Faren fra Øst-Europa
Glem pakistanerne. Nå er det østeuropeerne vi er redde for.
Stian Bromark, Dagbladet
«Østeuropeere rundstjeler oss», kunne vi lese på forsiden av ei avis nylig. Politiet fulgte opp og bekreftet at østeuropeerne står bak en «krim-eksplosjon» i Norge. Riktignok førte ikke alle siktelsene til tiltaler eller dom, men økningen var påfallende. I panikken ble det sagt mye interessevekkende. Det ble snakk om å stenge grensen for spesifikke etniske grupper. En Sp-politiker ville innføre passkontrollen i Svinesund. Hva som skulle gjøres med folkene «med østeuropeisk utseende som snoker rundt på Holmenkollen», og i omlandet, hadde ikke etterretningssjefen ved Majorstuen politistasjon noe godt svar på. Hvem disse østeuropeerne egentlig er, var også uklart. Bulgarske statsborgere ble nevnt. Således rumenere, som man var usikker på om er tiggere, sigøynere eller kriminelle - eller alt. Litauere rundstjeler oss, i hvert fall. Og polakker. Så herved er vi advart: Ikke slipp hvem som helst inn i huset.
Hvis det er noen som bør være glad for sommerens fokus på innvandrere østfra, er det pakistanere, som i flere tiår har blitt snakket om i samme åndedrag som kriminelle, jobbstjelere og velferdssnyltere. Det er et paradoks, for østeuropeerne er de opprinnelige syndebukkene. Lenge før en pakistaner satte sin fot på Grønland, hadde folk fra Øst-Europa en helt særegen plass i norsk bevissthet. Allerede på 1800-tallet verserte det fantasifulle historier om den russiske fare i Norge. Da fryktet vi en invasjon, via Nord-Norge. Dette var før trusselen fra øst kunne kobles til en mer reell kommunistfrykt. Vi trenger ikke gå så langt tilbake i tid. Å blafre gjennom noen sider i «Norsk innvandringshistorie» kaster et oppklarende lys over retorikken som blir brukt og har blitt tatt i bruk i møte med østeuropeere de siste 50-60 åra:
Det var nokså mange av dem her under krigen. Russere, serbere, kroater, polakker. De var krigsfanger og tvangsarbeidere. 100 000 fra Sovjetunionen. 7000 polakker. 4200 jugoslaver. Mange av disse døde av den inhumane behandlingen de ble utsatt for av tyske og norske fangevoktere. Serbere var spesielt utsatt, for den ariske ideologien tilsa at de var undermennesker. Et fåtall av disse utfrivillige innvandrerne ønsket likevel å bli i Norge etter krigens slutt. Det var ikke våre myndigheter så begeistret for. Konsekvensene ble at en del russere ble sendt fra norsk-tyske fangeleirer til Stalins Gulag. Noen polakker, i overkant av 1 000, fryktet det samme i sitt hjemland, og nektet å dra herfra. De ble betraktet som «et problem», kan vi lese. Utenriksminister Halvard Lange mente polakkene var «trouble». De gikk dårlig sammen med de norske, ifølge Ap-mannen, og skapte «alle slags vanskeligheter».
Hva slags vanskeligheter? De var snyltere og latsabber, skal vi tro sjefen for datidas innvandringsmyndighet. Han betraktet polakkene som «uønskede elementer». Halvparten var «ikke annet enn kriminelle individer». LO ville heller ikke ha disse folka inn i arbeidslivet, fordi de tok arbeidsplassene fra nordmenn. Etter sovjetisk aggresjon i Tsjekkoslovakia i 1948 og i Ungarn i 1956, kom det også en del tsjekkiske og ungarske flyktninger til Norge. De rømte fra diktatur, og kunne ikke returneres uten at utvisningen undergravde Den kalde krigens retorikk og logikk. Derfor ble flyktningene mottatt med entusiasmen. I begynnelsen. Men det tok ikke lang tid før det dukket opp påstander om at de var kriminelle, asosiale og manglet vilje til å tilpasse seg.
Diskusjonen omkring disse østeuropeerne etter krigen sauset sammen stort og smått. Det hjalp ikke at polakkene var katolikker, som kroatene. Debatten om opphevelsen av jesuittparagrafen på 1950-tallet, viste at de antikatolske strømningen i Norge ennå ikke var utryddet. Med innvandringsbølgen på 1970-tallet dukket generaliseringene opp på nytt. Dagbladet hadde oppslag fra jugoslaviske byer som «lever av norske penger». Fram mot EF-kampen i 1972, hardnet frontene. «Steng grensene», ropte Klassekampen i 1971. SF var det partiet i 1972 som var mest mot en liberal innvandringspolitikk. Da, som i 1994 og i forbindelse med østutvidelsen seinere, fryktet nordmenn tap av arbeidsplasser, velferdsmisbrukere og inntog av «uønskede elementer». LO fulgte opp med å legge press på regjeringen for å innføre innvandringsstoppen i 1975. Da var det ikke lenger østeuropeere man var bekymret for, men en gruppe tilreisende fra Punjab.
Hvis man skyter med hagle i lufta, hender det man treffer noe. Men ikke alltid. Naturligvis kan det være at noen østeuropeere er kriminelle og tiggere på én gang, men hederlige polske bygningsarbeidere skal ikke behøve å føle seg mistenkeliggjort av oppslag om at polakker rundstjeler nordmenn. De kriminelle skal få sin fortjente straff. Men måten vi nå snakker om østeuropeere som gruppe på, sier ikke så mye om dem som det er sier om oss. Vi kan ikke diskutere østeuropeere som om de var de nye pakistanerne uten å ha i bakhodet at de egentlig er de gamle pakistanerne.
Stian Bromark, Dagbladet
«Østeuropeere rundstjeler oss», kunne vi lese på forsiden av ei avis nylig. Politiet fulgte opp og bekreftet at østeuropeerne står bak en «krim-eksplosjon» i Norge. Riktignok førte ikke alle siktelsene til tiltaler eller dom, men økningen var påfallende. I panikken ble det sagt mye interessevekkende. Det ble snakk om å stenge grensen for spesifikke etniske grupper. En Sp-politiker ville innføre passkontrollen i Svinesund. Hva som skulle gjøres med folkene «med østeuropeisk utseende som snoker rundt på Holmenkollen», og i omlandet, hadde ikke etterretningssjefen ved Majorstuen politistasjon noe godt svar på. Hvem disse østeuropeerne egentlig er, var også uklart. Bulgarske statsborgere ble nevnt. Således rumenere, som man var usikker på om er tiggere, sigøynere eller kriminelle - eller alt. Litauere rundstjeler oss, i hvert fall. Og polakker. Så herved er vi advart: Ikke slipp hvem som helst inn i huset.
Hvis det er noen som bør være glad for sommerens fokus på innvandrere østfra, er det pakistanere, som i flere tiår har blitt snakket om i samme åndedrag som kriminelle, jobbstjelere og velferdssnyltere. Det er et paradoks, for østeuropeerne er de opprinnelige syndebukkene. Lenge før en pakistaner satte sin fot på Grønland, hadde folk fra Øst-Europa en helt særegen plass i norsk bevissthet. Allerede på 1800-tallet verserte det fantasifulle historier om den russiske fare i Norge. Da fryktet vi en invasjon, via Nord-Norge. Dette var før trusselen fra øst kunne kobles til en mer reell kommunistfrykt. Vi trenger ikke gå så langt tilbake i tid. Å blafre gjennom noen sider i «Norsk innvandringshistorie» kaster et oppklarende lys over retorikken som blir brukt og har blitt tatt i bruk i møte med østeuropeere de siste 50-60 åra:
Det var nokså mange av dem her under krigen. Russere, serbere, kroater, polakker. De var krigsfanger og tvangsarbeidere. 100 000 fra Sovjetunionen. 7000 polakker. 4200 jugoslaver. Mange av disse døde av den inhumane behandlingen de ble utsatt for av tyske og norske fangevoktere. Serbere var spesielt utsatt, for den ariske ideologien tilsa at de var undermennesker. Et fåtall av disse utfrivillige innvandrerne ønsket likevel å bli i Norge etter krigens slutt. Det var ikke våre myndigheter så begeistret for. Konsekvensene ble at en del russere ble sendt fra norsk-tyske fangeleirer til Stalins Gulag. Noen polakker, i overkant av 1 000, fryktet det samme i sitt hjemland, og nektet å dra herfra. De ble betraktet som «et problem», kan vi lese. Utenriksminister Halvard Lange mente polakkene var «trouble». De gikk dårlig sammen med de norske, ifølge Ap-mannen, og skapte «alle slags vanskeligheter».
Hva slags vanskeligheter? De var snyltere og latsabber, skal vi tro sjefen for datidas innvandringsmyndighet. Han betraktet polakkene som «uønskede elementer». Halvparten var «ikke annet enn kriminelle individer». LO ville heller ikke ha disse folka inn i arbeidslivet, fordi de tok arbeidsplassene fra nordmenn. Etter sovjetisk aggresjon i Tsjekkoslovakia i 1948 og i Ungarn i 1956, kom det også en del tsjekkiske og ungarske flyktninger til Norge. De rømte fra diktatur, og kunne ikke returneres uten at utvisningen undergravde Den kalde krigens retorikk og logikk. Derfor ble flyktningene mottatt med entusiasmen. I begynnelsen. Men det tok ikke lang tid før det dukket opp påstander om at de var kriminelle, asosiale og manglet vilje til å tilpasse seg.
Diskusjonen omkring disse østeuropeerne etter krigen sauset sammen stort og smått. Det hjalp ikke at polakkene var katolikker, som kroatene. Debatten om opphevelsen av jesuittparagrafen på 1950-tallet, viste at de antikatolske strømningen i Norge ennå ikke var utryddet. Med innvandringsbølgen på 1970-tallet dukket generaliseringene opp på nytt. Dagbladet hadde oppslag fra jugoslaviske byer som «lever av norske penger». Fram mot EF-kampen i 1972, hardnet frontene. «Steng grensene», ropte Klassekampen i 1971. SF var det partiet i 1972 som var mest mot en liberal innvandringspolitikk. Da, som i 1994 og i forbindelse med østutvidelsen seinere, fryktet nordmenn tap av arbeidsplasser, velferdsmisbrukere og inntog av «uønskede elementer». LO fulgte opp med å legge press på regjeringen for å innføre innvandringsstoppen i 1975. Da var det ikke lenger østeuropeere man var bekymret for, men en gruppe tilreisende fra Punjab.
Hvis man skyter med hagle i lufta, hender det man treffer noe. Men ikke alltid. Naturligvis kan det være at noen østeuropeere er kriminelle og tiggere på én gang, men hederlige polske bygningsarbeidere skal ikke behøve å føle seg mistenkeliggjort av oppslag om at polakker rundstjeler nordmenn. De kriminelle skal få sin fortjente straff. Men måten vi nå snakker om østeuropeere som gruppe på, sier ikke så mye om dem som det er sier om oss. Vi kan ikke diskutere østeuropeere som om de var de nye pakistanerne uten å ha i bakhodet at de egentlig er de gamle pakistanerne.
posted by Stian Bromark | 9:49 p.m.
<< Home