Romaner og dataspill

Barnebøker er ikke noe for barn.

Stian Bromark, Dagbladet
Barn kommer til å slutte å lese tradisjonelle bøker, ifølge en britisk forståsegpåer. Uttalelsen kommer oppsiktsvekkende nok fra en mann som kommer til å miste sin jobben hvis han får rett. Direktør Jonathan Douglas ved National Literacy Trust arbeider for å øke leselysten blant britiske skolebarn, men har merket at skolebarna synes det er en meningsløs jobb å ha.

Han kan vise til ferske undersøkelser. Når ungene er rundt åtte, leser de 16 bøker i året. Når de har blitt 15, 16 år, er de nede i tre. Det betyr ikke at dagens unger leser mindre enn gårsdagens, men den tradisjonelle litteraturen må se seg slått av spenstigere språkuttrykk, som tegneserier, magasiner, aviser, internettartikler og dataspill. ”Forleggere og bokbransjen må finne opp boka på nytt. De må utgi flere grafiske romaner. Barn er mer visuelt bevisste enn tidligere og bransjen må gjenspeile dette” sier Douglas, ifølge avisa The Independent. En annen undersøkelse viser at 29 prosent av britiske barn ikke betrakter seg som lesere, selv om de gjør akkurat det, leser, i timer, foran pc-en. Å lese betyr å lese bøker, slik de ser det. ”Det viser at vi må utvikle nye strategier for å fremelske lesegleden hos barn i framtiden”, sier Douglas. Én måte å gjøre det på, er å tilby flere klassiske romaner på nett. Illustrert.

Samtidig kan den amerikanske avisa New York Times fortelle at det er en økende trend i USA å koble dataspill til litteratur. PJ Haarsma ville skrive en science fiction-roman for tenåringen, men ante ikke hvordan han skulle beskrive planetsystemet Orbis, der handlingen finner sted. Løsningen ble å lage et dataspill. Spillet utvider romanens univers, men ungene som spiller det får samtidig en sterk oppfordring til å lese romanen, fordi én måte å komme seg videre på, er å besvare spørsmål og svarene finnes mellom de stive permene. Ifølge New York Times er dette kun et av flere eksempler på at skoler, bibliotek, forfattere og forlag har tatt i bruk dataspill for å oppmuntre til leseentusiasme. Rick Riordan, en annen forfatter som har koblet sin litteratur til dataverdenen, mener spillinteresserte og litteraturglade mennesker primært er ute etter samme opplevelse: Begge vil delta i en fascinerende historie og begge ønsker å identifisere seg med en eller flere av karakterene.

Klikk her for å lese mer

Forfatterskap - en motesak

Forlag tvinger forfattere til å gjøre seg dummere enn de egentlig er.

Stian Bromark, Dagbladet
Hvis du snubler over en bok som er utidig raus i sin klisjébruk, som har et forutsigbart A4-plott og som driver rovdrift på cliffhangere, utropstegn og tre år gamle jenter som dør av lungebetennelse, skal du vite at det ikke nødvendigvis er forfatterens skyld. Det kan like gjerne være forleggeren som er den store stygge fordummeren.

Margaret Drabble er av den oppfatning. Hun tilhører elitesjiktet i britisk litteratur. Nokså bokstavlig talt, siden hun kan smykke seg med et par adelstitler. Drabble, som debuterte i 1963, ble født i 1939. Alderen er muligens årsaken til at hun nå våger å tale børskatedralen midt i mot. På et litterært stevnemøte ved Cambridge-universitetet fortalte Drabble at hun følte seg presset av forlaget Penguin til å merkevareombygge sitt forfatterskap. Det betyr vel noe sånt som at hun må bli mer moderne, kul og spretten. Også på håret. Ifølge avisa The Independent skal hun ha sagt: ”Jeg har lenge hatt en litt rar følelse av at forleggerne mine forsøker å fordumme meg, og interessant nok virker det som om det finnes en oppskrift på hvordan det skal være der ute i markedet”. Drabble, som har skrevet 17 romaner og sju sakprosabøker, føler ikke noe sterkt behov for å slenge seg på siste motebølge i en alder av 69 år.

Det kan virke som om Margaret Drabbles uttalelser ikke har noe med romanforfatter Louise Doughtys utspill i samme avis å gjøre, men det er selvbedrag. Doughty sitter i juryen for Booker-prisen, den mest prestisjefylte litterære prisen i Storbritannia, og hun har nå funnet det for godt å skjelle ut sine mannlige kolleger. Hun mener de bevisst ignorerer de beste leseopplevelsene til fordel for de smale, sære og obskure romanene, utelukkende for å imponere sine kolleger. Doughty synes ikke det er noen god idé å ha akademikere i slike juryer, for de har for mye misforstått yrkesstolthet. Hennes utspill kom i forkant av prisutdelingen 14. oktober, men det har ikke rokket ved gleden til årets vinner, den 33 år gamle debutanten Aravind Adiga ( ”Hvit tiger”). Nobelprisens sekretær Horace Engdahls ferske uttalelse om at amerikanere ikke kan skrive kvalitetslitteratur, tyder på at Louise Doughty har et poeng.

Klikk her for å lese mer

Å hate elva Missouri

Radikaleren Sigurd Evensmo døde for 30 år siden. Han kan inspirere venstresiden til å få et mer avslappet forhold til USA.

Av Stian Bromark og Halvor F. Tretvoll, kronikk i Aftenposten
Skal man dømme etter drømmene i Europas valgkampdekning, vil alt bli fryd og gammen bare en demokrat kommer til makten etter åtte år med Bush-vanstyre. Men det er å lure seg selv.

Vårt ambivalente forhold til USA stikker dypere, og er uavhengig av sittende presidenter. Venstresideveteran Johan Galtungs siste bok er et oppgjør med ”NUL” (den norske utenriksledelsen). Forfatteren vil se Norge utenfra, men ender kanskje likevel med å se USA fra et velprøvd norsk perspektiv.
Han mener Norge er americafilia cronica, og nærer selv et kronisk hat til det amerikanske imperiet. Men ikke til USA, understreker han. Og så gir han sitt bud på den norske lesningen av fadervår: ”Fader vår, du som bor i Washington. Helliget vorde dine bomber, skje din globalisering. Komme ditt imperium som i Amerika så også på jorden. Gi oss i dag vår daglige nød. Og vi forlater deg din skyld, selv om du aldri vil forlate dine skyldrene. For verden er din med din allmakt. Til din ære. Til historiens ende.”

I NRK-journalist Joar Hoel Larsen siste bok ”Dead og alive”, blandes myter og realiteter, politikk og populærkultur. Hoel Larsen tar avstand fra det europeiske hat/kjærlighetsforholdet til USA, men slynger samtidig lassoen rundt følgende idé: Amerikas selvbilde som guds forlengede arm er nybyggermentalitet og en nasjonalhistorisk nødvendighet. ”Spranget […] er ikke så langt fra president Andrew Jacksons kamp mot de 'fem siviliserte stammer' i 1832, til vår tids militære tokter rundt Eufrat og Tigris, et av sivilisasjonens arnesteder. Intet er nytt under solen,” skriver han.

Dette er forutsigbar sjargong og logikk på venstresiden. Veien ut finnes kanskje i fortiden: Sigurd Evensmo (1912-1978), forfatteren av etterkrigssuksessen ”Englandsfarere” (1945) og avisa Orienterings første redaktør, var forkjemper for Det tredje standpunkt mellom Øst og Vest og betraktes i dag som en av venstresidens helter. Overraskende for noen kanskje, var hans USA-syn mer nyansert enn det mange av hans åndelige barn og barnebarn gir uttrykk for i dag.
Høsten 1951 drar den kjente NATO-kritikeren på en lengre USA-tur sponset av det amerikanske utenriksdepartementet, for ”å lære amerikansk samfunnsliv og ’the American way of life’ å kjenne på nært hold”. Han forstår kjapt å skille klinten fra hveten. Det skjer i et middagsselskap i Chicago. I begynnelsen er gjestene reserverte, og samtalene går trått. Til slutt tar Evensmo affære og forteller litt om seg selv, siden han tross alt er hedersgjest. Han snakker om Norge, om sosialismen og om bruddet med Arbeiderpartiet. Da bryter isen, og spørsmålene hagler.

Senere får han en forklaring fra verten. Middagsgjestene var universitetsfolk med liberal legning og fryktet at Evensmo, siden han var på en kostbar sponset tur fra selveste State Departement, var en alliert av de amerikanske myndighetene og dermed en mccartyist. De blir gode venner. Amerikanere er ikke farlig. USAs antikommunistiske politikk har mange svakheter og rammer ikke minst, ja kanskje først og fremst, amerikanerne selv.
Reisen går fra Atlanterhavet til Stillehavet. Han besøker byer som San Francisco og Los Angeles og rekker til og med en reise gjennom sørstatene til New Orleans. Tre, fire dager i hver by. 17 stater, 20 byer. ”Jeg møtte en ubegrenset valgfrihet og velvilje overfor grådige ønsker[…]Fra første øyeblikk kom jeg på bølgelengde med noen av dem som skulle assistere meg, og de var gjerne intellektuelle […] Men de sterkeste føderal-nasjonalister jeg møtte, var norsk-amerikanere, og selskapelig samvær med dem kunne røyne på som ingen andre.”

Sigurd Evensmo får den samme følelsen som andre progressive intellektuelle gjennom tidende har fått i møte med USA: Det er veldig dette landet. Så fullt av energi, så ungdommelig, så kontrastfullt, i motsetning til det sedate Europa. I New York får han til og med oppleve direktesendt tv for første gang.
Evensmo blir forvirret. Som han svarer en amerikansk journalist som spør om Evensmos inntrykk av landet etter noen måneder på veien: ”Jeg kunne ha fortalt deg mine inntrykk etter de første tre ukene. Men nå, etter tre måneder, er jeg helt forvirret. Jeg må vente med å felle noen dommer inntil jeg har rukket å tenke meg om”.

Programmet er mer enn fullt. Han får knapt tid til å svelge inntrykkene. Han er der som ”student”, men vel så mye som journalist. Han intervjuer arbeidere og fagforeningsledere, som han mener representerer ”det andre Amerika”, og han setter seg inn i ”neger-problematikken” i både sør og nord.
Vel hjemme igjen, noen dager før juleaften, blir han intervjuet av Arbeiderbladet om sine opplevelser. Da sier han at hans inntrykk ikke har forandret seg stort, men at det er viktig å få dem bekreftet.
Samtidig understreker han at ”Amerika rommer alt, fra det beste til det dårligste”, og det er ingen liten oppdagelse for en USA-kritisk nordmann på 1950-tallet.
Sigurd Evensmo registrerer selv på reisen at det er noe som kan kalles et europeisk ”Amerika-hat”, et hat som får besøkende ensidig til å fokusere på de negative trekkene og glemme de positive. Dette hatet er uavhengig av sittende presidenter. Allerede i første årgang av Orientering, 11. september 1953, skriver han en leder som behandler temaet, fordi avisa har blitt beskyldt for å være et arnested for skribenter som er ”Amerikafiendtlige”. Å være mot Amerika, er som å være mot floden Missouri, mener han:

”Hele tiden kunne vi ha svart at bare svermere hater eller elsker et land eller et folk og at vi ikke er slike svermere. Den som ’hater’ USA, kunne like gjerne bekjenne et innbidt hat til floden Missouri, og den som like enkelt presenterer seg som ’venn av USA’, kunne like gjerne erklære sin uforbeholdne kjærlighet til Rocky Mountains. Og det bør politikerne heller overlate til poetene”.
Dette er kjernen av problemet. Norge er et land som fortsatt består av USA-hatere og venner av USA, gjerne fordelt til venstre og til høyre i det politiske landskapet.

Landet er mektig, ja, men de formene dekningen av valgkampen inntar, minner mest av alt om sykelig besettelse. Etter åtte år med Bush er forventningene til Obama enorme, ikke minst på venstresiden. De vil bli skuffet, som de alltid har blitt det før, og forsterket i troen på at det er hensiktsmessig å være motstander av elva Missouri.

Klikk her for å lese mer

Hauges politiske testament

Biografien om krigshelten, statsråden og juristen Jens Chr. Hauge overgår forventningene. Olav Njølstad har skrevet et ruvende verk om Norges fremste politiske strateg.

Stian Bromark, Dagbladet
Herværende avis har siden slutten av 40-tallet hatt et anstrengt forhold til Jens Chr. Hauge. Likevel fant tidligere kulturredaktør Simen Skjønsberg det riktig å utnevne ham til ”Årets kulturpersonlighet” i 1978, i kraft av at Hauge da var styreformann ved Nationaltheatret. Kulturredaktøren oppdaget også, ved å bla seg bakover i Dagbladets arkiv, at Hauge hadde hatt ”en finger – eller oftere hele hånden – med i svært mye av det viktigste som har skjedd her i landet fra krigsutbruddet i 1940”.

Slik fortsatte det etter 1978. Jens Chr. Hauge etterlot seg ikke ett livsverk, men opptil flere, som Reiulf Steen uttrykte det ved Hauges bortgang 30. oktober 2006. En hånd var knapt nok. Hvis det er riktig at vår identitet er tett knyttet til vår stillingsinstruks, må Hauge ha vært nokså forvirret. Han var juristen som ved en tilfeldighet ble motstandsbevegelsens fremste leder. Han ble tidenes yngste forsvarsminister i Einar Gerhardsens første regjering og fikk senere et kort intermesso som justisminister i 1955. Fra 1952 var planen å trekke seg tilbake til advokatpraksisen, men Hauge kom til å øve innflytelse, gjennom formelle og uformelle kanaler, på Arbeiderpartiets politikk i mange tiår framover, ikke minst som industribygger. Han satt i eller ledet styrene til bedrifter som Kongsberg Våpenfabrikk, Raufoss Ammunisjonsfabrikker, SAS og Statoil, og fungerte i tillegg som juridisk rådgiver for ulike industribedrifter, Arbeiderbladet, OBOS, og så videre. Ikke nok med det: Han utga en diktsamling også.

Imponerende. Men det hører med til historien at mange, ikke minst på den politiske venstresiden, skulle ønsket at Jens Chr. Hauge holdt fingrene fra fatet. Andre, som historikere og journalister, skulle gjerne sett at Hauge var litt mer meddelsom om sin håndsrekning. Han svarte ikke på spørsmål i utrengsmål, i hvert fall ikke om emner han mente offentligheten ikke hadde noe med, som hjemmefrontens likvidasjoner og overvåking av kommunister. Derfor ble det skapt noen voldsomme forventninger da det ble kjent at Hauge i 2003 overleverte alle sine private papirer til Riksarkivet, samt hadde inngått en avtale om at Aschehougs utvalgte forfatter skulle få eksklusiv tilgang til materialet. Resultatet ble over 60 hyllemeter med sprengstoff, og det er altså dette råmaterialet historikeren og Nobelinstituttets forskningssjef Olav Njølstad nå har foredlet om til et på alle måter overdådig reisverk over hans ettermæle. Nær 900 sider, et par hundre av dem fotnoter og register, attpåtil i et større biografiformat enn vanlig. En murstein ser ut som en fyrstikkeske ved siden av.

Olav Njølstad er historiker og romanforfatter. Likevel er ”Jens Chr. Hauge – fullt og helt” ingen litterær biografi, slike som forlagene og deres kunder er så begeistret for. Den er velskrevet og handlingsmettet, bevares, men ingen pageturner. På de første 509 sidene fortelles historien kronologisk, mens resten er tematisk orientert, der intensjonen er at teksten skal ”folde seg ut foran leserens indre øye som en vifte”. Njølstad har – noe vi skal være takknemlige for – hoppet over de ofte pliktløpaktige og psykologiserende kapitlene om barndom og ungdom. Vi kommer rett inn i dramatikken: Den første arrestasjonen i august 1941, da Hauge ble beskyldt for å drive antitysk agitasjon. I løpet av 900 sider skulle det bare mangle om vi ikke ble kjent med mennesket Jens Chr. Hauge, men foruten noen pirrende avsløringer om utroskap og andre jentehistorier, er det primært den offentlige Hauge leseren blir bedre kjent med. Det er ikke småtterier. Njølstad, ved hjelp av Hauge selv og hans rikholdige arkiv, kaster nytt lys over nær sagt alle sentrale norske innenriks- og utenrikspolitiske begivenheter de siste, la oss si, 68 årene. Tidvis flombelysning.

Her er noe for enhver smak. De med sans for pikante detaljer, vil trolig more seg over at den ikke-militaristiske Hauge rett før krigens utbrudd ble erklært stridsudyktig på medisinsk grunnlag (åreknuter) og at han opererte med to sett kvinnelige partnere i overgangen mellom krig og fred. Hauge likte ikke tyskerne, men den senere Israel-støttespilleren var da heller ingen jødevenn. Han syntes det var vanskelig ”å like mange av dem”. For folk på venstresiden vil trolig fortellingen om Norges vei til Nato gi ny innsikt, for det viser seg at Hauge var tilhenger av en nordisk forsvarsløsning mye lenger enn de da antok. De vil nok også fryde seg over at Hauge får utbrettet hele sitt overvåkingsengasjement. Hauge var en fyr som kunne hisse seg opp hvis noen betvilte hans ord, for i de ”kretser jeg lever og arbeider, stoler vi på at det bra folk sier, er sant”, som han skrev i et hissig brev til Dagbladets sjefredaktør i 1994. Men kanskje spesielt i forbindelse med den politiske overvåkingen av kommunister og venstreradikale etter krigen, gjør Hauge seg skyldig i å fortelle usannheter og andre virkelighetsfordreininger.

Jens Chr. Hauges ånd svever over sidene. Slik må det være, tatt i betraktning hvor mye nytt og eksklusivt stoff historikeren har hatt til rådighet. Dette er Hauges ”slik jeg ser det”, hans politiske testament, det siste ord til forsamlingen. Likevel er dette ingen ukritisk hyllest eller glorifisering av en samfunnsstøtte. Olav Njølstad er ikke redd for å si det som det er. Biografien er skrevet i sober og stringent prosa, med innslag av ”Vi skal i dette kapitlet se nærmere på…” , men han er likevel tidvis tøff i sjargongen og sier fra når Hauge viser ”svikt i selvinnsikt”, oppfører seg som en ”mannssjåvinist” eller lar saka komme framfor ungene: ”Brutalt, men sant: Det var Jens Chr. Hauges skjebne at han hadde større omsorg for de sakene som opptok ham, enn de menneskene som sto ham nærmest”. Andre får også høre det. Egil Ulateig, som satte fokus på hjemmefrontens likvidasjoner i boka ”Med rett til å drepe”, får på pukkelen for sine ”grotesk misvisende påstander”.

Gikk verden glipp av Hauge som visegeneralsekretær i Nato fordi han ikke mestret fransk? Blandet hans seg utilbørlig inn i etterforskningen av Bouchikhi-drapet i 1973? Hvor lå Hauges lojalitet da Norge eksporterte tungtvann til Israel? Jens Chr. Hauge har så absolutt hatt et øye med hver finger, selv om han noen ganger har sett gjennom dem, andre ganger har vært vel klåfingret. Og han la sjelden fingrene imellom. Olav Njølstad framstår som beskjeden i forordet når han understreker at undertittelen ikke er myntet på den foreliggende biografien, men på den biografertes innstilling til sine virker. Men det er vanskelig å se at det er mulig å komme stort nærmere. Biografien er et betydelig stykke norgeshistorie. Den er i seg selv et monument. ”Jens Chr. Hauge – fullt og helt” er, nokså sikkert, den mest solide politiske biografien som noensinne er skrevet på norsk.
Stian Bromark er journalist, forfatter og bokanmelder i Dagbladet

Olav Njølstad:
Jens Chr. Hauge – fullt og helt
Aschehoug

Notis I: Gerhardsen eller Renée?
Gikk Jens Chr. Hauge av som justisminister på grunn av en forelskelse?
I oktober 1955, bare ni måneder etter at Hauge tiltrådte som justisminister, valgte han til alles overraskelse å trekke seg fra statsrådsposten. Striden handlet om erstatning for tapt arbeidsinntekt til 183 tidligere NS-statstjenestemenn. Hauge var for, men han fikk Stortinget mot seg, og offentliggjorde deretter sin sorti fra talerstolen. Ifølge biograf Olav Njølstad handlet det også om en damehistorie. Han var nyforelsket og ønsket å tilbringe mest mulig tid sammen med henne. Avstemningen ble ”en uforutsett mulighet til å avslutte en stadig mer ulystbetont politisk karriere på en ærefull måte”.

Notis II: Dikteren ut av skapet
Jens Chr. Hauge lyktes med det meste, men ikke som poet.
Hauge skrev dikt hele livet, men først i 1995 bestemte han seg for å utgi noen av dem i bokform. ”Livsbilder”, som var illustrert av hans venn Jacob Weidemann, ble slaktet, blant annet av Fredrik Wandrup i Dagbladet. Det var krigshelten ikke forberedt på, og hans biograf antyder at forlaget Gyldendal kun utga den for å få kloa i hans selvbiografi. Njølstad siterer Hauges dikt om kollega Haakon Lie, ”Gi du alltid finner kister / til de kjære kommunister”, og konkluderer: ”Det vitnet om svikt i selvinnsikt og dømmekraft som bare kunne ha en forklaring: Alderen begynte å kreve sitt”.

Klikk her for å lese mer

Machiavelli for media

Hvis du vil lykkes som journalist, er det bare å skifte navn.

Stian Bromark, Dagbladet.
For pressefolk kan det høres ut som en spøk uten kvaliteter som vanligvis kjennetegner humor. Men det er altså tittelen på en ny svensk debattbok. ”Byt namn! och andra sätt att lyckas som journalist” er skrevet av journalistene Klas Ekman og Anders Rydell, og er en kritikk av den halvt hjernedøde journalistikken i vårt naboland. Det er alltid smertefullt å oppleve at representanter for standen mister forstanden, selv om de er svenske.

Boka ble lansert 9. oktober med løfter om å fortelle ”den harde, rå og lite morsomme sannheten om journalistbransjen” og det følger også med en frisk blogg, bytnamn.blogspot.com. Boka er formet som en guide til hvordan bli suksessrik som journalist, men for at rådene skal låte troverdige, er de nødt til å fortelle hvordan ting egentlig fungerer.
”Kanskje kan man se denne boka mer som en overlevelseshåndbok, for slike pleier ikke å være fulle av medfølelse, yrkesetikk og lignende menneskelige påfunn. Slikt krever tross alt en viss form for sivilisasjon”, skriver de i forordet. Boka har blitt kalt ”Machiavelli for media”, oppkalt etter den italienske filosofen som lærte fyrsten hvordan makt skal (mis-)brukes for å holde massene i sjakk.

Rådene er en fyrste verdig: Du må aldri være takknemlig, noe som dessverre er utbredt blant ferskingene. Du må aldri vise glede, for det viser at du er en amatør. Du skal ikke være sjenert, for da tror kollegene dine du ikke er viktig. Og så gjelder det å framstå som idérik, for det liker sjefer, og der har journalistene noen tips: Tenk negativt. Bra vær? Ring vannverket. Sol straffer seg i lengden. Dårlig vær? Ring veimyndighetene og spør om ikke trafikksikkerheten er truet.

Hvis du mot formodning har dårlig samvittighet for all den intetsigende journalistikken du må skrive for å komme deg fram i verden, så funker det helt fint å skifte navn, ifølge frilansjournalistene. Og kjønn: ”Hun fikk skrive de mest tvilsomme notisene og måtte levere dem fra seg under ekstremt tidspress, mens jeg tok meg av de som ga mest prestisje, var mer krevende og underbygde”, som det lyder i boka når en av forfatterne forteller om sine alternative egoer.
I Norge tar vi selvfølgelig uforbeholden avstand fra slik kynisk og uredelig lurendreieri.

Klikk her for å lese mer

Den nye barbarismen

Venstresiden er igjen i ferd med å la seg forføre av totalitært og barbarisk tankegods, hevder den franske førstefilosofen Bernard-Henri Lévy i sin nye bok.

Stian Bromark, Dagbladet
De siste årene har det utkommet en rekke bøker av venstresidefolk som tar et oppgjør med andre venstresidefolk. Det kan minne om en familiekrangel, for de er alle sammen gamle venner som ikke lenger er venner. Og som tilfellet er med mange opprivende skilsmisser, er aktørene grunnleggende uenige om banale ting, som for eksempel forskjellen på høyre og venstre.

Storbritannia har Nick Cohen. I 2007 utga han boka ”What’s left. How Liberals Lost Their Way”, som er et oppgjør med venstresidens syn på islam, terrorisme og Irak-krigen. Cohen var en radikal venstresidemann, stolt av å kalle seg antiamerikaner så sent som våren 2002. Høsten samme år ble han tilhenger av Irak-invasjonen og anklaget den øvrige venstresiden for å være antiamerikansk. I USA finner vi Christopher Hitchens. Han roste Cohens bok opp i skyene. Den tidligere trotskisten Hitchens har gjennomgått et tilsvarende hamskifte som Cohen. Han mener vestlig multikulturalisme har skylden for alt ondt. Den har ført til at venstresiden ofret friheten på toleransens alter, og inngikk en uheldig pakt med religiøse mørkemenn. Han støttet USAs invasjon av Irak, og mener venstresiden lider av en uhelbredelig antiamerikanisme som gjør den blind, bakstreversk og… øh, høyresideaktig?
I hans siste bok, besteselgeren ”God is Not Great” (2007), tar han et oppgjør med alle former for religiøs dogmatisme og flørting med den.

I Frankrike kan man alltid stole på nyfilosofen Bernard-Henri Lévy. Hans nye bok har tittelen ”Left in Dark Times. A stand against the new barbarism”, og fikk nylig varm mottagelse i New York Times. I en anmeldelse skrevet av Christopher Hitchens. Nick Cohen var enda mer begeistret i tidsskriftet Democracy. ”Left in Dark Times” er en slags oppfølger til Lévys moderne klassiker ”Barbarism with a Human Face” (1977), et generasjonsoppgjør med de intellektuelles flørting med totalitært, marxistisk tankegods. Nå mener Lévy venstresiden er på villspor igjen, og stikkordene er, som hos Hitchens og Cohen, antiamerikanisme, antisemittisme, antiglobalisering, terrorisme, islam, slør, omskjæring, iranske dissidenter, folkemord, Bosnia, Rwanda, Irak. Venstresiden har valgt feil side i nesten alle store, kontroversielle politiske spørsmål siden murens fall, mener Lévy.

Bernard-Henri Lévys skrivestil er maniert og like pompøs som hans hårsveis, men han framstår som genuint selvransakende denne gang. Han åpner sin bok med å gjengi en samtale med sin gode venn, Nicolas Sarkozy, nåværende fransk president. Sarkozy ringer gledesstrålende i januar 2007 og forteller at deres felles bekjent André Glucksmann har gått ut og støttet hans kandidatur i Le Monde. Sarkozy spør: Når skal du gå ut og gjøre det samme? Til tross for at høyremannen Sarkozy i valgkampen har snakket om en hel rekke saker som er viktig for Levý (Darfur, Tsjetsjenia), i langt større grad enn konkurrenten, sosialistenes Ségolène Royal, ser han seg nødt til å svare: Jeg liker og respekterer deg, men personlige forhold er noe annet enn ideer. ”Venstresiden er min familie”. Nicolas Sarkozy hisser seg opp, skjeller ham ut og smeller på røret. Samtalen trigger en rekke nye spørsmål i Lévys hode: Hvorfor kaller jeg venstresiden ”min familie” når den svikter i sentrale diskusjoner gang på gang? Dagens venstreside, ifølge Lévy, er ”tidvis mer høyreorientert enn høyresiden selv.” Dette er debattens dreiepunkt: Hvem representerer det egentlige, det ekte, det opprinnelige?

Venstresiden er anti-liberal, nasjonalistisk, antisemittisk og antiamerikansk og den støtter islam-fascismen, ifølge Lévy. Den er antiliberal fordi den overfører sin kritikk av økonomisk liberalisme til liberalt tankegods generelt, de samme progressive ideene som skapte den amerikanske (1776) og den franske (1789) revolusjonen. Her er hans fiender antiglobaliseringsbevegelsen, organisasjonen Attac, avisa Le Monde Diplomatique, Venezuelas president Hugo Chávez og filosofen Slavoj Zisek. Venstresiden er nasjonalistisk fordi den har vendt EU-prosjektet og Øst-Europa ryggen, og fordi den sviktet fundamentalt da det brant i Bosnia og i Kosovo. Her nevner han filosof Alain Finkielkraut og romanforfatter Milan Kundera. 1968-ernes drøm om et samlet Europa har blitt avløst av den mindre fruktbare diskusjonen om hvor mange arbeidsplasser polakkene stjeler fra urinnvånerne, skal vi tro Lévy.

Bernard-Henri Lévy mener mye av dagens antisemittisme ofte henger sammen med antiamerikanismen, og han nevner en flittig sitert og kontroversiell artikkel av statsviterne John Mearsheimer og Stephen Walt fra 2006, som hevder at den israelske lobbyen øver betydelig innflytelse på amerikansk samfunnsliv og utenrikspolitikk. Minner det ikke for mye om den klassiske konspirasjonsteorien om at jødene styrer verden? Ren antiamerikanisme er imidlertid det største problemet for venstresiden, som i dag konsekvent velger motsatt side av USA i konflikter. Denne vrangheten gjør den ikke bare blind overfor demokratiutfordringene i Midtøsten, men også overfor folkemord og diktatur andre steder, som i Kosovo og i Irak, og overfor religiøs fundamentalisme og terrorisme generelt. Dette gjør at man fort havner i dårlig selskap. Lévy mener dette rammer venstresideintellektuelle som den indiske romanforfatteren Arundhati Roy, lingvist Noam Chomsky, journalist Robert Fisk og filosof Jean Baudrillard (1929-2007). Dramatiker Harold Pinter har sagt det rett ut: Han støttet Slobodan Milosevic fordi han var USAs fiende. Av samme årsak var han mot den første og den andre Golfkrigen (1991/2003), og Afghanistan-invasjonen i 2001.

Bernard-Henri Lévy forsøker å stikke kniven inn der det gjør mest vondt, et sted mellom kragebeinet og adamseplet, men han veiver rundt med redskapet. På sitt mest overbevisende kapper han av noen ører, som regel stusser han bare pannelugger. Legitim og illegitim kritikk av USA, Israel, globale finansinstitusjoner, islam, konflikter, etc, sauses sammen, slik at det blir umulig å ytre seg kritisk uten å få et mindre hyggelig stempel på seg. Det fordummer debatten like mye som krangelen om hvem som egentlig er de ekte venstresideheltene og beskyldninger om høyreavvik. Det skal dessuten være mulig å ha to tanker i hodet samtidig: Å bekymre seg for utbredelsen av islamofobi i Europa er ikke det samme som å støtte Irans president Mahmoud Ahmadinejads antisemittiske utsagn om Israel eller mullaers nedsettende syn på kvinner, like lite som støtte til Irak-invasjonen betyr at man aksepterer amerikanernes praktisering av dødsstraff og tortur. Den britisk-ungarsk-jødiske forfatteren Arthur Koestler har sagt det best: ”Frykt for å havne i dårlig selskap er ikke et tegn på politisk renhårighet, det er et uttrykk for manglende selvtillit.”
Snart 60 år gamle Bernard-Henri Lévy må jobbe med selvtilliten sin.
Stian Bromark er journalist og forfatter.

Notis I:Glamourfilosofen
Det er lett å latterliggjøre Bernard-Henri Levy.
Lévy, som regel bare kalt BHL, er en filosof som opptrer hyppigere i franske kjendisblader enn i seriøse franske tidsskrifter, og han får som regel mest oppmerksomhet omkring sine kostbare designerdresser, ubrukte skjorteknapper og vakre kvinnelige ledsagere. Men faktum er likevel at BHL, født inn i en jødisk familie i Algerie, drar til konfliktsoner ingen andre gidder å dra til. Det begynte han med allerede i 1971, da han dekket Bangladesh’ uavhengighetskamp. Hans gjennombrudd i USA kom med boka ”Hvem drepte Daniel Pearl?” (2003), som han skrev etter å ha reist rundt i Pakistan på jakt etter Wall Street Journal-journalistens drapsmenn.


Notis II: Opprop fra venstre
Venstresiden skriver opprop mot hverandre.
Euston Manifesto, som blant andre den britiske journalisten Nick Cohen står bak, ble første gang offentliggjort i New Statesman 7. april 2006. Bak sto en rekke britiske venstresideintellektuelle som oppfordret den øvrige venstresiden til å slutte å flørte med tyranner, terrorister, antiamerikanere, rasister og antisemitter. Men Irak-krigen, som mange av dem støttet, har ikke gått så bra, så siden har det blitt litt stille. Omtrent samtidig offentliggjorde Bernard-Henri Lévy og 11 andre intellektuelle et manifest mot det de kalte totalitær ”islamisme”, som også ble tolket som et angrep på venstresiden i Europa og USA.

Klikk her for å lese mer

Kultur under depresjonen

Kulturlivet ser mørkt og lyst på de økonomiske nedgangstidene.

Stian Bromark, Dagbladet
Kultur er et overskuddsfenomen. Og et underskuddsfenomen. Kultur er komplekse greier.
Når økonomien går dårlig, er kultursektoren blant de første som får merke det. Voksne folk tar seg ikke råd til å gå i operaen hvis det betyr at ungene må gå på skolen uten trøfler i matboksen. I både USA og Storbritannia meldes det om avbrutte turneer og andre kulturarrangementer. Spesielt i USA, der 90 prosent av kulturlivet er sponset av private aktører.

Men også britene må forberede seg på tøffere tider. ”På kort sikt går det bra, siden budsjettene legges for år framover, men på lengre sikt kommer det til å bli vanskelig for kulturen å vinne tilbake næringslivet”, sier A&Bs sjef Colin Tweedy, ifølge den svenske avisa Dagens nyheter. Arts and Business (A&B) er den organisasjonen i Storbritannia som håndterer sponsorpenger fra næringslivet. Private aktører – omkring 300 selskaper, stiftelser og privatpersoner – bidrar med rundt sju milliarder kroner i året for å holde britenes kulturliv vitalt. I de siste årene har midlene økt, men nå frykter størrelser som Tate Gallery og British Museum for framtiden. Deres sponsorer, deriblant finansinstitusjonen Morgan Stanley, er tunge aktører i virvaret på Wall Street.

Men noen tjener på nedgangstidene. Museer med gratis inngang kan gå framtiden lyst i møte. Kreative avantgardekunstnere som får inspirasjon av deprimerte og kaotiske samfunn, kan også glede seg. Ifølge den britiske avisa The Guardian har britiske og amerikanske forlag allerede forberedt seg på omprioriteringer. Såkalte how to-bøker, guider til hvordan gjøre ditt og datt, forventes å få større utbredelse. For eksempel har titler om kyllinger og grønnsaker allerede fått en oppgang, for folk er nå veldig nysgjerrig på hvordan de kan bli selvberget. Bøker om et år uten shopping, hvordan slutte å røyke og banne og hvordan slutte å kjøpe bøker med hvordan i tittelen, vil trolig også bli storselgere fram mot jul, i likhet med biografier om kongelige og andre megarike mennesker. I de harde 00-åra liker mennesker å straffe seg selv ved å lese om overdådig luksus.

Klikk her for å lese mer

Ja til Tyrkia

EU går en dyster framtid i møte uten Tyrkia, ifølge en ny debattbok.

Stian Bromark, Dagbladet
Franskmenn er et skeptisk folkeslag. Ikke nok med at de misliker McDonalds og andre amerikanske oppfinnelser, de har heller ingenting til overs for det store europeiske integrasjonsarbeidet, kalt EU. I hvert fall liker de ikke forandringer. Greit nok at tyskerne må være med, men hele 80 prosent misliker sterkt tanken på tyrkisk medlemskap. Blant disse prosentene befinner landets president seg, Nicolas Sarkozy.

Derfor er det en liten brannfakkel av en bok den tidligere franske statsministeren Michel Rocard nå har kommet med. Tittelen er ikke av det sofistikerte slaget: ”Ja til Tyrkia”. Boka er myntet på et fransk publikum, men også på Rocards nåværende kolleger i EU-parlamentet. Rocard er av den oppfatning at tyrkisk medlemskap er alfa og omega for den europeiske organisasjonen. Han kaller Tyrkia for ”Europas livsforsikring” og hevder at framtidens Europa passerer gjennom landet i øst. Han begrunner det med sikkerhet og tilgang til markeder. Det vil bli mye enklere å nå energiforsyninger og å løse diplomatiske knuter gjennom tyrkisk medlemskap, sier Rocard i et intervju med den tyrkiske avisa Today’s Zaman.

Der de fleste EU-politikere retter blikket innover, velger altså Rocard å snuse på omverden. Han mener tyrkisk medlemskap vil gi EU økt troverdighet i Midtøsten, hvori opptatt Israel og Palestina. Majoriteten av EU-land, spesielt Frankrike og Tyskland, har gjort seg avhengig av energiforsyninger fra Russland. Det er ikke alltid så bra. Tyrkia ligger tett på Kaukasus, som har store reserver med olje og gass. Tyrkia og Kaukasus kan hjelpe EU med å bli kvitt Kreml-avhengigheten. Dessuten mener Rocard at EU, med muslimsk-sekulære Tyrkia som medlemsland, vil sende ut et signal til den muslimske verden, både i og utenfor kontinentet, om at den ikke er rammet av kulturelle fordommer.

Den tidligere statsministeren har ikke noe hastverk. 2023 er et passende år, mener han, ganske nøyaktig 100 år etter at den tyrkiske republikken ble dannet. Jubileet kan brukes til å mobilisere den tyrkiske opinionen foran de reformene som må til, først og fremst i forhold til menneskerettighetene. Da vil dessuten Tyrkia framstå som et forbilde for den arabiske verden, ifølge Rocard. Det må Nicolas Sarkozy forstå er en bra ting.

Klikk her for å lese mer

Bokmedisin

Høstdeppa? Oppsøk ditt nærmeste kulturapotek.

Stian Bromark, Dagbladet
Du bør vite hva du trenger før du går bort til hylla på apoteket. Hvis du er nedstemt, er det mye som tyder på at salve mot fotsopp ikke hjelper. Heller ikke hvis du har ereksjonsproblemer. Eller unormale mengder håravfall for tiden. Hvorfor skal det være annerledes med bøker? Litteratur kan ha en terapeutisk effekt på sjelen, men kan være dødelig hvis man blir feilmedisinert.

Derfor har noen britiske forfattere bestemt seg for å redusere risikoen forbundet med å lese bøker. De har åpnet en egen butikk i Bloomsbury, Londons litterære hovedkvarter, kalt The School of Life. Det høres ut som humbug, og det er det nok, men relativt kjente forfattere står bak, deriblant bestselgerskaperen Alain de Botton, forfatteren av ”Kunsten å reise” og ”Hvordan Proust kan forandre ditt liv”. De tilbyr litteraturterapeutiske løsninger på dine hverdagsproblemer. I tillegg til stive permer, tilbyr butikken kunst, kurs og mat, slik at lesere kan tilbringe timer i butikken med å lese, slappe av og å tenke, ifølge den britiske avisa The Guardian.

Hjernen bak er tidligere Tate-kurator Sophie Howarth. Hun kom på ideen etter lengre tids misnøye med at det litterære etablissementet betraktet selvutviklingslitteratur som, ja, nettopp humbug. ”Jeg ble frustrert fordi kultureliten nektet å forholde seg til hverdagsproblemer”, sier hun til avisa, og legger til: ”Folk som kommer hit, vil sette seg inn i ting som de tenker på kontinuerlig, fra arbeid til familie. Problemet med kultureliten er at den ikke snakker med vanlige folk om dette.” Howarth liker nå å kalle seg for en biblioterapeut og bokhandelen for ”et kulturelt apotek”. For 50 pund kan man blant annet kjøpe en ”intellektuell gaveeske” – seks titler som er spesielt plukket ut av Cambridge-historiker og forfatter Robert Macfarlane for å fikse dine akutte plager.

Nyheten om bokhandelen har vakt reaksjoner på The Guardians nettside. En leser mener Howarth og co framstår som like pretensiøse som den såkalte kultureliten. En annen lurer på hvorfor folk ikke bare oppsøker biblioteket i stedet, der de samme bøkene er gratis og der det også finnes biblioterapeuter, kalt bibliotekarer.

Klikk her for å lese mer