Statsmannskunstneren
Monumental biografi over den mest ruvende politikeren i det 20. århundret
Stian Bromark, Dagbladet
a Winston Churchill ble født, fløy det tallrike feer ned til hans vugge, har det blitt sagt. De ga ham gaver – forestillingsevne, veltalenhet, foretaksomhet, dyktighet. Så dukket det opp en fe som minnet om at ett enkelt menneske ikke har rett til så mange gode egenskaper. Derfor tok de fra ham to: Dømmekraft og klokskap.
Det er nok en noe urettferdig dom over en formidabel politikerskikkelse, men det peker mot et karakteristisk drag i Churchills væremåte – det var mer form enn innhold, han hadde alltid fokus på kartet, ikke terrenget, og det var – som biograf Roy Jenkins så subtilt skriver – ”en konstant risiko for at politikken hans skulle formes av formuleringene hans i stedet for tvert om”.
Det skorter ikke på lektyre om den mest taletrengte, konjakktørste og sigarelskende briten av dem alle, men den som nå foreligger på norsk, er virkelig overveldende i alle forstand. Kritikerroste ”Churchill”, som den presist heter, utkom første gang i 2001. To år senere døde forfatteren. Roy Jenkins var selv en innflytelsesrik Labour-parlamentariker. Som Churchill var han barn av en prominent politiker. Og som Churchill hadde han en fullverdig skribent- og forfatterkarriere ved siden av politikken. Jenkins og Churchill satt sammen i Underhuset i 16 år. Jenkins bevitnet en politisk karriere utenom det vanlige. Det var som å ”se på et mektig fjellandskap”, ifølge ham selv. Biografien er beundrende, men ingen hagiografi. Ikke minst politisk anes det en viss spenning mellom biografen og den biograferte. Det er kanskje ikke så underlig. Churchill var konservativ, Jenkins radikal. Det er som om Thorbjørn Jagland skulle skrevet en biografi om Høyres Carl Joachim Hambro.
Roy Jenkins’ biografi skaper ikke beundring på grunn av det nitidige forarbeidet i møllspiste arkiver. Her er lite nytt om mannen. Jenkins’ styrke er syntesene, analysene, fortellergleden. Jenkins er en gjenforteller med et særegent, skjevt blikk. Til tross for at biografien er på nesten 1000 tettskrevne sider, er den en heidundrende lesefest fra første til siste ord. ”Et mesterverk”, har den blitt kalt i britisk presse. Det er ikke et unaturlig ordvalg. Jenkins’ politiske ballast gjør ham eksepsjonelt velegnet til å forstå Churchills drivkraft og spillet i Underhuset. Det mest fornøyelige med biografien, er imidlertid den språklige eleganse, den sjarmerende tonen og de hyppige innslagene av britisk understatement. Churchill, skriver Jenkins, var en mester i å ”formulere stumme uforskammetheter”. Jenkins er ikke så ille han heller, selv om spydighetene lager mer lyd. Om en statsministerfrue heter det at hun ”iblant støtte på en indre kjerne av forstand, selv om den som oftest ble overskygget av sludder”. Churchills far blir omtalt slik: ”Det kan med rette hevdes at hans karriere ikke hadde sin like med hensyn til hvor mye oppsikt han vakte og hvor lite han oppnådde”. Randolph Chuchill ga likevel sin sønn tre verdifulle egenskaper i arv: Evnen til å skape oppmerksomhet, viljen til å utfordre etablissementet og, ikke minst, frekkhetens (muntlige) nådegave.
Randolph Churchill døde da Winston var 21 år. Moren var fra en relativt velstående amerikansk familie og beilerne var utallige (opptil 200 elskere, visstnok), så Churchill-familiens aristokratiske levevis kunne fortsette. Mor og sønn hadde begge et løssluppent forhold til penger. Forbruk, ifølge Churchill, skulle styres etter behov, ikke etter ressurser. Dersom forskjellen mellom inntekt og forbruk ble for stor, valgte han å heve førstnevnte, istedenfor å redusere sistnevnte. Dette pågangsmotet, kombinert med den aristokratiske herkomsten, gjorde Churchill tidlig overbevist om at han var utvalgt av skjebnen. Og fordi han fryktet å dø ung, som faren, var det viktig at han fikk seg et navn raskt. Denne berømmelsen burde komme av ordet, fant han ut. Under militærtjenesten i India skrev han debutboka, ”The Story of the Malakand Field Force”. Den vakte en viss oppsikt, men riktig leven ble det først da han ble tatt som krigsfange i Sør-Afrika i forbindelse med Boerkrigen (1899-1902). Etter 24 dager rømte han og kom tilbake til Storbritannia som en beryktet mann.
Han oppsøkte deretter partipolitikken fordi han tenkte at det ville lette hans muligheter for å utgi bøker og holde foredrag. Bare 24 år gammel ble han kandidat for det konservative partiet. Under valgkampen skrev han nervøst i et brev: ”Det vil være skrekkelig hvis jeg ikke blir til noe. Det kommer til å knuse hjertet mitt, for det eneste jeg har å klamre meg til, er mine ambisjoner”. Det synes å ha vært en fornuftig klamring. I 1908, i en alder av 33 år, ble han handelsminister, et av de yngste regjeringsmedlemmene i britisk historie. Det var starten på en sagnomsust karriere. Churchill var parlamentariker og medlem av Underhuset i nesten 64 år. Han hadde en formidabel arbeidskapasitet, preget av en ”kontinuerlig rasende energiutfoldelse”, som Jenkins kaller det. Han blandet seg inn i alle detaljer, i nær sagt alle departement. Ved siden av sine mange ministergjerninger, skrev han 31 bind – det mest berømte er seksbindsverket ”The Second World War”. I 1953 ble han æret med Nobelprisen i litteratur for denne bigeskjeften.
Mange betraktet Churchill som egoistisk, pompøs og overfladisk. Likevel var det tilsynelatende umulig for selv politiske motstandere å ikke bli forført av hans tiltrekningskraft, originalitet og blendende talekunst. Churchills retoriske evner raget langt over alle andre. Hemmeligheten, ved siden av talentet, var grundige forberedelser, samt at han alltid memorerte talene utenat. Disse virkningsfulle ordene ble faktisk tidvis koblet med kløkt. Han advarte for eksempel tidlig mot den britiske appeasement-politikken, som gjorde det unødvendig lett for Hitler å erobre halve Europa. Churchill ville at britene skulle forhindre tyskerne fra å få tak i jernmalmen i Narvik våren 1940, men ble ikke hørt tidsnok. Churchill var også den som ivret mest for at USA måtte involveres i krigen, lenge før angrepet på Pearl Harbor. Etter 1945 oppfordret han til dannelsen av de to organisasjonene som siden skulle få forkortelsene NATO og EU, men var for tidlig ute og ble møtt med hoderisting.
Biografien er voluminøs, men Jenkins henfaller ikke til ordgyteri, den er handlingsmettet hele veien. Det er da også mange sentrale bifigurer og verdensbegivenheter naturlig innfelt i Churchills liv – Victoriatidens slutt, første verdenskrig, arbeiderbevegelsens framvekst, Hitler, Stalin, Roosevelt, seks monarker, atombomben, avkolonialiseringen, for å nevne noe og noen. Det mest besnærende er likevel utforskingen av spenningsfeltet mellom politikeren og kunstneren Churchill. Alle vil nok ha stort utbytte av biografien, men våre politikere har avgjort mest å hente. Er det noe valgkampen hittil har måttet klare seg foruten, er det nettopp vidd og visjoner. Sier dagens norske politikere noe som egner seg i en sitatbok, er det fordi det er så oppsiktsvekkende dårlig formulert.
Stian Bromark er journalist og forfatter
Notis 1:Norgesvennen
Winston Churchill har mottatt nær sagt alle æresbevisninger rundt omkring i verden, men ingen hadde inntil våren 1948 gitt ham en ring. Den fikk han under sitt besøk til Norge, da han ble utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo. Han holdt flere taler, blant annet i Stortinget og på rådhusbalkongen, og de kan leses i sin helhet på www.virksommeord.uib.no
Notis II: Den radikale biografen
Har Roy Jenkins skylda for at de tradisjonelle britiske verdiene har fordunstet? Det hevder den konservative skribenten Peter Hitchens (også kjent som broren til Christopher Hitchens) i boka ”The Abolition of Britain”. Det skyldes nok at Jenkins opp gjennom årene har gått i bresjen for en liberalisering av lovverket på mange områder, for eksempel i forhold til homoseksualitet og abort. Ekte briter er som kjent mot begge deler.
Stian Bromark, Dagbladet
a Winston Churchill ble født, fløy det tallrike feer ned til hans vugge, har det blitt sagt. De ga ham gaver – forestillingsevne, veltalenhet, foretaksomhet, dyktighet. Så dukket det opp en fe som minnet om at ett enkelt menneske ikke har rett til så mange gode egenskaper. Derfor tok de fra ham to: Dømmekraft og klokskap.
Det er nok en noe urettferdig dom over en formidabel politikerskikkelse, men det peker mot et karakteristisk drag i Churchills væremåte – det var mer form enn innhold, han hadde alltid fokus på kartet, ikke terrenget, og det var – som biograf Roy Jenkins så subtilt skriver – ”en konstant risiko for at politikken hans skulle formes av formuleringene hans i stedet for tvert om”.
Det skorter ikke på lektyre om den mest taletrengte, konjakktørste og sigarelskende briten av dem alle, men den som nå foreligger på norsk, er virkelig overveldende i alle forstand. Kritikerroste ”Churchill”, som den presist heter, utkom første gang i 2001. To år senere døde forfatteren. Roy Jenkins var selv en innflytelsesrik Labour-parlamentariker. Som Churchill var han barn av en prominent politiker. Og som Churchill hadde han en fullverdig skribent- og forfatterkarriere ved siden av politikken. Jenkins og Churchill satt sammen i Underhuset i 16 år. Jenkins bevitnet en politisk karriere utenom det vanlige. Det var som å ”se på et mektig fjellandskap”, ifølge ham selv. Biografien er beundrende, men ingen hagiografi. Ikke minst politisk anes det en viss spenning mellom biografen og den biograferte. Det er kanskje ikke så underlig. Churchill var konservativ, Jenkins radikal. Det er som om Thorbjørn Jagland skulle skrevet en biografi om Høyres Carl Joachim Hambro.
Roy Jenkins’ biografi skaper ikke beundring på grunn av det nitidige forarbeidet i møllspiste arkiver. Her er lite nytt om mannen. Jenkins’ styrke er syntesene, analysene, fortellergleden. Jenkins er en gjenforteller med et særegent, skjevt blikk. Til tross for at biografien er på nesten 1000 tettskrevne sider, er den en heidundrende lesefest fra første til siste ord. ”Et mesterverk”, har den blitt kalt i britisk presse. Det er ikke et unaturlig ordvalg. Jenkins’ politiske ballast gjør ham eksepsjonelt velegnet til å forstå Churchills drivkraft og spillet i Underhuset. Det mest fornøyelige med biografien, er imidlertid den språklige eleganse, den sjarmerende tonen og de hyppige innslagene av britisk understatement. Churchill, skriver Jenkins, var en mester i å ”formulere stumme uforskammetheter”. Jenkins er ikke så ille han heller, selv om spydighetene lager mer lyd. Om en statsministerfrue heter det at hun ”iblant støtte på en indre kjerne av forstand, selv om den som oftest ble overskygget av sludder”. Churchills far blir omtalt slik: ”Det kan med rette hevdes at hans karriere ikke hadde sin like med hensyn til hvor mye oppsikt han vakte og hvor lite han oppnådde”. Randolph Chuchill ga likevel sin sønn tre verdifulle egenskaper i arv: Evnen til å skape oppmerksomhet, viljen til å utfordre etablissementet og, ikke minst, frekkhetens (muntlige) nådegave.
Randolph Churchill døde da Winston var 21 år. Moren var fra en relativt velstående amerikansk familie og beilerne var utallige (opptil 200 elskere, visstnok), så Churchill-familiens aristokratiske levevis kunne fortsette. Mor og sønn hadde begge et løssluppent forhold til penger. Forbruk, ifølge Churchill, skulle styres etter behov, ikke etter ressurser. Dersom forskjellen mellom inntekt og forbruk ble for stor, valgte han å heve førstnevnte, istedenfor å redusere sistnevnte. Dette pågangsmotet, kombinert med den aristokratiske herkomsten, gjorde Churchill tidlig overbevist om at han var utvalgt av skjebnen. Og fordi han fryktet å dø ung, som faren, var det viktig at han fikk seg et navn raskt. Denne berømmelsen burde komme av ordet, fant han ut. Under militærtjenesten i India skrev han debutboka, ”The Story of the Malakand Field Force”. Den vakte en viss oppsikt, men riktig leven ble det først da han ble tatt som krigsfange i Sør-Afrika i forbindelse med Boerkrigen (1899-1902). Etter 24 dager rømte han og kom tilbake til Storbritannia som en beryktet mann.
Han oppsøkte deretter partipolitikken fordi han tenkte at det ville lette hans muligheter for å utgi bøker og holde foredrag. Bare 24 år gammel ble han kandidat for det konservative partiet. Under valgkampen skrev han nervøst i et brev: ”Det vil være skrekkelig hvis jeg ikke blir til noe. Det kommer til å knuse hjertet mitt, for det eneste jeg har å klamre meg til, er mine ambisjoner”. Det synes å ha vært en fornuftig klamring. I 1908, i en alder av 33 år, ble han handelsminister, et av de yngste regjeringsmedlemmene i britisk historie. Det var starten på en sagnomsust karriere. Churchill var parlamentariker og medlem av Underhuset i nesten 64 år. Han hadde en formidabel arbeidskapasitet, preget av en ”kontinuerlig rasende energiutfoldelse”, som Jenkins kaller det. Han blandet seg inn i alle detaljer, i nær sagt alle departement. Ved siden av sine mange ministergjerninger, skrev han 31 bind – det mest berømte er seksbindsverket ”The Second World War”. I 1953 ble han æret med Nobelprisen i litteratur for denne bigeskjeften.
Mange betraktet Churchill som egoistisk, pompøs og overfladisk. Likevel var det tilsynelatende umulig for selv politiske motstandere å ikke bli forført av hans tiltrekningskraft, originalitet og blendende talekunst. Churchills retoriske evner raget langt over alle andre. Hemmeligheten, ved siden av talentet, var grundige forberedelser, samt at han alltid memorerte talene utenat. Disse virkningsfulle ordene ble faktisk tidvis koblet med kløkt. Han advarte for eksempel tidlig mot den britiske appeasement-politikken, som gjorde det unødvendig lett for Hitler å erobre halve Europa. Churchill ville at britene skulle forhindre tyskerne fra å få tak i jernmalmen i Narvik våren 1940, men ble ikke hørt tidsnok. Churchill var også den som ivret mest for at USA måtte involveres i krigen, lenge før angrepet på Pearl Harbor. Etter 1945 oppfordret han til dannelsen av de to organisasjonene som siden skulle få forkortelsene NATO og EU, men var for tidlig ute og ble møtt med hoderisting.
Biografien er voluminøs, men Jenkins henfaller ikke til ordgyteri, den er handlingsmettet hele veien. Det er da også mange sentrale bifigurer og verdensbegivenheter naturlig innfelt i Churchills liv – Victoriatidens slutt, første verdenskrig, arbeiderbevegelsens framvekst, Hitler, Stalin, Roosevelt, seks monarker, atombomben, avkolonialiseringen, for å nevne noe og noen. Det mest besnærende er likevel utforskingen av spenningsfeltet mellom politikeren og kunstneren Churchill. Alle vil nok ha stort utbytte av biografien, men våre politikere har avgjort mest å hente. Er det noe valgkampen hittil har måttet klare seg foruten, er det nettopp vidd og visjoner. Sier dagens norske politikere noe som egner seg i en sitatbok, er det fordi det er så oppsiktsvekkende dårlig formulert.
Stian Bromark er journalist og forfatter
Notis 1:Norgesvennen
Winston Churchill har mottatt nær sagt alle æresbevisninger rundt omkring i verden, men ingen hadde inntil våren 1948 gitt ham en ring. Den fikk han under sitt besøk til Norge, da han ble utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo. Han holdt flere taler, blant annet i Stortinget og på rådhusbalkongen, og de kan leses i sin helhet på www.virksommeord.uib.no
Notis II: Den radikale biografen
Har Roy Jenkins skylda for at de tradisjonelle britiske verdiene har fordunstet? Det hevder den konservative skribenten Peter Hitchens (også kjent som broren til Christopher Hitchens) i boka ”The Abolition of Britain”. Det skyldes nok at Jenkins opp gjennom årene har gått i bresjen for en liberalisering av lovverket på mange områder, for eksempel i forhold til homoseksualitet og abort. Ekte briter er som kjent mot begge deler.
posted by Stian Bromark | 8:39 p.m.
<< Home