Den tredje vei i kulturkampen
Har multikulturalistene eller monokulturalistene rett? Ingen av dem, hevder de to danske forfatterne Frederik Stjernfelt og Jens-Martin Eriksen i sin nye bok.
Av Stian Bromark, Dagbladet.
Det er en problemstilling kjent fra barndommen: Vil du ha makrell i tomat eller leverpostei? Vil du legge deg nå eller om fem minutter? Skal du ha på deg de grønne eller de turkise slagstøvlene? Barn blir gjerne godt voksne før de skjønner at de har blitt lurt. Valgmulighetene er konstruerte, et smart påhitt fra foreldre som har redusert handlingsrommet til bare to alternativer – fra all verdens pålegg til to sunne varianter. I sin nye bok, ”Atskillelsens politikk. Multikulturalisme – ideologi og virkelighet”, tar de to danske forfatterne Frederik Stjernfelt og Jens-Martin Eriksen et oppgjør mot vårt polariserte verdensbilde. De sier nei takk, begge deler. Gi oss heller sjokoladepålegg.
Det er to markante samfunnsdebattanter som nå er aktuelle på norsk. Jens-Martin Eriksen er hovedsaklig skjønnlitterær forfatter, mens Frederik Stjernfelt er semiotikkprofessor ved universitetet i Århus. I tillegg er han anmelder i Weekendavisen. Sammen har de tidligere skrevet to bøker om de seineste krigene på Balkan, ”Hadets anatomi” og ”Krigens scenografi”. Nå har de altså kastet seg over et annet brennpunkt, nemlig kulturkampen, med stikkord som blasfemilovgivning, islamofobi, hijab, religionens grenser, ytringsfrihet, opplysningstid, og så videre. Kulturkampen har vært levende i Danmark på hele 2000-tallet, men kulminerte med publisering av Muhammed-karikaturer i 2005. Deres postulat er at denne kulturkampen nå ser ut til å ha kommet til Norge. Så er spørsmålet om de to stortingskandidatene Abid Q. Raja (Venstre) og Hadia Tajik (Arbeiderpartiet) er enig i det. I dag diskuterer de boka sammen med forfatterne på et møte i Oslo i regi av Fritt ord.
Under Den kalde krigen var det sosiologien og de politiske ideologiene som leverte ammunisjon til vårt verdensbilde. Vår identitet ble definert og formet ut fra klassetilhørighet, kjønn, yrke, status, og om du var kapitalist eller kommunist. Etter Murens fall har tyngdepunktet forskjøvet seg. Kultur – etnisitet, religion, sivilisasjon – har i større grad tatt over som identitetsskaper nummer én. Sosialantropologene og religionshistorikerne har fått rollene som premissleverandør for den offentlige samtalen. Venstresiden, mener de to danskene, har jevnt over adoptert et multikulturelt tankesett, mens høyresiden har inntatt motsatt posisjon, den monokulturelle. De første ønsker innvandrere velkommen, de andre gjør det ikke, for å si det stereotypt. Venstresiden er villig til å gå på akkord med sine ytringsfrihetsprinsipper for ikke å krenke religiøse følelser, mens høyresiden vil krenke religiøse følelser for å vise hvor viktig og dansk (eller norsk) ytringsfriheten er. Igjen, karikert. Men slik ser frontene ut. Og de rikker seg ikke.
Det er denne kulturalismen, opphevet til en politisk ideologi både på venstresiden og høyresiden, som forfatterne vil til livs. Ifølge deres definisjon er kulturalismen ideen om at individer utformes av sin kultur, at kulturer danner lukkede, organiske helheter og at individer ikke kan forlate sin kultur. Kulturalismen hevder derfor at hver enkelt kultur har krav på særlige rettigheter og beskyttelse. ”På venstresiden hører vi et kulturalistisk kamprop om anerkjennelse av de mest antimoderne og uspiselige kulturelle praksiser – på høyresiden et rop om danskhet og om å gjenopplive den mest antimoderne og uspiselige danske nasjonalisme”, ifølge Stjernfelt og Eriksen. Mot dette leverpostei eller makrell i tomat-valget, setter de opp sitt egne foretrukne valg, nemlig opplysningstidas idealer. Valget står egentlig ikke mellom to former for kulturalisme, men mellom kulturalisme og opplysning. ”På den ene siden finner vi demokrati, politisk liberalisme, individets rettigheter, universalisme og opplysning, på den andre en uopplyst vektlegging av kultur, tradisjon, autentisitet og en konservativ tro på at individet er skjebnebundet til kulturen.” Vi er altså tilbake på 17- og 1800-tallet igjen, bare snudd på hodet. Da avløste romantikken, med sitt fokus på tradisjon, nasjon og åndelighet, opplysningstida. Nå skal opplysningstida avløse romantikken.
Herfra blir det noe komplisert. Man skal ikke ha lest mange innlegg og bøker om utfordringene knyttet til det flerkulturelle samfunnet og innvandring før det avtegner seg et tydelig mønster: Enten forfatterne tilhører den angivelige høyresiden eller venstresiden, de er alle store fans av opplysningstida. ”Jeg går inn for det beste i arven fra opplysningstiden”, sier Thomas Hylland Eriksen, som vel vil bli plassert i båsen til venstre. Frps Per-Willy Amundsen, fra den andre siden, mener folk som kommer fra landsbygda i Pakistan kommer fra et samfunn ”som ikke har nådd opplysningstida”. Hege Storhaug, som skal få lov til å plassere seg hvor hun vil, kritiserte i sin tid regjeringa i forbindelse med muhammedkrisa for ”overtramp mot ånden fra opplysningstiden”. Så kan man innvende at det er forskjell på teori og praksis, men like fullt står vi ovenfor en situasjon der kulturalister i begge leire er tilhengere av honnørord som frie ytringer, individet, frihet, menneskerettigheter. Ian Buruma skriver i ”Mord i Amsterdam” om tilsvarende kamp i Nederland: ”Opplysningstiden har blitt et navn for en ny konservativ orden, og fienden er de fremmede, som har verdier vi ikke deler”. Venstresiden vil si det er radikalerne som er de ekte arvtakerne etter Voltaire & co. Opplysningstidas idealer blir derfor betraktet som kultur. Vår kultur, felleskultur, dansk, norsk, finsk, vår.
Man kan diskutere eksemplene Frederik Stjernfelt og Jens-Martin Eriksen kommer med i ”Atskillelsens politikk” og hvordan de bør vurderes, men de skal ha honnør for at de forsøker å ta oss videre fra den fastlåste, polariserte kulturkampen. Titt og ofte de siste årene har man hatt lyst til å parafrasere de gamle nazistene: ”Når jeg hører ordet kultur, synker jeg dypere ned i min godstol.” Og der har man lyst til å bli, til den lubne sopranen har gått tom for pust. Man lengter etter en tid der hijab bare er et hodeplagg, ikke et symbol for kampen mellom Vesten og islam. En tid der mange minoritetselever på én skole ikke er et problem i seg selv, fordi de er ikke minoritetselever, bare elever. En tid der individer får skylda for at et homofilt kjærestepar ble banket opp på Grønland, ikke en hel bydel. I filmen ”The Matrix” får Neo valget mellom den blå eller røde pillen. Den blå tar ham tilbake til hans egentlige verden, mens den røde tar ham med videre, til et sted der alt er annerledes. Det er tvilsomt om opplysningstidas sentrale ideologer, preget av rasistisk, antisemittisk og kvinnediskriminerende tankegods som de også var, representerer den røde pillen. De, det vil si deres idealer, er nok likevel noe av det nærmeste vi kommer, inntil noen finner opp en gul pille.
Stian Bromark er journalist og forfatter
Notis I: En av dem Frederik Stjernfelt har gått i tottene på de siste årene, er Thomas Bredsdorff. De er begge varme tilhengere av opplysningstidas idealer, men skilte lag på vesentlige punkter i kjølvannet av muhammedkrisa. I boka ”Tolerance” hevder Bredsdorff (og Lasse Horne Kjældgaard) at ideen om toleranse, ikke ytringsfrihet, kom først. Toleransen la opp retningslinjer for hvordan ytringsfriheten skulle praktiseres, med respekt for forskjellighet.
Notis II: ”Atskillelsens politikk” er en annerledes, sjangeroverskridende debattbok. I del en er Frederik Stjernfelt og Jens-Martin Eriksen på reise i Malaysia. Del to er en idéhistorisk gjennomgang av kulturens forhold til økonomi, politikk og samfunn. Del tre et dypt dykk ned i muhammedkrisa. Del fire inneholder en rekke korte tekster, der forfatterne spør seg hva slags former for multikulturalisme som er forenlig med demokratiets grunnleggende verdier.
Av Stian Bromark, Dagbladet.
Det er en problemstilling kjent fra barndommen: Vil du ha makrell i tomat eller leverpostei? Vil du legge deg nå eller om fem minutter? Skal du ha på deg de grønne eller de turkise slagstøvlene? Barn blir gjerne godt voksne før de skjønner at de har blitt lurt. Valgmulighetene er konstruerte, et smart påhitt fra foreldre som har redusert handlingsrommet til bare to alternativer – fra all verdens pålegg til to sunne varianter. I sin nye bok, ”Atskillelsens politikk. Multikulturalisme – ideologi og virkelighet”, tar de to danske forfatterne Frederik Stjernfelt og Jens-Martin Eriksen et oppgjør mot vårt polariserte verdensbilde. De sier nei takk, begge deler. Gi oss heller sjokoladepålegg.
Det er to markante samfunnsdebattanter som nå er aktuelle på norsk. Jens-Martin Eriksen er hovedsaklig skjønnlitterær forfatter, mens Frederik Stjernfelt er semiotikkprofessor ved universitetet i Århus. I tillegg er han anmelder i Weekendavisen. Sammen har de tidligere skrevet to bøker om de seineste krigene på Balkan, ”Hadets anatomi” og ”Krigens scenografi”. Nå har de altså kastet seg over et annet brennpunkt, nemlig kulturkampen, med stikkord som blasfemilovgivning, islamofobi, hijab, religionens grenser, ytringsfrihet, opplysningstid, og så videre. Kulturkampen har vært levende i Danmark på hele 2000-tallet, men kulminerte med publisering av Muhammed-karikaturer i 2005. Deres postulat er at denne kulturkampen nå ser ut til å ha kommet til Norge. Så er spørsmålet om de to stortingskandidatene Abid Q. Raja (Venstre) og Hadia Tajik (Arbeiderpartiet) er enig i det. I dag diskuterer de boka sammen med forfatterne på et møte i Oslo i regi av Fritt ord.
Under Den kalde krigen var det sosiologien og de politiske ideologiene som leverte ammunisjon til vårt verdensbilde. Vår identitet ble definert og formet ut fra klassetilhørighet, kjønn, yrke, status, og om du var kapitalist eller kommunist. Etter Murens fall har tyngdepunktet forskjøvet seg. Kultur – etnisitet, religion, sivilisasjon – har i større grad tatt over som identitetsskaper nummer én. Sosialantropologene og religionshistorikerne har fått rollene som premissleverandør for den offentlige samtalen. Venstresiden, mener de to danskene, har jevnt over adoptert et multikulturelt tankesett, mens høyresiden har inntatt motsatt posisjon, den monokulturelle. De første ønsker innvandrere velkommen, de andre gjør det ikke, for å si det stereotypt. Venstresiden er villig til å gå på akkord med sine ytringsfrihetsprinsipper for ikke å krenke religiøse følelser, mens høyresiden vil krenke religiøse følelser for å vise hvor viktig og dansk (eller norsk) ytringsfriheten er. Igjen, karikert. Men slik ser frontene ut. Og de rikker seg ikke.
Det er denne kulturalismen, opphevet til en politisk ideologi både på venstresiden og høyresiden, som forfatterne vil til livs. Ifølge deres definisjon er kulturalismen ideen om at individer utformes av sin kultur, at kulturer danner lukkede, organiske helheter og at individer ikke kan forlate sin kultur. Kulturalismen hevder derfor at hver enkelt kultur har krav på særlige rettigheter og beskyttelse. ”På venstresiden hører vi et kulturalistisk kamprop om anerkjennelse av de mest antimoderne og uspiselige kulturelle praksiser – på høyresiden et rop om danskhet og om å gjenopplive den mest antimoderne og uspiselige danske nasjonalisme”, ifølge Stjernfelt og Eriksen. Mot dette leverpostei eller makrell i tomat-valget, setter de opp sitt egne foretrukne valg, nemlig opplysningstidas idealer. Valget står egentlig ikke mellom to former for kulturalisme, men mellom kulturalisme og opplysning. ”På den ene siden finner vi demokrati, politisk liberalisme, individets rettigheter, universalisme og opplysning, på den andre en uopplyst vektlegging av kultur, tradisjon, autentisitet og en konservativ tro på at individet er skjebnebundet til kulturen.” Vi er altså tilbake på 17- og 1800-tallet igjen, bare snudd på hodet. Da avløste romantikken, med sitt fokus på tradisjon, nasjon og åndelighet, opplysningstida. Nå skal opplysningstida avløse romantikken.
Herfra blir det noe komplisert. Man skal ikke ha lest mange innlegg og bøker om utfordringene knyttet til det flerkulturelle samfunnet og innvandring før det avtegner seg et tydelig mønster: Enten forfatterne tilhører den angivelige høyresiden eller venstresiden, de er alle store fans av opplysningstida. ”Jeg går inn for det beste i arven fra opplysningstiden”, sier Thomas Hylland Eriksen, som vel vil bli plassert i båsen til venstre. Frps Per-Willy Amundsen, fra den andre siden, mener folk som kommer fra landsbygda i Pakistan kommer fra et samfunn ”som ikke har nådd opplysningstida”. Hege Storhaug, som skal få lov til å plassere seg hvor hun vil, kritiserte i sin tid regjeringa i forbindelse med muhammedkrisa for ”overtramp mot ånden fra opplysningstiden”. Så kan man innvende at det er forskjell på teori og praksis, men like fullt står vi ovenfor en situasjon der kulturalister i begge leire er tilhengere av honnørord som frie ytringer, individet, frihet, menneskerettigheter. Ian Buruma skriver i ”Mord i Amsterdam” om tilsvarende kamp i Nederland: ”Opplysningstiden har blitt et navn for en ny konservativ orden, og fienden er de fremmede, som har verdier vi ikke deler”. Venstresiden vil si det er radikalerne som er de ekte arvtakerne etter Voltaire & co. Opplysningstidas idealer blir derfor betraktet som kultur. Vår kultur, felleskultur, dansk, norsk, finsk, vår.
Man kan diskutere eksemplene Frederik Stjernfelt og Jens-Martin Eriksen kommer med i ”Atskillelsens politikk” og hvordan de bør vurderes, men de skal ha honnør for at de forsøker å ta oss videre fra den fastlåste, polariserte kulturkampen. Titt og ofte de siste årene har man hatt lyst til å parafrasere de gamle nazistene: ”Når jeg hører ordet kultur, synker jeg dypere ned i min godstol.” Og der har man lyst til å bli, til den lubne sopranen har gått tom for pust. Man lengter etter en tid der hijab bare er et hodeplagg, ikke et symbol for kampen mellom Vesten og islam. En tid der mange minoritetselever på én skole ikke er et problem i seg selv, fordi de er ikke minoritetselever, bare elever. En tid der individer får skylda for at et homofilt kjærestepar ble banket opp på Grønland, ikke en hel bydel. I filmen ”The Matrix” får Neo valget mellom den blå eller røde pillen. Den blå tar ham tilbake til hans egentlige verden, mens den røde tar ham med videre, til et sted der alt er annerledes. Det er tvilsomt om opplysningstidas sentrale ideologer, preget av rasistisk, antisemittisk og kvinnediskriminerende tankegods som de også var, representerer den røde pillen. De, det vil si deres idealer, er nok likevel noe av det nærmeste vi kommer, inntil noen finner opp en gul pille.
Stian Bromark er journalist og forfatter
Notis I: En av dem Frederik Stjernfelt har gått i tottene på de siste årene, er Thomas Bredsdorff. De er begge varme tilhengere av opplysningstidas idealer, men skilte lag på vesentlige punkter i kjølvannet av muhammedkrisa. I boka ”Tolerance” hevder Bredsdorff (og Lasse Horne Kjældgaard) at ideen om toleranse, ikke ytringsfrihet, kom først. Toleransen la opp retningslinjer for hvordan ytringsfriheten skulle praktiseres, med respekt for forskjellighet.
Notis II: ”Atskillelsens politikk” er en annerledes, sjangeroverskridende debattbok. I del en er Frederik Stjernfelt og Jens-Martin Eriksen på reise i Malaysia. Del to er en idéhistorisk gjennomgang av kulturens forhold til økonomi, politikk og samfunn. Del tre et dypt dykk ned i muhammedkrisa. Del fire inneholder en rekke korte tekster, der forfatterne spør seg hva slags former for multikulturalisme som er forenlig med demokratiets grunnleggende verdier.
posted by Stian Bromark | 8:26 p.m.
<< Home