Dokumenter fra ruinene
Mollstemt og underfundig om post-Hitler-generasjonens fortapte.
Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet.
Det mangler ikke bøker om annen verdenskrig. Slag etter slag, over titusenvis av sider, der generaler og soldater, med utmagrede sivile i skuddlinjen, kjemper med æren som innsats i en krig leseren kjenner utfallet på. Vi vet like mye om denne krigen som vi ikke vet om den knugende stillheten i Tyskland etter våren 1945. Den svenske forfatteren Stig Dagerman bøter på dette i «Tysk høst» – en blodfersk øyenvitneskildring av den første tiden etter at tyskerne gikk på sitt sivilisatoriske nederlag.
Sorgmunter
Høsten 1946 sender avisa Expressen av gårde den purunge skribenten med et vidt mandat: Se det du ser, kom hjem og berett om det. Reisa tar ham gjennom de vestlige okkupasjonssonene i et heseblesende tempo. Han er trist i Hamburg, ensom i Berlin, redd i Essen, uvel i Düsseldorf, trøtt i Köln, sulten i Wuppertal og stappmett i Solingen. Etter å ha sett ruiner i 14 dager, stopper han opp og spør: «I am sorry, sir, men dette er jo den samme ruinen som jeg så i Hannover. Har dere ingen nye?» Tolv artikler skrev han fra hjemturen. De er ført ned med en impresjonistisk, men stilsikker penn, et uklart sted mellom journalistikken og poesien. Skissene er skrevet med en palett i grått, som gir dem et melankolsk uttrykk, men det mest slående er innslaget av galgenhumor: «Slik ser Tysklands framtid ut! En kviset og full amerikansk soldat og en prosituert tysk pike!» De tolv artiklene ble utgitt i bokform allerede våren 1947. Nå gjenutgis den på norsk, med et etterord som setter reisen inn i sin kontekst og beskriver Dagermans rute, med utgangspunkt i brevveksling hjem. «Hvordan går det hjemme? Leser og skriver man bøker, og leser og skriver man anmeldelser? Det kan jeg ikke lenger forstå».
Sultens årsak
Stig Dagerman reiser rundt i et land av ideologiske motsetninger. Likevel er hans blikk ubesudlet av dem. Han er mer opptatt av enkeltmenneskets levevis enn hvorvidt det oppstykkede Tyskland er korrekt fordelt mellom seierherrene. Han inviterer leseren inn i tvisynte grublerier. Hadde tyskerne det bedre under Hitler? Han spør folk som bor i fuktige, næringsfattige og rotterike kjellerrom, og får altfor mange ja. Det er fordi man spør en som er i ferd med å drukne om han hadde det bedre da han sto oppå brygga. «I virkeligheten er det utilbørlig å analysere den politiske innstilling hos en som sulter, hvis en ikke samtidig analyserer sulten». Ser de ikke at nettopp Hitler er årsak til deres miserable liv? Sulten, skriver Dagerman, er dessverre «en elendig pedagog». Sult har ingenting med moral å gjøre. Hans konklusjon: «Den situasjon en besøkende fant det tyske folk i høsten 1946, var slik at det kort sagt var moralsk umulig å gjøre seg opp noen mening om dets ideologiske innstilling».
Den beste
Det er pinlig, skrev en kritiker i 1947, at en 23 år gammel journalist har skrevet «den beste tysklandsboka på svensk». Dagerman hever seg over det dagsaktuelle og sikter seg inn mot tidløse dilemmaer. Det høres ikke ut som ros til en dagsavisjournalist, som jo skal berette om det som skjer nå, ikke hele tida. Hvem bryr seg nå? Dagens lesere får servert litterær reportasjekunst i verdensklasse. Vi får se nærbilder av den halvhjertede avnazifiseringen av Tyskland etter krigen, men primært får vi en påminnelse om individets grunnvilkår i moderne samfunn. Dersom vi aksepterer statens rett til å kontrollere og styre våre handlinger, skriver Dagerman, «viser det seg snart at den stat som krever lydighet råder over midler for å framtvinge lydighet også når det gjelder det mest motbydelige. Lydighet mot staten er udelelig».
Stig Dagerman
Tysk høst
Arneberg forlag
Oversatt av Aksel Akselson
Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet.
Det mangler ikke bøker om annen verdenskrig. Slag etter slag, over titusenvis av sider, der generaler og soldater, med utmagrede sivile i skuddlinjen, kjemper med æren som innsats i en krig leseren kjenner utfallet på. Vi vet like mye om denne krigen som vi ikke vet om den knugende stillheten i Tyskland etter våren 1945. Den svenske forfatteren Stig Dagerman bøter på dette i «Tysk høst» – en blodfersk øyenvitneskildring av den første tiden etter at tyskerne gikk på sitt sivilisatoriske nederlag.
Sorgmunter
Høsten 1946 sender avisa Expressen av gårde den purunge skribenten med et vidt mandat: Se det du ser, kom hjem og berett om det. Reisa tar ham gjennom de vestlige okkupasjonssonene i et heseblesende tempo. Han er trist i Hamburg, ensom i Berlin, redd i Essen, uvel i Düsseldorf, trøtt i Köln, sulten i Wuppertal og stappmett i Solingen. Etter å ha sett ruiner i 14 dager, stopper han opp og spør: «I am sorry, sir, men dette er jo den samme ruinen som jeg så i Hannover. Har dere ingen nye?» Tolv artikler skrev han fra hjemturen. De er ført ned med en impresjonistisk, men stilsikker penn, et uklart sted mellom journalistikken og poesien. Skissene er skrevet med en palett i grått, som gir dem et melankolsk uttrykk, men det mest slående er innslaget av galgenhumor: «Slik ser Tysklands framtid ut! En kviset og full amerikansk soldat og en prosituert tysk pike!» De tolv artiklene ble utgitt i bokform allerede våren 1947. Nå gjenutgis den på norsk, med et etterord som setter reisen inn i sin kontekst og beskriver Dagermans rute, med utgangspunkt i brevveksling hjem. «Hvordan går det hjemme? Leser og skriver man bøker, og leser og skriver man anmeldelser? Det kan jeg ikke lenger forstå».
Sultens årsak
Stig Dagerman reiser rundt i et land av ideologiske motsetninger. Likevel er hans blikk ubesudlet av dem. Han er mer opptatt av enkeltmenneskets levevis enn hvorvidt det oppstykkede Tyskland er korrekt fordelt mellom seierherrene. Han inviterer leseren inn i tvisynte grublerier. Hadde tyskerne det bedre under Hitler? Han spør folk som bor i fuktige, næringsfattige og rotterike kjellerrom, og får altfor mange ja. Det er fordi man spør en som er i ferd med å drukne om han hadde det bedre da han sto oppå brygga. «I virkeligheten er det utilbørlig å analysere den politiske innstilling hos en som sulter, hvis en ikke samtidig analyserer sulten». Ser de ikke at nettopp Hitler er årsak til deres miserable liv? Sulten, skriver Dagerman, er dessverre «en elendig pedagog». Sult har ingenting med moral å gjøre. Hans konklusjon: «Den situasjon en besøkende fant det tyske folk i høsten 1946, var slik at det kort sagt var moralsk umulig å gjøre seg opp noen mening om dets ideologiske innstilling».
Den beste
Det er pinlig, skrev en kritiker i 1947, at en 23 år gammel journalist har skrevet «den beste tysklandsboka på svensk». Dagerman hever seg over det dagsaktuelle og sikter seg inn mot tidløse dilemmaer. Det høres ikke ut som ros til en dagsavisjournalist, som jo skal berette om det som skjer nå, ikke hele tida. Hvem bryr seg nå? Dagens lesere får servert litterær reportasjekunst i verdensklasse. Vi får se nærbilder av den halvhjertede avnazifiseringen av Tyskland etter krigen, men primært får vi en påminnelse om individets grunnvilkår i moderne samfunn. Dersom vi aksepterer statens rett til å kontrollere og styre våre handlinger, skriver Dagerman, «viser det seg snart at den stat som krever lydighet råder over midler for å framtvinge lydighet også når det gjelder det mest motbydelige. Lydighet mot staten er udelelig».
Stig Dagerman
Tysk høst
Arneberg forlag
Oversatt av Aksel Akselson
posted by Stian Bromark | 8:35 p.m.
<< Home