Eller prøv heller å klikke her for mer info...
Det var en gang en fattiggutt som skapte verdens beste drømmefabrikk. I dette fantastiske eventyret møter vi Walt Disney i rollen som seg selv.
Av Stian Bromark, Dagbladet
Det finnes voksne mennesker som ikke kjøper kostbare libanesiske viner, mugne oster og Kieslowski-dvd-er. I stedet bruker de alle sine sparepenger på stadig nye luksusbind og samleutgaver av Donald. De har barn, men avkommet får ikke røre relikviene. Spør om helsetilstanden, og du får tåkete svar: ”Donald var best da Carl Barks tegnet ham” eller ”Disney-filmer fra 1930-tallet er stor kunst”. Kanskje setter de på ”Fantasia”, den mest surrealistiske av dem alle, der Mikke Mus dirigerer Beethoven, Bach og noen russere. Dette er det postmoderne høydepunkt, vil de trolig si. Alt annet er kopier.
Det er betydelig trolldomskunst: Walt Disney er på samme tid en kult og massehysteri. Alle har anekdoter, favorittfigurer og formative opplevelser knyttet til Disneys univers. Noen verner bare om sine barndomsopplevelser bedre enn andre. Hvordan har det seg at mannen som vokste opp under kummerlige kår i midtvesten, ble mishandlet av sin far, tilbrakte ungdomstida langs en avisrute og som drømte om å bli vittighetstegner, ble USAs mest populære kunstner, underholder og forretningsmann? Hva var hemmeligheten? Oppskriften er basal, skal vi tro biograf Neal Gabler: Vær best i test. Det var slik reklametegner Walter Elias Disney (1901-1966) slo gjennom på tampen av 1920-tallet med den smårampete figuren Mikke Mus. Disney hadde en klokketro på kvalitet. Der andre selskaper og animatører betraktet tegnefilm som inntektsbringende venstrehåndsarbeid, gikk Walt Disney inn for å skape minneverdige opplevelser av første klasse.
På grunn av depresjon og overskudd på arbeidskraft, fikk Walt Disney på 1930-tallet samlet USAs beste tegnere under seg. Studioet ble ladet med en avantgardistisk stemning der alle gjorde mer enn sitt for å tilfredsstille sjefens ambisiøse visjoner. Drivkraften var dette, skal vi tro Neal Gabler: Å perfeksjonere kunsten å skape liv i det livløse. Animasjon er jo i utgangspunktet bare kruseduller på blankt papir. Hvordan puste liv i dem? Walt Disney ville gjenskape en idealforestilling om en tapt, harmonisk barndom og ble besatt av å mestre teknikken, bransjen og omgivelsene. Han bør huskes ”som kontrollens mester”, skriver Gabler. Kontrollfriken hadde 1200 ansatte under seg og visste likevel hvor mange lyspærer det var igjen på lageret. Han bestemte alt, absolutt alt, i sykelig forstand. Og han var alltid fire skritt foran konkurrentene: ”Steamboat Willie” (1928) var den første tegnefilmen som ble laget med tanke på lyd. ”Snehvit” (1937) var den første helaftens animasjonen. Han innførte troverdige handlinger, gjorde figurene realistiske og ga dem personlighet. Han introduserte farger, tyngdekraft og tredimensjonalitet. Han var tidligst ute med å koble kinofilmer til tv-mediet og han konstruerte den fornøyeligste fornøyelsesparken i verden.
I dag er Disney-konsernet en pengebinge. Slik var det ikke i begynnelsen. Walt Disney var nonchalant, for ikke å si foraktfull, i forhold til budsjetter og tidsfrister. Derfor ble det knapt overskudd fra de filmene vi i dag kjenner som klassikere, for eksempel ”Pinocchio”, ”Dumbo” og ”Bambi”. Selskapet overlevde så vidt annen verdenskrig, ved å lage undervisnings- og propagandastoff for myndighetene. Konkursspøkelset hang over selskapet fram til Walt Disney kastet seg på tv-bølgen på 1950-tallet med programposten ”Disneyland”, som for ham utelukkende var reklame og finansieringskilde for hans nye besettelse: Fornøyelsesparken i California. En gigantisk kopi av kopien. Etter krigen hadde piffen gått ut av ham. På samme måte som Mikke Mus gikk fra å være en rebell til å bli en tannløs tøffelhelt, gikk Walt Disney fra å være en nyskapende outsider til å bli hele USAs favorittonkel – i stor grad som en følge av han egen selviscenesettelse. Disney-selskapet ville ikke lenger støte noen. Disney lagde kos for hele familien. Walt Disney trakk seg tilbake, bygde en gigantisk modelljernbane i hagen, overvåket renholdsdriften i Disneyland og initierte en tilsvarende park i Florida. Storrøykeren døde ensom av lungekreft i 1966.
Det var for tidlig å si snipp, snapp, snute. Da Onkel Walt hadde gitt opp animasjonskunsten fordi det ikke ga ham flere utfordringer, kom den tidligere Disney-animasjonstegneren Carl Barks på banen og skapte liv i fiksjonsuniverset Andeby. Onkel Barks, som han gjerne kalles innenfor kulten. Han er en av ”vår tids største eventyrfortellere”, ifølge forlegger Anders Heger, som angivelig lærte å lese av mannen. Walt Disney, og hans utallige fantasifigurer, har fortsatt en magnetisk tiltrekningskraft på barn og voksne i alle aldre. Også smarte radikalere. På 1930-tallet ble han elsket av de intellektuelle. På 1950-tallet ble han mainstream og da forsvant entusiasmen. På 1960-tallet var ikke Disney-produkter progressive lenger, men symboler på konformitet. Han ble beskyldt for å disneyfisere jordkloden. Hans kunstige verden var i ferd med å erstatte den virkelige. Et tiår seinere fikk han en slags oppreisning. Liberale akademikere begynte å studere massekulturen seriøst. I Norge utkom boktittelen ”Donaldisme. En muntert-vitenskapelig studie over Donald Duck og hans verden” (av Jon Gisle, 1973). Postmodernismen var på vei, og Walt Disney, framfor noen, var postmodernismens stamfar. I nyere tid har vi fått bøker som hevder at Walt Disney skapte ungdomsopprøret, banet vei for det multikulturelle samfunnet og utdannet generasjoner med miljøvernere.
Professor, journalist og Hollywood-historiker Neal Gabler er et barn av denne akademiske frigjøringen, der grensen mellom høy og lav kultur ble diffus. Walt Disney, skriver han, var ”overraskende moderne når det gjaldt livssyn” og det antiautoritære, antimaterialistiske og internasjonale i hans utsyn finnes det utallige spor av i filmene. Biografien ”Walt Disney. Mannen og myten“ gir et nærbilde av skaperens tankemønster og den grundige dokumentasjonen gjør at vi får følelsen av å følge hans arbeidsprosess fra dag til dag. Selv om Walt Disney riktignok utviklet seg fra radikal til konservativ, avliver Gabler en del seiglivede myter om ham, som for eksempel at han var antisemittisk, rasistisk og født i Spania. Biografien gir samtidig et panoramabilde av Hollywoods energiske og kreative miljø i første halvdel av 1900-tallet, der oppkomlingen Walt Disney ble betraktet som et utskudd, en stygg andunge, en elefant med altfor store ører, en askepott. På 1930-tallet, skriver Neal Gabler, tilhørte Disney-animatørene ”en kult”. Han bruker det ordet. En kult. Walt Disney var en mester i å finne fram til kulturelle nervepunkter i det moderne samfunnet og skapte det 20. århundrets mest innflytelsesrike arketyper. Derfor fortsetter vi å dyrke ham, både de lykkelige få og vi andre uinnvidde. Mikke Mus og muggen ost er en utmerket kombinasjon.
Stian Bromark er journalist, forfatter og bokanmelder i Dagbladet
Neal Gabler:
Walt Disney. Mannen og myten
Cappelen Damm
Oversatt av Stein Gabrielsen
Notis I: Underholderen
Walt Disney var verdens mest kjente kulturpersonlighet da han døde i 1966.
Det året var det 240 millioner mennesker i USA som så en Disney-film, ifølge biograf Neal Gabler. 100 millioner kikket på et Disney-fjernsynsshow ukentlig. 80 millioner leste en Disney-bok. 140 millioner leste en Disney-tegneserie. 50 millioner hørte en Disney-plate. Sju millioner besøkte Disneyland. 80 millioner kjøpte andre Disney-produkter, som t-skjorter, matbokser, q-tips, etc. I tillegg kom utenlandssalget. Mange av Disneys filmer solgte bedre i utlandet enn i USA.
Notis II: Radikaleren
Walt Disney var radikal som ung, konservativ som gammel.
Men det var som ung han påvirket Disney-profilen mest. Derfor kunne Douglas Brode i 2004 utgi boka ”From Walt to Woodstock: How Disney Created the Counterculture”, der han hevder det tittelen sier: Disney skapte 68er-opprøret. I 2006 utga Brode oppfølgeren, ”Multiculturalism and the Mouse”, der han kunne dokumentere at Disney-selskapet var tidlig ute med å framstille minoriteter i et positivt lys. I boka ”The Idea of Nature in Disney Animation” (2008) viser David Whitley hvordan miljøverntenkning gjennomsyrer mange av Disneys filmer.
Klikk her for å lese mer
Intenst ubehagelig om heltene fra det svarte gullrushet.
Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
Vildanden er den mest fornemme av alle fugler, ifølge Henrik Ibsen. Stolt og totalt fri. Dødsritualet er majestetisk: Hvis anden blir skadet, dykker den til havsens bunn og biter seg fast. Omtrent som hovedpersonen i ”Det store blå” (1988). Luc Bessons film handler om to fridykkere som konkurrerer om hvem som kan komme lengst ned i det stummende mørket. Vår helt føler seg i økende grad forbundet med havet. Fortellingen slutter med at han griper tak rundt en delfins ryggfinne på over 100 meters dyp uten oksygen.
Ettervirkninger
Mange nordsjødykkere har avsluttet sine liv uten poetisk bakgrunnsmusikk. En novemberkveld i 1993 festet den tidligere offshoredykkeren Bjørn Sørmarken vekter til kroppen og hoppet ut i sjøen. Dagbladet skrev senere om saken under overskriften ”Hvordan forklare en liten gutt at pappa valgte døden?” I årene mellom 1965-1990 døde rundt hundre dykkere på jobb i Nordsjøen i jakten på det svarte gullet. De andre er merket for livet, og lider av konsentrasjonsvansker, glemsomhet, leddsmerter, tretthet, problemer med hørsel, nedsatt lungekapasitet, forsinkelser i nervereaksjoner mellom hjerne og kropp, og depresjon. Utallige har, som Sørmarken, valgt å ende plagene for godt.
Jakten
Nordsjødykkernes skjebne er nå utførlig dokumentert i ”Fra dypet” av SVT-journalist Christian Catomeris og Le Monde-korrespondent Olivier Truc. De støtter seg på rapporter og arkivmateriale, men overbevisningskraften kommer fra de intervjuene journalistene har gjort med dykkerne selv, spesielt de som framstår som hovedpersoner; Guttorm Engebretsen og Tom Engh. Begge var i sin tid stolte, livsglade og vågale menn, men etter utallige pionéroppdrag som satte deres helse på spill, ble de redusert til pengelense og uvirksomme nervevrak. På begynnelsen av 1990-tallet finner de sammen og bestemmer seg for å samle inn mer informasjon om kollegenes liv etter det svarte gullrushet på 1970-og 80-tallet. De reiser landet rundt for å finne dem, uten egentlig å ha råd til bensin. Tragikomisk? Én gang ”låner” de drivstoff fra en båt, de går stadig på grønnsaksslang og må samle flasker for å få råd til ferjer. De overnatter underveis i en gammel minibuss som forflytter seg mot alle odds.
Klaustrofobisk
”Fra dypet” er førsteklasses journalistikk. Catomeris og Truc beveger seg under huden på dykkerne og gjenforteller deres historie uten sentimentalitet eller indignasjon, men med klokketro på at beretningene er øyeåpnere i seg selv. Det er litterær høydramatikk på hver side. Skildringene av dykk på flere hundre meters dyp, omsluttet av kulde og mørke, med tonnevis av betong kneisende over det lille mennesket, hvor skillet mellom liv og død er en navlestreng med gass – du skal være avstumpet som menneske for ikke å få gåsehud, frysninger på ryggen eller klump i halsen. Spesielt når man vet at selskapene, og den norske regjeringen, på dette tidspunkt var lemfeldig med sikkerheten. Tom Engh opplever å befinne seg under et slikt oljeriggmonster når det begynner å krenge. Det buldrer som et uvær og trykket suger ham innover mot hull som truer med å forvandle ham til spagetti. Så stopper attpåtil tilførselen av gass. Guttorm Engebretsen er dykkeleder, 25 år ung.
Ansvaret
Helter og antihelter, skyld og ansvar, liv og død: Nordsjødykkernes historie er en tragedie på vei til å få en lykkelig slutt. Mange nordsjødykkere har fått sin eksistens ødelagt for sitt bidrag til å gjøre Norge til et av verdens rikeste land, men til slutt får de den oppreisning, belønning og takknemlighet de har krav på. Problemet er at staten ikke har skjønt det ennå. Tar du livsløgnen fra en gjennomsnittsstatsråd, tar du den nasjonale stoltheten fra ham med det samme. ”Fra dypet” bevitner at tiden er overmoden for at regjeringen ser sannheten i hvitøyet: Veien til oljeeventyret er brolagt med statsfinansierte mareritt.
Christian Catomeris / Olivier Truc:
”Fra dypet. Nordsjødykkernes historie”Spartacus
Oversatt av Egil Fredheim
Klikk her for å lese mer
Brobyggeren
Norge vil gjerne bygge broer. Det er et minefelt.
Stian Bromark, Ny Tid
Politikken ville blitt fattigere uten metaforer. Å være en brobygger høres tilforlatelig ut, men den kan bygges på sandgrunn. Da Tsjekkoslovakias utenriksminister Jan Masaryk kom på besøk til Norge sommeren 1947, samtalte han med Norges utenriksminister Halvard Lange om hvordan forholde seg til de to supermaktene. Halvard Lange snakket varmt om denne metaforen, brobygging. Det hadde ikke Masaryk noe sans for. Tsjekkoslovakia vil ikke være en bro, sa han. ”En bro blir kjørt over og tråkket på i fredstid. I krigstid blir den sprengt i lufta.” Et halvt år senere kom det kommunistiske kuppet i Praha, som førte til at Norge forlot brobyggingspolitikken til fordel for en vestlig militærallianse, også kalt NATO.
Det startet altså med en litterær diskusjon. Betyr brobygging, som Masaryk antydet, at man selv er en bro? Eller betyr det at man så å si tegner, finansierer og bygger broen for andre? Herom hersker det rådvillhet. Det som er sikkert, er at dersom Norge forlot sin tilværelse som bro i 1949, så har tanken om å bygge bro for andre, forblitt et sentralt element i den norske utenrikspolitiske tenkningen. Det norske fredsengasjementet, fra Sri Lanka til Midtøsten, har handlet om å få to uforsonlige parter til å strekke ut en hånd til hverandre. De befinner seg på hver sin side av elva, men norske fredsarkitekter legger brostein på brostein foran dem, slik at de til slutt står ansikt til ansikt. Dette tankegodset finner vi igjen i Jonas Gahr Støres nye bok ”Å gjøre en forskjell”. Støre er en buddhist i forkledning. Han søker den gyldne middelvei, for der støter man ingen og er venner med alle. Han vil både være en bro og broarkitekt. Denne metaforkollisjonen kan føre til forvirring. Det finner man spor av i hans intervju med Orhan Pamuk.
”Tyrkia er virkelig midt imellom”, skriver Jonas Gahr Støre. Mellom øst og vest, mellom tradisjon og modernitet, mellom sekularisme og religion. Gahr Støre er primært opptatt av toleranse og ytringsfrihet. Han lurer på hva som skal til for at Tyrkia kan adoptere disse verdiene. Han betrakter de som universelle, men vestlige i sin opprinnelse. ”Sett fra Vesten er Tyrkia et brohode mot noe annet – et land og en kultur der vi er usikre på retningen i forhold til det som står som et avgjørende spørsmål i vår tid: Hvordan skal vestlige verdier, demokrati og menneskerettigheter leve sammen med islam?” Det er her Norge, sammen med EU og resten av Vesten, kan gjøre en forskjell: Vi kan bidra til å sørge for at de vestlige og sekulære kreftene seirer i Tyrkia. Men så skriver han, i forbindelse med at flere av Pamuks romaner handler om gamle dager: ”Jeg tenker på Det osmanske rike og hvor vanskelig jeg alltid har hatt for å forstå dets historie og drivkrefter”.
Her svikter fundamentet under broen. Dersom utenriksministeren hadde lest seg opp, ville han skjønt at det ikke er mulig å forstå Europas historie uten å kjenne til Det osmanske rike, og dessuten ville han lært at Europas opplysningsfilosofer nettopp plukket opp ideen om toleranse (og som bidro til ytringsfrihet) fra Istanbul. Neste helg arrangeres det en større konferanse på Kypros, der hensikten er å få greskkypriotene og tyrkiskkypriotene til å finne ut om det er mulig å skape en helhetlig kypriotisk historie. Tanken er: Først felles kunnskap, dernest fred og forsoning. Først blir vi enig om fortiden, så kan vi snakke om framtiden. Det er et stykke mindre pretensiøst brobyggerarbeid. Jonas Gahr Støre kan ikke bygge broer mellom noe han ikke vet hva er.
Den nederlandske historikeren Geert Maks siste bok heter ”The Bridge”. Den handler om Galata-broa over Det Gyldne Horn, som historisk har forbundet den vestlig-moderne siden av Istanbul med den islam-tradisjonelle. På broa lever folk sine liv. Den er en by i seg selv, der folk fra begge sider selger skrap, fisker, skrøner og snakker dritt om framtiden sammen. Dette er Istanbul, dette er Tyrkia. Det er vanskelig å bygge en bro til eller fra noe som allerede er en bro. Metaforisk, altså.
Klikk her for å lese mer
Bølgen og seiersbrøl for Rune Slagstad. Norges sportsidioter har fått noe å bryne seg på med hans 849 siders intelligente drøfting av sportens historie gjennom 200 år.
”Hvis De hadde spurt min hustru, ville hun betegnet meg som en sportsidiot”.
Kong Harald
Stian Bromark, Dagbladet
Sportens historie handler om vinnere og tapere. Både på og utenfor banen. De siste 200 årene har vært en ideologisk tvekamp; kommersialisme mot idealisme, profesjonalisme versus amatørisme og rekordbesettelse kontra stilfullhet. Modernitet eller tradisjon, natur eller kultur, meningsfullhet eller idioti? Det er vanligvis seierherrene som skriver historien, men det er ingen overraskelse at samfunnskritikeren Rune Slagstad oppfatter noen av utviklingstrekkene som mindre heldige.
Fridtjof Nansen ble en eksponent for skikunstens gleder etter sin tur over Grønland i 1888, men forfatteren Knut Hamsun var ikke overvettes imponert. Han mente denne hyllesten av sportsånden hadde bidratt til å gi en ”Boulevardtendens ind i vor Kulturbevidsthed”. Noen år senere skrev kollega Mikkjel Fønhus: ”Det bør bli slutt med den oppfatning at en fremragende idrettsmann er en stor mann i samfunnet”. På begynnelsen av 1990-tallet tok Per Inge Torkelsen et nytt oppgjør med sportsidiotien i ”Den store stygge idrettsboka”. Siden da har styggedommen spredt seg. Fortere, høyere og sterkere. Det var i løpet av 1990-tallet at en lek som fotball gikk fra å være lokal og nasjonal til å bli virkelig global. Dermed også, kan man formode, idiotien. Sporten er demokratisk, sånn sett.
Rune Slagstad har begitt seg ut på langtur. Han kan ikke anklages for å ta snarveier eller for å ha lagt opp ruta mest mulig effektivt. Den lange reisa tar oss med fra fjellvandrernes inntog på begynnelsen av 1800-tallet, via militærets disiplineringskultur, vintersportens framvekst som nasjonal identitetssamler og etterkrigstidens sosialdemokratiske fokus på folkelig helse og hygiene, til dagens masseoppslutninger omkring tv-sendte VM-er og OL-er. For Slagstad er det en reise fra det lokale til det globale, fra amatørisme til profesjonalisme, fra moderne til postmoderne sportskultur. En gang bedrev man sport fordi det var nyttig og helsebringende. Sporten var det motsatte av pengejag og kommersialisme. I dag gjelder mottoet: Sport for sportens skyld. Og sporten er underholdningsbransjens fortropp. Estetikken har slått knockout på etikken. Sporten, ifølge Slagstad, er blitt meningsløs.
Innimellom tar den geniale sportsidioten Slagstad avstikkere til intellektuelle tumleplasser. Kapitlet om ”Munchs kropp” (40 sider), der den norske maleren kobles med den tyske filosofen Friedrich Nietzsche, virker noe anstrengt, selv om Nietzsche indirekte, ifølge Slagstad, kan åpne for innsikt i hva slags galskap den meningsløse sporten er: ”en postnihilistisk illusjonisme”. Sosiologen synes å trives i rollen som idéhistorisk referent, men sprudler mest som syrlig polemiker. Flere må tåle å motta slag rundt beltestedet, som for eksempel den moralske relativisten Gerhard Heiberg – ”selv ikke det som er alment offentlig kjent, kan forutsettes å være kjent for Heiberg”. Kjartan Fløgstad blir likeledes satt på plass. Han blir kalt en ”dannelsesagent for de rådende omstendigheter”, og får blant annet skylden for at skillet mellom høy- og lavkultur har forsvunnet i Dagbladet og for å ha legitimert en ”ytterligere tabloidisering av avisens kulturdekning”. Trond Giske blir kalt en ”postmoderne eventminister”.
I en fotnote skriver Slagstad at Fløgstad ikke var tiltenkt noen plass i boka, men etter ”at det gikk opp for meg hvilken betydning Fløgstad faktisk har hatt, når det gjaldt å bane vei for en postmoderne kultur”, ble han løftet opp, nokså sentralt, i avslutningen. Da er det fristende å spørre hvor Slagstad har befunnet seg siden ”Loven vest for Pecos” utkom i 1981. Ekstra snurrig blir det når Slagstad utviser inngående kjennskap til David Beckham og Victoria ”Posh” Beckhams kjærlighetsliv. Det virker som om Slagstad forsøker å distansere seg fra den rådende tidsånden, men ”(Sporten)” er et ektefødt barn av den. VG og Nietzsche hånd i hånd. Slagstad står midt i, og på siden. Selv om boka hovedsakelig er deskriptiv, kommer det normative fram i ordbruken, som i beskrivelsen av utøvere som ”levende reklameskilt” eller sjikanering av Fru Beckhams forfatterambisjoner. Den samtidspessimistiske undertonen vil opp.
”(Sporten)” er et verk til å miste pusten av. Den er overveldende i sin dokumentasjon, analytisk hvass og tidvis språklig gnistrende. Andre ganger tar man seg i å telle ord: ”Den beror på feiringen av det tilfeldige, det kontingente, i denne forstand meningsløse. Men til forskjell fra religionen gir den ikke mening til det kontingente, den aksepterer derimot det kontingente, forsåvidt som sporten fundamentalt sett beror på det kontingente. Det er det kontingente som dyrkes i sporten. Religionens vesen ligger i et løfte om å oppheve kontingensen, gi mening til og i det kontingente, det tilfeldige”. Så er det mange agenter med i boka: Kunnskapsagenter, dannelsesagenter, markedsagenter og kultiveringsagenter. Slagstad har nok vondt for å kverke sine darlings, selv om de minner om Fløgstad-blødmer. ”Kagge var en eventyr-yr event-yrer som ble medie-event-yr”.
Rune Slagstad kaller sin gjennomgang for ”historiske variasjoner over bevegelseskulturens fremtredelser”. Ordet ”variasjoner” rettferdiggjør den noe uensartede komposisjonen, men andre trekk tyder på at den kunne vært mer gjennomarbeidet. I drøftingen av Bislett og Kollens endelikt nøyer Slagstad seg med å trykke opp igjen den lange polemikken mellom ham og Jan Erik Vold i Klassekampen vinteren 2008. Identiske setninger og sitater dukker opp her og der. I tillegg er det en del andre gjentagelser: ”Norsk toppfotball ble på 1990-tallet forvandlet fra amatørbasert foreningsaktivitet til profesjonell næringsdrift, og banene er blitt eksponeringsarenaer for ’fotballproduktet’, som det heter i Fotballforbundets tidsmessige språk. Det som tidligere var blitt avvist som uaktuelt i norsk kontekst med henvisning til det langstrakte land og dets knappe ressurser, kunne via oljeøkonomien bli en realitet, og fotballbanene er blitt eksponeringsarenaer for ’fotballproduktet’, som det heter i Fotballforbundets tidsmessige språk”. Tilsiktet? Mange ortografiske feil er det også. Beckham er ”fortballspiller”, fornøyelig nok. Victoria er ”silikon” og frontfigur for noen jeansmerker. Skal det være stilikon? Eller et ordspill igjen?
Beina stokker seg foran målstreken, men Rune Slagstad står likevel tilbake med gullmedaljen. Med ”(Sporten)” stadfester han sin enerposisjon i norsk toppkultur. Bokas tema er sport, men den er like mye et samtidsportrett av den globale, postmoderne tilstanden. Sporten har ikke bare blitt en del av et utvidet kulturbegrep, den har blitt selve ”globaliseringskulturens avantgarde”, som Slagstad skriver. Sportskulturen fører an. Sportsspråket griper om seg, og har infisert selv bokanmeldelsene i Dagbladet. Snart er vi verken sportsidioter eller kulturidioter, bare idioter. Det er vel Dagbladet og Kjartan Fløgstads skyld.
Stian Bromark er journalist, forfatter og bokanmelder i Dagbladet
Notis I: Hva er sport?
Det er minst to definisjoner på hva sport er.
Den første: ”Fordummende”, ifølge ekspert Per Inge Torkelsen. Den andre kan vi hente fra Rune Slagstad: ”Sport er en konkurransebasert praksis som er underlagt et normativt regelverk innen en institusjonell, standardforvaltende ramme. De normgivende disipliner er de som ikke tjener andre formål enn det å vinne, og hvor seier/tap avgjøres ved ikke-estetiske kriterier. Sport vil si en prestasjonsorientert praksis som er festet til det instrumentelt målbare, der det avgjørende er å bli best, å vinne, ut fra objektivt sammenlignbare kriterier.”
Notis II: Sportens strateger
”(Sporten)” er en oppfølger til ”De nasjonale strateger” fra 1998.
Rune Slagstad (f. 1945) er blant annet sosiolog, historiker og et trofast medlem av norsk offentlighet i en årrekke. Dagbladet kåret ham til en av Norges ti fremste intellektuelle i 2005. Slagstad ble tildelt mye oppmerksomhet i forbindelse med utgivelsen av ”De nasjonale strateger” for ti år siden, og ”(Sporten)” er en slags oppfølger, nå med fokus på ”kroppskulturens utvikling i det norske system gjennom de skiftende politiske regimer” de siste 200 årene. Boka har blitt støttet av Kulturdepartementet med fire årsverk.
Rune Slagstad:
(Sporten) En idéhistorisk studie
Pax
Klikk her for å lese mer
Norsk agentdrama
En periodevis fantastisk spionfortelling fra virkeligheten.
Stian Bromark, Dagbladet
Tidligere har det ikke vært kjent at Norge sendte etterretningsagenter inn bak Jernteppet på 1970-tallet, men opplysningen er ikke egnet til å sjokkere. Selvfølgelig spiller vi også skittent, den gang som nå. Hemmeligheter holder seg sjelden lenge i dette landet, og nå har altså en tidligere agent bestemt seg for å lette sin samvittighet i ”Iskald krig”, skrevet av advokat Trond S. Paulsen. Det er en nervepirrende fortelling som kan ”føre til rettsforfølging og innburing” for hovedpersonen selv, skal vi tro teksten.
Nådegave
Hoel, som han kalles i boka, har en sivil jobb til hverdags, men i årene 1972 til 1976 blir han nå og da sendt på hemmelige og ulovlige operasjoner i Øst-Europa, delvis for Norge, delvis for USA. Det handler primært om rekognosering og rapportering av sovjetiske militære nyvinninger. Oppdragene går bra en stund. Men på en større operasjon ledet av amerikanerne, går det skeis og Hoel blir fanget inne i Øst-Berlin uten nødvendige papirer. Måten han kommer seg ut på, er som hentet fra James Bonds verden og nesten for utrolig til å være sann: Hoel går bokstavlig talt baklengs ut av Øst-Tyskland ved Checkpoint Charlie. Når køen gjennom de utallige kontorene snirkler seg framover, greier Hoel å bevege seg i motsatt retning, til han kommer til et kritisk punkt, der han spiller bråkmaker og blir regelrett kastet ut – den riktige veien, til Vest-Berlin. Det er frekt.
Heltefortelling
Trond S. Paulsen baserer sin historie på hukommelsen til sin kilde. Hvis den er til å stole på, er den imponerende, for vi følger Hoels bevegelser i minste detalj, gjenfortalt med nerve og suspens, ikke så lite inspirert av spionromanene. Det fungerer tilfredsstillende, skjønt det tidvis oppstår ufrivillig komikk i sammenstøt mellom Paulsens konservative språkføring (”sneen”) og Hoels noe mer røffe sjargong. (Der er’n! Ivan, din sleipe jævel…”). Som i spionromaner, er vår helt en skikkelig helt. Best i test. Amerikanerne kalles et sted for asfaltcowboyer, et annet sted minner de om ”danske turister på sin første fjelltur i Norge”. Amerikanerne, ifølge boka, kjenner bare ”én galning i denne delen av Europa”, og det er Hoel. Han er ikke bare best i klassen, han er best i verdensklassen. I 1976 får Hoel sparken og blir overført til den avdelingen som har ansvar for å likvidere nordmenn når krigen bryter ut. Ikke fullt så glamorøst, kanskje.
Trond S. Paulsen:
Iskald krig. Norsk etterretningsagent bak Jernteppet
Aschehoug
Klikk her for å lese mer
Uinspirerende om inspirasjon
Av Stian Bromark, Dagbladet
I samarbeid med frilansjournalist Finn Robert Jensen har motstandshelten Gunnar Sønsteby nå utgitt en samtalebok som er ment å inspirere. ”Lær å snu nederlag til seier og vinn dine kriger!”, og den type utsagn. Noen vil kalle det klisjeer. Store, tomme ord. Luft, vind og ingenting. Men så vet man altså at næringslivet med entusiasme betaler ubegripelig høye honorarer for å høre på den slags pjatt. Så det som for noen, for eksempel undertegnende, fortoner seg som en skikkelig slitsom utgivelse, er for andre en skattekiste full av dyrebar kløkt.
Godt norsk
Gunnar Sønsteby tør være kjent for de fleste. Han er ”noe av det nærmeste vi kommer en levende nasjonalhelt”, ifølge forfatteren. Han holder ofte foredrag for Forsvaret, for skoleungdom og for næringslivet. ”Om samhold og innsatsvilje” er boka du kan kjøpe etterpå. Den er krydret med pirrende sabotasjehistorier fra krigens dager og med samtaler om verdier, fortrinnsvis godt norske, og utsagn som: ”Jeg tør påstå at det er ytterst få nordmenn som har lært å hate. Ytterst få. Vi har aldri lært det, vi”. Finn Robert Jensen er ikke den som stiller de kritiske spørsmålene, men fyrer opp under mannens storhet. Han er en ”legende”, ”Det viktigste for ham er å hjelpe andre” og ”Han er så våken, så klar. Skjønner øyeblikkelig hvor du vil”. Hva er større enn larger than life?
Ryddig
Så hva kan næringslivet lære om dynamisk lederskap? Hva er hemmeligheten? Boka har flere enn ti bud, og her er noen av dem: ”Gjør deg opp en mening om det som er mulig og sett i gang”, ”Alt skal være ryddig og ordentlig”, ”Skaff deg mest mulig kjennskap til fienden”, ”…man må nedgradere vanskelighetene, få NED vanskelighetene”, ”…ingen oppgave er for liten eller ligger for lavt” og ”Målet er å oppnå et resultat”. Det er viktig å være naturlig, får man vite, men hvordan blir man det? ”Ved å vokse opp i Norge, så er man langt på vei”. Det mest nyttige rådet for næringslivsledere kommer til slutt: ”Det eneste som betyr noe, er hva man gjør for andre”.
Medisinen
Slike postulater vil lyde annerledes live. Spesielt for skoleungdom er det utvilsomt inspirerende å høre om annen verdenskrig fra en av veteranene sjøl. Men som litteratur er rådene best egnet til næringslivsbedrifter, for eksempel som julegratiale til alle mellomlederne. Sønsteby-filosofien sier for eksempel at løsningen på jetlag er å ignorere den. ”Man må arbeide med seg selv, ikke bøye seg”. Gullkorn for menn med gullkort. Finansfloskler mot finanskrise. Men med all respekt – denne livsvisdommen er morsommere formulert hos Astrid Lindgren: Jeg bare bestemmer meg for å ta medisinen, og så tar jeg den, sier storebror Jonas. Jeg bare bestemmer meg for ikke å ta medisinen, og så tar jeg den ikke, svarer det fem år gamle stabeistet, Lotta fra Bråkmakergata.
Finn Robert Jensen:
Gunnar ”Kjakan” Sønsteby. Om samhold og innsatsvilje
Pantagruel Forlag
Klikk her for å lese mer
Et posthumt liv
Europa opplever en Anne Frank-bølge. Sist ut er den unge jødiske studenten Hélène Berrs dagbøker fra krigsårene i Paris. Hun går i strupen på barbariet med ukuelig livsbejaelse og klassisk poesi.
Stian Bromark, Dagbladet
”Jeg vet godt at hvis vi blir tatt, kommer jeg til å bli deportert for meg selv, uten foreldrene mine, og denne adskillelsen kommer til å bli en kilde til grufull angst for hver av oss, i tillegg til selve deportasjonen. Dermed kommer jeg til å si til meg selv: Hvorfor gjorde du ingen ting for å unngå dette, ettersom du visste det? Hvis noen leser disse linjene, og det har skjedd, vil vedkommende bli slått som av Keats’ hånd, og etterpå vil han si: Ja, hvorfor, hvorfor?”
Hvorfor er blant de beste av alle spørsmål i denne konteksten. Det befinner seg et hvorfor rundt hver sving i Paris i årene 1942 til 1944, i det tidsrommet den talentfulle fransk-jødiske Sorbonne-studenten Hélène Berr skriver sine dagbøker, og det befinner seg et hvorfor i annenhver setning. Det er hennes hvorfor og det er leserens hvorfor, og noen ganger smelter de sammen, som i sitatet ovenfor, skrevet i dagboken 13. desember. Jøder, først bare utenlandske, men etter hvert også franske, blir arrestert daglig. Antall deporterte nærmer seg 100 000 mennesker. Ryktene svirrer. Venner, bekjente og klassekamerater blir arrestert og deportert. 23 år gamle Hélène Berr vet at det bare er et tidsspørsmål før tyskerne eller deres franske håndlangere kommer etter henne og familien. Så hvorfor flykter de ikke? Hun blir i Paris i ”full visshet om hva som kan skje, og det dreier seg om et frivillig valg. Så hvorfor dette valget?”
Hélène Berrs dagbøker var i privat eie fram til 2002, da de ble overlevert det jødiske dokumentasjonssenteret i Paris, Mémorial de la Shoah. Senteret, sammen med Berrs niese, Mariette Job, utga dagbøkene i bokform på nyåret 2008 og sendte et lite jordskjelv gjennom det franske litterære etablissementet. For en litterær følsomhet! For et vitnesbyrd! For et høyt refleksjonsnivå! Opplaget på 24 000 bøker ble revet vekk fra bokhandlerdiskene på to dager. Frankrike har endelig fått sin Anne Frank. Annen verdenskrig er et konfliktfylt tema i fransk åndsliv fortsatt. Det ble ikke tatt et grundig oppgjør med det nazifiserte Vichy-regimet etter krigen, og dermed har det vært duket for mange opprivende etterspill. Rettssaker mot ”quislingene” har blitt avholdt så sent som på 1990-tallet. Nyere franske presidenter er fortsatt uenige om Vichy-regimet var legitimt eller ei. Midt oppi dette Vichy-syndromet dukker Hélène Berr opp og dokumenterer dag for dag hvordan franske statsborgere løper tyskernes ærend. Det er ikke tyskerne som gir henne stygge blikk når hun blir tvunget til å gå med den gule stjerna. Det er naboene.
Det har vært en regelrett Anne Frank-bølge de siste årene. I 2006 utkom det to dagbøker av jødiske ofre for nazistenes forvirrede teorier om menneskeheten. Polske Rutka Laskier (1929-1943) var som Anne Frank knapt en tenåring da tyskerne sendte henne til konsentrasjonsleir (Auschwitz). I månedene januar til april 1943 skrev hun i sin dagbok. I likhet med Berrs dagbok befant den seg i privat eie i over 60 år. I 2005 ble den overlevert et museum. I 2006 kom den ut i bokform på polsk, året etter på engelsk under tittelen ”Rutka’s Notebook”. Man antar at Laskier ble gasset ihjel. Skjebnen til tsjekkoslovakiske Vera Kohnova (1929-1942) er uviss, men hun fikk ett år mindre å leve enn Laskier. Hun skrev i sin dagbok i fem måneder, før tyskerne plukket opp familien i januar 1942 og sendte dem til konsentrasjonsleiren Theresienstadt. Hennes betraktninger om ondskapen i hverdagslivet ble publisert på tsjekkisk, tysk og engelsk i 2006 (”The Diary of Vera Kohnova”).
Og slik lyder overskriftene: Den tsjekkiske Anne Frank, den polske Anne Frank, den franske Anne Frank. Fra før av har vi den nederlandske Anne Frank, altså Anne Frank selv, som ble født i 1929 – i likhet med Laskier og Kohnova – og døde i 1945. Som Hélène Berr døde Anne Frank av tyfoidfeber og som Berr døde Frank i konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen. Hva med Norges Anne Frank? Hun døde i Auschwitz. Østerriksk-jødiske Ruth Maier (1920-1942) skrev dagbøker fra 1933 til 1942, de siste tre årene tilbrakte hun i Norge. Dagbøkene, som fram til 1990-tallet var i poeten Gunvor Hofmos (1921-1995) eie, ble utgitt på norsk høsten 2007 og vakte betimelig oppsikt. Til våren er den ventet på engelsk. Her er det på sin plass med nye hvorfor: Hvorfor har disse dagbøkene først kommet nå? Hvorfor ble de skjult så lenge? Hvorfor er de skrevet av unge kvinner? Og hvorfor blir man som leser utslått av den sjeldent høye litterære og filosofiske kvaliteten ved disse private betroelsene?
Noen hvorfor er lettere å svare på enn andre. De er skrevet av unge kvinner fordi det hovedsakelig er unge kvinner som skriver dagbøker. Jødiske Victor Klemperers (1881-1960) dagbøker fra Hitler-Tyskland, utgitt på norsk under tittelen ”Jeg skal vitne til siste stund” i 1999, er ubehagelig lesing, men han griper oss ikke like sterkt som disse unge jødiske kvinnenes skjebner. Spørsmålet om hvorfor de ble holdt utenfor offentligheten så lenge, er vanskeligere å besvare, men mye tyder på at den eldre generasjonen som har sittet på disse bøkene, har kviet seg for å rippe opp i gamle sår. Dagbøkene har blitt overlevert andre ved deres bortgang. Det har dessuten vært en heftig oppblomstring i interessen for den annen verdenskrig de siste ti årene. I kjølvannet av denne renessansen har det kommet et forsterket fokus på ofrene, spesielt jødene. Dagbøkene til Anne Frank, Hélène Berr, Vera Kohnova og Rutka Laskier gir oss knivskarpe nærbilder av menneskehetens evne og vilje til barbari, maskert som plikt, arbeidsetikk og modernitet.
Hvorfor den sterke tekstbevisstheten? Hélène Berr er riktignok en litteraturstudent, men hun framstår som uhyre stilistisk moden i sin dagbøker. Hvis de hadde blitt utgitt som roman, ville forfatteren ha blitt berømmet for sine språklige kvaliteter. Hovedpersonen ville blitt karakterisert som kompleks. Hélène Berr er omgitt av hensynsløshet, men opplever likevel noen av sine livs høydepunkter i disse dagene. Hun finner lykken i en blomstereng, i et dikt av Keats, eller i et ord fra sin nye kjæreste, Jean Morawiecki. På det eksistensielle nivået er teksten utfordrende: ”Ikke å vite, ikke å forstå selv når du vet, fordi en dør i deg forblir stengt, den døren som endelig, når den åpner seg, lar deg bli klar over den delen du bare visste. Det er denne tidens enorme tragedie. Ingen vet noe om de menneskene som lider”. Men så er det altså en historie hentet fra virkeligheten. Derfor må den være gjennomarbeidet, slik at sannheten ikke blir ødelagt av språket. Hélène Berr skriver for å ”å avdekke menneskets lidelse i alle dens former” og for å vitne om sin tids inhumanitet. Derfor flykter hun heller ikke. ”For hvordan skal man helbrede menneskeheten, annet ved først å vise den all dens råttenskap?”
Stian Bromark er journalist og forfatter
Hélène Berr:
Dagbok 1942-44
Arneberg forlag
Oversatt av Kjell Olaf Jensen
Notis I: Skjebnefellesskap
Hélène Berr historie har flere likhetstrekk med Irène Némirovskys.
Irène Némirovsky (1903-1942) var en jødisk-ukrainsk-fransk forfatter som ble drept av nazistene i Auschwitz 17. august 1942. Hennes mest berømte romaner har utkommet posthumt. Némirovskys eldste datter Denise satt 50 år på det ufullførte verket ”Suite francaise”, i den tro at det var en fortrolig dagbok. I 2004 utkom første bind i Frankrike, på norsk kalt ”Storm i juni”, og ble en litterær sensasjon. Boka handler om, og er skrevet under, okkupasjonen av Paris i 1941-42. Némirovsky er, i motsetning til Kerr, noe kontroversiell, fordi hun konverterte til katolisismen og skrev tidvis ufordelaktig om jødene.
Notis II: En som overlevde
Mary Bergs dagbøker fra livet i ghettoen er nå utgitt på norsk.
Jødiske Miriam Wattenberg begynte å skrive dagbok som 15-åring. ”Jeg føler meg gammel og ensom. Alle er redd for å gå ut. Tyskerne er her.” Boka, som på norsk har fått tittelen ”Dagbok fra ghettoen i Warszawa”, forteller om fire år under nazistenes råskap. Wattenberg flyktet i 1944 til USA med sine bøker. Der ble de utgitt allerede i 1945, før krigen var over, under pseudonymet Mary Berg. ”Dette er en grusom bok, full av mørke og ondskap, men også en skjønn og inspirerende bok på grunn av det bildet den gir av motet og menneskeligheten blant jødene i ghettoen”, skrev The New Yorker. Boka ble gjenutgitt på engelsk i 2006.
Klikk her for å lese mer
Professoren og journalisten angriper samme tema. Den ene framstår som en synser. Gjett hvem?
Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
Som ung sosialantropolog bodde Fredrik Barth sammen med den stammen som siden skulle utgjøre kjernen i Taliban-bevegelsen, pashtunerne. ”Afghanistan og Taliban” er en elementær innføring i landets nyere historie, folket og skikkene. Hovedtesen er at amerikanerne og deres allierte mangler kunnskap om de menneskene de ønsker å hjelpe, afghanerne, og derfor vil de aldri vinne krigen. Barth har åpenbart mye kunnskap, men han har nok ikke brukt mange timer på å skrive denne 100-sidersboka. Språket veksler mellom å være søvndyssende leksikalsk og så knotete at meningen tidvis er uforståelig. I tillegg inneholder den bastante påstander som man gjerne skulle sett dokumentert, men Barth opererer ikke med andre kilder eller referanser enn seg selv. ”Afghanistan og Taliban” ble nokså sikkert ikke skrevet med høyrehånda.
Ad fontes
Amerikaneren Lawrence Wright var ingen ekspert på Al-Qaida, Taliban, islam, terrorisme og etterretningstjenesten, selv om han har bodd i Egypt, men etter 11. september viet han fem år av sitt liv på å sette seg inn stoffet. Han har intervjuet hundrevis av personer, reist halve verden rundt og lest det som finnes av relevante rapporter. Alle opplysninger er minst dobbeltsjekket. Resultatet er ”Al-Qaida og veien til 11. september”, som innfrir sakprosaens to første bud: Gå til kildene og du skal ikke kjede ditt publikum. Boka er ikke bare sjeldent grundig dokumentert, den er også reportasjekunst på sitt mest elegante. Den ble belønnet med Pulitzerprisen i 2007. Lawrence Wright har tatt seg bryet.
Kunnskap
Fredrik Barth skriver at etterretningstjenesten i de ulike land ”trolig” visste ganske mye om hva bin Laden drev med i sine Afghanistan-baser i årene forut for 11. september. Wright er av en annen oppfatning. Han mener amerikanerne var særs dårlig utrustet til å forhindre terrorangrepet 11. september. De visste for lite om bin Ladens bevegelser, og CIA og FBI kivet seg imellom og tilbakeholdt vital informasjon fra hverandre. Sånn sett er det sammenfall mellom Barth og Wrights hovedteser, nemlig at kunnskapsmangelen er vår fremste fiende. Forfatterne ønsker å bøte på det. Wright gir mest valuta for pengene. Barth er summarisk og unyansert. Bin Laden slo seg ”snart ned i Kandahar, hvor han bygde ett moderne palass til Mulla Omar og ett til seg selv”, skriver forskeren. Journalisten er mer presis. Når bin laden flytter til Kandahar får han av Omar valget mellom et hus med moderne komfort, og et fraflyttet gårdsbruk, ”hvor det ikke var noen bekvemmeligheter, ikke engang rennende vann”. Bin Laden foretrekker det siste.
Firkantdrama
Det er kanskje urettferdig å sammenligne de to utgivelsene. Lawrence Wright er en journalist i verdensklasse som har brukt tid på å skrive sin bok. Stoffet er velregissert. Hovedpersonene i dette nervepirrende dramaet framstår som komplekse karakter; FBIs John O’Neill, som i august 2001 sluttet i byrået og begynte som sikkerhetssjef i World Trade Center, egypteren Ayman al-Zawahiri, Al-Qaidas ideologiske leder, Turki al-Faisal, sjef for den saudiarabiske etterretningstjenesten, og sist men ikke minst; Osama bin Laden. Fire enkeltskjebner som gradvis tvinnes inn i hverandre. O’Neill er den som kunne avverget terrorangrepet på New York. I stedet ble han knust av tvillingtårnene 11. september 2001.
Mennesket
Lawrence Wright puster liv i bin Laden. Mens saudiaraberen pønsker ut 11. september i Afghanistan, går dagliglivet sine vante gang. Han blir stadig irettesatt av sine koner, som elsker amerikansk undertøy og vestlig parfyme. De mistrives i Kandahar, fordi måltidene stort sett består av gammelt brød og brønnvann. Ungene spiller Nintendo eller volleyball, siden det er så lite å finne på. Det hender far sjøl er med, men som regel leser han i hestebøker eller rir. Bin Laden framstår som et monster med et menneskelig ansikt. ”Al-Qaida og veien til 11. september” er et overflødighetshorn for den politisk interesserte. Fredrik Barth har vært i overkant gjerrig med sin kunnskap.
Lawrence Wright:Al-Qaida og veien til 11. september
Gyldendal Arena
Oversatt av Gunnar Nyquist
Fredrik Barth:
Afghanistan og Taliban
Pax
Klikk her for å lese mer
Den ytterste horisont
Bør forfattere lese flere stortingsmeldinger, eller politikere flere romaner?
Stian Bromark, Ny Tid
Norske kunstnere burde lære av megastjerner som Brad Pitt, Leonardo DiCaprio og George Clooney, kunne vi lese i en kronikk i Dagbladet nylig, et innlegg skrevet av blant andre Framtiden i våre henders Steinar Lem. De amerikanske skuespillerne bruker sin pondus, kjendisstatus og kunstneriske formidlingsevne til å øke samfunnsbevisstheten omkring miljøspørsmål, mens norske kunstnere tier eller taler høylytt om sine kroniske underlivsproblemer.
Et effektivt og fornøyelig grep. Måtte det ikke bli siste gang miljøbevegelsen slår norske forfattere, musikere og billedkunstnere i hodet med en ubehagelig sannhet, nemlig at de ofte framstår som langt mer overfladiske og mindre samfunnskritiske der oppe på finkulturelle Frogner enn i populærkulturens mekka, Hollywood. Lem og medforfatter Rasmus Hansson (WWF) mener norske kunstnere i for liten grad er opptatt av at vi beveger oss ”mot et sivilisasjonssammenbrudd”. Det lyder som et ekko av forfatteren og journalisten Sigurd Evensmo (1912-1978) som i sin tid mente at hans kolleger ikke engasjerte seg nok i den kalde krigens konflikter og at ”nettopp tendensen til masseflukt fra hovedslaget [er] det mest illevarslende i etterkrigstidens norske kulturliv”. Noe av det mest interessante er at dette ble skrevet på 1950-tallet, et tiår som ifølge myten nettopp var gjennomsyret av politisk engasjement. Evensmo var likevel misfornøyd. Og han gjorde noe med det i sin rolle som dikter. Man kan være fristet til å sende ballen videre (eller tilbake) til Steinar Lem, som skrev fire skjønnlitterære bøker på 1970-tallet, den første (”Signaler”, 1973) ble belønnet med Tarjei Vesaas’ debutantpris. Lem kan, hvis han vil.
Men han vil ikke. Kanskje fordi han frykter mottagelsen fra bokstavlojale kritikere på jakt etter FIVH-propaganda. Sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen ble rammet av det i 1999 da han debutert med fiksjonen ”De siste dagers heldige”. Politisk korrekt norsk avføring, kalte anmelder Nøste Kendzior romanen i avisa Nordlys. Samme merkelapp kunne Sigurd Evensmos romaner fått, for også han ble kritisert for å skrive moralsk korrekte romaner. De er begge i godt selskap. Kritikerne mente i 1932 at ”Vidunderlige nye verden” var pappaktig. Aldous Huxleys (1894-1963) figurerer var endimensjonale, ble det sagt. Huxley svarte: Det er poenget! Huxley ville skrive idéromaner. Karakterene symboliserte ideene, for Huxley, ifølge seg selv, bestrebet seg på en total sammensmelting av romanen og essayet. Politisk engasjert litteratur blir etterlyst med jevne mellomrom, og når den kommer, blir den gjerne slaktet. Det kan bero på slett kvalitet, men også fordomsfull anmeldervirksomhet.
Men kan denne type litteratur forandre noe som helst? Er det ikke mer formålstjenlig å få politikere til å lese bøker enn å få forfattere til å lese FN-rapporter? Våre politikere mangler de kvalitetene vi ser i den mest slagkraftige litteraturen; den som er visjonær og dristig, som lar oss oppdage uventede sammenhenger, og som skaper entusiasme og ny erkjennelse. Og viktigst: Øker vår evne til å se og forstå Den andre, som forfatteren William T. Vollmann sier i Riley/Øybø/Langeland-antologien ”Amerikanske tilstander”, en intervjubok med amerikanske forfattere som nettopp kobler samfunnet til litteraturen, slik Lem og Hansson etterlyser fra norske forfatterkolleger. Den canadiske forfatteren Yann Martel, mest kjent for romanen ”Historien om Pi” (2001), har siden april 2007 sendt landets statsminister Stephen Harper en bok annenhver uke, sammen med en liten lesebruksanvisning, ut fra den forestilling at Canada kanskje kan bli et mer humant og vidsynt land dersom landets øverste leder tar seg tid innimellom til å utvide sin horisont. Noen burde plukke opp tråden her hjemme. Et forslag: Første bok til Jens Stoltenberg kan være Steinar Lems ”Utenfor bymuren” fra 1975, som åpner slik: ”Selvfornøyd er denne byen, den høye bymuren er dens ytterste horisont – derfor tror den at den er hele verden.”
Klikk her for å lese mer
Han har tatt livet av sin mor, sin datter eller sin søster. Han er håndlanger for Æren.
Stian Bromark, Dagbladet
Møt Nina, storesøsteren til Leyla, en av hovedpersonene i den svenske filmen “Når mørket faller” (2006). Nina er snart død. Familien vil drepe henne fordi hun har mottatt en tekstmelding fra en gutt. Nina er dermed en hore. Hun har vanæret familien. Mennene vet at det svenske rettsapparatet misliker æresdrap, så de forsøker å kamuflere det som selvmord: Mennene stiller seg på hver sin side av en motorvei i Tyskland og jager Nina fram og tilbake, i påvente av et dødelig kjøretøy.
Forskrudd religion, tenker man nok automatisk. Islam, sikkert. Men der ble vi forledet. Dobbelt lurt. For den stokk konservative innvandrerfamilien i filmen er kristen. Æresdrap er heller ikke et religiøst påfunn, men har sitt utspring i små, lukkede og perifere stammesamfunn. I en globalisert verden der mennesker forflytter seg hyppig og informasjon blåser i landegrensene, har dette fenomenet kommet til sivilisasjonens overflate. Vi kan høre om det i nyhetene, for den slags skjer i land som Storbritannia og Sverige. Vi kan se det på film, som nevnt over. Eller lese om det i romaner. Orhan Pamuk streifer innom problematikken i sin siste roman, ”Snø”, mens hans landsmann Ahmet Altan gjør det eksplisitt i romanen som nettopp er utgitt på norsk, ”Den lengste natten” – hovedpersonen, Yelda, deltar i et EU-finansiert forskningsprosjekt på æresdrap i en liten kurdisk landsby i Sørøst-Tyrkia.
To nye sakprosabøker problematiserer fenomenet inngående: Den norske sosialantropologen Unni Wikan i ”Om ære” og den tyrkiske journalisten og feministen Ayse Onal i ”Æresdrap”. Wikans blikk er forskerens, og hun tar utgangspunkt i kjente saker fra Norden. Hun viser tidvis empati med overgriperne, men i sentrum står kvinnene og deres tragiske skjebner. Ayse Onal forteller også hva som kan skje med unge kvinner som ikke bruker slett-knappen på mobiltelefonen sin, men det er morderne boka handler om. Hun tilbringer timer med dem i fengslene og graver til hun kommer fram til deres menneskelighet. Begge bøkene er fyllestgjørende, men Onal har kommet under huden på sine intervjuobjekter og får fram flere følelser, nyanser og dilemmaer. ”Om ære” er saklig og informativ, basert på kronikker Wikan har skrevet i aviser, og trolig derfor noe preget av gjentagelser. ”Æresdrap” er en rystende leseropplevelse.
Slik er logikken: En familie har blitt vanæret, som regel fordi en yngre kvinne i familien har opptrådt ”usømmelig”. Det holder med et rykte som har oppstått på grunn av et blikk eller en sms. Æren er borte, i omgivelsens øyne. Den må gjenerobres. En yngre bror får kanskje oppgaven, fordi som mindreårig får han redusert straff. Vips, så er den tilbake, denne æren. Wikan og Onals fortellinger viser imidlertid at dette enkle systemet i teorien er nokså komplisert i virkeligheten. I Wikans definisjon er æresdrap noe som belønnes av storfamilien og av omgivelsene. Det må til for å gjenopprette balansen. Men funker det? Onal har intervjuet utallige tyrkiske menn som har begått slike drap. De fleste angrer. De angrer fordi de elsket sin søster. De angrer fordi det ikke er noe morsomt i fengsel. De angrer fordi de ikke fikk den belønningen de ble lovet. Familien går i oppløsning, de blir utstøtt og ryktene fortsetter å florere. Æren uteblir, rett og slett.
Du dreper din søster for å få ære. Så sitter du igjen med verken ære eller en søster, bare mareritt om natta. Ta historien om Ilyas. Faren er død, og han har nå ansvar for familien. Han er en stillferdig mann som kun ønsker å være i fred. Han gifter seg med en døv og stum jente, et mobbeoffer i nabolaget, de får barn sammen og bor sammen med hans mor. Han har tre eldre søsken. Etter hvert begynner det å spre seg et rykte om at den ene, Aysel, er en prostituert. Ilyas blir spytta på og får slengt ukvemsord etter seg på gata. Er han ikke en mann, kanskje? En kveld han kommer hjem er søsteren på besøk. Hun stinker alkohol, og sovner etter hvert døddrukken på sofaen. I veska har hun penger. Og sigaretter. Mistenkelig. Kan det være sant? Ilyas blir sittende oppe og gruble etter at de andre har lagt seg. Til slutt legger han hendene rundt halsen hennes. Resten av natta sitter han i stolen, gråter og røyker hennes suspekte sigaretter.
Dagen etter blir han hentet av politiet. Han får 20 år i fengsel og en obduksjonsrapport på bordet: Søsteren Aysel var jomfru. I fengsel sitter han fortsatt. Kona, moren og ungen vil ikke han noe med ham å gjøre. Ryktene har bare blitt mer fantasifulle. Ifølge nabolaget har familien bestukket myndighetene for å lage en falsk obduksjonsrapport. Hun var jo hore, ikke sant? Ilyas er dypt ulykkelig. Ryktene bunnet i misunnelse og fordommer. Ilyas familie var relativt liberale trakiske innflyttere i et overveiende konservativt kurdisk miljø. Onal drar fra fengslet ”meir rørte enn vi nokon gong hadde vore ved å høyre historia til ein drapsmann”. Han har lært på grusomste vis. Du får ikke ære av å drepe en prostituert jomfru. Unni Wikan gir oss statistikken: I noen samfunn er så mange som 80 prosent av de myrdede kvinnene jomfruer. De ble drept av rykter.
Fra et fugleperspektiv virker det ukomplisert: Menn dreper kvinner, på vegne av et kollektiv, for å ivareta æren. Men terrenget vil ikke alltid tilpasse seg kartet. Det begås rundt 5 000 æresdrap i året. En tredjedel av de rundt 5 000 drepte er menn. Og ofte er grensen mellom æresdrap og ”ordinære” drap diffus. Unni Wikan skriver om Shamsi, som drepte sin kone Anooshe utenfor Nordmøre tingrett 26. april 2002, fordi hun nektet ham foreldreretten. Var det et æresdrap? Wikan var sikker i forkant av rettssaken og forble det underveis. Hun formidlet sin syn til retten som sakkyndig. I ettertid er hun i tvil. Wikan forteller at hun ”kan ikke hjelpe for å tenke at Shamsi ikke fikk en fair deal i Norge. Han ble sett som en del av sin slekt, ikke som et individ.”
Det er en nyttig påminnelse, for sosialantropologer og oss andre: Når æresdrap anskueliggjøres konkret, på individnivå, kommer ofte kulturforklaringen til kort. Individet vil ikke tilpasse seg sin kultur. ”Når mørket faller” eksemplifiserer dette. Det er ikke, som teorien tilsier, faren i familien som ønsker datteren død. Det er moren. I valget mellom familiens ære og den unge jentas liv, velges det første, fordi individtankegangen står for svakt. Leyla gjør opprør mot denne forestillingen. Hun setter individet over kulturen. Leyla anmelder familien til politiet. Det måtte hun gjøre. Men den som egentlig burde settes på tiltalebenken, dømmes skyldig av en enstemmig jury og forvist til evigheten, er æren selv.
Stian Bromark er journalist, forfatter og bokanmelder i Dagbladet
Notis I: Britisk motoffensiv
Minst ett æresdrap finner sted i Storbritannia hver måned.
Det er britisk politi som kan melde det. Organisasjoner som bekjemper denne ukulturen i Storbritannia, mener tallet er høyere, blant annet fordi en del kvinner blir tvunget til å ta selvmord. Én i måneden er likevel én for mye, så politiet har nå trappet opp innsatsen for å gi yngre kvinner beskyttelse mot sin familie, blant annet ved å inkludere dem i det såkalte vitnebeskyttelsesprogrammet. Britisk politi har tidligere blitt beskyldt for ikke å ta problemet på alvor.
Notis II: Tyrkisk motoffensiv
I Tyrkia har man blitt tvunget til å ta i bruk et nytt ord: Æresselvmord.
Tyrkia har de siste årene skjerpet straffene for æresdrap, blant annet for å blidgjøre EU. Nå risikerer forbryteren lovens strengeste straff. Dette har medført at en del æresdrap blir kamuflert som selvmord, fordi mennene er ikke er så begeistret for langvarig opphold i fengsel. Dermed har det paradoksalt nok blitt langt vanskeligere å straffe de skyldige. I sommer la regjeringen fram sin mest omfattende rapport om temaet noensinne. Den konkluderte med at minst én person blir æresdrept i storbyen Istanbul hver uke.
Klikk her for å lese mer
