En reiseforsikring

Hva slags bagasje har du med deg på reisen?

Stian Bromark, Ny Tid
Shah Mohammed Rais’ kone har tatt ut stevning mot Åsne Seierstad for krenkelse av privatlivets fred. Suraia Rais, på vegne av den splintrede familien, krever oppreisning og erstatning. De føler seg utlevert i ”Bokhandleren i Kabul”(2002). Denne affæren har en krystallklar overflate, med utallige, utydelige detaljer i bunn, så la oss heller flytte blikket til kjernen.

I den ferske boka ”I eventyret” risser forfatter Jørgen Alnæs opp to tradisjoner som nordmenn på reisefot gjerne har gått inn i. Den ene drar ut for å lære, søke noe annet enn det hjemlige. Den andre er bare opptatt av det som er relevant i en norsk kontekst. Reisen er et middel til å spre kristendom, bedrive forskning eller å samle inn eksotiske dingser til museer. Noen mestrer kombinasjonen. Språkforsker Georg Morgenstierne (1892-1978), som nå har blitt biografert av Nils Johan Ringdal, gjorde en formidabel innsats for å konservere dialekter i land som India, Pakistan og Iran. Han er fortsatt en folkehelt i Afghanistan. Han stortrivdes i felten, ble rastløs hjemme og var uten takt i sin kritikk av vestlig imperialismetankegods. Han samlet inn data for Universitetet i Oslo, men det var afghanere som hadde mest nytte av hans forskning.

Edward W. Said (1935-2003) torpederte den eurosentriske reisevirksomheten med ”Orientalismen” i 1978. Siden har det vært vanskelig for europeere å skildre Østen uten å formidle en bevissthet om blinde flekker, spesielt hvis man oppfatter seg som åpen og tolerant. Åsne Seierstad gjør nok det, og derfor kom motangrepet som et sjokk. Det kan heller ikke ha vært morsomt å bli karakterisert som ”nyorientalist” av Fatemeh Keshavarz i ”Jasmine and Stars” (2007). Den iransk-amerikanske forskeren nevner riktignok bare Seierstad i forbifarten, men hun blir, som forfatterne av ”Drageløperen” og ”Å lese Lolita i Teheran”, beskyldt for å ha vestlige preferanser.

Kriteriet som Keshavarz bruker for putte folk i bås, synes å koke ned til at forfatterne har kommet med kritiske merknader. Slik merkelappsetting virket mer treffende i 1978 enn i 2008. Det skyldes kanskje at vi i dag vet at det å reise, og å skrive om det etterpå, per definisjon er et overgrep, fordi reiseberetteren sitter med all subjektiv definisjonsmakt. Det henger også sammen med debatten om nasjonalstat versus globalisering. I land eller tider der nasjonen står sterkt, er vi nødt til å innta rollen som enten vertskap eller gjest. Noen bor her, andre er på besøk. Derfor tar lang tid før en innvandrer kan få lov til å kalle et annet land for sitt hjem, fordi vedkommende ”egentlig” hører til et annet sted. I en nyere tid, der alt som skjer der påvirker her, har grensene mellom ditt og mitt blitt mer utvisket. Når Keshavarz beskylder Seierstad for å ha vestlige preferanser, må hun samtidig redegjøre for forskjellen mellom østlige og vestlige verdier. Slike dikotomier er gaver til ekstremister.

Tilfellet Seierstad er spesielt, siden hun bokstavlig talt var gjest i et privat hjem, men debatten stiller spørsmål om hva en reisende kan tillate seg å mene om det landet hun eller han besøker og hva slags målestokk som skal legges til grunn. I gamle dager skulle man ikke blande seg inn i andre lands anliggender. Det synes å være en foreldet tankemodell. I ”De fattigste” (2008) tar økonom Paul Collier til orde for å intervenere i sviktende stater som tilhører den såkalte ”bunnmilliarden”. De fattigste av de fattige må reddes fra sine ubrukelige regimer. En ekstrem løsning, men hva gjør man?

Det forventes at vi tenker konstruktivt, mener noe, at vi ønsker å forandre, forbedre, kritisere, kanskje til og med handle. Er det imperialisme? Orientalisme? Hva skal vi kalle Suraia Rais selektive, subjektive og stereotype kritikk av norsk gjestfrihet i boka hun bør skrive snart: ”Verden sett fra et asylmottakvindu i Vestby”? Oksidentialisme?
Vi kan kalle det globalisme, i mangel av et bedre ord. Det må ikke forveksles med likegyldighet.

Klikk her for å lese mer

Vår mann i Høyre

Torbjørn Røe Isaksen har gått av som leder for Unge Høyre. Han har radikalisert og folkeliggjort ungdomspartiet i sin jakt på en mer moderne konservativ politikk.

Stian Bromark, Dagbladet
Hver ny generasjon synes å bli kurert for sin republikanske legning i møte med en ny slekt kongelige. Det som for gamlingene framstår som monarkiske dødssynder – uekte barn, trendy skjegg og innvandringsentusiasme – er nettopp de samme symbolene som gjør kongehuset spiselig for dagens 25-åringen. Slik er det med Høyre også.

Partiets ensidige fokus på økonomisk liberalisme var ikke liv laga i et Norge der puritanismen er den egentlige identiteten. Nordmenn kastet seg entusiastisk på høyrebølgen, drakk champagne og gikk til sengs i blåskjorta, men når krisa kom på tampen av 1980-tallet, skjønte vi at krise bare er et annet ord for syndefall. Vi måtte straffes, fordi vi hadde latt oss lokke av antikrist. Partiet havnet på skraphaugen, ikke langt unna kirkegården. Så dukket denne unge, skjeggete og rufsete fyren opp fra intet, altså Porsgrunn, etter årtusenskiftet. Det virket ikke som om han leste Dagens Næringsliv, snarere Le Monde Diplomatique. Ikke snakket han som en politiker heller. Han drømte nok om å bli intellektuell, med doktorgrad i sosiologi og med fast spalte i Morgenbladet. Med Torbjørn Røe Isaksen ble det håp. Han er vår mann i Høyre. Kanskje han rett og slett er redningen for Norge?

Torbjørn Røe Isaksen har et framtidsrettet og nyansert blikk på verden. Ta USA. Det er ingen overdrivelse å si at Europa i århundrer har hatt et krampaktig forhold til dette nye lovede landet. Amerika har vært Det andre som vi har forgudet eller forhatt, men sjelden på samme tid og sjelden av de samme menneskene. Denne polariseringen har vært kontraproduktiv. En fordummende sirkel vi ikke kommer ut av. Først og fremst til skade for Europas debattklima. Europeere har trodd at de har diskutert utenrikspolitikk når de i realiteten har diskutert innenrikspolitikk. ”Det er kanskje ikke overraskende at jeg er en lidenskapelig USA-tilhenger”, har Røe Isaksen skrevet. Det lover ikke godt. Når norske politikere opphever USA til en lidenskap, skaper det gjerne irrasjonelle motreaksjoner fra ideologiske konkurrenter. Jo mer konservative hauser opp USA desto viktigere blir det for SV å sønderrive landet, fordi amerikansk dårskap bekrefter at Høyre er på villspor. Det viser historien.

Det er lett å glemme at antiamerikanisme er et konservativt påfunn. Europas radikale røster pekte mot slutten av 1700-tallet på USA som det demokratiske paradiset. Aristokratiets arvtagere frykter denne nye oppfinnelsen fordi den truet deres nedarvede privilegier og var en trussel mot Europas individorienterte, høyverdige og antimaterialistiske kultur. Karl Marx (1818-1883) argumenterte for at USA skulle intervenere i det reaksjonære Europa fordi han mente at landet over there var en bedre modell for hans klassesamfunn enn mer borgerlige hjemtrakter. Derfor var det den norske arbeiderbevegelsens fortropp – Marcus Thrane (1817-1890), Martin Tranmæl (1879-1967) og Erling Falk (1887-1940) – som på slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet reiste til USA for å lære om demokrati, fagbevegelse og masseproduksjon. Deres hyllest av USA var en kritikk av Norge.

Slik er motsetningene ikke i dag. Det kan vi klandre Den kalde krigen for. For venstresiden framstod Sovjetunionen som et bedre forbilde. For Europas konservative var USA ikke så kollektivistiske likevel, sammenlignet med alternativet. USA ble partiet Høyres forbilde med sitt individ- og markedsorienterte samfunn. Bladet Orientering (1953) og senere partiet SF (1961) dukket opp som en protest mot NATO-tilknytningen. Kritikk av USA ble en kritikk av Norge og Arbeiderpartiets servilitet. Fra og med Vietnam-krigen vendte venstresiden for alvor ryggen til det gamle forgjettede landet, mens høyresiden gikk fra nyforelskelse til blind forguding. USA-omfavnelsen ble en kritikk av Arbeiderpartiet og SV.

Så enkelt måtte de tenke i gamle dager, det vil si før murens fall. Kan noen huske to USA-kritiske merknader fra Kåre Willoch før 1989? Kan noen huske Finn Gustavsen si noe pent om USA? Nei, tvert imot. I 1967 skrev han at antiamerikanisme var like nødvendig som antityske holdninger på 1930-tallet. I dag kan vi tillate oss å være rausere. Men denne rausheten vil neppe komme fra politikere som er indoktrinert med Den kalde krigens enten-eller-logikk. Derfor må det en Røe Isaksen til. ”Det er kanskje ikke overraskende at jeg er en lidenskapelig USA-tilhenger”. Sannheten er at han føyde til: ”På godt og vondt”. Derfor kan Røe Isaksen lufte sin bekymring for uheldige sider av landets politikk. Han liker ikke USAs brudd på menneskerettighetene og internasjonale miljøavtaler. Han liker ikke kraften i det religiøse konservative høyre. Han burde heie på republikanerne, men skriver langt mer entusiastisk om demokratene. Derfor kan han skrive på sin blogg at ”Bill [Clinton] var sin generasjons dyktigste politiker” og at han er forelska i hans kone, eks-presidentkandidat Hillary Clinton, skjønt det virker som om han foretrekker vinneren: ”Barack Obama er en imponerende politiker, og et skikkelig støkke for alle oss som elsker å se politisk retorikk og karisma møte hverandre.”

Det er ikke nyliberalistisk ideologi som tiltrekker Røe Isaksen, et tankesett han kritisere i boka ”Høyre om!”. Han er heller ikke begeistret for uhemmet forbrukerkultur, egoisme og miljøsvineri, andre samfunnstrekk som gjerne forbindes med USA. Det er landets kulturelle og politisk mangfold som appellerer. Populærkultur er én ting. Her et typisk eksempel på oppriktig internasjonalt engasjement, hentet fra bloggen: ”Det er helt utrolig håpløst dustete at Simpsons- filmen skal ha norske stemmer! Skal vi høre "dooohh" på norsk? Hva med "Ai Caramba", eller Apus vidunderlige engelsk-indiske aksent? Hvordan skal Mr. Burns si "Excellent"? Hvordan vil feiten i tegneseriebutikken høres ut når hans sarkastiske kommentarer skal avleveres på vårt hjemlige språk? Nei. Bort med norsk nasjonalisme. Ja til kulturimperialisme!” Også her skiller Røe Isaksen seg fra Høyres klassiske Mozart-snobberi, for å si det forsiktig.

Men viktigere: Det er en kjensgjerning at amerikanerne har et langt mer vellykket multikulturelt samfunn enn europeerne har fått til. I en kronikk i Dagbladet i 2006 forsvarte Røe Isaksen det som har blitt kalt amerikansk nykonservatisme, fordi han mener den hegner om velferdsstaten og er liberal i innvandringspolitikken. Også i ”Høyre om!” setter han det norske flerkulturelle samfunnet som premiss for den politiske diskusjonen. Røe Isaksen er en varm forsvarer av friere innvandring til Norge, etter inspirasjon fra USA. Dette, kombinert med en omfavnelse av internasjonale institusjoner, gjør at Torbjørn Røe Isaksen til forveksling (også i det ytre) kan minne om en representant for det såkalt globalvenstre.

Vi trenger ikke slike merkelapper. Den kalde krigen tok slutt for at vi skulle slippe å leve som stereotypier. Men vi trenger medlemmer av partiet Høyre som kritiserer USA og vi trenger venstresidefolk som kan å ytre seg positivt om landet. På den måtte kan vi bevege oss vekk fra forestillingen om USA som en mytologisk størrelse. USA kan forvandle seg til land i verden, på godt og vondt. Torbjørn Røe Isaksen leder an.

Stian Bromark er journalist og forfatter.
Teksten er opprinnelig publisert i en artikkelsamling om Torbjørn Røe Isaksen.

Notis I: Redaktøren
Torbjørn Røe Isaksen er også tidsskriftsredaktør.
Som politisk redaktør har Røe Isaksen, sammen med ansvarlig redaktør Nikolai Astrup og kulturredaktør Nils August Andresen, de siste årene bidratt til å revitalisere det ærverdige tidsskriftet Minerva. Bladet startet som studentavis i 1924, men fikk et oppsving fra 1957 da Lars Roar Langslet overtok som redaktør. Tidsskriftet holder til i samme lokale som tankesmia Civita, og begges formål er å tenke høyt om hvordan skape en moderne og bærekraftig konservativ/liberal politikk for det 21. århundre.

Notis II: Skribenten
Torbjørn Røe Isaksen er også skribent.
I motsetning til tradisjonelle Høyre-politikere, som foretrekker å få sine sindige kronikker på trykk i Aftenposten, synes Torbjørn Røe Isaksen å ha en forkjærlighet for tabloide Dagbladet. Mange av innleggene har skapt mye debatt. Den siste av det slaget ble skrevet sammen med SVs Audun Lysbakken, under overskriften ”Kommentariatets diktatur” (opprinnelig publisert i Samtiden), og var en kritikk av overfladisk norsk kommentarjournalistikk. Røe Isaksen har også gjennom flere år vært partipolitikkens mest aktive blogger, torbjorn.ungehoyre.no

Klikk her for å lese mer

Religiøs sekularisme

De religiøse er de mest sekulære.

Stian Bromark, Dagbladet
14. mars 2008 gikk tyrkiske anklagemyndigheter rettens vei for å bannlyse landets statsminister fra politikk i fem år. Recep Tayyip Erdogan og 70 andre medlemmer av Rettferdighets-og utviklingspartiet, AKP, ble og blir beskyldt for å bedrive anti-sekulær virksomhet. I andre land med preferanser for islam og profeten, kan det gjerne være omvendt. Offentlige aktører blir straffeforfulgt for anti-religiøse utsagn. Tyrkia er annerledeslandet.

I Tyrkia er det rettsvesenet, hæren og den intellektuelle eliten som hegner om den sekulære arven fra republikkens grunnlegger, Mustafa Kemal Ataturk (1881-1938). Også EU var bekymret da Erdogan og det religiøse partiet AKP kom til makten i mars 2003. 14. mars, faktisk, så tyrkiske anklagere har sans for symbolikk. Erdogan var i manges øyne en kontroversiell skikkelse. I 1998 ble han dømt til 10 måneders fengsel fordi han leste et dikt på et møte, som ifølge anklagerne oppfordret til religiøst hat. Erdogan, som da var ordfører i Istanbul, sonet fire av dem. Det er ingen tvil om at Erdogan er religiøs og AKP er et religiøst parti, men likevel er det han og partiet som de siste fem årene har fått fortgang i forhandlingene med det ”kristne” EU. Det er også han og partiet som har gjort de største fremskritt i forsoningsarbeidet med ortodokse Hellas, spesielt om Kypros-spørsmålet.

Det er på denne bakgrunn vi kan forstå AKPs noe snurrige forsvarstale sist onsdag. I et brev til domsstolen gjendriver de påstanden om at de er anti-sekulære. I realiteten, skriver partiet, er det AKP som er de ekte sekulære. Et parti som er religiøst, som til og med av noen hevdes å være fundamentalistisk, påberoper seg altså å være landets fremste forsvarere av sekularisme. Ikke bare har AKP bevart Tyrkias sekulære arv, de har til og med ubredt den til en større masse, ifølge skrivet. I en tale til parlamentet onsdag uttrykte Erdogan bekymring for at denne saken ville skade Tyrkias rykte utenlands. Han sa at angrepet ikke bare var et angrep på partiet, men på det tyrkiske demokratiet generelt. I begynnelsen av juli vil begge parter forsvare sine synspunkter muntlig i rettssalen. Det knytter seg stor spenning til hvorvidt noen greier å bevise at det er de sekulære som egentlig er de mest religiøse.

Klikk her for å lese mer

Den tolerante despoten

Akbar den store er større enn noen gang. Den muslimske herskeren er sentral i en ny Bollywood-film og i Salman Rushdies siste roman.

Stian Bromark, Dagbladet
Karakteristikken går igjen og igjen: Akbar den store er den største muslimske herskeren i indisk historie. Det er nesten så man får lyst til å bli filosofisk. Det må være en britisk orientalist som har funnet på dette smør på flesk-kallenavnet, ”Akbar the great”. Akbar betyr den store. På rent norsk burde det derfor lyde Den store den store. Og Den store den store er altså størst. Han er både stor, større og størst.

Akbar, født Abul-Fath Jalaluddin Muhammad (1542-1605), fortjener nye minutter i rampelyset. I en tid der mange betrakter islam i evig krig med Vesten, eller omvendt, framstår Akbar som et forbilde. Han er veien ut av uføret. Av ham kan vi lære at det er viktig å lære, av hverandre. Av ham kan vi lære å være tolerante, selv overfor meninger vi er fundamentalt uenig i. Av Akbar kan vi lære at blandingsekteskap og det flerkulturelle samfunn er en berikelse, ikke en trussel. Akbar var enehersker, altså en despot, og en fryktet kriger, altså en morder, men er først og fremst et symbol i kraft av sin toleranse og sitt vidsyn. Derfor er han både den store, den større og den største.

Det hotteste på Bollywood-fronten for tiden er den påkostede ”Jodhaa-Akbar”. Filmen er regissert av Oscar-vinner Ashutosh Gowariker og hadde premiere i februar 2008. Hrithik Roshan spiller rollen som Akbar, mens Bollywoods vakreste stjerneskudd, Aishwarya Rai, har rollen som hans kone, Jodhaa. Det mogulske imperiet var fortsatt ganske ferskt da Akbar overtok sjefsrollen som 14-åring. Mange fyrstedømmer betraktet de nye muslimske herskerne med mistro. Hvordan få tillit, spurte Akbar seg selv, og fant svaret i Jodhaa. Hun var en fyrsteprinsesse, en hindu. Et blandingsekteskap ville sende det rette signalet, tenkte Akbar og fikk rett. Det startet som et proforma forhold, men som filmen viser: Sakte, men sikkert blir Akbar forelsket i den stolte og selvstendige kvinnen. Han kanaliserer all sin energi og kløkt for å overbevise Jodhaa om at dette handler om ekte, pur og uselvisk, kjærlighet.

Jodhaa var ikke Akbars eneste kone, men hun var visstnok favoritten. Det kommer fram i Salman Rushdies nye roman også, ”The Enchantress of Florence” (2008). Romanen handler om en italiensk reisende som oppsøker hoffet til stormogulen med en fantastisk historie å fortelle. Han hevder å være sønnen til en fortapt mogulsk prinsesse. Europeeren, som kaller seg ”the mughal of love”, er hovedpersonen i romanen, men vi kommer tett innpå Akbars hoff. Jodhaa spiller også en viktig rolle, men hos Rushdie er hun ikke en ekte person, kun en idyllisert drømmeskikkelse som Akbar forguder. Ifølge ham er det hun som er virkelig, mens de andre er oppspinn. Hoffet forholder seg også til Jodhaa som en jordnær person. I romanen kaller Rushdie Akbar ”den største herskeren dette landet noensinne hadde sett”. Stor, større, størst.

Akbar forente India, først primært med våpen, siden hovedsaklig med kloke handlinger. Akbar er nasjonens far, ifølge Indias første selvstendige statsminister, Jawaharlal Nehru (1889-1964), i ”Glimpses of World History” (1934). I Rushdies versjon er Akbar en mann som i økende grad tar avstand fra vold og ønsker å bruke livet på å filosofere, dikte, male og generelt nyte tilværelsens skjønnhet. Han modnes og utvikler seg til å bli en multikunstner, en vegetarianer, en rettferdig hersker. Akbar ønsket å bryte med sine blodtørstige forfedre, som stammet fra mongolene, Djengis Khan og hans etterfølgere. For å være i fred med seg selv, må man også være i fred med andre, resonerte han. Akbar mistet gradvis troen på religion. Er ikke tro bare en vanesak? En arv fra venner, slekt og de nære omgivelser? Hvis hver religion har en kjerne av sannhet, hvordan kan man da velge bare én? Hva om all religion kun er menneskeskapt? Kan den da avskaffes av mennesker? Av meg, den store? Akbar forsøkte til og med å starte sin egen religion, som skulle forene det beste fra primært hinduisme, islam og kristendom. Men folket var ikke modent.

Akbar var en liberaler. Han var overbevist om at Gud ikke var en tyrann. Derfor måtte det råde religionsfrihet i hans rike og alle avvikende stemmer måtte bli hørt. Akbar var en vitebegjærlig liberaler. Derfor bygde han et eget hus som skulle fungere som en diskusjonsklubb, av typen Holmgang og Standpunkt. Der skulle det praktiseres total ytringsfrihet. Der kunne man si hva man ville, uten å risikere straff. Der kunne man betvile Guds eksistens. Der kunne man kreve mogulens avgang. Der kunne man drikke vann, vin eller nyte dop. Akbar var selv glad i børst og andre rusmidler. Han inviterte til enhver tid folk med divergerende oppfatninger om samfunn, religion og politikk. Mystikere, lovkyndige, sikher, hinduer, jøder, ateister, til og med jesuitter fra Europa. I dette bygget var ”argumentet den eneste guden”, skriver Rushdie.

India, og hoffet, pustet friere da Akbar hersket. Ikke bare tillot han ulike religiøse praksiser, men han oppfordret til pluralisme. Hans hærleder var den tidligere erkefienden Raja Man Singh, en sikh. Han oppmuntret til blandingsekteskap. Han fjernet særskattene for ikke-muslimer. Han opphevet sensuren, også på hoffet. Før måtte tre sensorer godkjenne all litteratur som skulle videre til Akbar, slik at han ikke ble utsatt for løgnaktig, obskøn og erotisk litteratur. ”Vi får med andre ord bare lov til å lese de kjedeligste bøkene som er skrevet”, skal ha vært Akbars respons på denne puritanismen. Selv var han analfabet, men fikk lærde til å lese for seg. Han tørstet etter ny viten. Fikk tilsendt enhver ekspert som kunne kaste lys over et tema. Akbar fikk sanskrit-litteratur oversatt til persisk, for bedre å forstå sine undersåtter. Akbar kjente godt til tilstanden i Europa, et kontinent han oppfattet som bakstreversk. Tenk å brenne folk som hevder at jorda ikke er verdens sentrum! Det har vi visst i hundrevis av år, mente Akbar.

Akbar-renessansen de siste årene, som blant annet har resultert i flere indiske tv-serier om den gamle stormogulen, er ikke tilfeldig. I en tid der noen har interesse av å nøre opp under religiøse konflikter, søker andre seg bakover i historien på jakt etter tolerante forbilder. ”Jodhaa-Akbar”-regissør Ashutosh Gowariker har sagt at terrorangrepet 11. september er én av grunnene til at han ønsket å lage filmen. I bøkene ”The Argumentative Indian” (2005) og ”Identity and Violence” (2006) bruker nobelprisvinner Amartya Sen Akbar som dreiepunkt når han skal stake ut kursen for det moderne India. Men Akbar egner seg som rettsnor for flere enn inderne. Ifølge Sen var Akbar den første som introduserte tanken om en moderne sekulær stat. Staten, altså Akbar, skulle ikke blande seg inn i hva folk trodde på og troende kunne konvertere etter smak og behag. På samme tid var Europa hjemsøkt av religionskriger, av ganske primitive årsaker. I dag finnes det land i verden som kunne ha godt av å bli litt mer sekulære. Og det finnes land som kunne blitt flinkere til å forsone seg med tanken om flerkulturelle samfunn. Akbar er fortsatt stor. Akbar er stor fordi vi andre er så små.
Stian Bromark er journalist og forfatter


Notis I: Akbar i bråk
”Jodhaa-Akbar” har skapt kontroverser.
Den nye indiske storfilmen om Akbar var i begynnelsen en større suksess i USA og Storbritannia enn i India. Premierehelgen spilte den inn nærmere 1,5 millioner dollar i USA, og fikk strålende kritikk. Regissøren har gjentatte ganger understreket at filmen er en fiksjon, selv om den er fundert på historiske skikkelser. Likevel forsøkte flere delstater i India å forby filmen, fordi de mente den var historisk ukorrekt og kastet et uheldig lys over Rajasthans prinsesse, Jodhaa. Flere sterke lobbygrupper mener dessuten at hun ikke var gift med Akbar, men en av hans sønner. Kontroversene har gjort filmen til en suksess i India også.

Notis II: Rushdie bygge broer
Salman Rushdie forener to verdener i sin nye roman.
Da forfatteren gikk i gang med å skrive ”The Enchantress of Florence”, trodde han at det var større forskjeller mellom Italia/Europa og India/Asia på 1500-tallet enn det viste seg å være. I Firenze, som ved Akbars hoff i nærheten av Agra, foregikk det brytninger mellom religiøse og humanistiske krefter. Begge steder ble sensualisme og hedonisme dyrket side om side med vitenskaplige og filosofiske utforskninger. Renessansen i Firenze er en stor epoke i europeisk historie, like betydningsfull som det mogulske riket i indisk historie, ifølge Rushdie.

Klikk her for å lese mer

Politisk apokalypse

Anmeldelse av Simon Malkenes' "Apokalypse nå igjen?" i Dagbladet.

Les den, før verden går under

Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
Hva har George Bush den yngre, Varg «Greven» Vikernes og miljøbevegelsen til felles? De er alle storleverandører av påstander om snarlig dommedag. De opptrer gjerne som selvutnevnte profeter med en særlig innsikt i samtidas utfordringer. De oppfordrer sine disipler til å følge dem i kampen for å utrydde fienden, det onde, slik at vi igjen kan gjenopprette paradisiske tilstander. Denne retorikken er vi alle fanget av, skal vi tro litteraturviter Simon Malkenes i den korte, essayistiske boka «Apokalypse nå igjen?»

Den utvalgte
Malkenes framstår som en spenstig, kunnskapsrik og velartikulert tolker av vår samtid. Religiøse tekster og kollektive myter, ispedd moderne populærkultur og litteraturteori, brukes for å avkle politikernes forførende tale. Han vier plass til folk som Greven og Al Gore, men det er hovedsakelig Bush-regimets retorikk i krigen mot terror som blir avmaskert.

Malkenes trekker linjer fra USAs grunnleggere og hevder at den amerikanske kulturen har en iboende forestilling om sin utvalgte plass på jorda, som blant annet innebærer at amerikanerne skal redde folk hele tida. «Vi amerikanere er det utvalde folket – vår tids Israel. Vi er berarar av Arka med verdas fridom», som forfatteren Herman Melville formulerte det i 1850. Bush er et barn av denne nasjonalmytologien, skal vi tro Malkenes.

Før vi gliser for overbærende av amerikanernes selvhøytidelighet, bør det skytes inn at også nordmenn har en forestilling om seg selv som utvalgt, ifølge Malkenes: «I norsk kosmologi er Norge ein fredsnasjon med historisk og guddommelig innsikt i fred».

I den ferske utgivelsen «Mord i Amsterdam» påviser forfatter Ian Buruma hvordan nederlenderne historisk har betraktet seg som et særegent humanistisk og tolerant folkeslag. Britene mente de hadde plikt til å kolonisere verden for å spre sivilisasjon, opplysning og dannelse. Det kan virke som om å forestillingen om «det utvalgte folket» ligger innbakt i nasjonstankegangen. Alle vil redde verden, men ingen vil bli reddet.

Postulater om slike grandiose nasjonalmytologier blir lett selvbekreftende og brukt som påskudd for ansvarsfraskrivelse. Hvis Bush’ skjebne blir bestemt av den amerikanske urfortellingen, kan han da gjøre noe annet enn blindt å følge den?

Selvoppfyllende
Simon Malkenes argumenterer solid for sin påstand om at apokalypsen er «ein sentral del av vår kultur», men tar nok munnen for full når han hevder at det «aldri [har] vore så mange menneske som er opptekne av apokalyptisk retorikk, nokon gong». I så fall innebærer det at religionsinspirert tankemønster står sterkere enn noensinne. Mer påtakelig enn i middelalderen, da det virkelig ikke fantes alternativer mellom himmel og helvete?

Barn av Den kalde krigen vil kunne fortelle om en massefrykt for total atomutslettelse som knapt artikuleres i dag. Malkenes avslutter med å advare mot overforbruk av den apokalyptiske retorikken fordi den i «verste høve kan legitimere ekstreme løysingar» og med en teori om at trusler om verdens undergang nettopp kan føre til verdens undergang. Det er i seg selv et apokalyptisk utsagn, men denne gangen kommer den til uttrykk, har vi mistanke om, med glimt i øyet.

Hvis vi alle er fanget av den apokalyptiske språkbruken, er Malkenes det også. Eller er han den utvalgte med en særlig innsikt?

Klikk her for å lese mer

Dårlig matlyst

Den britisk-indiske forfatteren Indra Sinha har gått til sultestreik.

Av Stian Bromark, Dagbladet
Hendelsen har blitt kalt den verste industriulykken i verden, men befinner seg likevel i skyggen av sin østeuropeiske tvilling, Tsjernobyl, Ukraina, 26. april 1986. Bhopal-ulykken, India, 3. desember 1984, drepte et sted mellom 5 000 og 15 000 mennesker, avhengig av hvilke kilder man liker. I tillegg lever flere hundre tusen mennesker med varige skader etter giftspredningen. 500 000, ifølge Amnesty. Ok. Selskapet rydder opp, betaler erstatning og opptrer ydmykt. Ganske enkelt. Hadde det ikke vært for at selskapet het Union Carbide Corporation (UCC) og er amerikansk.

I etterkant av ulykken solgte amerikanerne sin andel av selskapet til inderne og i 2001 ble UCC kjøpt opp av Dow Chemical Company, som hevder at saken er ute av verden for deres del. De har gjort opp for seg. En del indere ser det annerledes. Deriblant den britisk-indiske forfatteren Indra Sinha (f. 1950), som nå har gått til sultestreik for Bhopal-ofrene. Hans siste bok, ”Animal’s People”, er en dokumentarroman basert på Bhopal-ulykken. Den ble nominert til den gjeve Bookerprisen i 2007. I romanen er det blant annet tre mennesker som sultestreiker i protest mot indiske myndigheters forsøk på å lage en ”forræderisk” avtale med selskapet bak ulykken. Virkeligheten liker å etterape fiksjonen. Sinha sluttet å spise 10. juni i protest mot indiske myndigheters forsøk på å forhandle med Dow Chemical Company, ifølge avisa The Guardian. Sinha, i likhet med en del andre indere, ønsker ikke forhandling. De vil ha selskapet i retten, og deretter dømt for massedrap.

For tre måneder siden begynte 50 mennesker mellom 4 og 80 år en marsj fra Bhopal til Delhi for å banke på døra til statsminister Manmohan Singh. De ønsker en rehabiliteringsplan for Bhopal og en rettssak mot Dow. Demonstrantene holder til utenfor kontoret hans fortsatt. I mai fikk de selskap av barn som har blitt forgiftet av vannet i Bhopal, men de ble arrestert. Sultestreik er et virkemiddel man tyr til når ingen annen utvei synes mulig. Sinha, som egentlig bor i Paris, har likevel dratt til Delhi for om nødvendig å sulte seg til døde. Han spiser ikke sammen med ni andre, syv er selv Bhopal-ofre. De håper streiken vil utvikle seg til en global kampanje. På Sinhas hjemmeside, www.indrasinha.com, kan man underskrive på hans protestbrev. Hopp gjerne over en dessert også.

Klikk her for å lese mer

Boksensur

Bør barnebøker ha aldersgrense?

Av Stian Bromark, Dagbladet
Det er nokså ukontroversielt å merke filmer og spill med aldersgrense. Det råder en slags oppfatning om at barn ikke bør utsettes for sadistisk vold og sex før de er store nok til å forstå at alt bare er tull og tøys. Selskapene som produserer disse filmene og spillene kan mene så mye de vil at sadistisk sex og vold er harmløst og gøy, ja kanskje til og med oppbyggelig, men lovverk fra Norge til USA påbyr selskapene å guide barna vekk fra det sensurmyndighetene mener er avhumaniserende ulumskheter.

I bokbransjen er det derimot fri flyt av gørr. Myndighetene gir blaffen. Derfor har britiske forlag nå tatt klistremerkene i egne hender og foreslått å kategorisere barnebøker etter egnet alderstrinn. Beslutningen ble fattet i april og så godt som alle britiske barnebokforlag er med. Initiativet kom etter at den britiske barnebokforeningen utførte en undersøkelse blant foreldre som viste at 86 prosent var tilhengere av aldersveiledning. Forlegger Rebecca McNally ved barnebokavdelingen i Macmillian sier til The Guardian at deres forfattere er positive til forslaget. Hun understreker også at merkingen kun skal være en forsiktig anbefaling, en slags ekstraservice som gjør det lettere for foreldre å velge bøker tilpasset barnas utviklingsnivå. 5+, 7+, etc.

Men The Guardian kan avsløre misnøyde. Sist fredag offentliggjorde 80 forfattere og illustratører et protestbrev mot forslaget. Britiske størrelser som Philip Pullman, Anne Fine og Michael Rosen betrakter det som ødeleggende for de unges leserinteresse. Tekst- og billedprodusentene er redde for at denne forsiktige anbefalingen vil oppfattes som en moralistisk forbudskode. Hvilke foreldre vil kjøpe bøker (eller filmer eller spill) til seksåringene sine som har en aldersgrense på ti år? Det kan jo være kyssing i dem. Forfatterne, og illustratørene, frykter at aldersgrense på bøker ytterligere vil bidra til å lulle barn inn i en polstra liksomverden uten skrubbsår og døde fugler. Og kan virkelig oppvekst – modning, innsikt og nysgjerrighet – reduseres til alderstrinn? Ja, når sant skal sies, er det ikke på tide at barn beskyttes mot overbeskyttende voksne?

Klikk her for å lese mer

Palmes arv

Olof Palme var ikke så radikal som vi har trodd, ifølge en ny biografi om mannen.

Stian Bromark, Dagbladet
Sven Olof Joachim Palme (1927-1986) var det svenske sosialdemokratiske partiets leder i nær to tiår, fra 1969 til 1986. Slik trofasthet lønner seg, så han ble kronet med statsministertittelen i to perioder, sist fra 1982 til 1986. Kanskje hadde han sittet lenger, hvem vet, om han ikke hadde blitt skutt og drept med kaldt, kaldt blod 28. februar 1986. Motivet er ukjent, men det blir ofte antydet at drapet hang sammen med Palmes radikalitet og hans kontroversielle standpunkter i utenrikspolitikken.

Nå foreligger den første omfattende biografien om Olof Palme på svensk. Første bind, som tar for seg perioden 1927 til 1969, ble lansert i forrige uke. I boka ”I takt med tiden” torpederer forfatter Kjell Östberg mytene som bidro til at Palme enten ble elsket eller hatet, skal vi tro anmelderen i svenske Dagens Nyheter. Fordi drapet på Palme skjedde da det skjedde – i en brytningstid for de europeiske velferdsstatene som førte til at sosialdemokratene mistet hegemoniet til konservative partier – ble Palme et symbol på gullalderen. Han ble framstilt som langt mer radikal, næringslivsfiendtlig og USA-kritisk, enn det han i realiteten var, skal vi tro biografen.

I alle store politiske spørsmål befant Olof Palme befant seg i sentrum av partiet, tidvis også til høyre. Han var heller ingen ideolog av format, som man har villet ha det til. Ei heller var Palme noen brennende sosialist. Forklaringen skjuler seg delvis i Palmes oppvekst, ifølge Östberg. Palme vokste opp i en tyskvennlig overklassefamilie på 1930-tallet, og følte aldri noe sterkt behov for å bryte med sin familiebakgrunn. Som college-student i USA ble han også kurert for den mest banale antiamerikanismen. Der ble han overbevist om at veien framover lå i skjæringspunktet mellom et vitalt næringsliv og en aktiv stat. Han var en iherdig antikommunist, og dermed sterkt mislikt av 1968-generasjonen. Dette bidro til at han på 1970-tallet bifalte overvåkingen av venstreradikale grupper i Sverige, ifølge Östberg, som lover flere saftige avsløringer av Palmes overvåkingsengasjement i neste bind.

Klikk her for å lese mer