Den tredje vei i kulturkampen

Har multikulturalistene eller monokulturalistene rett? Ingen av dem, hevder de to danske forfatterne Frederik Stjernfelt og Jens-Martin Eriksen i sin nye bok.

Av Stian Bromark, Dagbladet.
Det er en problemstilling kjent fra barndommen: Vil du ha makrell i tomat eller leverpostei? Vil du legge deg nå eller om fem minutter? Skal du ha på deg de grønne eller de turkise slagstøvlene? Barn blir gjerne godt voksne før de skjønner at de har blitt lurt. Valgmulighetene er konstruerte, et smart påhitt fra foreldre som har redusert handlingsrommet til bare to alternativer – fra all verdens pålegg til to sunne varianter. I sin nye bok, ”Atskillelsens politikk. Multikulturalisme – ideologi og virkelighet”, tar de to danske forfatterne Frederik Stjernfelt og Jens-Martin Eriksen et oppgjør mot vårt polariserte verdensbilde. De sier nei takk, begge deler. Gi oss heller sjokoladepålegg.

Det er to markante samfunnsdebattanter som nå er aktuelle på norsk. Jens-Martin Eriksen er hovedsaklig skjønnlitterær forfatter, mens Frederik Stjernfelt er semiotikkprofessor ved universitetet i Århus. I tillegg er han anmelder i Weekendavisen. Sammen har de tidligere skrevet to bøker om de seineste krigene på Balkan, ”Hadets anatomi” og ”Krigens scenografi”. Nå har de altså kastet seg over et annet brennpunkt, nemlig kulturkampen, med stikkord som blasfemilovgivning, islamofobi, hijab, religionens grenser, ytringsfrihet, opplysningstid, og så videre. Kulturkampen har vært levende i Danmark på hele 2000-tallet, men kulminerte med publisering av Muhammed-karikaturer i 2005. Deres postulat er at denne kulturkampen nå ser ut til å ha kommet til Norge. Så er spørsmålet om de to stortingskandidatene Abid Q. Raja (Venstre) og Hadia Tajik (Arbeiderpartiet) er enig i det. I dag diskuterer de boka sammen med forfatterne på et møte i Oslo i regi av Fritt ord.

Under Den kalde krigen var det sosiologien og de politiske ideologiene som leverte ammunisjon til vårt verdensbilde. Vår identitet ble definert og formet ut fra klassetilhørighet, kjønn, yrke, status, og om du var kapitalist eller kommunist. Etter Murens fall har tyngdepunktet forskjøvet seg. Kultur – etnisitet, religion, sivilisasjon – har i større grad tatt over som identitetsskaper nummer én. Sosialantropologene og religionshistorikerne har fått rollene som premissleverandør for den offentlige samtalen. Venstresiden, mener de to danskene, har jevnt over adoptert et multikulturelt tankesett, mens høyresiden har inntatt motsatt posisjon, den monokulturelle. De første ønsker innvandrere velkommen, de andre gjør det ikke, for å si det stereotypt. Venstresiden er villig til å gå på akkord med sine ytringsfrihetsprinsipper for ikke å krenke religiøse følelser, mens høyresiden vil krenke religiøse følelser for å vise hvor viktig og dansk (eller norsk) ytringsfriheten er. Igjen, karikert. Men slik ser frontene ut. Og de rikker seg ikke.

Det er denne kulturalismen, opphevet til en politisk ideologi både på venstresiden og høyresiden, som forfatterne vil til livs. Ifølge deres definisjon er kulturalismen ideen om at individer utformes av sin kultur, at kulturer danner lukkede, organiske helheter og at individer ikke kan forlate sin kultur. Kulturalismen hevder derfor at hver enkelt kultur har krav på særlige rettigheter og beskyttelse. ”På venstresiden hører vi et kulturalistisk kamprop om anerkjennelse av de mest antimoderne og uspiselige kulturelle praksiser – på høyresiden et rop om danskhet og om å gjenopplive den mest antimoderne og uspiselige danske nasjonalisme”, ifølge Stjernfelt og Eriksen. Mot dette leverpostei eller makrell i tomat-valget, setter de opp sitt egne foretrukne valg, nemlig opplysningstidas idealer. Valget står egentlig ikke mellom to former for kulturalisme, men mellom kulturalisme og opplysning. ”På den ene siden finner vi demokrati, politisk liberalisme, individets rettigheter, universalisme og opplysning, på den andre en uopplyst vektlegging av kultur, tradisjon, autentisitet og en konservativ tro på at individet er skjebnebundet til kulturen.” Vi er altså tilbake på 17- og 1800-tallet igjen, bare snudd på hodet. Da avløste romantikken, med sitt fokus på tradisjon, nasjon og åndelighet, opplysningstida. Nå skal opplysningstida avløse romantikken.

Herfra blir det noe komplisert. Man skal ikke ha lest mange innlegg og bøker om utfordringene knyttet til det flerkulturelle samfunnet og innvandring før det avtegner seg et tydelig mønster: Enten forfatterne tilhører den angivelige høyresiden eller venstresiden, de er alle store fans av opplysningstida. ”Jeg går inn for det beste i arven fra opplysningstiden”, sier Thomas Hylland Eriksen, som vel vil bli plassert i båsen til venstre. Frps Per-Willy Amundsen, fra den andre siden, mener folk som kommer fra landsbygda i Pakistan kommer fra et samfunn ”som ikke har nådd opplysningstida”. Hege Storhaug, som skal få lov til å plassere seg hvor hun vil, kritiserte i sin tid regjeringa i forbindelse med muhammedkrisa for ”overtramp mot ånden fra opplysningstiden”. Så kan man innvende at det er forskjell på teori og praksis, men like fullt står vi ovenfor en situasjon der kulturalister i begge leire er tilhengere av honnørord som frie ytringer, individet, frihet, menneskerettigheter. Ian Buruma skriver i ”Mord i Amsterdam” om tilsvarende kamp i Nederland: ”Opplysningstiden har blitt et navn for en ny konservativ orden, og fienden er de fremmede, som har verdier vi ikke deler”. Venstresiden vil si det er radikalerne som er de ekte arvtakerne etter Voltaire & co. Opplysningstidas idealer blir derfor betraktet som kultur. Vår kultur, felleskultur, dansk, norsk, finsk, vår.

Man kan diskutere eksemplene Frederik Stjernfelt og Jens-Martin Eriksen kommer med i ”Atskillelsens politikk” og hvordan de bør vurderes, men de skal ha honnør for at de forsøker å ta oss videre fra den fastlåste, polariserte kulturkampen. Titt og ofte de siste årene har man hatt lyst til å parafrasere de gamle nazistene: ”Når jeg hører ordet kultur, synker jeg dypere ned i min godstol.” Og der har man lyst til å bli, til den lubne sopranen har gått tom for pust. Man lengter etter en tid der hijab bare er et hodeplagg, ikke et symbol for kampen mellom Vesten og islam. En tid der mange minoritetselever på én skole ikke er et problem i seg selv, fordi de er ikke minoritetselever, bare elever. En tid der individer får skylda for at et homofilt kjærestepar ble banket opp på Grønland, ikke en hel bydel. I filmen ”The Matrix” får Neo valget mellom den blå eller røde pillen. Den blå tar ham tilbake til hans egentlige verden, mens den røde tar ham med videre, til et sted der alt er annerledes. Det er tvilsomt om opplysningstidas sentrale ideologer, preget av rasistisk, antisemittisk og kvinnediskriminerende tankegods som de også var, representerer den røde pillen. De, det vil si deres idealer, er nok likevel noe av det nærmeste vi kommer, inntil noen finner opp en gul pille.
Stian Bromark er journalist og forfatter

Notis I: En av dem Frederik Stjernfelt har gått i tottene på de siste årene, er Thomas Bredsdorff. De er begge varme tilhengere av opplysningstidas idealer, men skilte lag på vesentlige punkter i kjølvannet av muhammedkrisa. I boka ”Tolerance” hevder Bredsdorff (og Lasse Horne Kjældgaard) at ideen om toleranse, ikke ytringsfrihet, kom først. Toleransen la opp retningslinjer for hvordan ytringsfriheten skulle praktiseres, med respekt for forskjellighet.

Notis II: ”Atskillelsens politikk” er en annerledes, sjangeroverskridende debattbok. I del en er Frederik Stjernfelt og Jens-Martin Eriksen på reise i Malaysia. Del to er en idéhistorisk gjennomgang av kulturens forhold til økonomi, politikk og samfunn. Del tre et dypt dykk ned i muhammedkrisa. Del fire inneholder en rekke korte tekster, der forfatterne spør seg hva slags former for multikulturalisme som er forenlig med demokratiets grunnleggende verdier.

Klikk her for å lese mer

Mangfoldsskolene

Bak politikernes fokus på Oslo-skoler med mange minoritetsspråklige elever, skjuler det seg en slett boligpolitikk.

Stian Bromark, Dagbladet
Da Nelson Mandela besøkte Norge i mai 1992, dro han til Gran skole i Groruddalen, fordi det var så mange innvandrere der. Korpset spilte ”Boom Town March”, koret sang ANC-sangen ”Nkosi sikelel’i” og Mandela fikk overrakt en bukett med blåklokker av en bunadskledd elev. Barna var fullt klar over hvem den berømte mannen var. ”Han ville at sorte og hvite skal ha samme rettigheter”, sa Omar til Aftenpostens utsendte. VGs overskrift var ”Hipp hurra for Mandela”.

Frihetskjemperen hyllet mangfoldet på Gran skole. Denne uka ble den samme skolen utpekt til problemskole, fordi over 90 prosent av elevene er minoritetsspråklige. Oslo-skoler på Rommen, Tøyen, Mortensrud og Hersleb har like høy andel. Groruddalen-skoler som Haugenstua, Furuset, Linderud og Lindeberg er ikke langt unna. Holmlia ligger på 68 prosent. Arbeiderpartiets Elvis Nwosu vil ha bussing og loddtrekning for å stogge denne utviklingen, mens Klassekampens Bjørgulv Braanen vil sette et tak (65 prosent) på hvor stor andel en grunnskole kan ha av minoritetsspråklige elever. Leder Jan Bøhler i Oslo Ap vil innføre en språktest, uklart av hvilken årsak.

Mangfold beriker. Dermed er det naturligvis en styrke at alle skoler har et visst innslag av hvite protestanter. Men man skal være forsiktig med å postulere at skoler med differensiert hudfarge blant elevene er et problem. Det finnes ikke en spesifikk ”innvandrerkultur” som kan forbli ubesudlet i møte med norsk skolepensum. De 220 barna på Gran skole, med opprinnelse i 27 forskjellige land, snakket ikke sammen på esperanto, men norsk. Ble det snakket urdu i skolegården, var det ekskluderende og man risikerte å bli venneløs. I hvert fall var det sånn på Haugen skole våren 1992, der undertegnede jobbet, og vi så med misunnelse på naboskolen som fikk så gjevt besøk. Da som nå var en stor andel av Haugen-elevene ”fremmedspråklige” (i dag 75 prosent). Norsk vil forbli fellesspråket i norske skolegårder så fremt det ikke blir 90 prosent somaliere på én skole, eller lignende.

Skal man likevel ta politikernes bekymring på alvor, må man gå grundigere til verks enn å sette opp busser eller tak. Det er ikke tilfeldig at det er i Groruddalen og i Søndre Nordstrand det er skoler med stort mangfold. Hvorfor bosetter så mange innvandrere seg der? Fordi det er rimelig. Hvorfor er det rimelig? Fordi politikerne har forsømt denne delen av Oslo i flere tiår. Boligsegregeringen kom før skolesegregeringen. Derfor er det håpløst å snu den ene trenden uten å snu den andre først. Det må vilje, satsing og penger til, men vel så mye grundig imagebygging i bydelene for å tiltrekke seg ressurssterke familier. Ett år etter at Mandela forlot landet, kunne Aftenposten fortelle hvor viktig besøket på Gran skole hadde vært for elevenes selvtillit. Til avisa sa elev Kadir Turkoz: ”Da skrev endelig avisene pent om oss. Før det, skrev de bare stygge ting”. Shilpi Midha føyde til: ”Etterpå kunne vi være stolte av å si at vi gikk på Gran”. Mens vi venter på handlekraftige politikere bør noen invitere Barack Obama til Haugen skole.

Klikk her for å lese mer

Statsmannskunstneren

Monumental biografi over den mest ruvende politikeren i det 20. århundret

Stian Bromark, Dagbladet
a Winston Churchill ble født, fløy det tallrike feer ned til hans vugge, har det blitt sagt. De ga ham gaver – forestillingsevne, veltalenhet, foretaksomhet, dyktighet. Så dukket det opp en fe som minnet om at ett enkelt menneske ikke har rett til så mange gode egenskaper. Derfor tok de fra ham to: Dømmekraft og klokskap.
Det er nok en noe urettferdig dom over en formidabel politikerskikkelse, men det peker mot et karakteristisk drag i Churchills væremåte – det var mer form enn innhold, han hadde alltid fokus på kartet, ikke terrenget, og det var – som biograf Roy Jenkins så subtilt skriver – ”en konstant risiko for at politikken hans skulle formes av formuleringene hans i stedet for tvert om”.

Det skorter ikke på lektyre om den mest taletrengte, konjakktørste og sigarelskende briten av dem alle, men den som nå foreligger på norsk, er virkelig overveldende i alle forstand. Kritikerroste ”Churchill”, som den presist heter, utkom første gang i 2001. To år senere døde forfatteren. Roy Jenkins var selv en innflytelsesrik Labour-parlamentariker. Som Churchill var han barn av en prominent politiker. Og som Churchill hadde han en fullverdig skribent- og forfatterkarriere ved siden av politikken. Jenkins og Churchill satt sammen i Underhuset i 16 år. Jenkins bevitnet en politisk karriere utenom det vanlige. Det var som å ”se på et mektig fjellandskap”, ifølge ham selv. Biografien er beundrende, men ingen hagiografi. Ikke minst politisk anes det en viss spenning mellom biografen og den biograferte. Det er kanskje ikke så underlig. Churchill var konservativ, Jenkins radikal. Det er som om Thorbjørn Jagland skulle skrevet en biografi om Høyres Carl Joachim Hambro.

Roy Jenkins’ biografi skaper ikke beundring på grunn av det nitidige forarbeidet i møllspiste arkiver. Her er lite nytt om mannen. Jenkins’ styrke er syntesene, analysene, fortellergleden. Jenkins er en gjenforteller med et særegent, skjevt blikk. Til tross for at biografien er på nesten 1000 tettskrevne sider, er den en heidundrende lesefest fra første til siste ord. ”Et mesterverk”, har den blitt kalt i britisk presse. Det er ikke et unaturlig ordvalg. Jenkins’ politiske ballast gjør ham eksepsjonelt velegnet til å forstå Churchills drivkraft og spillet i Underhuset. Det mest fornøyelige med biografien, er imidlertid den språklige eleganse, den sjarmerende tonen og de hyppige innslagene av britisk understatement. Churchill, skriver Jenkins, var en mester i å ”formulere stumme uforskammetheter”. Jenkins er ikke så ille han heller, selv om spydighetene lager mer lyd. Om en statsministerfrue heter det at hun ”iblant støtte på en indre kjerne av forstand, selv om den som oftest ble overskygget av sludder”. Churchills far blir omtalt slik: ”Det kan med rette hevdes at hans karriere ikke hadde sin like med hensyn til hvor mye oppsikt han vakte og hvor lite han oppnådde”. Randolph Chuchill ga likevel sin sønn tre verdifulle egenskaper i arv: Evnen til å skape oppmerksomhet, viljen til å utfordre etablissementet og, ikke minst, frekkhetens (muntlige) nådegave.

Randolph Churchill døde da Winston var 21 år. Moren var fra en relativt velstående amerikansk familie og beilerne var utallige (opptil 200 elskere, visstnok), så Churchill-familiens aristokratiske levevis kunne fortsette. Mor og sønn hadde begge et løssluppent forhold til penger. Forbruk, ifølge Churchill, skulle styres etter behov, ikke etter ressurser. Dersom forskjellen mellom inntekt og forbruk ble for stor, valgte han å heve førstnevnte, istedenfor å redusere sistnevnte. Dette pågangsmotet, kombinert med den aristokratiske herkomsten, gjorde Churchill tidlig overbevist om at han var utvalgt av skjebnen. Og fordi han fryktet å dø ung, som faren, var det viktig at han fikk seg et navn raskt. Denne berømmelsen burde komme av ordet, fant han ut. Under militærtjenesten i India skrev han debutboka, ”The Story of the Malakand Field Force”. Den vakte en viss oppsikt, men riktig leven ble det først da han ble tatt som krigsfange i Sør-Afrika i forbindelse med Boerkrigen (1899-1902). Etter 24 dager rømte han og kom tilbake til Storbritannia som en beryktet mann.

Han oppsøkte deretter partipolitikken fordi han tenkte at det ville lette hans muligheter for å utgi bøker og holde foredrag. Bare 24 år gammel ble han kandidat for det konservative partiet. Under valgkampen skrev han nervøst i et brev: ”Det vil være skrekkelig hvis jeg ikke blir til noe. Det kommer til å knuse hjertet mitt, for det eneste jeg har å klamre meg til, er mine ambisjoner”. Det synes å ha vært en fornuftig klamring. I 1908, i en alder av 33 år, ble han handelsminister, et av de yngste regjeringsmedlemmene i britisk historie. Det var starten på en sagnomsust karriere. Churchill var parlamentariker og medlem av Underhuset i nesten 64 år. Han hadde en formidabel arbeidskapasitet, preget av en ”kontinuerlig rasende energiutfoldelse”, som Jenkins kaller det. Han blandet seg inn i alle detaljer, i nær sagt alle departement. Ved siden av sine mange ministergjerninger, skrev han 31 bind – det mest berømte er seksbindsverket ”The Second World War”. I 1953 ble han æret med Nobelprisen i litteratur for denne bigeskjeften.

Mange betraktet Churchill som egoistisk, pompøs og overfladisk. Likevel var det tilsynelatende umulig for selv politiske motstandere å ikke bli forført av hans tiltrekningskraft, originalitet og blendende talekunst. Churchills retoriske evner raget langt over alle andre. Hemmeligheten, ved siden av talentet, var grundige forberedelser, samt at han alltid memorerte talene utenat. Disse virkningsfulle ordene ble faktisk tidvis koblet med kløkt. Han advarte for eksempel tidlig mot den britiske appeasement-politikken, som gjorde det unødvendig lett for Hitler å erobre halve Europa. Churchill ville at britene skulle forhindre tyskerne fra å få tak i jernmalmen i Narvik våren 1940, men ble ikke hørt tidsnok. Churchill var også den som ivret mest for at USA måtte involveres i krigen, lenge før angrepet på Pearl Harbor. Etter 1945 oppfordret han til dannelsen av de to organisasjonene som siden skulle få forkortelsene NATO og EU, men var for tidlig ute og ble møtt med hoderisting.

Biografien er voluminøs, men Jenkins henfaller ikke til ordgyteri, den er handlingsmettet hele veien. Det er da også mange sentrale bifigurer og verdensbegivenheter naturlig innfelt i Churchills liv – Victoriatidens slutt, første verdenskrig, arbeiderbevegelsens framvekst, Hitler, Stalin, Roosevelt, seks monarker, atombomben, avkolonialiseringen, for å nevne noe og noen. Det mest besnærende er likevel utforskingen av spenningsfeltet mellom politikeren og kunstneren Churchill. Alle vil nok ha stort utbytte av biografien, men våre politikere har avgjort mest å hente. Er det noe valgkampen hittil har måttet klare seg foruten, er det nettopp vidd og visjoner. Sier dagens norske politikere noe som egner seg i en sitatbok, er det fordi det er så oppsiktsvekkende dårlig formulert.
Stian Bromark er journalist og forfatter


Notis 1:Norgesvennen
Winston Churchill har mottatt nær sagt alle æresbevisninger rundt omkring i verden, men ingen hadde inntil våren 1948 gitt ham en ring. Den fikk han under sitt besøk til Norge, da han ble utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo. Han holdt flere taler, blant annet i Stortinget og på rådhusbalkongen, og de kan leses i sin helhet på www.virksommeord.uib.no

Notis II: Den radikale biografen
Har Roy Jenkins skylda for at de tradisjonelle britiske verdiene har fordunstet? Det hevder den konservative skribenten Peter Hitchens (også kjent som broren til Christopher Hitchens) i boka ”The Abolition of Britain”. Det skyldes nok at Jenkins opp gjennom årene har gått i bresjen for en liberalisering av lovverket på mange områder, for eksempel i forhold til homoseksualitet og abort. Ekte briter er som kjent mot begge deler.

Klikk her for å lese mer

Mørke skyer over Europa

Snart 20 år etter Berlinmurens fall er Europa fortsatt et splittet kontinent.

Stian Bromark, Dagbladet.
DET SKULLE vært et år preget av champagne og kaviar, boller og brus, røde og blå heliumsballonger. Men inn fra høyre kom brått finanskrisa og la seg over jubileet som en tornado. Et og annet fyrverkeri vil nok høres fram mot markeringen 9. november, men mange har måttet bruke sommeren til å skrive lange, ettertenksomme artikler om det økonomiske uføret Europa har havnet i. 20 år etter Berlinmurens fall er det likevel ikke økonomien i seg selv som truer kontinentets framtid – det er de politiske og kulturelle utfordringene. Europa sitter i samme båt, men noen ror motsatt vei, andre sitter med hendene i fanget, mens andre igjen borer hull i skroget.

DE ØKONOMISKE problemene er reelle nok. I 2007 kunne man i aviser verden over se Mikhail Gorbatsjov i en reklamekampanje med rester av den 16 mil lange Berlinmuren i bakgrunnen. Ved siden av seg i bilen hadde han en lærveske fra Louis Vuitton. Et like sterkt symbol på kapitalismens triumf over kommunistblokkene er det vanskelig å se for seg i dag, to år senere. Finanskrisa har generelt rammet de nye EU-landene i Øst-Europa hardt. De baltiske statene hadde lenge de raskest voksende økonomiene i EU, med opptil 10 prosent vekst i året. I juni fastslo Verdensbanken at Baltikum-landene var blant de hardest rammede – i verden. I andre kvartal i år, stupte den litauiske økonomien med over 22 prosent, den latviske med nesten 20. Fram til 2008 vokste de nye EU-landene i øst med i gjennomsnitt 5, 6 prosent i året. BNP i Ungarn er nå forventet å krympe med 6, 7 prosent i 2009, og arbeidersledigheten er på vei over 10 prosent. I Litauen er den på over 15 prosent. Høyrepopulismen stiger i samme takt. I Ungarn, som i Latvia, har regjeringen måttet gå som følge av krisa.

PENGER KOMMER og går. Mer alvorlig er det at finanskrisa har stogget de politiske framskrittene. De tre kandidatlandene Kroatia, Makedonia og Tyrkia, i tillegg til potensielle kandidatland som Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Montenegro og Serbia, har fått en lengre vei å gå før et eventuelt EU-medlemskap. Øst-landene har allerede murret ved utsikten til at Island sniker seg inn bakdøra før dem. Imens vegrer mange EU-borgere seg for å akseptere Lisboa-traktaten, som skulle bringe unionen på høyde med utfordringene i det 21. århundret. Et flertall i de gamle EU-landene – som Frankrike, Tyskland, Østerrike og Belgia – mener utvidelsen østover har svekket EU, økonomisk og politisk. De ti landene som kom med i 2004, og Romania og Bulgaria fra 2007, er naturlig nok ikke enige. Dermed forsterkes inntrykket av splittelse. Øst-Europa er fortsatt den fattigste delen av Europa, levealderen er kortere og mange der opplever at de blir betraktet som annenrangs EU-borgere. 20 år etter Murens fall er kontinentet fortsatt delt inn i et nytt og et gammelt Europa, et øst og et vest, et A- og et B-lag. Paradoksalt nok viser undersøkelser at de tidligere østblokklandene jevnt over føler seg mer europeiske enn landene i vest.

DETTE PEKER mot den mer fundamentale utfordringen for unionen, nemlig at EU-borgerne generelt ikke har noen overveldende følelse av tilhørighet til unionen. De føler seg rett og slett ikke spesielt europeiske. Unionens stamfar, Jean Monnet, sa at hvis han kunne startet på nytt igjen, ville han begynt med kultur. «Europa vet ikke lenger hvilken historie den vil fortelle», skriver den britiske historikeren Timothy Garton Ash i sin ferske bok, «Facts are Subversive. Political Writing from a Decade Without a Name». Europeerne har ingen idé om hvor de kommer fra og ikke hvor de er på vei, hevder han. Onde tunger har sagt at EU består av land som er forent i et hat mot sine naboer og har en felles misoppfatning av sin egen fortid. Noe sant er det i det. Det er lettere å definere hva en europeer ikke er, enn hva han eller hun er. Europeere har vitterlig en fortid sammen (riktignok mer preget av krig enn fred), men ingen er enige om hva slags symboler, merkedager og hendelser det er viktig å verne om og bringe med seg framover. Det ett land har behov for å glemme, har et annet behov for å huske, og motsatt. Et Europa uten felles minner vil aldri forbli et forent Europa.

GARTON ASH setter opp seks ”fortellinger” som kan være utgangspunkt for Europa framover: Frihet, fred, lov, velstand, mangfold og solidaritet. Dette er ikke felleshistorier som knytter seg til nasjonalsymboler av typen firehundreårsnatten, Bjørnstjerne Bjørnson og Lillehammer-OL, men ligner mer på verdiene som ligger til grunn for den amerikanske føderasjonen. Frihet og mangfold er Garton Ashs favoritter. Mangfold er Europas styrke, mener han. I EU tales og skrives det 23 språk offisielt, mens 60 flere blir brukt. Problemet er bare at halvparten av EU-borgerne ikke behersker noe annet språk enn sitt eget. Denne språkbarrieren hindrer framveksten av en felles europeisk offentlighet. I dag finnes det bare noen spredte, nokså elitistiske forsøk på nett, som Eurozine og Sign and Sight. Sistnevnte har slagordet «Let’s talk European.» Friheten i Europa er en større suksesshistorie. I 1942 var det bare fire frie land i Europa. I 1962 var Spania og Portugal diktaturer. I 1982 ble disse landene frie, som Hellas var blitt det. Øst-Europa var fortsatt preget av diktatur og undertrykkelse inntil Den kalde krigens slutt. I dag er alle landene i Europa, foruten Hviterussland, frie – for første gang på 2 500 år. Det er verdt en liten fest, selv midt i en finanskrise.

Klikk her for å lese mer

Dokumenter fra ruinene

Mollstemt og underfundig om post-Hitler-generasjonens fortapte.

Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet.
Det mangler ikke bøker om annen verdenskrig. Slag etter slag, over titusenvis av sider, der generaler og soldater, med utmagrede sivile i skuddlinjen, kjemper med æren som innsats i en krig leseren kjenner utfallet på. Vi vet like mye om denne krigen som vi ikke vet om den knugende stillheten i Tyskland etter våren 1945. Den svenske forfatteren Stig Dagerman bøter på dette i «Tysk høst» – en blodfersk øyenvitneskildring av den første tiden etter at tyskerne gikk på sitt sivilisatoriske nederlag.

Sorgmunter
Høsten 1946 sender avisa Expressen av gårde den purunge skribenten med et vidt mandat: Se det du ser, kom hjem og berett om det. Reisa tar ham gjennom de vestlige okkupasjonssonene i et heseblesende tempo. Han er trist i Hamburg, ensom i Berlin, redd i Essen, uvel i Düsseldorf, trøtt i Köln, sulten i Wuppertal og stappmett i Solingen. Etter å ha sett ruiner i 14 dager, stopper han opp og spør: «I am sorry, sir, men dette er jo den samme ruinen som jeg så i Hannover. Har dere ingen nye?» Tolv artikler skrev han fra hjemturen. De er ført ned med en impresjonistisk, men stilsikker penn, et uklart sted mellom journalistikken og poesien. Skissene er skrevet med en palett i grått, som gir dem et melankolsk uttrykk, men det mest slående er innslaget av galgenhumor: «Slik ser Tysklands framtid ut! En kviset og full amerikansk soldat og en prosituert tysk pike!» De tolv artiklene ble utgitt i bokform allerede våren 1947. Nå gjenutgis den på norsk, med et etterord som setter reisen inn i sin kontekst og beskriver Dagermans rute, med utgangspunkt i brevveksling hjem. «Hvordan går det hjemme? Leser og skriver man bøker, og leser og skriver man anmeldelser? Det kan jeg ikke lenger forstå».

Sultens årsak
Stig Dagerman reiser rundt i et land av ideologiske motsetninger. Likevel er hans blikk ubesudlet av dem. Han er mer opptatt av enkeltmenneskets levevis enn hvorvidt det oppstykkede Tyskland er korrekt fordelt mellom seierherrene. Han inviterer leseren inn i tvisynte grublerier. Hadde tyskerne det bedre under Hitler? Han spør folk som bor i fuktige, næringsfattige og rotterike kjellerrom, og får altfor mange ja. Det er fordi man spør en som er i ferd med å drukne om han hadde det bedre da han sto oppå brygga. «I virkeligheten er det utilbørlig å analysere den politiske innstilling hos en som sulter, hvis en ikke samtidig analyserer sulten». Ser de ikke at nettopp Hitler er årsak til deres miserable liv? Sulten, skriver Dagerman, er dessverre «en elendig pedagog». Sult har ingenting med moral å gjøre. Hans konklusjon: «Den situasjon en besøkende fant det tyske folk i høsten 1946, var slik at det kort sagt var moralsk umulig å gjøre seg opp noen mening om dets ideologiske innstilling».

Den beste
Det er pinlig, skrev en kritiker i 1947, at en 23 år gammel journalist har skrevet «den beste tysklandsboka på svensk». Dagerman hever seg over det dagsaktuelle og sikter seg inn mot tidløse dilemmaer. Det høres ikke ut som ros til en dagsavisjournalist, som jo skal berette om det som skjer nå, ikke hele tida. Hvem bryr seg nå? Dagens lesere får servert litterær reportasjekunst i verdensklasse. Vi får se nærbilder av den halvhjertede avnazifiseringen av Tyskland etter krigen, men primært får vi en påminnelse om individets grunnvilkår i moderne samfunn. Dersom vi aksepterer statens rett til å kontrollere og styre våre handlinger, skriver Dagerman, «viser det seg snart at den stat som krever lydighet råder over midler for å framtvinge lydighet også når det gjelder det mest motbydelige. Lydighet mot staten er udelelig».

Stig Dagerman
Tysk høst
Arneberg forlag
Oversatt av Aksel Akselson

Klikk her for å lese mer

Den norske uskylden

Vi kan slutte å la oss overraske over at Norge oppfører seg som alle andre ute i verden.

Stian Bromark, Dagbladet
Slik ser nyhetsbildet ut for tida: Det norske oljefondet har investert 174 millioner kroner i det tvilsomme kinesiske selskapet som eier «Full City». Selskapet driver våpeneksport til udemokratiske land. Norge er selv en betydelig våpenprodusent. Vi eksporterer våpen og stridsmidler for over fire milliarder kroner i året. Deriblant har vi, som kineserne, sendt våpen til en rekke diktaturregimer opp gjennom åra. Nylig skjøt norske soldater en afghansk sivil på motorsykkel. I akkurat et par dager blir vi minnet om at Norge er i krig. Så glemmer vi det, til neste gang. Skyteepisoden i Kongo har satt søkelyset på norskdrevne selskaper som tilbyr private sikkerhetstjenester til stater og militæret. Et selskap med base i Drammen reklamerer med at de er habile på piratbekjempelse. Sist helg dro fregatten «Fridtjof Nansen» i samme retning - til Somalia for å bekjempe pirater. Norge er med for sikre at matforsyninger kommer fram til Somalia, ifølge Forsvaret. Norges Rederiforbund kaller det en «fredsoperasjon.» Det stemmer overens med inntrykket av Norge som en barmhjertig stat. At piratene også truer norske økonomiske interesser, blir nedtont. Hele 1 000 norskkontrollerte skip seiler årlig i Adenbukta.

Skipsfart, olje, våpen. Dette er ikke de snilleste bransjene i verden. Men det er altså på disse områdene Norge er en internasjonal stormakt. Skyggesiden av denne virksomheten merkes sjelden på det norske fastlandet, men oppleves daglig av enkeltmennesker der ute. Det er denne virksomheten, som til dels foregår i ly av norsk offentlighet, som har bidratt til å finansiere den norske velstandsidyllen. Likevel blir historier som bidrar til å utfordre bildet av Norge som et annerledesland i verden, møtt med vantro, neddyssing eller bortforklaringer. De blir framstilt som unntak. Slik opprettholder man illusjonen om norsk uskyld, og det er vårt fremste fortrinn som fredsmeklere og bistandsaktører. Her ligger vår historiske misjon, forankret i vår egen fortid, der Norge blir framstilt som et offer for kolonialisme, ikke selv en kolonial aktør.

Den ferske bokutgivelsen «Kolonitid» rokker fundamentalt ved denne myten. «Realiteten er snarere den at nordmenn - ved siden av å ha betydelige økonomiske interesser i koloniene - på alle måter, også mentalt, var minst like koloniale som befolkningen i Europas koloniland», skriver redaktørene i forordet. Boka inneholder historier om norsk forretningsdrift og rovdrift i Afrika og Stillehavet. Forskerne selv lot seg overrumple av størrelsen på den norske virksomheten i utlandet. Gang små anekdoter med x-antall tilsvarende, og du får et bilde av et folkeslag på reise i verden. Norge hadde 800 konsulater rundt omkring. I 1879 var 43 695 nordmenn registrert ansatt på norske seilskuter. 544 norske skuter fraktet 30 prosent av all hvete produsert i Nord-Amerika verden over. Mange hoppet av og søkte lykken som fastboende. Noen startet plantasjer. I Mosambik fantes det en 150 000 hektar stor norskeid plantasje, som ble drevet på inhumant vis. Andre drev hvalfangst. Så seint som på slutten av 1930-tallet ble det snakket norsk og sunget Nøtterøyvalsen blant de innfødt i en kongolesisk bukt, fordi det tidligere hadde vært en hvalfangststasjon der. Det må ha vært på denne bakgrunn at vår mest innflytelsesrike diplomat på begynnelsen av århundret, Fritz Wedel Jarlsberg, i 1919 foreslo at Tyskland som en kompensasjon for tapt tonnasje skulle gi Norge en av sine kolonier.

Til sammen kaster slike historier lys over et underkommunisert kapittel i vår fortid. Koblet med nyere bøker som har vist at mange nordmenn deltok i den dansk-norske slavedriften og kolonivirksomheten i Afrika, Asia og Det karibiske hav, står vi overfor historier som kan forandre norsk skolepensum fundamentalt - og dermed den norske selvforståelsen. Italienere, amerikanere, østeuropeere, kinesere, ja, nær sagt hvilket som helst folkeslag i verden, har i moderne tid erfart at staten kan være en fiende vel så mye som en venn. Majoriteten av nordmenn har vært forskånet for undertrykking av myndighetene. Dette, kombinert med en formidabel velstands- og velferdsøkning i statlig regi, kan være årsaken til at nordmenn har en usedvanlig tiltro til staten. Vi er på verdenstoppen sammen med de andre nordiske landene. Denne tilliten utmeislet seg under Gerhardsen-epoken, der Staten og Partiet var et organisk hele, og den utenrikspolitiske kursen var unndratt offentligheten, som den radikale Arbeiderpartimannen Karl Evang påpekte i 1950: «Selv om det er en forferdende tanke for mange, våger jeg den påstand: Vi som lever i Norge i dag får ikke vite det som faktisk foregår i verden».

Grumset under Arbeiderpartistaten har vi først fått kunnskap om i nyere tid - tungtvannseksport til Israel, utidig samrøre mellom CIA og Ap, overvåking av politiske avvikere. Igjen ble dette betraktet som unntak, ikke systemsvakheter. Derfor vil vi fortsette å la oss sjokkere når det dukker opp historier som viser at Norge holder på der ute i verden akkurat som alle andre. For staten er egentlig god. Selv når den eksporterer våpen til Saudi-Arabia.

Klikk her for å lese mer

Faren fra Øst-Europa

Glem pakistanerne. Nå er det østeuropeerne vi er redde for.

Stian Bromark, Dagbladet
«Østeuropeere rundstjeler oss», kunne vi lese på forsiden av ei avis nylig. Politiet fulgte opp og bekreftet at østeuropeerne står bak en «krim-eksplosjon» i Norge. Riktignok førte ikke alle siktelsene til tiltaler eller dom, men økningen var påfallende. I panikken ble det sagt mye interessevekkende. Det ble snakk om å stenge grensen for spesifikke etniske grupper. En Sp-politiker ville innføre passkontrollen i Svinesund. Hva som skulle gjøres med folkene «med østeuropeisk utseende som snoker rundt på Holmenkollen», og i omlandet, hadde ikke etterretningssjefen ved Majorstuen politistasjon noe godt svar på. Hvem disse østeuropeerne egentlig er, var også uklart. Bulgarske statsborgere ble nevnt. Således rumenere, som man var usikker på om er tiggere, sigøynere eller kriminelle - eller alt. Litauere rundstjeler oss, i hvert fall. Og polakker. Så herved er vi advart: Ikke slipp hvem som helst inn i huset.

Hvis det er noen som bør være glad for sommerens fokus på innvandrere østfra, er det pakistanere, som i flere tiår har blitt snakket om i samme åndedrag som kriminelle, jobbstjelere og velferdssnyltere. Det er et paradoks, for østeuropeerne er de opprinnelige syndebukkene. Lenge før en pakistaner satte sin fot på Grønland, hadde folk fra Øst-Europa en helt særegen plass i norsk bevissthet. Allerede på 1800-tallet verserte det fantasifulle historier om den russiske fare i Norge. Da fryktet vi en invasjon, via Nord-Norge. Dette var før trusselen fra øst kunne kobles til en mer reell kommunistfrykt. Vi trenger ikke gå så langt tilbake i tid. Å blafre gjennom noen sider i «Norsk innvandringshistorie» kaster et oppklarende lys over retorikken som blir brukt og har blitt tatt i bruk i møte med østeuropeere de siste 50-60 åra:

Det var nokså mange av dem her under krigen. Russere, serbere, kroater, polakker. De var krigsfanger og tvangsarbeidere. 100 000 fra Sovjetunionen. 7000 polakker. 4200 jugoslaver. Mange av disse døde av den inhumane behandlingen de ble utsatt for av tyske og norske fangevoktere. Serbere var spesielt utsatt, for den ariske ideologien tilsa at de var undermennesker. Et fåtall av disse utfrivillige innvandrerne ønsket likevel å bli i Norge etter krigens slutt. Det var ikke våre myndigheter så begeistret for. Konsekvensene ble at en del russere ble sendt fra norsk-tyske fangeleirer til Stalins Gulag. Noen polakker, i overkant av 1 000, fryktet det samme i sitt hjemland, og nektet å dra herfra. De ble betraktet som «et problem», kan vi lese. Utenriksminister Halvard Lange mente polakkene var «trouble». De gikk dårlig sammen med de norske, ifølge Ap-mannen, og skapte «alle slags vanskeligheter».

Hva slags vanskeligheter? De var snyltere og latsabber, skal vi tro sjefen for datidas innvandringsmyndighet. Han betraktet polakkene som «uønskede elementer». Halvparten var «ikke annet enn kriminelle individer». LO ville heller ikke ha disse folka inn i arbeidslivet, fordi de tok arbeidsplassene fra nordmenn. Etter sovjetisk aggresjon i Tsjekkoslovakia i 1948 og i Ungarn i 1956, kom det også en del tsjekkiske og ungarske flyktninger til Norge. De rømte fra diktatur, og kunne ikke returneres uten at utvisningen undergravde Den kalde krigens retorikk og logikk. Derfor ble flyktningene mottatt med entusiasmen. I begynnelsen. Men det tok ikke lang tid før det dukket opp påstander om at de var kriminelle, asosiale og manglet vilje til å tilpasse seg.

Diskusjonen omkring disse østeuropeerne etter krigen sauset sammen stort og smått. Det hjalp ikke at polakkene var katolikker, som kroatene. Debatten om opphevelsen av jesuittparagrafen på 1950-tallet, viste at de antikatolske strømningen i Norge ennå ikke var utryddet. Med innvandringsbølgen på 1970-tallet dukket generaliseringene opp på nytt. Dagbladet hadde oppslag fra jugoslaviske byer som «lever av norske penger». Fram mot EF-kampen i 1972, hardnet frontene. «Steng grensene», ropte Klassekampen i 1971. SF var det partiet i 1972 som var mest mot en liberal innvandringspolitikk. Da, som i 1994 og i forbindelse med østutvidelsen seinere, fryktet nordmenn tap av arbeidsplasser, velferdsmisbrukere og inntog av «uønskede elementer». LO fulgte opp med å legge press på regjeringen for å innføre innvandringsstoppen i 1975. Da var det ikke lenger østeuropeere man var bekymret for, men en gruppe tilreisende fra Punjab.

Hvis man skyter med hagle i lufta, hender det man treffer noe. Men ikke alltid. Naturligvis kan det være at noen østeuropeere er kriminelle og tiggere på én gang, men hederlige polske bygningsarbeidere skal ikke behøve å føle seg mistenkeliggjort av oppslag om at polakker rundstjeler nordmenn. De kriminelle skal få sin fortjente straff. Men måten vi nå snakker om østeuropeere som gruppe på, sier ikke så mye om dem som det er sier om oss. Vi kan ikke diskutere østeuropeere som om de var de nye pakistanerne uten å ha i bakhodet at de egentlig er de gamle pakistanerne.

Klikk her for å lese mer