdig med annen verdenskrig engang.

Vi taper
Edward Lucas går lengre enn lengst: Ikke bare står vi overfor en ny kald krig med Russland, men vi er i ferd med å tape den. Maktkampen er for lengst vunnet på hjemmebane. Opposisjonen er kneblet, systemet er lojalt og de største energiforetakene er igjen på statens hender. Dermed kan Kreml rette blikket utover. Okkupasjonen av Georgia er bare begynnelsen, skal vi tro Lucas, som også spår at landet etter hvert vil gå etter de baltiske statene. De vesteuropeiske regjeringene vil ikke blande seg inn, for de – spesielt Tyskland og Frankrike – har gjort seg avhengig av russisk gassleveranse fra Gazprom og andre statlige selskaper. 40 prosent av tyskernes gassimport kommer fra Russland. For Tsjekkia er tallet 75, for Hellas 84, for Finland 100. Hele 60 prosent av Europas gassforbruk er importert utenfra, cirka halvparten fra Russland. I en sådan økonomisk knipe – hvem bryr seg da egentlig om Georgia og menneskerettigheter og anstendighet og sånt?

Selvoppfyllende
”Den nye kalde krigen” er foruroligende, nesten skummel. Men det er mulig den bør fortæres med en klype salt. Lucas er mest troverdig i de deskriptive delene, der han beskriver med harde fakta utviklingstrekkene i Russland under Putin. Mot slutten blir han mer normativ. Lucas oppfordrer Vesten til å ta til motmæle og starte den ideologiske opprustningen. Før det er for seint, som han skriver: ”Vårt system er ikke perfekt, men det er bedre. Det er renere, mer rettferdig, snillere og mer tolerant enn Russlands autoritære, nepotistiske kapitalisme. Det er selvkritisk”. Nokså pompøst, men den siste påstanden er i hvert fall korrekt. Og denne kritikken bør utøves mot vestlige journalister som hevder at kriger er på vei. Den først kalde krigen begynte med et postulat om en ny ideologisk krig og det har vært mange på 1990-tallet som har sett en ny variant i konfrontasjonen med islam. Alle disse påstandene er profetier, som lengter etter å bli selvoppfyllende. Edward Lucas vil gjerne få rett. Men det ønsker ikke vi andre.

Edward Lucas:
Den nye kalde krigen. Kremls grep om Russland og Vesten
Gyldendal
Oversatt av Nadia Vik

Klikk her for å lese mer

Fordommer og vitenskap

Elskere av klassisk musikk og heavy metal-fans er som to dråper vann.

Stian Bromark, Dagbladet
Nå har endelig vitenskapen bekreftet det vi har hatt en mistanke om siden Gud oppfant seljefløyta: Dine musikkpreferanser avslører din personlighet. Det er psykologer ved Heriot Watt University i Edinburgh (Skottland) som har gjort disse banebrytende funnene. De ba 36 000 mennesker rundt omkring i verden beskrive sin personlighet og deretter sette opp en liste med sine foretrukne Ipod-spor. Forskerne ble ikke sjokkerte da resultatene begynte å tikke inn:

Folk som nynner til indiepop er ulykkelige og umotiverte latsabber med et lavt selvbilde, men de betrakter seg likevel som kreative mennesker. Hiphopelskere er vågale, sosiale og har et enormt ego. Dansemusikkfrelste er like sosiale, men er mindre sympatiske og mer selvsentrerte. Noen har altså fylt ut skjemaet med ord som ”jeg er usympatisk og liker Ole Ivars”. Det er i det hele tatt en påfallende svakhet ved denne vitenskapelige framgangsmåten. Forskerne bør ikke spørre en mann hva han mener om seg selv. De bør spørre kona.

Det mest overraskende funnet i undersøkelsen, er at mennesker som forguder Mozart er prikk like dem som forguder Iron Maiden. Dette må provosere operaentusiast Per-Kristian Foss. Han er egentlig bare en forvokst versjon av landets unge, svartkledde heavy metal-diggere. Begge musikksjangerne appellerer til mennesker som liker det grandiose. ”Hvis man ser bort fra aldersforskjellen, er det i grunnen samme person”, sier Adrian North til avisa The Independent. Psykologiprofessoren føyer til: ”Mange heavy metal-fans liker for eksempel Wagner, siden det er stort og høylydt. Du finner innslag av teater i både heavy metal og i klassisk musikk, og jeg mistenker at det nettopp er derfor de setter på en skive”.

Forskerne mener deres funn er med på å bekrefte andre forestillinger vi har om kombinasjonen mennesker/musikk. Hvorfor kommer vidt forskjellige mennesker plutselig godt overens når det viser seg at musikkpreferansene er like? Jo, fordi de i utgangspunktet ikke var så forskjellige likevel. Og hvorfor kan tilsynelatende forstandige mennesker bryte ut i bannskap og utskjelling når en konkret artist blir rakket ned på rundt bordet? Det er fordi kritikk av musikk er kritikk av mennesker, mener psykologene.
Hvem trenger fordommer når vi har vitenskapen?

Klikk her for å lese mer

Bagdad-blues

Fra et kaotisk og nedtrykt Irak oppstår suveren reportasjekunst.

Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
Bøker fra NRK-korrespondenter er ofte traurige greier: 200 sider springende oppsummering av fire års tjenestetid, der oppskriften er en kvasiobjektiv analyse av et lands utvikling eller en konflikt, basert på utenlandske tidsskrifter, ispedd noen småeksotiske anekdoter, gode turisttips og syting over at nordmenn flest ikke bryr seg døyten om hva de driver med, skrevet i et språk som har mer til felles med skolestilen enn reportasjen. Spørsmålet er om dette er en generasjonsgreie, for det skal godt gjøres å knytte ordet traurig til Sigurd Falkenberg Mikkelsens ”Siste stopp Bagdad”.

Mørket
Sigurd Falkenberg Mikkelsen (f.1975) har fulgt Irak-konflikten for NRK siden den amerikanske invasjonen. Likevel er ikke dette tv-reportasjer i bokform. Mikkelsen er mer opptatt av det som skjer før og etter at kameralampa er på. Møter med mennesker i utsatte situasjoner fører ham på sporet av innsiktsfulle analyser av landets utvikling de siste årene. Han drister seg til å oppsummere USAs feiltrinn i ett ord: Elektrisitet. Amerikanerne brakte med seg stridsvogner til Irak som om de var håndbagasje, men generatorer til å lyse og varme opp landet var det åpenbart vanskelig å få gjennom tollen. Strømløse måneder og år fører gradvis irakeren inn i fortvilelse, desperasjon, pessimisme, rådvillhet og andre lite konstruktive følelser, som igjen kanaliseres inn i skytevåpen og hjemmesnekrede eksplosiver.

Objektiv?
Ingen skal beskylde denne NRK-korrespondenten for å være upartisk. Han går bak vårt ensidige nyhetsbilde og nyanserer bildet av irakerne, men han forsterker våre forestillinger om de naive og farlige amerikanerne, som lever avsondret fra elendigheten i sin grønne boble og er mest opptatt av Anna Nicole Smiths død og osten på McDonalds-burgeren. Mikkelsen liker ikke krig, minst av alt denne her, men han prøver å ta den alvorlig, noe som får ham til å konkludere: ”Når historien skal skrives, vil det stå at her, i Bagdad, endte det amerikanske eventyret”. Mikkelsen vil nok fortsatt, som andre i NRKs nyhetssystem, forsøke å rapportere objektivt fra Irak-konflikten, men hvis du lurer på hva han egentlig mener, les ”Siste stopp Bagdad”: ”Det gikk galt idet det ble en okkupasjon, og en okkupasjon hadde det vært fra starten av”. Mikkelsen var, er og vil forbli mot.

Nyjournalistikk
Dette kan høres ut som en innvending, men det er det motsatte. Objektivitet, selv i NRK, burde være en antikvert illusjon, noe Mikkelsen har tatt konsekvensen av. Boka er ikke bare meningsmettet og vinklet, men utformet på litterært unorskt vis, med en sterkt tilstedeværende forteller som bruker hele språkregistret for å sette ord på sin egen journalistiske og menneskelige utilstrekkelighet. Nyjournalistikken, oppfunnet i USA på 1960-tallet, har endelig nådd staben i statskanalen. Som i dette utsnittet fra Mikkelsens ekskursjon ut av Irak og inn i en annen Midtøsten-konflikt (Israel-Libanon): ”første stopp: sykehuset i netanyah. fullt av sårede fra hizbollahs rakettangrep. en mann hadde fått en splint i nesen og kjørt av veien. toppmoderne sykehus i bunker. sykepleieren er stolt. født i usa, men bodde i finnmark før hun kom hit. usa, finnmark, netanyah, usa, finnmark, netanyah. mannen er lege.”

Overskridelser
Sigurd Falkenberg Mikkelsen møter og beskriver Irak med et eksistensielt alvor. Fraværet av stor bokstav er ikke bare latskap og fjas med setningskonstruksjoner, men en måte å gripe en kaotisk virkelighet på. ”Siste stopp Bagdad” overskrider sine sjangerkonvensjoner. Noen tekster er skrevet i kursiv, der forfatteren sitter over et kart han ikke får tilpasset terrenget, andre tekster er mer poetisk og abstrakte, små øyeblikksbilder av for eksempel en flylanding. Denne eksperimenteringsviljen, og det heldige resultatet, fører Mikkelsen rett opp i toppsjiktet blant norske reportasjejournalister. Han har hentet mer inspirasjon fra journalister som Ryszard Kapuscinski og Åsne Seierstad enn fra sine kolleger på Marienlyst. Derfor vil den trolig stå seg, som kvalitetslitteratur, også etter at amerikanerne har forlatt Bagdad.

Sigurd Falkenberg Mikkelsen:
”Siste stopp Bagdad”
Cappelen

Klikk her for å lese mer

Vikinger og krim

Vi vikinger er fortsatt blodtørstige, mener britisk politiker.

Stian Bromark, Dagbladet
Man skulle tro at en konservativ parlamentariker har noe å alvorlig å melde offentligheten når han først åpner munnen. Slik er det ikke alltid. Michael Gove er en politiker med en uortodoks bakgrunn. Han har tidligere vært journalist, redaktør og bokmedarbeider i diverse aviser og magasiner, og har flere ganger stått fram som en svoren fan av krigsspill. Det siste er trolig årsaken til at han mandag, i sin spalte i The Times, trakk sammenligningen mellom nordboernes interesse for kriminallitteratur og det faktum at vi alle stammer fra Hårek.

Denne erkjennelsen kom han til etter et besøk i Stockholm nylig. Gove har en idé om at en bokhandlers utvalg og prioriteringer sier noe om en nasjons sjel. Derfor ble han overrasket over hvor stemoderlig svenske klassikerforfattere som August Strindberg ble behandlet og han så ingen vilje til å prioritere moderne, såkalt seriøs skjønnlitteratur. Derimot finner han velplasserte hyller etter hyller med Agatha Christie, samt et utall svenske eksportvarer som Henning Mankell, Sjöwall/Wahlöö og Stieg Larsson. Det er skjellig grunn til å mistenke at Gove ikke ville funnet færre blodige permer dersom han besøkte en norsk bokhandel. Det bør nevnes at Gove også betrakter britene som vikinger (kopier!), og ergo forstår vi bedre hvorfor det kommer så mye snobbete engelsk ut av tv-høyttalerne rundt påsketider.

Denne sære interessen for mord og mysterier blir tydeligere dersom man sammenligner Norden/Storbritannia med andre land, som Gove gjør: Italienerne liker intellektuell lekenhet i fiksjonsform (Umberto Eco), franskmennene tenner på kulturpessimistiske essays med innslag av masse knulling (Michel Houellebecq!), ungarerne foretrekker aristokratisk nostalgi (Sandor Marai), mens latinamerikanerne elsker magiskrealistiske romaner om diktatorer (alle sammen, ifølge Gove). Slik lyder i hvert fall mytene, og de skal man stole blindt på. Vi liker krim fordi vi innerst inne fortsatt er barbariske vikinger.
Konservative Michael Gove dro forøvrig til Stockholm for å studere det svenske, sosialdemokratiske skolevesenet. Også det ønsker de nå å kopiere,
ifølge helgas The Daily Telegraph.

Klikk her for å lese mer

Søppellandet

Vi blir rikere. Vi kjøper mer. Vi kaster mer. Men hvor blir alt søppelet av?

Av Stian Bromark, Dagbladet
Det fleste har vel opplevd det, i hvert fall hvis de bor i tettbebygde strøk, gjerne i en by, kanskje til og med i en blokk eller i et rekkehusområde: En gang i blant, ofte i forbindelse med helligdager, renner det over. Lokket går ikke igjen. Rimi-posene tyter ut. Kråkene og rottene går til angrep og sprer illeluktende melkekartonger, istykkerrevne kaffefiltre og pent brukte bleier utover bakken. Æsj, tenker vi, og sender en oppgitt tanke til renholdsverket: Hvorfor kan de ikke sette opp større dunker, flere dunker eller kjøre større søppelbiler oftere hele tiden?

Slik har det blitt. Vi forventer at noen tar seg av alt avfallet vårt. Det er ikke vår jobb, det er kommunens. Vårt renslighetsbehov har økt i takt med velstandsfesten de siste femti årene, og dermed har vi kommet til å avsky lukten av våre egne restprodukter, enten disse befinner seg i søppelkassa eller i toalettskåla. Våre oldeforeldre, som gjerne ikke bodde i byen, visste å verdsette potetskrell og god dritt (gjødsel og jord). Siden de ikke hadde flatskjerm og Ipod på den tiden, er det få som ønsker seg tilbake til gamle dager. Men vi har et voksende problem. Vi resirkulerer Aftenposten og Faustino-flasker, men kvaliteten forringes for hver gang. Vi kjøper oss en ny Nokia og leverer inn den gamle til Telebutikken, og tenker at alt er i skjønneste orden. Ja? Norge er arealstort og det bor knapt mennesker her, likevel er det tydeligvis for lite. For hvorfor havner vårt skrot i Afrika?

Mattias Hagberg er en ganske vanlig middelklassesmåbarnsfar, bosatt i en treromsleilighet i Göteborg. En dag bestemmer han seg for å slutte å gå ut med søpla. I begynnelsen lar han det hope seg opp i skapet under vasken. Men lukta blir for ille etter bare tre dager. Derfor bestemmer han seg for å flytte søppelposene ned i blokkjelleren. Fire søppelposer får plass i en større svart søppelsekk. Etter åtte dager er ikke lukta der heller til å holde ut. Forråtnelsen har startet. Hva tenker naboene? Han skynder seg å fullføre eksperimentet. En badevekt og et målebånd blir kjøpt inn. Den første svarte søppelsekken veier tolv kilo, den andre ti, den tredje ni. 31 kilo søppel på åtte dager. Familien ligger ikke så langt unna gjennomsnittet. I Sverige kaster hver innbygger mellom 400 og 500 kilo i året. Til sammen blir det fire millioner tonn søppel i året. I Norge bor det halvparten så mange mennesker, så det magiske tallet er to millioner tonn. Hvor blir alt av?
Hagberg bærer posene fra kjelleren og ut til søppelrommet, tar ut én og én pose, slenger dem oppi, rygger av kvalme og flykter derfra.

Hvorfor i huleste vil han nesen sin så vondt? ”Utgangspunktet er en gryende følelse av ubehag overfor alt søppelet vi kaster. En begynnende uro. En voksende utsikkerhet”. Slik formulerer han det i boka ”Skräp”, som nylig har utkommet i Sverige. Mattias Hagberg er journalist og forfatter. Det er hans plikt, eller profesjonelle nysgjerrighet, som driver ham i jakten på søppelets videre vei etter at det har forlatt hans synskrets. Han tilbringer en dag sammen med søppelkjørerne, han oppsøker rense- og resirkuleringsanlegg og han finner ut hvor det blir av alt vårt elektroniske avfall. Det siste er, for å si det forsiktig, en voksende næring. En voksende og lukrativ næring. Vi handler pc-er og mp3-spillere og tynne tv-skjermer og minnepinner og alarmer og dvd-spillere og eksterne harddisker og trådløse telefoner, etc, som om det var godteri. Vi elsker små og store duppedingser. Vi har råd til å kjøpe dem. Ofte. Da må fjorårets modell ut av huset. Hagberg oppsøker de som tar seg av den slags. De flirer i SUV-en hele veien til minibanken. Det spås at om noen år vil denne avfallsindustrien betale deg penger for å få lov til å ta seg av den utdaterte elektronikken.

De som har sett et par episoder av den amerikanske tv-serien Sopranos, vet at søppel ikke nødvendigvis alltid bare er søppel. Hagbergs jakt på søppelets endestasjon, fører ham til Afrika, nærmere bestemt til storbyen Accra i Ghana. Mye av det elektroniske avfallet som føres ut av Norden, havner på legale hender i Kina og India. Det andre havner på det illegale markedet, og da gjerne langt unna. Vest-Afrika er en dumpingplass for vårt søppel, og der driver de ikke med gjenvinning. En tikkende miljøbombe. For å forsørge familien, tvinges barn til å kjøpe gammel elektronikk fra havna, som de igjen brenner for å få ut kobber, som igjen kan selges videre til sluinger. Problemet er også at disse ungene dag ut og dag inn puster inn gift. Mattias Hagberg tusler rundt blant bål og elektronisk avfall, og ser blant annet ”datorer från en skola i Norge…” Det avtegner seg et mønster. Nesten alle de avdankede pc-ene, kassettspillerne og mobiltelefonene er fra USA og Europa. Hvordan de har havnet i Accra, er det ingen som kan eller vil svare på. Men de skal ikke være der, det vet alle.

Mattias Hagbergs ”Skräp” er en liten diamant av en bok. Det føyer seg inn i en rekke av nyere utgivelser som tar temperaturen på verden, uten å henfalle til miljømoralisme, dommedagsprofetier eller lengsel tilbake til en verden uten McDonalds. Amerikaneren Alan Weismans bestselger ”Verden uten oss” utkommer på norsk denne høsten, og handler ganske enkelt om hvordan verden vil fortone seg dersom menneskearten plutselig en dag forsvinner fra jordens overflate. En fiffig idé, men likevel et seriøst bidrag til miljødebatten. Journalist Bjørn Gabrielsens ”Veien ut” (2006) er også en slik bok. Gabrielsen tilbringer ett år i skogen uten moderne komfort og hjelpemidler, og gjør seg noen syrlige refleksjoner omkring det norske forbrukersamfunnet.

Alle disse bøkene kan leses som skarp samfunnskritikk, men de er godt innpakket i humor, selvironi og leken eksperimentering. I motsetning til de mest svartsynte pessimistene innen miljørørsla, ber verken Hagberg, Weisman eller Gabrielsen leseren om å legge om livsstilen radikalt og umiddelbart. Hagberg siterer en forsker som tar til orde for en målbevisst, men gradvis omlegging av kursen. Bare noen få grader, for å holde på skipsmetaforen. I begynnelsen blir kursendringen liten, men på lengre sikt er denne omleggingen avgjørende for om vi havner i Amerika eller i Asia. Underveis kan vi svippe innom Afrika, rote litt på dynga og ta med oss noen av duppedingsene videre, så ikke småungene får tak i dem. Miljøjournalist Mike Anane, som Hagberg har intervjuet, har funnet datamaskiner fra amerikanske miljømyndigheter på skrothaugene i Accra. Det ligner på skjebnens ironi, men det er faktisk en spytteklyse.
Stian Bromark er journalist og forfatter

Notis I: Eksport av skrot
Hundrevis av tonn elektronisk avfall ankommer havnene i Ghana og Nigeria hver måned.
Men bare rundt 25 prosent av utstyret fungerer, ifølge Norwatch. Den danske søsterorganisasjonen Danwatch besøkte landene i begynnelsen av året, og har laget en dokumentar om de gigantiske haugene med elektroniske rester. Europa produserer 8, 7 millioner tonn elektronisk avfall årlig, kun en fjerdedel blir resirkulert. Mye av de resterende 6, 6 millioner tonnene med avfall havner i fattige land. Basel-konvensjon forbyr eksport av dette giftige avfallet fra OECD-landene til land i sør, skriver Norwatch.no.


Notis II: Noe er råttent i…Søppelbergene vokser dramatisk i Norge.
På de siste ti årene har hver nordmann økt sin søppelmengde mer over 30 prosent, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå, noe som omtrent tilsvarer den økonomiske veksten i samme periode. Det er spesielt avfall fra privathusholdningene som vokser enormt. Hver innbygger produserte 429 kilo søppel i 2006, noe som var en økning på 15 kilo fra året før, og nær dobbelt så mye som i 1992. Folk på Sør- og Østlandet leder an, med 500 kilo hver. Totalt, hvis man inkluderer industrien, produserer kongeriket Norge 9, 6 millioner tonn søppel årlig.

Klikk her for å lese mer

Bjørn Westlie: "Fars krig"

Dette må være den beste boka om frontkjemperne som er skrevet på norsk.

Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
Du merker det raskt: Denne boka kunne ingen andre skrevet. Forfatteren kan være debutant eller han/hun kan ha skrevet et dusin bøker før. Men så kommer endelig boka de var meislet til å skrive, en fortelling som overskrider spenningsfeltet mellom private og universelle dilemmaer. En bok de muligens har utsatt, fordi temaet er tabubelagt, for følelsesbetont eller fordi historien ennå ikke er ferdig levd. ”Fars krig” av den erfarne DN-journalisten og forfatteren Bjørn Westlie er en slik utgivelse.

Bruddet
Bjørn Westlies far var nazist og frontkjemper. Petter Westlie deltok i tyskernes angrep på Sovjetunionen, og bivånet, og kanskje deltok, i grusomme massemord på jødene i Ukraina. Han fikk frostskader på beina og ble nesten drept flere ganger. Etter krigen og landssvikerdommen tviholdt han fortsatt på at det var riktig å gå i fiendens tjeneste. Han giftet seg med Agnes, som var en nær venn av Ruth Maier, en jødisk flyktning som oppholdt seg i Norge inntil hun ble deportert og drept i 1942. Hennes dagbøker utkom på norsk høsten 2007. I 1949 fikk ekteparet sønnen Bjørn, som aldri får noe nært forhold til den innesluttede faren. Bjørn Westlie blir seinere venstreradikaler og kommer i opposisjon til faren. Petter Westlie isolerer seg og utvikler ekstreme rasistiske synspunkter. Faren representerer alt sønnen hater, og omvendt. I 1992 inntreffer bruddet.

Forsoning?
Etter bruddet begynner faren å snakke inn på kassetter, som han sender sønnen i håp om at han vil forstå hans drivkraft. Det tar mange år før Bjørn Westlie lytter til dem. Når faren seinere flytter ut av byen, får sønnen i tillegg tilgang til pappesker med avisutklipp, der faren blant annet har tegnet kors på samfunnsaktører han oppfatter som svikere i kampen mot innvandrere. Bjørn har arvet et ukrainsk skrin av moren. Det tar lang tid før han utforsker det. Oppi er det noen bilder, blant annet av Ruth Maier. Gradvis gjenopptas kontakten mellom far og sønn, og de tilbringer mye tid med å snakke om farens oppvekst på Raufoss, krigsopplevelsene, om synd, anger, skyld og svik. Det blir mange hvorfor, hvorfor, hvorfor? Faren forstår ikke lenger hva det var som drev ham. Og han har dårlig samvittighet for dette med jødene. Mye husker han ikke lenger.

Arven
Bjørn Westlie spinner elegant de ulike fortellerlagene sammen. For eksempel skjer det nesten umerkelig at fortellerstemmen går fra å skrive ”Petter” til ”far” og ”jeg”. Det inntreffer først på side 168, idet beretningen har kommet fram til 1949. ”Fars krig” er fortellingen om farens ulike kamper (mot russere, ukrainere, jøder, nordmenn, tyskere, innvandrere, og seg selv) men det er like mye en fortelling om sønnens behov for å forstå farens motiver. Journalisten reiser blant annet til Ukraina for å komme til bunns i om faren faktisk deltok i massakrene av jødene. Og journalisten reiser innover. Han graver for å finne ut hvor mye Petter det er i ham selv. Bjørn Westlie ble politisk radikal og meldte seg inn i AKP. Hvorfor ble de begge tiltrukket av altoppslukende og uforsonlige ideologier?

Utfordrende
Alt smelter sammen til en politisk, historisk, personlig, universell og eksistensiell lesebombe. Det er usentimental nerve i hver setning. ”Fars krig” er litterær reportasjeskriving på sitt sterkeste. På det reflekterende nivået er den også utfordrende. Det oppstår konstruktive sammenstøt mellom sønnens spørsmål og farens blanding av bombastiske og unnvikende svar. Er pakistanere i dagens Norge vår tids jøder, spør Bjørn Westlie. Faren svarer at han forstår spørsmålet. Og at han vet hva sønnen helst vil høre. Men han kan ikke svare, fordi han ikke er den samme i dag som da. Boka er ikke fordømmende, som man kunne forvente. Snarere retter Bjørn Westlie ofte pekefingeren mot seg selv. Han er dessuten usikker på hvilke lærdommer man kan trekke ut av denne historien. Foruten kanskje dette: ”Det som likevel står klart for meg, er at denne historien er summen av alt som ikke skulle ha skjedd. For den som underkaster seg et politisk prosjekt i den tro at det er det største og viktigste av alt, taper ikke bare seg selv, men kan også miste alt og alle”.
Hvem trenger lærdom når man kan få innsikt.

Bjørn Westlie:
Fars krig
Aschehoug

Klikk her for å lese mer

Thons janusansikt

Heltedyrker eller myteknuser? Askeladd eller rev? Sant eller usant?

Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
Det skulle ikke være mulig å skrive to så vidt forskjellige portretter av samme mann. Forsker og journalist Dag Ellingsen avkler myten om Olav Thons Askeladden-reise fra fattige kår i Hallingdal via pelshandel til eiendomsimperium i Oslo. Boka heter ”Reven”, og Thon er avbildet på forsiden med et småsleipt glis. Sambygding og Høyre-politiker Hallgrim Berg kaller eventyret om Olav Thon tidenes Askeladden-historie og vi kan lese: ”Olav Thon er lur, men han er ingen rev”. På forsiden ser vi en lun, litt bestefaraktig Thon i en rød, utslitt strikkelue.

Kritikeren møter nesegrusen
Det er ganske unikt og uhyre festlig for oss boklesere. Begge bøkene utkommer samtidig og det virker nesten som om Hallgrim Bergs bok er skrevet for å imøtegå Dag Ellingsens. I Bergs versjon, som er den autoriserte, slenges det dritt til Ellingsen flere ganger og det nevnes eksplisitt at han skriver på en kritisk bok om Thon. I 1988 jobbet Ellingsen i Økonomisk Rapport og skrev en sak om forsikring og branner i Thons eiendommer. Thon forsvarer seg nå på nytt mot beskyldningene. Han får hjelp av Berg som skriver at Ellingsen har ”begått usann ærekrenking”. Ellingsen, som har skrevet den uautoriserte biografien om Olav Thon, forsvarer bladets 1988-oppslag i ”Reven”. Ellingsens utgangspunkt er å rive ned det idylliserte selvbildet Thon har skapt av seg selv. Hallgrim Berg er åpenbart nesegrus i sin beundring for milliardæren og gjør sitt beste for å bygge mytene opp til uante fjellhøyder. 100 kroner til den som finner ett kritisk spørsmål.

Uenige om alt
Når det gjelder konkrete hendelsesforløp, er bøkene like forskjellige som dag og natt, katt og mus, Thon og Thon. Dag Ellingsen vier mye plass til Thons aktiviteter under og etter annen verdenskrig. Ellingsen antyder at Thon slo seg opp ved å drive usolidarisk pelshandel ved siden av det regulære markedet og at suksessen skyldtes utstrakt business med tyskerne. Berg skriver at Thon var upopulær blant tyskerne, fordi han omgikk deres forskrifter. Ellingsen utbroderer tollersaken fra 1956, da Thon ble dømt for bestikkelse, skatteunndragelse og medvirkning til grovt utroskap. Thon handlet bevisst, ifølge Ellingsen. Thon kaller det ”en bedrøvelig tollsak” og Berg føyer til for egen regning: ”Saken er eit godt døme på at offentlege reglar må vere klare og konsise”. Slike divergerende versjoner kryr det av. Hallgrim Berg skriver at Thon til dags dato aldri har ”vore i ein krangel eller hatt rettssak på grunn av ein eigedomshandel”. Ellingsen ramser opp sak etter sak.

En minus en er null
Hallgrim Berg bygger opp et ikon, Dag Ellingsen river det ned. Når det gjelder de kontroversielle sakene, så kommer partene sikkert til å fortsette krangelen til livets ende, men det er liten tvil om at Ellingsen har gjort et grundigere kildearbeid enn Berg. Og Ellingsen har rett i at det er en skrikende kontrast mellom Thons offentlige image og hans forretningsvirksomhet. Thon liker å framstå som miljøets mann. ”I min nåværende og og [sic!] fremtidige stiftelser vil jeg prioritere formål som kan lede til et sunnere samfunn”, sier Thon. Hvis det er noen som gjennom 40 år har forsøplet dette landet med heslig arkitektur, gigantiske parkeringsplasser foran gigantiske kjøpesentre og introdusert billige engangsklær og smellfeit fast food, så er det Olav Thon. Hvem vil oppsøke Thon-sponsede fjellhytter når de kan tilbringe hele livet i Nordens største kjøpesenter i Sandvika?

Dissidenten versus hoffpoeten
Dag Ellingsens bok er researchtung og velskrevet, men er et nokså ensidig kampskrift. Hallgrim Bergs bok er full av klisjeer og skrivefeil. Og den er hinsides ensidig. Berg har fordampet som selvstendig, kritisk subjekt. Hadde Norge vært et diktatur og Olav Thon enehersker, ville Dag Ellingsen blitt bura inne på livstid, mens Hallgrim Berg ville fått et palass i påskjønnelse for sine hoffskriblerier. Kjøp begge, riv ut sidene og lim dem sammen igjen til én bok. Da begynner det å ligne på en biografi.


Dag Ellingsen:
Olav Thon og hans metoder
Spartacus

Hallgrim Berg:
Olav Thon. Milliardær i anorakk
Kagge

Klikk her for å lese mer

Fanget av fortiden

Historien delte Kypros. Kan den også samle øya igjen?

Av Stian Bromark, Ny Tid
I skrivende stund tikker gladmeldinger ut fra nyhetsbyråene. Dette er den beste sjansen siden 1974, sier noen. Andre tyr til årstallet 2004, da FNs generalsekretær la hele sin pondus på forhandlingsbordet. Forventningene er betydelige. Hvis Dimitris Christofias og Mehmet Ali Talat ikke greier å gjenskape fred og kjærlighet på Afrodites øy, hvem skal da få det til?

Kypros-president Dimitris Christofias gikk til valg i februar på at han skulle starte opp samtalene igjen. Mehmet Ali Talat, den tyrkiskkypriotiske lederen i nord, har flere ganger uttrykt ønske om forsoning. De er gamle, venstreradikale partifeller. Venstresiden på Kypros har tradisjonelt vært langt mer ivrig på å kutte båndene til Hellas og Tyrkia enn høyresiden. Og som Christopher Hitchens dokumenterer i ”Hostage to History. Cyprus from the Ottomans to Kissinger” (1984), skyldes de fleste av kypriotenes problemer utenlandsk innblanding, spesielt fra USA, Storbritannia, Hellas og Tyrkia.

Det internasjonale samfunnets søkelys har blitt trukket fram som en årsak til at den såkalte Annan-planen ble forkastet i 2004 (66 prosent av tyrkiskkypriotene stemte for, 76 prosent av greskkypriotene mot.): Kypriotene følte ikke eierskap til prosessen. Nå er det annerledes. Prosessen har blitt drevet fram av øyboerne selv, med Talat og Christofias i spissen.

Mindre kjent er det at Norge har hatt en rolle. Det vil si fredsforskningsinstituttet PRIO, der direktør Stein Tønnesson har vært en entusiastisk pådriver. Kypros-senteret er den eneste faste utestasjonen instituttet har, og siden midt på 1990-tallet har senteret bedrevet dialogarbeid i det stille mellom de to partene. Konkret har PRIO-ansatte sittet i arbeidsgrupper som ble nedsatt for å forberede fredsbestrebelsene. PRIO har også trukket i trådene i arbeidet for å starte et nytt kultur- og dialogsenter i buffersonen, finansiert med norske kroner. I slutten av november arrangerer de en konferanse i Nikosia med overskriften ”One Island, Many Histories.” Bakgrunnen er blant annet et forskningsarbeid senteret har utført hvor skolebøker på hver side ble gjennomgått med den andre sidens perspektiv for øye.

Ikke overraskende ble konklusjonen at bøkene er uhyre nasjonalistiske og fiendtlig innstilt til hele konseptet om samling av den etnisk delte øya. Historien brukes til å legitimere politikken av i dag. Det er ikke tilfeldig at Hitchens åpner sin Kypros-bok med Milan Kundera-sitatet om at menneskets kamp mot makten er hukommelsens kamp mot glemselen. FN kan snakke så varmt de vil om nødvendigheten av å samle øya til ett rike, men de snakker til mennesker som i årevis har blitt fôret med uforsonlig litteratur. For å forandre nåtiden og framtiden, må man forandre historien.

Det er i ferd med å skje, og PRIOs arbeid spiller en vital rolle. Talat beordret at hele pensum skulle byttes ut. Det ble gjort, og tyrkiskkypriotene har fått sitt verdensbilde radikalt forandret i skrift. Greskkypriotenes utdanningsminister var i ferd med å gjøre det samme, men arbeidet har stanset midlertidig opp på grunn av et opphetet debattklima. Forsoningsarbeidet vil ikke gjøre fremskritt før det gjøres historiske innrømmelser på begge sider.

I antologien ”Divided Cyprus (2006), blant annet redigert av tidligere PRIO-forsker Yiannis Papadakis, fortelles det om hvor ødeleggende denne glemselspolitikken har vært for befolkningen på øya. Etter den tyrkiske militære invasjonen i 1974, ble flere hundre tusen mennesker tvangsflyttet til nord eller sør. Mange av disse lengter naturligvis tilbake, til sin landsby, til sitt hus, til sine gamle naboer, men det er en forbudt følelse. Hjemlengsel er blitt betraktet som upatriotisk.
PRIO-direktør Stein Tønnesson håper på positivt utfall av forhandlingene, men ser skjærene i sjøen rundt øya. Christofias forlanger at båndene til Hellas og Tyrkia kuttes helt. Talat, som representerer minoriteten, vil fortsatt ha Tyrkia som garantist. Uansett utfall denne gang: En mer edruelig historieskrivning vil forberede grunnen for gjenforening i framtiden.

Klikk her for å lese mer

Småbarnsterrorisme

Anmeldelse av Hallgeir Opedals "Alltid på ein søndag", i Dagbladet.

Klikk her for å lese mer

Siste skrik

Burde fattige mennesker bli mer motebevisste?

Av Stian Bromark, Dagbladet
August-nummeret av indiske Vogue har tiltrukket seg oppmerksomhet utenfor landets grenser. Motebladet har nemlig viet 16 sider til bilder av vanlige indere i hippe designerklær. Og så er det nå en gang slik at de fleste indere ikke er bortskjemte Bollywood-stjerner. 456 millioner indere lever for under åtte kroner dagen. Vogues modeller er lut fattige.

Hva i huleste gjør de da med klær på kroppen som kunne gitt ungene skolegang og familien næringsrik mat på bordet resten av livet? En unge med Fendi-smekke til 5 000 kroner. En tannløs, barføtt mann med en Burberry-paraply til 10 000 kroner. En kvinne, og resten av familien, på en moped, der blikkfanget er en Hermès Birkin-veske til 50 000 kroner. Siste skrik. I India for tiden tar tusenvis av bønder årlig selvmord på grunn av for store gjeldsbyrder.

Den italienske fotografen Oliviero Toscani skapte for noen år siden furore med sine kontroversielle bilder for Benetton, der hiv-smittede og dødsdømte ble dresset opp i fargerike gevanter. Benetton hyrte ham inn for å skape blest om merket, Toscani ønsket å formidle et budskap – for de hiv-smittede, mot dødsstraff. Indiske Vogue har ikke hatt slike baktanker, skal vi tro redaktøren Priya Tanna: ”Du kan ikke ta mote så seriøst. Vi forsøker ikke å sende et politisk budskap eller å redde verden”, sier hun til New York Times. Vogue, ifølge Tanna, handler om virkeliggjøre motens kraft. Samtidig føyer hun til et noe snodig postulat: ”Mote er ikke lenger de rikes privilegium”.

Bladet har lykkes med å skape blest omkring seg og sitt. Avisspaltist Kanika Gahlaut, som New York Times har intervjuet, kaller motereportasjen for ”vulgær” og ”smakløs”. Hun, og mange andre, reagerer spesielt sterkt på at Vogue ikke en gang har brydd seg om å identifisere sine fattige ”fotomodeller”. De er i rampelyset, men vi får ikke vite deres navn. Det står bare hva veska, smekka og paraplyen heter.
Ufrivillig kan imidlertid Vogue har bidratt til å spre sosial samvittighet til sine lesere og andre som har sett fotografiene gjengitt i vestlige medier: Det er vanskelig å se bildene av de fattige inderne i designerklær til tusenvis av kroner uten å tenke at vi rikinger bruker jommen mye penger på mye rart.
En gulpeklut til 5 000 kroner.

Klikk her for å lese mer

Utroskap og dårskap

Det er kvinnens skyld dersom mannen er utro.

Av Stian Bromark, Dagbladet
Det er noe vi har visst lenge, men samfunnets tabufobi har forhindret oss fra å snakke høyt om det: Når vi menn er utro er det kun fordi det er noe galt med dem, altså representantene for det feilbarlige kjønn. Ut fra samme logikk har flere sindige politikere og advokater allerede utpekt skjørtelengden til syndebukk dersom en voldtekt skulle inntreffe: Når kvinnen gjør noe dumt, er det kvinnens skyld. Dersom mannen gjør noe dumt, er det kvinnens skyld.

Det er den amerikanske psykoterapauten Gary Neuman som har fremmet disse nyskapende teoriene i sin ferske bok, ”The Truth About Cheating: Why Men Stray and What You Can Do to Prevent It”. Neuman var opprinnelig en familierådgiver. Etter at han tok opp forfatteryrket for noen år tilbake, har han blant annet dukket opp som ekspert på Oprah Winfreys show.
Som tilfellet ofte er med radikale nybrottsmenn, har Neuman i det siste fått masse juling, og litt hoderisting. Fornuftige mennesker har stilt seg spørsmålet: Blir vi utsatt for en skitdårlig spøk? Han bedyrer overfor The Guardian at boka er skrevet på ramme alvor: ”Dersom en mann er utro, er det hans kones oppgave å erkjenne at hun må forandre seg”, sier han.
Det er lov å le eller gråte nå.

Ifølge forskeren, gjerne med gåseøyne, spurte han ut 25 000 tro og utro menn før han trakk sine konklusjoner. 90 prosent av mennene som hadde vært på vift erklærte at deres sidesprang skyldtes at de var nokså misfornøyde med ekteskapet. Dette ønsker Neuman at kvinnen skal gjøre noe med, og her følger hans supre råd: Du må alltid tilgi ham. Gi ham sex når han ber om det. Alltid. Skryt av mannen for at han forsørger familien, selv om du tjener mer. Ikke la ham gå ut for ofte på kvelden med venner og kolleger. Og vis interesse for det han måtte ha av hobbyer, selv om det bare er å klø seg i skrittet.

Dessverre eksisterer ikke Dusteforbundet lenger, så ordet overlates til Neumans forfatterkollega og psykolog Susan Quilliam: ”Dette er en avskyelig bok”, sier hun til The Guardian, og føyer til: ”Den legger opp til at kvinnen skal bedrive hundetrening med mannen istedenfor å være i et ærlig, velfungerende og voksent forhold med ham”.
Til slutt en viktig ikke-ironisk advarsel til mannen: Ikke gi denne boka til din kone på bryllupsdagen. I så fall blir det din siste.

Klikk her for å lese mer