Frykten for det vidunderlige

Står Aldous Huxleys Vidunderlig ny verden seg som relevant framtidsscenario etter 75 år?

Av Stian Bromark, Ny Tid
Nylig hadde VG en sak om en ny tilleggstjeneste til mobilen som gjør deg i stand til å kartlegge hvor den du ringer befinner seg. Storebror (eller lillebror) ser deg, var poenget i artikkelen. Den avsluttet med en påminnelse om at det er 75 år siden Aldous Huxleys ”Vidunderlig ny verden” utkom for første gang.
Det er ikke uvanlig. Når skrekkscenarier skal skildres, spesielt fra samfunnskritisk hold, trekkes Aldous Huxley (1894-1963) og George Orwell (1903-1950) fram sammen. Men storebror-metaforen er hentet fra Orwells roman ”1984”, i likhet med de fleste andre referansene som blir tillagt Huxley, som tankepolitiet, to pluss to er fem, etc. Huxley og Orwell tegnet to diametralt motsatte framtidsbilder.

I Neil Postmans (1931-2003) ”Vi morer oss til døde”, som var inspirert av Huxleys roman, beskrives forskjellene. ”Orwell vil ha det til at vi kommer til å bli undertrykt av krefter som virker på oss utenfra. Men slik Huxley ser det, trengs det ingen Storebror for å frata folk deres selvstendighet, modenhet og historie. Etter hans oppfatning vil det bli til at folk elsker undertrykkelse, at de forguder den teknologien som undergraver tankeevnen deres. Det Orwell fryktet, var dem som ville forby bøker. Det Huxley fryktet, var at det ikke lenger ville være noen grunn til å forby bøker, ettersom det ikke lenger vil finnes noen som ønsker å lese. Orwell fryktet dem som ville frata oss opplysningene. Huxley fryktet dem som ville gi oss så mange at vi henfalt til passivitet og selvopptatthet. Orwell fryktet at sannheten ville skjules for oss. Huxley fryktet at sannheten ville drukne i et hav av likegyldigheter. Orwell fryktet at vi ville bli en fanget kultur. Huxley fryktet at vi ville bli en triviell kultur, som bare var opptatt av føleri, som veltet seg i nytelser, som bare drev med tomt skvalder”.
Huxley ble inspirert til å skrive sin bok etter et opphold i USA i 1925 og 1926. Som sofistikert brite ble han sjokkert over kommersialiseringen, og han fryktet en amerikanisering av Europa. I dag har vi fått både Ford og tv i Norge, men er det noe å ”frykte”, slik Huxley og Postman gjør?

”Vidunderlig ny verden” er samtidspessimistisk, nostalgisk og snobbete. Vi kan ta romanen til inntekt for en utvikling vi ikke liker, men Huxleys framtidsvisjon passer faktisk bedre på fortiden enn på Norge anno 2007. Nordmenn var nok langt mer ubeleste, undertrykte, lettlurte, selvopptatte og sneversynte for 100 år siden. For mye informasjon er bedre enn for lite informasjon. Men noen ting fra ”Vidunderlig ny verden” har slått til. Huxley skrev om kunstig befruktning, lykkepiller og uortodokse familiekonstellasjoner. Men igjen: Uheldige trekk? Spør de det gjelder, de som sårt ønsker seg barn, som lider av depresjon eller som finner seg nye partnere etter skilsmisse. Du skal være en ganske så ortodoks katolikk for å frykte disse samfunnstrekkene. ”Vidunderlig ny verden” er aldri så relevant som når den blir forvekslet med ”1984”.

Klikk her for å lese mer

Plankekjøring

Nordmenn er født med ski på hjernen.



Av Stian Bromark, Dagbladet
Forholdene er lagt godt til rette for skiaktivitet i Norge. Her er det snø om vinteren. Bestandig iskaldt. Terrenget er variert, ofte utgjestmildt. I gamle dager var det dessuten stor avstand mellom folk, og de hadde ikke SUV-er. Så når noen da bestemmer at det skal konkurreres i dette framkomstmiddelet laget av to planker, er det da overraskende at nordmenn gjør det godt? Kunne vi ikke like gjerne arrangert en konkurranse for å se hvilket land i verden som har hatt flest statsministere med navnet Gerhardsen?

Det kommer stadig ut mange skibøker i Norge. Folklorist Thor Gotaas utga i 2003 ”Først i løypa. Historien om langrenn i Norge”. I år har han fordypet seg i stoffet og skrevet om ”Skimakerne. Historien om norske ski”. I 2006 utga den britiske norgesvennen Roland Huntford ”To planker og en lidenskap. Skiløpingens historie”, en oversettelse fra engelsk. Alle er konkurrenter til Karsten Alnæs’ siste utgivelse, ”Jeg spenner mine ski. Historien om norsk skikultur”. Av årets utgivelser har nok Thor Gotaas stått for det spenstigste bidraget. Alnæs er mer traust. Men begge er solide og oversiktelige, men noe forutsigbare gjennomganger av norsk skikultur. Ulempen er at disse bøkene har det med å ligne på hverandre. Mange av anekdotene, kildene og poengene går igjen i alle de fire bøkene. Hovedlinjene er de samme. La oss oppsummere 1800 sider med norsk skihistorie på ett avsnitt:

I gamle dager var planker på beina et framkomstmiddel i Norge, ikke fjas, moro og sport. Så begynte folk i hovedstaden å framheve norsk skitradisjon som et ledd i den nasjonale samlingen. Det ble arrangert konkurranser. Nordmenn ble ofte best, selv om det var én svenske med. Det gjorde oss stolte. Så eksporterte vi idretten og utstyret til resten av verden. Så ble verden også flinke til å stå på ski. De andre der ute kom ikke sjelden med innspill til forbedringer. Da ble vi litt sure. Det er vår idrett og vi skal bestemme. Nymotens oppfinnelser som OL, glassfiberski og skøyting var korrumperende, mente vi. Med andre ord: Siden vi oppfant denne idretten har vi brukt resten av historien på å lengte tilbake til utgangspunktet: En mann, to planker, uendelig vidde.

Grovt forenklende, men det er tross alt det vi har aviser for. Norsk skikultur er tett knyttet opp til vår nasjonalistiske oppvåkning på tampen av 1800-tallet. De siste 100 årenes skriverier om idretten er blitt besudlet av selvgod retorikk. Det har forandret seg, selv om det finnes rester av den i norsk sportsjournalistikk. Både Karsten Alnæs, Thor Gotaas og Roland Huntford minner leserne om at nordmenn ikke oppfant skiene, at fritid og naturdyrking var europeiske importer og at også utlendinger bidro til å vise verden vinterveien – utvide antall idrettsgrener, perfeksjonere utstyret og videreutvikle stilene. Nordmenn har bidratt, bevares, men har ikke vært så enerådende og suverene som historien inntil nylig har villet ha det til. Likevel tar man seg i å ønske at disse bøkene i større grad var i stand til å løfte blikket vekk fra de norske skituppene.

Skihistorien er i utgangspunktet flerkulturell, mangfoldig og global, men det poenget er ofte underbelyst i norske bøker om ski. Ifølge Karsten Alnæs er ikke Fridtjof Nansen i ”Paa ski over Grønland” (1890) i tvil om hvor skisportens vugge ligger: ”Det er Telemark verden kan takke skisporten for”, skriver Alnæs om Nansen. Alnæs, hvis han hadde ønsket, kunne trukket fram et annet sitat fra samme Nansen-bok: ”Vi nordmenn har hittil vært noe tilbøyelig til å betrakte vårt eget land som hjem og vugge for vår kjæreste idrett, skiløpingen. En mer vitenskapelig undersøkelse om emnet, som her er forsøkt for første gang i en større utstrekning, tvinger oss imidlertid til antagelsen av det muligens mindre kjærkomne faktum at vi må høre til de yngste blant de tallrike stammer som har opptatt og driver denne idrett, og at vi ligger i den ytterste utkant av det umåtelig utstrakte strøk, gjennom hvilket bruken av ski synes for en stor del alminneligere enn hos oss”. Hvem lærte vi skikunsten av? Nansen mente at vi ”må i en forholdsvis sen tid ha lært kunsten å bruke ski av lapper og finner”. Ifølge Nansen var det mange andre ”stammer” som drev med ski før oss. Og de første i Norge, det var altså samene. Skal vi tro Nansen. Så takk til samene.

Alnæs, Gotaas og Huntford dementerer en del myter om norsk skihistorie, men andre blir gjentatt og dermed forsterket. Gotaas skriver i forordet at ”Nordmenn og ski hører sammen”. Huntford skriver i sitt forord at Amundsen kom først til Sydpolen fordi han var norsk: ”Nordmennene hadde vunnet fordi alle behersket kunsten å gå på ski”. Gotaas og Huntford er for beskjedne. De kunne skrevet det rett ut: Nordmenn er født med ski på beina. I hvert fall ressurssterke nordmenn. Langrenn i sin moderne form har vært en elitær idrett og søndagssyssel. Trenden startet blant de bedrestilte i hovedstaden. I dag er skiturer igjen mest ubredt blant de bemidlede i øverste, urbane samfunnssjikt. Nordmenn flest går ikke på ski og de drar ikke til fjells i påsken. ”Langrenn er Norges riksmannssport”, som det talende het i avisene for et par år siden. ”Den nye plankeadelen”, kunne også vært en passende tittel.

Norske bøker om skikultur har det med å bråstoppe ved tollen i Svinesund. Det er synd, for vi går glipp av en mengde gode historier. Norske skispor fortsetter langt ut i verden. Som Gotaas skriver: På 1930-tallet eksporterte norske produsenter ski til land som Romania, Marokko, Tyrkia, Ungarn, Nord-Irland, Nederland, Libanon, Chile, Syria, Iran, Hellas, Sør-Afrika, Iran, Japan, etc. Men vi får ikke vite noe mer enn det. Telemarkinger emigrerte til USA og dermed ”førte de den moderne skisporten ut i verden”, skriver Alnæs. Han noterer i en bisetning at Henrik Angell innførte skikunsten i Montenegro. Hvor mye mer spennende og uforutsigbar ville ikke skihistorien vært hvis vi hadde kunnet lese om skiskoler i Montenegro og skientusiaster i Syria? Roland Huntford går lengst i den retningen og flere av hans kapitler handler om utbredelsen av skikulturen i Østerrike, Sveits og USA, samt Montenegro og Frankrike. Det måtte altså en brite til. Roy Andersen har for øvrig skrevet en glimrende bok om kaptein Henrik Angell, med undertittelen: ”En nordmann på tvers” (2000).
Så hvilken skal man velge som julepresang til svigerfar? Det spiller ingen rolle. Det er pene bilder i alle.
Stian Bromark er journalist og forfatter

Notis I: Plankepatriotisme
Det har vært viktig at norske skiidrettsutøvere bruker norske skimerker.
Men det er ikke alltid skiene har kunne hevde seg i konkurransen. OL i Oslo i 1952 var siste OL samtlige norske utøvere brukte norske merker, skriver Thor Gotaas. På 1960-tallet nekter norske skifabrikker å reparere utenlandske merker og fram til langt ut på 1970-tallet var den norske skieliten forpliktet til å bruke norske merker – selv om utenlandske var eller kunne være bedre. På 1930-tallet fantes det 80 norske skifabrikker. I dag finnes det bare én som er på norske hender, nemlig Åsnes. Madshus er eid av det amerikanske konsernet K2 Sports.

Notis II: Plankenazistene
Under annen verdenskrig produserte nordmenn ski til tyskerne.
Karsten Alnæs skriver at tyskerne forlangte å kjøpe opp alt som ble produsert av ski under krigen, men vi får ikke vite resultatet. Thor Gotaas skriver derimot utførlig om hvordan nesten alle de norske skimakerne leverte hundretusenvis av ski til tyskerne, frivillig eller ufrivillig. De fleste frivillig. Ledelsen i Splitkein var medlem av NS. Skiene ble kalt ”naziski” på folkemunne. Sjefen Peter Østbye ble landsvikerdømt. ”Før krigen så mange på Splitkein og Peter Østbyes skismurning som noe av det stolteste i skinasjonen Norge”, skriver Gotaas.

Klikk her for å lese mer

Oversetterkonkurransen

Er det Spania eller Tyrkia som oversetter flest bøker årlig?

Av Stian Bromark, Dagbladet
To saker i avisa The Guardian sist uke handlet om oversettelser. De kunne vært slått sammen. Først den første: Muslimsk kultur er tilbakestående i forhold til Vesten, sies det gjerne. Det forklarer framveksten av terrorisme, fundamentalisme, kvinneundertrykking, etc. Et mye brukt eksempel i argumentasjonen, er FNs Arab human development-rapport fra 2003 som konstaterer at det oversettes like mye til spansk årlig som det har blitt oversatt til arabisk gjennom de siste tusen årene.

Før vi kommer til gladnyheten, må det tilføyes at sammenligningen er urettferdig. Det finnes mellom 200 og 250 millioner mennesker i verden som mestrer arabisk, det finnes mellom 1, 3 og 1, 5 milliarder muslimer i verden. Arabisk læres som regel i tillegg til morsmålet, og det er ikke ett ensartet språk. Dialektene innbyrdes er større enn forskjellen mellom de skandinaviske språkene – som det altså oversettes til og fra. Ingen oversetter til nordisk.

Så til gladnyheten. Forrige uke ble Abu Dhabi-prosjektet lansert. Målet er å oversette 100 bøker til arabisk i 2008. Innen 2010 skal de være oppe i 500 titler årlig. De fleste er europeiske og amerikanske, men også kinesiske, latinske og hebraiske bøker er inkludert. Stephen Hawking, Umberto Eco, Haruki Murakami, Nadime Gordimer, Albert Camus, Albert Einstein, Spinoza og Jürgen Habermas er blant forfatterne som nevnes.

Samtidig trykker The Guardian en artikkel av journalist Richard Lea hvor det klages over hvor kummerlig kårene til oversatte/utenlandske titler er i den engelskspråklige verden. De får lite oppmerksomhet. Og nåløyet er trangt. 13 prosent av bøkene som utgis i Tyskland er oversettelser. I Frankrike er tallet 27 prosent. I Slovenia hele 70 prosent. Hva med USA og Storbritannia? Ifølge The Guardian er tallet rundt to prosent. Sjokkerende, patetisk, skandaløst er ord avisa tyr til.

Tyrkia blir også nevnt. Altså et muslimsk land. Vil man gjette? 40 prosent av utgivelsene i Tyrkia er oversettelser. Det er mindre enn Slovenia, men likevel mer enn et land mange liker å sammenligne den slags med, Spania. Det magiske tallet der er 28.

Klikk her for å lese mer

Bok og kebab

Vil det i framtida bli like vanskelig å kjøpe ei bok med stive permer som det er å finne kebab på Frogner?

Av Stian Bromark, Dagbladet
Nylig lanserte Pax og Aschehoug det nye Pocketforlaget. I den forbindelse uttalte Pax-sjef Bjørn Smith-Simonsen at det heretter skal bli like lett å kjøpe ei bok som å kjøpe ei pølse. Gyldendals informasjonssjef Bjarne Buset svarte: Er ikke det tilfellet i dag også? Pocketforlaget er den samme gamle wienerpølsa, mente han, og la til at det nye billigbokforlaget ikke vil skape varige endringer i det norske bokmarkedet.

Mulig han rett. Men i land det er pussig å sammenligne Norge med, for eksempel Storbritannia, har debatten om hardback versus paperback snart kommet til veis ende. Picador, som er et underbruk av det åttende største forlaget i landet, Pan MacMillan, vil fra neste år lansere alle sine nye bøker med myke permer og til en pris på under 100-lappen. Ønsker du da å kjøpe romaner av Helen Fielding, Don DeLillo eller Cormac McCarthy i hardback, må du velge amerikanske utgaver eller vente på de norske oversettelsene. Ifølge Guardian er det forventet at de andre store britiske forlagene følger etter. Ser vi slutten på tidsalderen da bøker utkom med stive permer? spør avisa.

I bokbransjen bekymrer man seg ofte for utviklingen når konkurrenter har funnet på noe uhyre smart. Det er tilfellet i London også. Forlegger Kirsty Dinseath fra Weidenfield & Nicholson er for eksempel redd for at boka som kulturprodukt vil miste prestisje hvis den bare blir lansert som billigbok. Picador har naturligvis en løsning på det. I tillegg til at nye romaner utkommer mellom myke permer, vil forlaget trykke opp et begrenset antall av samme tittel i ”lukusutgaver”, beregnet på samlere og andre nostalgikere.

Også norske bokhandlere kan melde at publikum i økende grad venter til billigboken kommer før de kjøper siste roman av sin favorittforfatter. Kan vi forvente samme revolusjon i Norge? Nok ikke i morgen. Begrenset marked, det vil si for få lesende nordmenn, gjør at det bare er småpenger å tjene på billigbøker, for forlag og, ikke minst, for forfatter. Dette handler altså ikke om hva som er best for kjøperne. Norske lesere derfor må ennå en stund ta til takke med førsteutgaver i luksusformat.

Klikk her for å lese mer

Etnisk moro

Kan humor løse Midtøsten-konflikten?

Av Stian Bromark, Dagbladet
De siste årene har flere hatt suksess ved å drive gjøn med etniske stereotypier, eksempelvis i filmene ”Borat” og ”Min fører: Den virkelig sanneste sannhet om Adolf Hitler”, sitcom-en ”Little Mosque on the Prairie” og animasjonsserien ”Minoriteam”. Tanken bak etnisk humor er at man bryter ned fordommer ved å være fordomsfull.

Nå har sjangeren funnet vei inn til hjertet av Midtøsten-konflikten. Komiserien ”Avoda Aravit” (arabisk arbeid), har premiere på israelsk tv lørdag 24. november. I forkant har tv-kanalen loddet stemningen blant en gruppe israelere og arabere. Avisa Haaretz har referert samtalene som foregikk etter at gruppa fikk se serien. Inntrykket man sitter igjen med, er at humor er en vanskelig greie ”Avoda Aravit” kan godt bidra til å redusere kløften mellom arabere og israelere, men den kan også helle mer brennevin på bålet.

Serien, som både er på arabisk og hebraisk, handler om hverdagslivet til en arabisk familie bosatt i Israel. Det er i seg selv prisverdig, for israelske arabere er en underrepresentert og forsømt minoritet på israelsk fjernsyn. Men så er det altså en komiserie, med alt hva det medfører av karikerte personligheter, spydige slengbemerkninger og pinlige situasjoner. Israelerne i tv-kanalens testpanel lo og lo, ifølge Haaretz. Araberne var mer i stuss. Det skyldes nok den generelle følelsen av å være i en underlegen og utsatt posisjon. Blant annet følte flere av de arabiske deltakerne seg støtt av seriens hovedperson.

Hans eneste ønske er å bli en vanlig israeler, en av majoriteten, så han distanserer seg fra alt som smaker av arabisk tradisjon. Er ikke da budskapet at israelsk er best? ”Avoda Aravit” er skrevet av forfatteren Sayed Kashua, selv en israeler av arabisk avstamning, men også en kontroversiell skikkelse fordi han blant annet er spaltist i den israelske avisa Haaretz. Noen mener han er en overløper. Andre verdsetter ham fordi han står med en fot i begge leire. Noen synes han er hylende festlig, andre igjen at han nører opp under fordommer. Alt er, med andre ord, som før. ”Avoda Aravit” vil nok ikke glede alle arabere i Israel, men den vil kanskje bidra til at landets jøder får en litt større forståelse for arabernes situasjon. Hvis Gud vil.

Klikk her for å lese mer

Tvisynt om Duun

Anmeldelse av Heming Gujord: "Olav Duun. Sjøtrønder. Forteller", Aschehoug, i Dagbladet.

Klikk her for å lese mer

Norske glansbilder

Norsk er best, også i krig

Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
BOK: Inntrykket man sitter igjen med etter å ha lest «Kampklar» og «Norges hemmelige krigere», er at vi har verdens beste soldater. Ikke bare er de flinke til å gjøre alt det som forventes av moderne soldater, de er også sjeldent etiske, hjertegode og profesjonelle. Det skyldes, skal vi tro den ene boka, at nordmenn reiser ut i verden med «sunt norsk bondevett».

Frisk ungdom
De to krigsbøkene er ganske forskjellige. VG-journalist Tom Bakkeli har skrevet om soldatene som er omgitt av mest hemmelighetskremmeri, de norske spesialstyrkene. Derfor er det imponerende at Bakkeli har greide å grave fram såpass mye informasjon om deres treningsopplegg, oppdrag og konkrete trefninger. Likevel har nok det magre kildetilfanget og det myteomspunne sløret bidratt til å skape en nokså forskjønnende versjon av de rundt 400 nordmennenes virke.
Det gjentas utrettelig at våre spesialstyrker «er blant de aller beste i verden». Forklaringen er delvis at «Forsvaret har i alle år hatt god tilgang på frisk, norsk ungdom med både gode hoder og god fysikk, mot og styrke».
Betyr det at andre land i verden ikke har tilgang på frisk ungdom? «Sunt norsk bondevett er en etterspurt vare». I motsetning til svensk. Eller fransk. Eller kinesisk, får vi anta. Vi får ikke noen fullgod forklaring på hva det er som gjør disse spesialstyrkene så spesielle, annet enn at USA og Storbritannia har lært seg å nyttiggjøre dem.
I Afghanistan skal nordmenn ha begått noen av «de største bragder av norske soldater i moderne tid», men på grunn av alt hemmelighetskremmeriet forblir det diffust hva som helt konkret foregikk.
Boka er i tillegg illustrert med offisielle bilder av spesialstyrkene, med stempel «godkjent» fra Forsvaret. Mange av kildene stammer også fra Forsvaret. Har ikke de interesse av å framstille det norske forsvaret som best i test? Tom Bakkeli gjør lite for å dementere den påstanden.

Jævlig
Mens «Norges hemmelige krigere» er velskrevet og velkomponert, er «Kampklar» springende og tidvis søvndyssende prektig. De fire forfatterne er tilknyttet Forsvaret, og man sitter også her igjen med et bilde av en utgivelse stemplet «godkjent» og «godt norsk»: «Norske soldater i utenlandstjeneste er snarere blant de mer profesjonelle jeg har møtt», blir vi fortalt.
Både Knut H. Grandhagen og Stine Walmsnæss Skjæret har tjenestegjort som soldat i utlandet, og begge har interessante perspektiver å komme med. Walmsnæss Skjæret spesielt i forhold til hvordan det er å være kvinne i en mannsbastion.
Grandhagen er den mest frittalende. Hans tekster er fylt med obligatorisk banning, fyllehistorier og halvdype livsbetraktninger. «Borgerkrig er en fullstendig jævlig greie». Snusfornuften er det Anne Kari Rom fra Forsvarets stressmestringsteam og feltprest Kenneth Been Henriksen som står for. Her er det mange selvfølgeligheter: «God ledelse av laget, troppen og avdelingen er en nødvendig forutsetning for å gjennomføre en vellykket operasjon […]», som Rom skriver.
Been Henriksen er ikke langt bak: «I tillegg er det selvfølgelig slik at soldater er også mennesker. Når vi er redde, har vi et behov for å snakke om det, vi som alle andre».

Krig?
Samlet gir disse bøkene delvis svar på de spørsmål folk har etter de siste dagenes debatt om norsk deltakelse i Afghanistan. Begge viderebringer verdifull innsikt i hverdagslivet til den moderne norske soldaten. Men fordi de i så stor grad er skrevet på Forsvarets egne premisser, er det uråd å vite hvor mye informasjon som blir holdt tilbake. Og ingen av dem er i nærheten av å være så litterært gjennomarbeidet og relevant som Aslak Nores «Gud er norsk. Soldatene fra fredsnasjonen».
Så til spørsmålet regjeringen kvier seg for å svare klart og tydelig på: Er Norge i krig? Inntrykket man sitter igjen med, etter å ha lest bøkene (inkludert Nores), er at de norske soldatene ønsker at myndighetene bruker et språk som samsvarer med deres egne erfaringer. I så fall er det krig. Det er i hvert fall ikke fred.

Knut H. Grandhagen/ Kenneth Been Henriksen/Anne Kari Rom/Stine Walmsnæss Skjæret:
«Kampklar. Norske soldater i fredens tjeneste»
Damm

Tom Bakkeli: «Norges hemmelige krigere. Kommandosoldater i kamp mot terror»
Kagge

Klikk her for å lese mer

Børs og katedral

Når du nå oppsøker et bibliotek i Storbritannia, må du låne med deg reklame hjem.

Stian Bromark, Dagbladet
Det er ikke lenger vanlig med nye, banebrytende stunts i markedsføringsverdenen, men nå har noen filleristet hjernen: 500 000 reklameinnstikk er på vei til et utvalg britiske bibliotek, der de skal plasseres på innsiden av bøkenes omslag. Og om noen år må du låne med deg reklame hjem fra alle britiske bibliotek.

For hver reklame som havner i ei bok, får bibliotekene småpenger de kan bruke til å ruste opp et offentlig tilbud med sterke forfallstendenser. Det er en god idé. Det er lenge siden myndighetene var opptatt av kultur. Noen må overta ansvaret etter at politikerne sluttet å være politikere. Men noen baksider finnes. Direktør Guy Daines ved Chartered Institute of Library and Information Professionals, en forening som tar seg av bibliotekene og bibliotekarenes ve og vel, er blant annet bekymret for sånne fiffige ting som produktplassering.

Hvis det dukker opp reklame for madelainekaker i Marcel Prousts ”På sporet av den tapte tid”, eller tilbud om billige Praha-reiser i Franz Kafkas romaner, er det opplagt at noen har forsøkt å være smart. Guardian-journalist David Mills har flere eksempler: Reklame for bacon i George Orwells ”Animal Farm”? Smågodt i Roald Dahls ”Charlie og sjokoladefabrikken”? Eller hva med alkoholreklame i alle Ernest Hemingways romaner? Man kan se for seg motsatt effekt også. Det finnes noen steder du ikke vil se reklame for dristige barneklær, for eksempel i Vladimir Nabokovs ”Lolita”. Du vil nok heller ikke se for mange bilder av kubanske sigarer i Bill Clintons selvbiografi. I hvert fall vil ikke forfatteren at du skal se det.

David Mills tar scenariet helt ut og spør: Hvorfor legger ikke forlagene bare inn reklame i bøkene når de trykkes? I så fall risikerer vi å bli avbrutt på hver tjuende bokside av en halvnaken dame som illuderer å ha sex med en bil (passer bra i Simone de Beauvoirs feministklassiker ”Det annet kjønn”). Det hjelper ikke å ta tissepause heller, for dama er der når du kommer tilbake. Som et minne om ”Ubehaget i kulturen” (en boktittel av psykoanalytikeren Sigmund Freud). Trenger du en time på divanen? Ring oss nå!

Klikk her for å lese mer

Hva ville far sagt?

Kjendisstoff, med far som gjenganger

Thomas Holst-Hansen:
"Farlige forbindelser. Historier om far"
Versal

Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
Ideen om å få kjente menn til å snakke om sine fedre, er ikke superoriginal. Forholdet mellom Kjetil André Aamodt og Finn Aamodt, eller Knut Torbjørn Eggen og Nils Arne Eggen, er sporadiske føljetonger i aviser og ukeblader. Rune Gerhardsen, et annet intervjuobjekt, har til og med skrevet en bok om sin far, Einar Gerhardsen. Det må være akkurat slik journalist Thomas Holst-Hansen og forlaget har tenkt. Historier om fedre og kjente sønner selger.

Åpenhjertig
Det forutsigbare utgangspunktet forhindrer ikke at noen av sønnene, kanskje de minst kjendisaktige av dem, har snodige, vittige, såre eller rørende historier å fortelle. Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen er blant dem. Den hardtslående brumlebassen deler så mye av sitt innerste følelsesliv at man nærmest ser ham for seg på en divan: ”Jeg har alltid hatt en sosial frykt, en redsel for å ikke strekke til, som ligger veldig nær”. Det skyldes naturligvis den sårbare konteksten, forholdet til Bjørgulvs far, skredder Helge Braanen, som døde i 1996. Samtalen dreier seg rundt en formativ opplevelse – på slutten av 1960-tallet flyttet faren ut av familien og inn hos en yngre mann. Braanen gjør ikke et stort poeng ut av det, men å gå gjennom ungdomstiden med en homofil far, kan ikke bare ha vært ukomplisert for 40 år siden.

Helt unormalt
Braanen tilhører det mindretallet av intervjuobjektene som ikke har vokst opp med en kjent far (eller mor). Kjendissønn snakker om kjendisfar-intervjuer har det med å ligne på hverandre. De kretser ofte rundt noen få basale problemstillinger. Tittelen på Aslak Nore-intervjuet er betegnende: ”En far å strekke seg etter”. Han får også spørsmålet om han blir lei av spørsmålene om seg selv og faren, forfatteren Kjartan Fløgstad. Snart blir han sikkert lei det spørsmålet også. Og så videre. Felles for intervjuobjektene er at de har hatt en usedvanlig oppvekst, ofte preget av en uttalt eller uutalt konflikt med husets farsskikkelse. Å ha en unormal barndom er nok ikke så unormalt som vi gjerne tror, men under lesingen av boka tar en seg i å savne at i hvert fall en eller to av de kjente mennene hadde hatt en helt ordinær, jordnær middelklasseoppvekst.

Følelser
Lest velvillig kan ”Farlige forbindelser” tolkes som et innspill i samtalen om mannens rolle i dag – om hvordan våre fedre har vært med på å forme våre holdninger til familie, barn, etc. Men det er muligens å strekke det langt. Det er sjelden prinsipielle spørsmål som reises. Fokuset er på hvordan det for eksempel var for Erik Solér å vokse opp med en far som bodde i Spania og som ikke ønsket særlig kontakt med sin sønn. Eller hvordan det var for Fabian Stang å vokse opp med en etter hvert blakk godseier til far (pluss litt om Wenche Foss, så klart). Thomas Holst-Hansen har gått etter de gode historiene. Hver for seg er intervjuene leseverdige og minner ikke så rent lite om helgeavisstoff. Men spørsmålet er: trenger vi en slik bok? En bok som bekrefter noe vi allerede vet, nemlig at fedre og sønner ikke er så flinke til å snakke om følelser? Tja. Det er jo farsdag snart. Så kan han få et ord med i laget også.

Klikk her for å lese mer

"Global Perspectives on the United States"

Denne uka utkom verdens første idéhistoriske verk om USA - "Global Perspectives on the United States" (Berkshire)
140 akademikere fra hele verden har gått sammen om å dekke alle områder om USA og dets forhold til og innvirkning på verden. Det er i tre bind, godt over tusen sider, har tatt fem år å lage. Boka blir på baksiden anbefalt av historikere som Zinn og Wallerstein.

Siste bind ligger gratis ute på nettet fram til 1. januar.
Stian Bromark og Dag Hjerbjørnsrud har bidratt fra Norge (på grunn av boka "Frykten for Amerika"). Bidraget kan leses her.

Dag Herbjørnsrud var på Kulturnytt tirsdag (kl. 0833) og snakket om verket. 5. desember skal Bromark og Herbjørnsrud snakke om temaet på seminaret "USA i etterkrigstidens hjerter?" i regi av Nasjonalmuseet, i samarbeid med Kunsthistorie v. IFIKK, Universitetet i Oslo.

Klikk her for å lese mer

Jødegengufs

Er du jødisk i hodet eller i genene? Debatten går. I 2007.



Stian Bromark, Dagbladet
Et gufs fra en svunnen tid? Sånn cirka fra 1930-tallet?
Journalist og forfatter Jon Entine utga boka ”Abraham's Children: Race, Identity, and the DNA of the Chosen People” på amerikansk 24. oktober. I den argumenterer Entine for at jøder er smartere enn folk flest. Askenasijødene, opprinnelig fra Sentral- og Øst-Europa, har en gjennomsnittlig IQ på et sted mellom 107 og 115. Vi andre ligger rundt 100.
For 70 og noe år siden insisterte en del forskere og førere på at jøder var mindre verdt enn andre folk generelt, og de blonde og blåøyde spesielt. Sånn sett kan vi betrakte Entines forskningsresultater som et framskritt. Men opphavsmannen er selv jødisk, så han må regnes som inhabil.

Den konservative tenketanken American Enterprise Institute, hvor Entine er tilknyttet, arrangerte forrige uke et debattmøte om boka. Dit var det invitert en del deltakere som hadde innvendinger til Entines fokus på jødenes IQ. Og gener. For grunnen til at jøder er smartere enn ikke-jøder, er fordi de er født sånn. Fordi generasjoner på generasjoner av kunnskapstørste jøder har giftet seg med hverandre. Og det er grunnen til at jøder som gruppe er overrepresentert blant nobelprisvinnerne. Heldigvis for oss mindre smarte, følger det visstnok med noen bieffekter ved å ha en stor hjerne. Økt sjanse for brystkreft, blant annet. I tillegg dør jøder angivelig tidligere enn andre på grunn av den såkalte Tay-Sachs sykdommen.

Tilstede på debatten var biolog Laurie Zoloth, selv jøde. Hun påpekte at for mange jøder handler jødedom utelukkende om tro og verdier. Å hevde at religionen er genetisk, gjør den uinntagelig for utenforstående. Det blir ikke lenger mulig å konvertere, verken til eller fra. Charles Murray, mest kjent som medforfatter til den kontroversielle boka ”The Bell Curve” (1994), er enig i Entines konklusjon, men minnet om at sefardiske jøder også er smarte. De er opprinnelig fra Spania og Portugal, men begrepet brukes gjerne om jøder som er mørkere i huden, for eksempel arabiske jøder. Så debatten har altså ingenting med hudfarge å gjøre, skal vi tro Murray. Men det minner unektelig om en rasediskusjon.

Klikk her for å lese mer