Stian Bromark

Tekstene er tidligere publisert i aviser og magasiner.

Send en epost Site Feed
Mitt foto
Navn:

Stian Bromark er journalist, bokanmelder og forfatter.

Eller prøv heller å klikke her for mer info...

24. mars 2010

Hva kan du om Holocaust?

Myndighetene vil trappe opp undervisningen om Holocaust i skolen, men er det nok til å få bukt med antisemittismen?

Stian Bromark, Dagbladet
I forrige uke rettet media søkelyset mot økt antisemittisme i norsk skole, noen dager seinere lanserer myndighetene sine løsninger: De bedyrer at de tar problemet på alvor og akter å sette i verk tiltak – etter at arbeidsgruppene har jobbet ferdig.

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen vil sette ned et utvalg som skal bekjempe rasisme og antisemittisme i skolen, mens byrådsleder Stian Berger Røsland fra Høyre vil at Oslo kommune nå skal kartlegge hva skoleelever kan om Holocaust. Innimellom dukker Fremskrittspartiet opp og skyter fra hofta. Frps Solveig Horne mener SV bidrar til å øke antisemittismen i Norge ved å kritisere Israel, så den enkle løsningen på problemet er at SV slutter å kritisere Israel. En arbeidsgruppe bør se på hvordan det kan ordnes.

Siden politikerne åpenbart er blitt tatt på senga, er det ikke rart at noen forslag blir lite gjennomtenkte. Det gjelder ikke bare Frp. Utgangspunktet for debatten var NRKs reportasje om at lærere ikke våger å gripe inn mot jødehetsen i skolegården, spesielt den som kommer fra muslimske elever. Vi kan godt slå oss til ro med at jødehets er et spesifikt muslimsk problem, men det er en sovepute som fort kan forvandle seg til en skarp stein. For ikke å snakke om at det er historieløst.
I Norge, og i Europa for øvrig, liker vi å tro at vi i dag har fått bukt med antisemittismen fordi vi – i samarbeid med Hitler – utryddet seks millioner jøder under annen verdenskrig. Glemmer vi Holocaust, vil også antisemittismen blomstre opp. Det er derfor byrådslederen vil kartlegge kunnskapsnivået i Oslo-skolene, for siden, må vi forvente, å trappe opp undervisningen om folkemordet på jødene.
Manglende kunnskap om Holocaust er et samfunnsproblem, ikke et spesifikt skoleproblem. En masteroppgave fra i fjor viste at det norske Holocaust – nordmenns bidrag til å utrydde jødene under krigen – var et ikke-tema i allmennlærerutdanningen. Hvordan kan man forvente at elevene kjenner til historien når lærerne ikke gjør det? Dette er heller ikke et spesifikt norsk problem. Undersøkelser fra Tyskland viser at ungdom under 20 år vet skremmende lite om Hitler og nazismen. Bare én av tre kan fortelle hva Holocaust gikk ut på. En EU-rapport offentliggjort i forkant av den internasjonale Holocaust-dagen 27. januar i år, viste at undervisningen om det jødiske folkemordet i Europa generelt var utilstrekkelig og kontekstløs.

Fokuset på økt Holocaust-undervisning er positivt, men det kan fungere som en lynavleder for de mer fundamentale utfordringene. Det bygger på en naiv idé om at antisemittismen bunner i manglende kunnskap om hva den kan føre til i sin ytterste konsekvens. Men få, om noen – verken i dag eller på 1930-tallet – tror at deres fordommer vil lede til grusomheter av typen folkemord, etnisk rensing eller rasistisk motiverte drap. Derfor kan de trygt beholde dem. Selv da annen verdenskrig var over, nektet den jevne tysker å tro at deres syn på jøder hadde noe med Hitlers tilintetsgjørelsesprosjekt å gjøre.

Har vi ikke andre metoder for å bekjempe jødehets enn ved å si ”aldri mer Holocaust”? Hva ville vi, i en hypotetisk situasjon, gjort dersom folkemordet aldri hadde skjedd? Hadde vi ingen midler til å bekjempe antisemittismen før Hitler? Og handler det om Holocaust, eller handler det om å appellere til vår kollektive skyldfølelse? Svarene er ikke irrelevante for hvordan vi angriper problemet. I Øst-Europa viser undersøkelser i dag at nær halvparten av innbyggerne ser på jødene som ”annerledes”, mens i Midtøsten og deler av den muslimske verden spirer jødehatet primært ut fra Israel-misnøye. Et ensidig fokus på Holocaust vil ikke fange opp dette.

Jødehatets historie i Europa er lang. Det startet før Hitler og har fortsatt etter hans død. Det er vanskelig å forstå dagens jødefobi og -hets uten å vende blikket bakover, og det er først i en historisk sammenheng at man virkelig forstår hvorfor selv tilsynelatende harmløse, stereotype utsagn om jøder generelt, vekker så sterke reaksjoner. Så hvis norske politikere virkelig vil gjøre noe med problemet, bør de gyve løs på de komplekse, langsiktige utfordringene. I stedet for å spørre ”hvor mye vet du om Holocaust”, kan de koble historiefaget til samfunnsfaget og formulere spørsmålet til norske elever, norske lærere og andre nordmenn slik: ”Hvor mye vet du om antisemittismens historie i Norge?”


Klikk her for å lese mer

23. mars 2010

Et knefall for historien

Det ble aldri tatt et skikkelig oppgjør med nazismen i Tyskland etter krigen. I boka ”Arven etter Hitler” forteller Anette H. Storeide historien om landets lange, pinefulle og konfliktfylte reise mot forsoning.

Stian Bromark, Dagbladet
Høsten 1946 reiste den svenske journalisten Stig Dagerman på rundreise i Tyskland for avisa Expressen. Det han fikk se, var ruiner, ruiner og ruiner. «I am sorry, sir, men dette er jo den samme ruinen som jeg så i Hannover. Har dere ingen nye?» Han pratet med vanlige tyskere og lurte på om de hadde det bedre under Hitler. Overraskende mange svarte ja. I boka ”Tysk høst”, som utkom på norsk igjen i fjor, gir han et nærgående bilde av den mangelfulle avnazifiseringen av landet, og tilbyr også en forklaring på hvorfor: Folk var sultne. De ville ikke ha ideologiske oppgjør med fortiden, de ville ha varme, lys og mat.

Historiker Anette H. Storeide bruker ikke Dagerman som kilde i sin bok om Tysklands oppgjør med naziregimet, men hennes skildring av de første kaotiske etterkrigsårene sammenfaller med Dagermans. Berlin og andre tyske storbyer ble oversvømmet av flyktninger på jakt etter husly, noe å spise og familiemedlemmer. Lyden av skudd, barneskrik og fremmede språk preget gatene. Det var vanskelig å finne en bygning som ikke lignet på et skjelett. Tyskland besto av 400 millioner kubikkmeter ruiner, kan Storeide fortelle. Byrommenes fysiske forfall symboliserte den indre virkeligheten for mange. Noe var ødelagt, for alltid. Samtidig denne forvirringen – hva skjedde? Hvem skal vi skylde på – Hitler, de allierte, oss selv? I maidagene i Oslo, for snart 65 år siden, kunne man lese på butikkvinduene ”stengt på grunn av glede”. I Tyskland kunne man finne beskjeder av typen ”alt er ødelagt – er hos Frieda og Paule”.

Glemsel, fortielse, forskjønnelse. Det var den offisielle tilnærmingen til fortida de første krigsårene. Først på 1960-tallet inntraff en rekke hendelser som til sammen satte et kraftig søkelys på nazitiden. Det første var rettssaken mot ”Holocaust-arkitekten” Adolf Eichmann. Den fant sted i Jerusalem med den internasjonale pressens søkelys rettet mot seg. Den kollektive ansvarsfraskrivelsen blant tyskere, om at de bare hadde fulgt ordre, ble grundig avvist i rettsaken mot Eichmann. Hitlers arkitekt, Albert Speer, utga sine memoarer på 1960-tallet. Hans unnskyldning var en annen: Han hadde blitt trollbundet av Hitler, men bedyret at han ikke var interessert i politikk og var uvitende om hva som foregikk i gasskamrene. Speer var bare en arkitekt, en som tegnet. Også hans forsvarstale ble detronisert av en ny og kritisk generasjon.

Den radikale tidsånden på 1960-tallet, med økende studentgrupper som krevde demokratisering og en utskiftning av det de oppfattet som et gjennomnazifisert statsapparat, tok spesielt et oppgjør med det kristeligdemokratiske partiet som hadde ledet Tyskland siden 1945. Konrad Adenauer-epoken i tysk politikk ble etter hvert avløst av sosialdemokraten Willy Brandt. Han viste ikke bare en helt annen forsoningsvilje overfor Øst-Tyskland, han var også lydhør overfor ungdommene. 8. mai 1970 ble det for første gang avholdt en minnestund i Forbundsdagen, og 8. mai ble heretter markert som en frigjøringsdag. Et halvt år seinere deltok Brandt på en markering i Polen til minne om ofrene for oppstanden i Warszava-gettoen. Fotografiet av den knelende kansleren ble et symbol på Tysklands vilje til å ta et oppgjør med fortidens ugjerninger.

Den amerikanske tv-serien ”Holocaust”, som ble sendt i Tyskland i januar 1979, utgjorde nok et vendepunkt. ”Holocaust” ble kåret til årets ord i 1979. Serien satte dessuten fokus på de tyske historikernes manglende vilje til å granske folkemordet på jødene. Dokumentarfilmen ”Shoah” (1985)av franskmannen Claude Lanzmann, fikk ikke et like stort publikum, men den 9,5 timer lange filmen, som består av intervjuer med overlevende, lot jødene selv komme til orde. I 1993 rippet nok en film opp i fortiden – den Oscar-belønnede ”Schindlers liste” av Steven Spielberg. Filmen om forretningsmannen Oscar Schindler som reddet 1 100 jøder, tilførte en ny dimensjon til det allerede etablerte bildet av en konflikt bestående av overgriper og ofre, nemlig redningsmannen og de overlevende.

Anette H. Storeides ”Arven etter Hitler” er en innsiktsfull, engasjerende og kildetung idéhistorisk gjennomgang av hvordan Tyskland har forholdt seg til nazitiden de siste 65 årene. Materialet består ikke bare av litteratur, artikler, filmer og forskningsarbeid, men også av intervjuer med et knippe tidsvitner, som tilfører teksten variasjon og dynamikk. Vitnene bekrefter det en sosialpsykolog kom fram til etter å ha intervjuet tyske familier på begynnelsen av 2000-tallet: Ingen psykologen snakket med betvilte grusomhetene, men de tilskrev forbrytelsene Hitler og hans menn, ikke egne familiemedlemmer. Tvert imot oppfattet de intervjuede at deres foreldre eller besteforeldre hadde vært ofre for Det tredje rike, ikke aktive og overbeviste nazister. Psykologen oppsummerte sin rapport med ”Bestefar var ingen nazist”. Dermed er det et sprik mellom det som i dag er den offisielle tyske holdningen, der oppgjør med nazitiden inngår som en sentral bestandel i landets moderne identitet, og den allminnelige tyskers selvforståelse om at de alle sammen var ofre.

Etter murens fall ble ikke Tysklands forhold til fortiden mindre komplisert. Gjenforeningen av Øst- og Vest-Tyskland krevde en bredere tilnærming til historien. Oppgjøret skulle nå gjelde både det brune og det røde diktaturet. Tidvis har det ført til en uheldig sammenblanding eller konkurranse mellom kommunisme-ofre og nazisme-ofre, mens myndighetene har gjort sitt beste for at de to diktaturformene ikke relativiseres eller bagatelliseres ved å blandes sammen. Alt i alt går det den rette veien. Fotball-VM i Tyskland i 2006, der vaiende tyske flagg ble tolket som sunn patriotisme, var en milepæl. Samme år utkom forfatteren Günter Grass med sin selvbiografi ”Når løken skrelles”. Mannen som mer enn noen andre har avkrevd Tyskland et gjennomgripende oppgjør med nazitiden, viste seg å ha hemmeligheter selv – medlemskap i Waffen-SS. Dette var nok ikke siste gang tvilsomme skjeletter ramler ut av skapet. Tyskland har brukt 65 år på å lære seg å leve med at Hitler er en uadskillelig del av landets kulturelle identitet. Det tar lang tid å forsone seg med fortiden. Det kan være en mager trøst for dem som står midt oppi tilsvarende kamper om historien, der rollene som offer og overgriper skal fordeles; i Rwanda, i Kina, i Kambodsja, i eks-Jugoslavia – og om noen år: I Afghanistan og i Irak.
Stian Bromark er journalist og forfatter.


Klikk her for å lese mer

20. mars 2010

Lengselen etter virkeligheten

Når virkeligheten oppfører seg som litteratur, må litteraturen oppføre seg som virkelighet.

Stian Bromark, Bromark
I skrivende stund er oppslagene i noen av landets nettaviser at en mann med øks jaget en kvinne inn i et hus og tente på, at Paradise-Victoria og Cæsar-Marianne er blitt hetset på gata og at en 90-åring ble mishandlet med hårføner, lampe og krakk. ”Puppene mine har en kilo med silikon – det bør trekkes fra”, et sitat fra glamourmodell Linni Meister som skal gå Birkebeinerrennet, kunne også vært nevnt, samt ”Google vil ta over tv-en din” og ”Märthas engler glemt av slottet”.

Dette er et lite utsnitt av den nyhetsinformasjonen vi blir utsatt for daglig. Symbiosen av reality-tv, pr-kåte forskere, oppmerksomhetshungrige politikere, oppfinnsomme kriminelle, gale kjendiser – og medienes kreative dekning av dette – gjør at virkeligheten befinner seg i en permanent tilstand av ”utrolig, men sant”. Vi blir ikke lenger sjokkert over at noe overgår virkeligheten, det forventes. Hva kan en romanforfatter gjøre i en sådan stund? Kveld etter kveld har han sittet bøyd over pc-en og forkastet påfunn fordi de framstår som for lite troverdige. Bare for å oppleve en måned senere at en eller annen sprøing har bestemt seg for å gjøre akkurat dette utrolige. I virkeligheten.

”Reality Hunger: A Manifesto” har han kalt sin ferske utgivelse, den amerikanske forfatteren David Shields. Boka er et oppgjør med fiksjonen, spesielt romansjangeren, som han mener har stivnet i sine anakronistiske, konstruerte og sjangerdefinerte former. Like hardnakket er den et forsvar for dokumentarlitteraturen, spesielt når den lever opp til Shields ønsker, som spenstig, eksperimentell og utfordrende. Shields gir vel så mye en statusbeskrivelse som en visjon. Han har kikket rundt seg og oppdaget at virkelighetshungeren er umettelig, fra dokumentarfilmens popularitet og reality-tv via memoar- og bekjennelseslitteraturens sterke vekst, til forventningen om at prominente samfunnsaktører står fram i avisene og forteller hvordan de egentlig har det – etter sjokkskandalen.

De som går rundt og venter på Karl Ove Knausgårds neste bind, vet hva han snakker om. Man trenger ikke være litteraturprofessor for å skjønne at attraksjonen ligger i forfatterens doble budskap til leseren: Dette er en roman, men den er helt sann (René Magritts pipemaleri med tittelen ”Dette er ikke en pipe” dukker opp på netthinnen). Amerikaneren James Frey, forfatteren av bestselgeren ”A Million Little Pieces”, vet også hva han snakker om, for han solgte boka inn til forlaget som en roman, men forlaget mente den ville selge mer hvis han kalte den en memoarbok. Noe han gjorde, til han seinere ble hengt ut som en løgner av Oprah Winfrey.

Hvis det er en lengsel etter virkeligheten der ute, hva kan skjønnlitteraturen tilby? Har den ikke et problem når Paradise-Victoria og Cæsar-Marianne framstår både med mer troverdighet og mer spektakulære fortellinger? Når det gjelder å tilby alternative, mer realistiske virkelighetsforståelser, har nok David Shields rett i at dagens dokumentarforfattere har et forsprang på romanforfattere. Det er tross alt mer pikant med det som er så sant at det kunne vært oppfunnet, enn det som er så oppfunnet at det kunne vært sant.


Klikk her for å lese mer

En turist i folkemord

Ved siden av majestetiske Angkor Wat, består Kambodsjas fremste turistattraksjon i dag av knokler, hodeskaller og torturinstrumenter. Snart kan du også besøke stedet der massemorder Pol Pot ble kremert.

Stian Bromark, Dagbladet
Fra hotellet har vi utsikt til Kambodsjas fortid og framtid. Foreign Correspondents Club, eller FCC blant de late, har på snaue 20 år rukket å bli en institusjon og en turistattraksjon i Phnom Penh, en nymotens etterligning av den klassiske journalistklubben i Hong Kong. Det er ikke så mye et hotell som det er en restaurantbar med ni rom til utleie. Rommene er moderne designet i nykolonial stil, men idyllen ødelegges av bilder på veggen: Avisutklipp fra Phnom Penh Post om rettssaken mot den tidligere Røde Khmer-toppen kamerat Duch; Kang Kek lew, som var sjef for det beryktede Tuol Sleng-torturfengselet. I restauranten slipper man heller ikke unna - der henger dramatiske bilder av Røde Khmers inntog i Phnom Penh i 1975 til salgs, tatt av den amerikanske fotografen Al Rockoff, som i den Oscar-belønnede storfilmen ”The Killing Fields” blir spilt av John Malkovich.

Fortid, og framtid: Etter mange tiår med krig, diktatur og ustabilitet ser Kambodsja endelig ut til å ha prioriteringene i orden. Det handler om økt vekst gjennom turisme, turisme og turisme. Hvis Thailand kan, kan Kambodsja. Siden 2003 har tilstrømningen vært eksplosiv, med en fordobling av antall besøkende, og i dag lever 300 000 av 14 millioner kambodsjanere av turismen. Fram til finanskrisa var den årlige økonomiske veksten på over 10 prosent. De tusen år gamle hindu-buddhistiske templene utenfor Siem Reap, Angkor Wat – fem-seks timers biltur nord for hovedstaden Phnom Penh – tiltrekker seg de fleste turistene. Pengesterke vesterlendinger kommer gjerne på dagstur rett fra slaraffenlivet på de thailandske strendene, og den eventyrlige veksten de siste årene synes på byen, med brede, velfungerende og neonopplyste gater, fancy designbutikker, og hippe markeder. Phnom Penh har også sine gullbefengte templer, overdådige slott og fargesprakende museeer, men det er ikke på disse stedene du risikerer å treffe andre rødsprengte – det gjør du på steder reist til minne om det svært så uforsonlige Røde Khmer-regimet mellom 1975 og 1979, som tok livet av anslagsvis to millioner kambodsjanere.

Sjåførene av de åpne mopeddrevne taxivognene (tuk-tuk) utenfor hotellet er serviceinnstilte. Over setene henger skilt med tilbud om hvor de helst kjører oss. Ved siden av et par markeder og kongens slott, samt FCC, er det to turistattraksjoner som byens innbyggere og landets myndigheter gjerne vil vise de langveisfarende: Folkemordmuseet (Tuol Sleng) og dødsmarkene (The Killing Fields). Tuol Sleng, også kalt S-21, er en tidligere videregående skole som ble bygd om til fengsel og torturkammer i Røde Khmer-tiden. I dag er det et museum til minne om Pol Pots terrorregime, der du blant annet kan se tusenvis av portretter av drepte og torturerte ofre, pliktoppfyllende fotografert og katalogisert av fangevokterne. Mange torturerte ble seinere sendt til The Killing Fields. Dødsmarker finnes det mange av i Kambodsja, men én har fått tildelt en spesiell status: Choeung Ek, omtrent 40 minutter med bil fra Phnom Penh sentrum. 17 000 mennesker ble henrettet av Pol Pots menn her, og i dag er hovedattraksjonen i den tidligere frukthagen rundt 5 000 hodeskaller og et tre som fortsatt bærer merker etter barnehodene som ble knust mot det.
Det er ikke uproblematisk å skulle være turist i et av de sentrale kapitler i folkemordets historie. Riktignok finnes det tilsvarende minnesmerker andre steder i verden – tankene går først og fremst til ofrene etter Hitler-Tyskland – men i Kambodsja har de gått langt i å vektlegge de mest makabre sidene ved terroren. Kritikk blir også jevnlig reist fra ofrenes familier, og andre, som helst så at knokler og hodeskaller får en verdig begravelse i stedet for at de hvileløst blir utsatt for ufokuserte japanske, amerikanske og europeiske kameralinser. Spesielt når det viser seg av noen av disse kameraeierne stjeler med seg beinrester hjem. Mange land i verden har minnesmerker for sine ofre, men sjelden rettes oppmerksomheten i like stor grad mot overgriperne som her. Og i Kambodsja, i motsetning til i Tyskland/Polen, finnes det ingen historisk og kulturell splittelse mellom bøddel og offer. Massemorderne under Røde Khmer-regimet var kambodsjanere, i likhet med de fleste som ble drept. Dette utydelige landskapet, der bare et fåtall Røde Khmer-ledere er blitt straffeforfulgt og landets styre er gjennomsyret av tidligere Røde Khmer-medlemmer, gjør at man unektelig undrer seg over hva motivasjonen kan være.

I Russland blir det for tiden gjort iherdige forsøk på å rehabilitere Stalin. Tyrkia benekter fortsatt folkemordet på armenerne i 1915. Jøder/Israel blir jevnlig beskyldt for å slå mynt på det som nokså usmakelig er blitt kalt Holocaust-industrien. Kambodsja har ikke valgt noen av disse strategiene. Myndighetene oppfordrer tilreisende turister til å besøke Tuol Sleng og Choeung Ek. Sant nok blir det penger i felleskassa av slikt, men hensikten synes først og fremst å være ideell: Aldri mer 17. april 1975, den dagen Røde Khmer-soldatene invaderte Phnom Penh og døpte om datoen til dag en, år null. Tuol Sleng og Choeung Ek er unike veivisere inn i historien og fungerer effektivt som botemiddel mot dem som blir fristet til å ta de kommunistiske vyene om det klasse-, kunnskap- og pengeløse samfunnet bokstavlig, slik Pol Pot og Røde Khmer gjorde. Nytt fra turistmyndighetene er at de nå ønsker å gjøre om det siste tilholdsstedet til Røde Khmer, helt nord i landet, der også Pol Pot ble kremert, til en egen turistattraksjon.

Ubehaget er dobbelt. På den ene siden påminnelsen om menneskets ukuelige evne og vilje til å påføre andre mennesker lidelser, på den andre siden ubehaget ved å være en hvit, vestlig tilreisende som kan tillate seg å vandre bekymringsløst rundt blant bilder av livredde barneøyne og kranier med kulehull. Bare et kort øyblikk blir vi rykket ut av de beskyttede og velorganiserte omgivelsene da vi havner på vidvanke i Tuol Sleng og finner et rom med et tårn av gamle, slitte klær, usikre på om det hører med til utstillingen eller om de bare ikke har orket å rydde dem vekk ennå. Kanskje er det sistnevnte ubehag som er mest fruktbart, fordi det tar opp i seg de andres lidelser under Røde Khmer-tiden samtidig som det minner om at Kambodsjas ulykker, fra fransk kolonialisme via amerikansk bombing og vietnamesisk invasjon, i stor grad har blitt påført utenfra. Dermed oppmuntres den besøkende til å opptre med kledelig ydmykhet. I hvert fall kan det hende man pruter mindre i møte med de tomme tiggerhendene som dukker opp utenfor disse turistattraksjonene.
Stian Bromark er journalist og forfatter.

Notis I: I filmen “The Enemies of the People” (blant annet nominert til Sundance-filmfestivalen 2010), forteller tidligere Røde Khmer-folk, fra soldater på gølvet til Pol Pots nestkommanderende, Bror nr. 2, Nuon Chea, sine historier til en av Kambodsjas fremste journalister, Thet Sambath. Filmen er i tillegg en personlig reise for Sambath, der han forsøker å forstå drivkraften til dem som drepte faren, moren og broren.

Notis II: Kambodsja-tribunalet har i mange år arbeidet for å dømme de sentrale aktørene i folkemordet mellom 1975-1979, men tross hjelp fra FN har resultatet så langt vært magert. Økonomiske bidragsytere fra vesten begynner å bli lei av å finansiere tribunalet og statsminister Hun Sen har vist manglende vilje til å la det etterforske flere Røde Khmer-topper. Rettsaken mot tortursjef Kamerat Duch ble avsluttet før jul. Dommen ventes i løpet av noen uker, og 67-åringen kan bli den første som blir dømt.


Klikk her for å lese mer

15. mars 2010

Tyrkisk stillstand

Tyrkia kan kalle hjem alle sine ambassadører i verden, men landet kommer ingen vei før det tar et oppgjør med sine nasjonale traumer.

Stian Bromark, Dagbladet
Det hender at politikere oppfører seg som furtne tenåringer: Før helga bestemte Tyrkia seg for å avlyse sin tilstedeværelse på et nært forestående toppmøte i Sverige og trekke tilbake sin ambassadør fra Stockholm, fordi riksdagen vedtok å kalle folkemordet på armenerne under første verdenskrig for folkemord. Det skjedde bare dager etter at den amerikanske kongressen gjorde det samme, med en like kontant reaksjon fra den tyrkiske regjeringen som resultat. Det er nesten så man får lyst til å rope «folkemord», «folkemord», «folkemord», hadde det ikke vært for at slik oppførsel ville fortont seg som pubertal.

Tragikomisk, ja, men det er nokså alvorlige saker som står på spill. Den svenske regjeringen mislikte selv parlamentarikernes oppførsel, og «folkemord»-uttalelsen fikk flertall bare fordi noen medlemmer valgte å trosse sitt eget parti. Svenske politikere er tilsynelatende mindre opptatt av hva som er historisk korrekt enn hva som er diplomatisk lurt. Siden regjeringen ikke ville bruke ordet «folkemord», kan man da konkludere med at den mener det ikke fant sted noe folkemord mot armenerne i 1915? I så fall kan politikerne i Jerevan, hovedstaden i Armenia, reagere med tilsvarende diplomatisk kaldfront, og slik går det politiske livet sin gang.

Folkemordfokuset kommer på et ubeleilig tidspunkt. I lengre tid har Tyrkia og Armenia jobbet mot å normalisere sitt forhold. Først og fremst på et overflatisk plan, for å opprette diplomatiske forbindelser og åpne den lukkede grensa mellom de to landene, men hvis det er noe partene ikke ønsker nå, er det å bli minnet om at forholdet aldri vil bli uanstrengt så lenge folkemordspørsmålet forblir uavklart. Diplomatbråket er også uheldig for Tyrkias EU-bestrebelser. Ved siden av Kypros-spørsmålet og den generelle menneskerettighetssituasjonen i landet, er det benektelsen av folkemordet som holder dørene stengt. Tyrkias standhaftighet, samt at myndighetene fortsetter forfølgelsen av intellektuelle, har fått analytikere til å spørre seg om Tyrkia er i ferd med å vende Europa ryggen.

Forrige uke ble rettssaken mot den britiske kunstneren Michael Dickinson avsluttet. En dom på 425 dager i fengsel ble til slutt redusert til en bot på rundt 25 000 kroner. Hans forbrytelse var at han hadde tegnet landets statsminister Tayyip Erdogan som en hund. Det er ikke første gang myndighetene har forsøkt å trekke intellektuelle for retten fordi de har drevet gjøn med statsministeren, men det er første gang noen er blitt dømt for det. Den beryktede lovparagrafen, kalt «301», som gjør det forbudt å kritisere «det tyrkiske», har tidligere blitt brukt til å straffeforfølge forfattere som Orhan Pamuk og Elif Safak, samt journalisten Hrant Dink, som ble drept av en tyrkisk nasjonalist i 2007. Men da har striden stått om historien - primært folkemordet og nasjonens landsfader, Kemal Atatürk, ikke en bikkje.

Det er foruroligende at statsminister Tayyip Erdogan, som representerer det muslimske partiet AKP, fortsetter å knytte bånd tilbake til den sekulære helligheten Atatürk. Religiøst har de ingenting felles, men Atatürks introverte nasjonalisme er åpenbart kjekk å ty til i en tid da regjeringen føler seg presset internt og eksternt.

Alle moderne nasjonsbyggingsprosjekter har handlet om å fokusere på det positive i historien og skyve til side det negative. Men er det noe den samme historien har lært oss, er det at politikerne ikke makter å undertrykke fortidas grums til evig tid. Valget av Barack Obama som president handlet ikke bare om «forandring» og «håp», symbolsk handlet også om å rette opp syndene fra slavetida.

De siste 15-20 åra i Norge har det knapt gått et år uten at nye grupper (tatere, nordsjødykkere, barnehjemsbarn, etc.) har krevd erstatning, oppreisning og unnskyldning for historiske overgrep.

Tyrkiske politikere kan insistere på at de har rett så mye de vil, og det er grunn til å diskutere detaljer omkring det som skjedde i 1915, men verden er ikke på landets side i dette spørsmålet. Urett ble begått mot armenerne og tyrkiske myndigheter bærer hovedansvaret. På et eller annet tidspunkt må landets ledere vurdere om de skal gi opp furtestrategien og innta en mer pragmatisk holdning til sin fortid, for framtidas skyld. Et radikalt forslag: Hva om de for eksempel overlater historien til historikerne?


Klikk her for å lese mer

13. mars 2010

Oppdiktet, men sant

Må reportasjeforfattere lære seg å skrive mer sannferdig eller bør lesere lære seg å lese annerledes?


Stian Bromark, Dagbladet
En liten bombe slo ned i den journalistiske verden sist uke: En ny biografi hevder at mannen som gjerne blir kalt verdens fremste reporter, polske Ryszard Kapuscinski (1932-2007), diktet opp sitater, detaljer og hendelser i sine mange prisbelønte dokumentarbøker fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. Flere av hans bøker er oversatt til norsk, som ”Sjaen” (1988), ”Ibenholt” (2001),” Reiser med Herodot” (2006), og den siste: ”Atter ein dag” (2008).

I sine tidligeste utgivelser holdt han seg strengt til journalistkriterier, men gradvis beveget han seg mot den litterære reportasjeformen, for så – ifølge forfatteren av den 600 sider lange biografien, Arthur Domoslawski – å trå over inn i det oppdiktede universet, der romanen, diktet og novellene bor.
I kjølvannet av biografi-utgivelsen har flere kritikere kastet seg på ikonknusingen. I den konservative avisa Die Welt, skriver journalist Gerhard Gnauck at Kapuscinski har et langt større troverdighetsproblem. Han drev med selvsensur når informasjonen gikk på tvers av hans egen ideologiske agenda. For kommunisten Kapuscinski var det aldri snakk om objektiv journalistikk. Han hadde en slagside, og hans rapportering gikk i favør av marxistiske frigjøringsbevegelser og mot kapitalisme. I 1975 var han angivelig den eneste som visste hvor de cubanske leiesoldatene befant seg i Angola, men han fortalte ingen om det fordi han ikke ville provosere fram reaksjoner fra Vesten.

De siste årene har en rekke debatter diskutert forholdet mellom fiksjon og fakta. Her hjemme kan Åsne Seierstad (”Bokhandleren i Kabul”) og Karl Ove Knausgaard (”Min kamp”) representere ytterpunktene, fordi de kommer fra forskjellig ståsted. Dersom romanforfatteren låner grep fra dokumentarsjangeren, kan han eller hun stort sett gjøre det omkostningsfritt, mens en dokumentarforfatter som låner fra romansjangeren, risikerer å betale en høy pris, fordi en altfor kreativ omgang med fakta lett fører til beskyldninger om løgn.

Slik bør det være, som en hovedregel, men det er liten tvil om at mye av den mest givende sakprosalitteraturen som skrives i dag nettopp utforsker, utvider og utfordrer sjangerkonvensjonene. Så dersom den tradisjonelle leserkontrakten skal opprettholdes, der forfatter og leser er enig om betingelsene, må kontrakten fornyes. Forfatteren kan spandere på seg korte bruksanvisninger innledningsvis, mens leseren må gi slipp på forventningen om at sannhet og løgn er motsetninger. Kapuscinski har holdt sin del av avtalen – dessverre bare utenfor bøkene. Han har selv sagt at det viktigste for ham er å få fram sakens kjerne, en essens, og at detaljer derfor er uvesentlige – omtrent som en dokumentarfilmskaper har han redigert, rekonstruert og iscenesatt for budskapets skyld. ”Imperiet”, har Kapuscinski gitt beskjed om, bør leses som et dikt. Er det da rimelig å tolke alt bokstavlig?

Leserne vil nok bli skuffet dersom de går til ”Keiseren” og ”Sjahen” med den tro at de får rene historiebøker om Etiopia og Iran. I stedet får de noe større: allmenngyldige fortellinger om makt og avmakt. Kapuscinski er død. Det er ikke mulig å forandre bøkene. Men det er mulig å forandre forventningene.


Klikk her for å lese mer

6. mars 2010

Islandsk markeringsbehov

Det viktigste for islendingene er å erobre tilbake den demokratiske kontrollen og selvrespekten som gikk med i dragsuget da finansfyrstene og politikerne kjørte landet i grøfta.


Stian Bromark, Dagbladet
Det er ikke kjedelig å være islending for tida: Til langt ut på dagen i går var det fortsatt uklart om det skulle avholdes folkeavstemning om den omstridte Icesave-avtalen i dag. Kort fortalt handler den om hvorvidt, og eventuelt hvordan, islendingene skal betale Storbritannia og Nederland tilbake de omkring 30 milliarder kronene de to landene la ut da nettbanken Icesave gikk konkurs på grunn av finanskrisa. Hele uka har en islandsk delegasjon forhandlet i London, og meldingene tilbake til Reykjavík har vært tvetydige og sprikende. I det ene øyeblikket ble det annonsert at folkeavstemningen ble utsatt, så ikke, i det neste at forhandlingene var avsluttet, så opprettet igjen med bedre betingelser for Island, deretter brudd, etc. Islendingene har altså blitt invitert til å stemme over en avtale de ikke vet hva innebærer. Ikke rart da at meningsmålinger viser at hele 75 prosent trolig vil stemme nei. Samtidig la landets statistiske byrå i går fram tall som viste at Islands økonomi i fjor krympet med 6, 5 prosent, den største nedgangen i landets historie. Slike nyheter gjør ikke Islands betalingsevne og -vilje merkbart større.


Mye står på spill i disse dager og det er vanskelig å se for seg et lykkelig utfall. Islendinger flest ser ikke rettferdigheten i at de skal sette seg i gjeld i mange generasjoner framover for det en liten finanselite - «den korrupte overklassen», ifølge forfatteren Einar Már Gudmundsson - har skyld i. Får den islandske regjeringen forhandlet fram en avtale den er fornøyd med i tolvte time, vil derfor det mest sannsynlige utfallet likevel bli at folket stemmer nei. Dermed står Island i fare for å miste all kredittverdighet internasjonalt og hjelpepakken fra IMF vil muligens utebli. Det vil også spøke for EU-medlemskapet. Samtidig vil renta stige på de lånene Island sårt trenger, som igjen vil gjøre det utfordrende for landet å nedbetale gjelda. Det er også vanskelig å se for seg at den sosialdemokratiske regjeringen vil overleve en slik mistillit. Dermed kan en ny konservativ regjering med Selvstendighetspartiet i spissen vende tilbake - de som i sin tid var ansvarlig for den feilslåtte finanspolitikken. Det vil nok ikke øke Islands troverdighet internasjonalt.


De islandske regjeringene har gjort mye for å påføre seg selv den mistilliten som høyst sannsynlig vil bli uttrykt i dag. Den nåværende sosialdemokratiske regjeringen har opptrådt arrogant og kalt den første folkeavstemningen i landets selvstendige historie for «meningsløs» og «bortkastet». Statsminister Johanna Sigurdardottir annonserte i går at hun ikke akter å stemme i dag fordi det ikke har noen hensikt. 230 000 islendinger betrakter derimot lørdagens avstemning som sin første mulighet til å si fra om hva de mener om lederskapet på sagaøya de siste åra. Derfor bryr folk flest seg ikke om det er en ny eller gammel avtale det skal stemmes over. Det viktigste er å erobre tilbake den demokratiske kontrollen og selvrespekten som gikk med i dragsuget da finansfyrstene og politikerne kjørte landet i grøfta. Det skjønner ikke statsministeren. Eller kanskje hun nettopp gjør det.


Klikk her for å lese mer
"Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet", Knut Hamsun