Mørke skyer over Europa
Snart 20 år etter Berlinmurens fall er Europa fortsatt et splittet kontinent.
Stian Bromark, Dagbladet.
DET SKULLE vært et år preget av champagne og kaviar, boller og brus, røde og blå heliumsballonger. Men inn fra høyre kom brått finanskrisa og la seg over jubileet som en tornado. Et og annet fyrverkeri vil nok høres fram mot markeringen 9. november, men mange har måttet bruke sommeren til å skrive lange, ettertenksomme artikler om det økonomiske uføret Europa har havnet i. 20 år etter Berlinmurens fall er det likevel ikke økonomien i seg selv som truer kontinentets framtid – det er de politiske og kulturelle utfordringene. Europa sitter i samme båt, men noen ror motsatt vei, andre sitter med hendene i fanget, mens andre igjen borer hull i skroget.
DE ØKONOMISKE problemene er reelle nok. I 2007 kunne man i aviser verden over se Mikhail Gorbatsjov i en reklamekampanje med rester av den 16 mil lange Berlinmuren i bakgrunnen. Ved siden av seg i bilen hadde han en lærveske fra Louis Vuitton. Et like sterkt symbol på kapitalismens triumf over kommunistblokkene er det vanskelig å se for seg i dag, to år senere. Finanskrisa har generelt rammet de nye EU-landene i Øst-Europa hardt. De baltiske statene hadde lenge de raskest voksende økonomiene i EU, med opptil 10 prosent vekst i året. I juni fastslo Verdensbanken at Baltikum-landene var blant de hardest rammede – i verden. I andre kvartal i år, stupte den litauiske økonomien med over 22 prosent, den latviske med nesten 20. Fram til 2008 vokste de nye EU-landene i øst med i gjennomsnitt 5, 6 prosent i året. BNP i Ungarn er nå forventet å krympe med 6, 7 prosent i 2009, og arbeidersledigheten er på vei over 10 prosent. I Litauen er den på over 15 prosent. Høyrepopulismen stiger i samme takt. I Ungarn, som i Latvia, har regjeringen måttet gå som følge av krisa.
PENGER KOMMER og går. Mer alvorlig er det at finanskrisa har stogget de politiske framskrittene. De tre kandidatlandene Kroatia, Makedonia og Tyrkia, i tillegg til potensielle kandidatland som Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Montenegro og Serbia, har fått en lengre vei å gå før et eventuelt EU-medlemskap. Øst-landene har allerede murret ved utsikten til at Island sniker seg inn bakdøra før dem. Imens vegrer mange EU-borgere seg for å akseptere Lisboa-traktaten, som skulle bringe unionen på høyde med utfordringene i det 21. århundret. Et flertall i de gamle EU-landene – som Frankrike, Tyskland, Østerrike og Belgia – mener utvidelsen østover har svekket EU, økonomisk og politisk. De ti landene som kom med i 2004, og Romania og Bulgaria fra 2007, er naturlig nok ikke enige. Dermed forsterkes inntrykket av splittelse. Øst-Europa er fortsatt den fattigste delen av Europa, levealderen er kortere og mange der opplever at de blir betraktet som annenrangs EU-borgere. 20 år etter Murens fall er kontinentet fortsatt delt inn i et nytt og et gammelt Europa, et øst og et vest, et A- og et B-lag. Paradoksalt nok viser undersøkelser at de tidligere østblokklandene jevnt over føler seg mer europeiske enn landene i vest.
DETTE PEKER mot den mer fundamentale utfordringen for unionen, nemlig at EU-borgerne generelt ikke har noen overveldende følelse av tilhørighet til unionen. De føler seg rett og slett ikke spesielt europeiske. Unionens stamfar, Jean Monnet, sa at hvis han kunne startet på nytt igjen, ville han begynt med kultur. «Europa vet ikke lenger hvilken historie den vil fortelle», skriver den britiske historikeren Timothy Garton Ash i sin ferske bok, «Facts are Subversive. Political Writing from a Decade Without a Name». Europeerne har ingen idé om hvor de kommer fra og ikke hvor de er på vei, hevder han. Onde tunger har sagt at EU består av land som er forent i et hat mot sine naboer og har en felles misoppfatning av sin egen fortid. Noe sant er det i det. Det er lettere å definere hva en europeer ikke er, enn hva han eller hun er. Europeere har vitterlig en fortid sammen (riktignok mer preget av krig enn fred), men ingen er enige om hva slags symboler, merkedager og hendelser det er viktig å verne om og bringe med seg framover. Det ett land har behov for å glemme, har et annet behov for å huske, og motsatt. Et Europa uten felles minner vil aldri forbli et forent Europa.
GARTON ASH setter opp seks ”fortellinger” som kan være utgangspunkt for Europa framover: Frihet, fred, lov, velstand, mangfold og solidaritet. Dette er ikke felleshistorier som knytter seg til nasjonalsymboler av typen firehundreårsnatten, Bjørnstjerne Bjørnson og Lillehammer-OL, men ligner mer på verdiene som ligger til grunn for den amerikanske føderasjonen. Frihet og mangfold er Garton Ashs favoritter. Mangfold er Europas styrke, mener han. I EU tales og skrives det 23 språk offisielt, mens 60 flere blir brukt. Problemet er bare at halvparten av EU-borgerne ikke behersker noe annet språk enn sitt eget. Denne språkbarrieren hindrer framveksten av en felles europeisk offentlighet. I dag finnes det bare noen spredte, nokså elitistiske forsøk på nett, som Eurozine og Sign and Sight. Sistnevnte har slagordet «Let’s talk European.» Friheten i Europa er en større suksesshistorie. I 1942 var det bare fire frie land i Europa. I 1962 var Spania og Portugal diktaturer. I 1982 ble disse landene frie, som Hellas var blitt det. Øst-Europa var fortsatt preget av diktatur og undertrykkelse inntil Den kalde krigens slutt. I dag er alle landene i Europa, foruten Hviterussland, frie – for første gang på 2 500 år. Det er verdt en liten fest, selv midt i en finanskrise.
Stian Bromark, Dagbladet.
DET SKULLE vært et år preget av champagne og kaviar, boller og brus, røde og blå heliumsballonger. Men inn fra høyre kom brått finanskrisa og la seg over jubileet som en tornado. Et og annet fyrverkeri vil nok høres fram mot markeringen 9. november, men mange har måttet bruke sommeren til å skrive lange, ettertenksomme artikler om det økonomiske uføret Europa har havnet i. 20 år etter Berlinmurens fall er det likevel ikke økonomien i seg selv som truer kontinentets framtid – det er de politiske og kulturelle utfordringene. Europa sitter i samme båt, men noen ror motsatt vei, andre sitter med hendene i fanget, mens andre igjen borer hull i skroget.
DE ØKONOMISKE problemene er reelle nok. I 2007 kunne man i aviser verden over se Mikhail Gorbatsjov i en reklamekampanje med rester av den 16 mil lange Berlinmuren i bakgrunnen. Ved siden av seg i bilen hadde han en lærveske fra Louis Vuitton. Et like sterkt symbol på kapitalismens triumf over kommunistblokkene er det vanskelig å se for seg i dag, to år senere. Finanskrisa har generelt rammet de nye EU-landene i Øst-Europa hardt. De baltiske statene hadde lenge de raskest voksende økonomiene i EU, med opptil 10 prosent vekst i året. I juni fastslo Verdensbanken at Baltikum-landene var blant de hardest rammede – i verden. I andre kvartal i år, stupte den litauiske økonomien med over 22 prosent, den latviske med nesten 20. Fram til 2008 vokste de nye EU-landene i øst med i gjennomsnitt 5, 6 prosent i året. BNP i Ungarn er nå forventet å krympe med 6, 7 prosent i 2009, og arbeidersledigheten er på vei over 10 prosent. I Litauen er den på over 15 prosent. Høyrepopulismen stiger i samme takt. I Ungarn, som i Latvia, har regjeringen måttet gå som følge av krisa.
PENGER KOMMER og går. Mer alvorlig er det at finanskrisa har stogget de politiske framskrittene. De tre kandidatlandene Kroatia, Makedonia og Tyrkia, i tillegg til potensielle kandidatland som Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Montenegro og Serbia, har fått en lengre vei å gå før et eventuelt EU-medlemskap. Øst-landene har allerede murret ved utsikten til at Island sniker seg inn bakdøra før dem. Imens vegrer mange EU-borgere seg for å akseptere Lisboa-traktaten, som skulle bringe unionen på høyde med utfordringene i det 21. århundret. Et flertall i de gamle EU-landene – som Frankrike, Tyskland, Østerrike og Belgia – mener utvidelsen østover har svekket EU, økonomisk og politisk. De ti landene som kom med i 2004, og Romania og Bulgaria fra 2007, er naturlig nok ikke enige. Dermed forsterkes inntrykket av splittelse. Øst-Europa er fortsatt den fattigste delen av Europa, levealderen er kortere og mange der opplever at de blir betraktet som annenrangs EU-borgere. 20 år etter Murens fall er kontinentet fortsatt delt inn i et nytt og et gammelt Europa, et øst og et vest, et A- og et B-lag. Paradoksalt nok viser undersøkelser at de tidligere østblokklandene jevnt over føler seg mer europeiske enn landene i vest.
DETTE PEKER mot den mer fundamentale utfordringen for unionen, nemlig at EU-borgerne generelt ikke har noen overveldende følelse av tilhørighet til unionen. De føler seg rett og slett ikke spesielt europeiske. Unionens stamfar, Jean Monnet, sa at hvis han kunne startet på nytt igjen, ville han begynt med kultur. «Europa vet ikke lenger hvilken historie den vil fortelle», skriver den britiske historikeren Timothy Garton Ash i sin ferske bok, «Facts are Subversive. Political Writing from a Decade Without a Name». Europeerne har ingen idé om hvor de kommer fra og ikke hvor de er på vei, hevder han. Onde tunger har sagt at EU består av land som er forent i et hat mot sine naboer og har en felles misoppfatning av sin egen fortid. Noe sant er det i det. Det er lettere å definere hva en europeer ikke er, enn hva han eller hun er. Europeere har vitterlig en fortid sammen (riktignok mer preget av krig enn fred), men ingen er enige om hva slags symboler, merkedager og hendelser det er viktig å verne om og bringe med seg framover. Det ett land har behov for å glemme, har et annet behov for å huske, og motsatt. Et Europa uten felles minner vil aldri forbli et forent Europa.
GARTON ASH setter opp seks ”fortellinger” som kan være utgangspunkt for Europa framover: Frihet, fred, lov, velstand, mangfold og solidaritet. Dette er ikke felleshistorier som knytter seg til nasjonalsymboler av typen firehundreårsnatten, Bjørnstjerne Bjørnson og Lillehammer-OL, men ligner mer på verdiene som ligger til grunn for den amerikanske føderasjonen. Frihet og mangfold er Garton Ashs favoritter. Mangfold er Europas styrke, mener han. I EU tales og skrives det 23 språk offisielt, mens 60 flere blir brukt. Problemet er bare at halvparten av EU-borgerne ikke behersker noe annet språk enn sitt eget. Denne språkbarrieren hindrer framveksten av en felles europeisk offentlighet. I dag finnes det bare noen spredte, nokså elitistiske forsøk på nett, som Eurozine og Sign and Sight. Sistnevnte har slagordet «Let’s talk European.» Friheten i Europa er en større suksesshistorie. I 1942 var det bare fire frie land i Europa. I 1962 var Spania og Portugal diktaturer. I 1982 ble disse landene frie, som Hellas var blitt det. Øst-Europa var fortsatt preget av diktatur og undertrykkelse inntil Den kalde krigens slutt. I dag er alle landene i Europa, foruten Hviterussland, frie – for første gang på 2 500 år. Det er verdt en liten fest, selv midt i en finanskrise.
posted by Stian Bromark | 8:31 p.m.
<< Home