Eller prøv heller å klikke her for mer info...
For 50 år siden stiftet Johan Galtung verdens første fredsforskningsinstitutt, PRIO. Han var inspirert av en liten, tynn og flintskallet inder.
Stian Bromark, Dagbladet
Arne Næss var 18 år gammel da han oppdaget Gandhi. Året var 1930, og Gandhi ledet inderne til havet for å utvinne salt. Et «overlegent effektivt ikkevoldelig opprør», ifølge Næss. Da Gandhi ble drept 30. januar 1948, begynte en 17 år gammel gutt i Norge å gråte. «Takk, Gandhi. Takk. Ditt lys vil lyse, for oss, i oss, så lenge det finnes mennesker på jorda», skriver Johan Galtung i selvbiografien under overskriften «Læremesteren».
I 1955 skrev Galtung og Næss sammen boka «Gandhis politiske etikk». Næss’ dypøkologi er utenkelig uten Gandhi. Moderne fredsforskning er umulig å forstå uten Galtungs bidrag, ifølge Gandhi-forsker Thomas Weber. «På samme måte er det umulig å forstå Galtung uten å forstå Gandhis bidrag til hans tankeverden.» Fredsforskningsinstituttet PRIO, som Galtung grunnla i 1959, var tuftet på Gandhis idé om at fred «er evnen til å håndtere konflikter kreativt og ikkevoldelig».
Historien om PRIO er en fascinerende historie. Den har nå, i anledning 50-årsjubileet, blitt nedskrevet av mangeårig Dagbladet-kommentator, Gudleiv Forr, med tittelen «Strid og fred». Det er en fortelling som utspiller seg i skjæringspunktet mellom det nasjonale og det globale, mellom makt og maktkritikk, mellom forskning og aktivisme. Det er historien om et radikalt og idealistisk institutt som har måttet kjempe for å overbevise norske myndigheter om sin eksistensberettigelse, som har vært premissleverandør for norske debatter med kontroversielle forskningsresultater og som tidvis har vært preget av interne stridigheter og administrative uryddigheter.
Det må karakteriseres som en suksesshistorie. I dag er PRIO en moden og profesjonell institusjon, solid inkludert i maktfellesskapet, som en sentral brikke i det moderne norske imaget: Norge som fredsnasjon og eksportør av dialog, forsoning og mekling.
Inspirasjonen var Gandhi, men PRIO var et barn av sin tid. Det var et fruktbart klima på 1950-tallet for dem som trodde vitenskapen kunne være styringsredskap for den utøvende politikken. Slik skulle PRIO fungere, ifølge Galtung: Forskning på konflikter måtte munne ut i konkrete råd til makthaverne. Galtung var løst tilknyttet det miljøet som etter Norges NATO-innmelding i 1949 fortsatt insisterte på at det fantes en tredje vei i politikken, mellom stormaktene Sovjetunionen og USA. Den gamle brobyggertankegangen, som var offisiell norsk politikk fram til 1949, måtte vernes om, mente Orienteringskretsen – forløperen til SF/SV. Dialog med fienden var «et middel til å minske spenningen og dermed krigsfaren», som Forr skriver.
Fred, ifølge høyresiden og deler av Arbeiderpartiet, var et ord bare kommunister tok i sin munn. PRIO fikk likevel statsstøtte fra 1963, takket være Galtungs innflytelsesrike kontakter i Arbeiderpartiet.
Det partipolitisk uavhengige instituttet ble en magnet for SV-ere og Venstre-sympatisører. Myten om de langhårede og skjeggete fredsaktivistene fra PRIO hadde røtter i virkeligheten. Dresskoden, spesielt på 1970-tallet, var Sigrun Berg-sjal, jeans, fotformsko og duffelcoat vinterstid, som Forr skriver. Det var på 1970-tallet PRIO ble på sitt mest aktivistiske. Forskjellige ikke-voldsaksjoner, som mot kraftutbyggingen av Mardøla i 1970, ble assosiert med PRIO. Arne Næss’ pamflett: «Hvorfor vi bør stå utenfor EEC?» ble utgitt av PRIO. Kan dette kalles forskning, spurte politikerne, og truet med å inndra bevilgninger. PRIO-forskerne ble i økende grad betraktet som en gjeng rabulister.
PRIO forsøkte å leve opp til ryktet, og innførte likelønnsprinsipp, flat styringsstruktur og allmøter. Renholdet gikk på omgang. I en OECD-rapport ble likevel – eller kanskje nettopp derfor – PRIO kalt for «surdeigen i norsk intellektuelt liv og offentlig debatt», ifølge Forr.
På slutten av 1970-tallet kom PRIO-miljøet virkelig på kant med makta. Nils Petter Gleditsch og Owen Wilkes avslørte at embetsverket hadde gått bak ryggen på de folkevalgte i forbindelse med Loran C og Omega – amerikanske navigasjonssystemer i Norge, som dermed var i strid med norsk basepolitikk. De avslørte også lyttestasjoner som viste at Norge bedrev spionvirksomhet og avlytting av utenlandske ambassader. PRIO-forskerne ble kalt «landssvikere» og «femtekolonister». I 1981 ble de dømt til bøter og fengsel.
Forholdet mellom embetsverket og de folkevalgte ble på nytt utforsket noen år seinere, av PRIO-forsker Hilde Henriksen Waage. UD forsøkte å stoppe hennes hovedfagsoppgave fordi den igjen viste at embetsverket hadde gått bak ryggen på Stortinget i forholdet til Israel i etterkrigstida. Da hun kritiserte Osloprosessen fra 1993 fikk hun merkelapper som «jødehater» og «nazisvin».
Osloavtalen satte fredsnasjonen Norge på kartet internasjonalt. Den bidro til at Norge ble «en geopolitisk stormakt», ifølge Terje Rød-Larsen. I løpet av noen år sendte Norge ut fredsapostler til verdens brennpunkter – Sri Lanka, Guatemala, Sudan, Colombia, Haiti, Burundi, Eritrea, Kypros, med flere. Fred var ikke lenger et skjellsord, det var offisiell norsk utenrikspolitikk. Dette hamskiftet nøt PRIO godt av. «1990-åra ble i mange henseende en betydelig ekspansjonsperiode for instituttet», skriver Forr.
Spørsmålet var hvor langt PRIO skulle strekke seg for å tilfredsstille det nye norske fredsengasjementet. Skulle instituttet nå bare drive med utredninger for UD? Spesielt under Stein Tønnessons ledelse har PRIO vokst fram til å bli et profesjonelt, medievennlig institutt med fokus på nøytral akademisk forskning. PRIO har gått fra å være «maktkritiker til maktutøver», som Forr kaller bevegelsen gjennom 50 år.
Fridtjof Nansen regnes gjerne som den norske fredsnasjonens stamfar. Som statsminister Kjell Magne Bondevik formulerte seg i 1999: «Siden Fridtjof Nansens historiske innsats for flyktninger i Armenia, har Norge hatt ry som en humanitær stormakt.» I en UD-rapport het det at dagens norske fredsdiplomati bygger på to norske tradisjoner: den kristne misjonen og arbeiderbevegelsen.
Næss og Galtung måtte ut av landet for å finne inspirasjonskilden: Det har «ikke lyktes meg å finne noen vesterlandsk skikkelse som helt kan tre i Gandhis sted som direkte inspirasjonskilde når det gjelder deltakelse i gruppekonflikter», skriver Næss. Gandhi mente menneskenaturen var god, altså «diametralt motsatt kristendommen», som misjonspresten P.O. Bodding formulerte det i 1934.
I dette spenningsfeltet utspiller det norske fredsengasjementet seg. Uten arven fra Gandhi, Galtung og PRIO er vi bare sekulære norske misjonærer på frelsningstokt i en verden av usiviliserte.
Klikk her for å lese mer
Beevors mest intense, detaljrike og fortettede krigsdrama til nå.
Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
BOK: En soldat om bord i en båt på vei til Normandie kaster opp i hjelmen og skyller den i bølgene etterpå. En frankofil offiser får panikk når han skjønner at de er i ferd med å bombe Marcel Prousts litterære sommersted, Cabourg/Balbec.
En fallskjermsoldat blir hengende fast i et kirketårn og blir døv av de spillende kirkeklokkene.
Dette er et lite, nokså uskyldig utsnitt av det helvetet som kalles D-dagen. Djevelen skjuler seg her, i detaljene, men samme sted finner vi påfallende ofte også den skjellsettende litteraturen.
Mikrokosmos
Det er symptomatisk at man reagerer på omtrentligheter som «ganske mange druknet». For Beevor må den setningen ha gjort vondt å skrive.
Suksessen er bygd opp på hans evne til å skape nervepirrende historier rundt solide fakta. 5000 skip, 1200 fly, 175 000 soldater, 6. juni, Normandie, den største (amfibiske) operasjonen i verdenshistorien tallene kan fortelle hvor mange som døde fra begynnelsen av juni til frigjøringen av Paris 80 dager seinere (240 000 døde tyskere, 220 000 allierte), men det blir ikke store leseopplevelser.
Til det trengs det metaforer, anekdoter, bilder som fester seg.
Lik som skyller opp på stranda «som tømmerstokker i brenningen ». Soldater med uåpnede fallskjermer høres ut som «vannmeloner som faller av lasteplanet på en bil» når de treffer bakken. En soldat som bruker første natta i Normandie til å jakte på ører, som han henger fast i en skolisse.
Nok et slag
Det er ikke unaturlig at Antony Beevor er verdens mestselgende krigsforfatter. «D-dagen» er historieformidling i en klasse for seg. I tidligere bøker har Beevor strukket fortellingen over flere år. Her er det hele konsentrert rundt 80 handlingsmettede dager. Begynnelsen, med det massive angrepet 6. juni, er spektakulær, nærmest spielbergsk («Saving Private Ryan», 1998). Utover, fram til frigjøringen av Paris 25. august, blir informasjonen tidvis overmektig med alle sine oppramsinger av slag og troppeforflytninger.
Balansert
Beevor forsøker å se krigen uhildet fra begge sider. Han lykkes, selv om de allierte blir tildelt noen flere «heldigvis» enn tyskerne. På alliert side skinner Beevors sympati gjennom i språket, med britene på topp, etterfulgt av overflatiske og bortskjemte amerikanere. De arrogante og utakknemlige franskmennene havner nederst.
Den tradisjonelle krigsheltretorikken er fraværende. Likeså fristelsen til å psykologisere motiver. Hovedsakelig. General Montgomery blir sagt å lide av «utrolig innbilskhet», noe som «ganske sikkert stammet fra et slags mindreverdighetskompleks ». For lite hår på brystkassa, ganske sikkert.
Elegant
Det mest imponerende er hvordan Antony Beevor fletter sammen ulike tidsnivåer, steder og aktører. Mange baller må sjongleres smart og uanstrengt for å gi leseren et konsistent innblikk i utviklingsforløpet sett parallelt fra Churchill i London og Hitler i Berlin, soldatene og offiserene på begge sider i Normandie og den franske sivilbefolkningen klemt inne i midten.
Beevors tese er at D-dagen er et slag som gikk bra, men som ikke gikk etter planen. Beevor må derfor forholde seg til skrivebordsplanene samtidig som han skildrer den usminkede, blodfylte virkeligheten, slik den utspant seg på bakken.
Beevor har solgt 200 000 bøker i Norge. «D-dagen» er den første krigsboka fra ham siden 2002. Den 6. juni i år er det 65 år siden invasjonen av Normandie. Forlaget kan nokså sikkert begynne å trykke opp et nytt opplag allerede.
Klikk her for å lese mer
Mens du nyter livet i solsenga ved Ayia Napa i sommer, pågår det intense forhandlinger lenger inne på Kypros. Forsoningsprosessen på Afrodites øy går inn i en kritisk fase.
Stian Bromark, Dagbladet
Chartersesongen er i gang. Vi kan velge mellom all verdens eksotiske restauranter og strender, men nordmenn flest, godt over 200 000, foretrekker Hellas. På andre plass kommer Tyrkia. Det finnes 1425 greske øyer, men likevel velger vi å klynge oss sammen på én av dem. Kreta er kos, bevares, men på Kypros kunne vi fått det beste fra to verdener - iskenderkebab med retsina til, for eksempel - hadde det ikke vært for at øya er delt av en 180 kilometer lang grønn linje.
I høst var optimismen stor. Forsoningsprosessen som ble initiert av den greskkypriotiske presidenten i sør, Dimitris Christofias, og den tyrkiskkypriotiske presidenten i nord, Mehmet Ali Talat, var den mest konstruktive på over 30 år. De er tidligere venstreradikale partifeller, og venstresiden har historisk sett vært mer åpen for å kutte båndene til Hellas og Tyrkia enn høyresiden. Og både Christofias og Talat har i tekst og tale uttrykt ønske om forsoning. Siden september har de hatt 26 møter sammen.
Norge har engasjert seg i arbeidet, spesielt fredsforskningsinstituttet PRIO, som har et eget senter i Nikosia der det bedriver forskning og dialogarbeid. I april 2008 ble Ledra/Lokmaci-gata åpnet i hovedstaden etter å ha vært stengt i 44 år, og en fersk PRIO-rapport konkluderer med økt sosial kontakt og handel mellom greskkypriotene og tyrkiskkypriotene. Instituttet mener man med hell kan åpne opp for mer mennesketrafikk mellom nord og sør, altså demilitarisere en større del av den FN-kontrollerte buffersonen. Revitaliseringen av Ledra/Lokmaci er, ifølge PRIO, et utsnitt av hvordan et samlet Kypros kan se ut.
I høst arrangerte PRIO en konferanse i Nikosia. 200 forskere fra hele verden møttes for å diskutere historie. Bakgrunnen var blant annet en oppgave skrevet av journalist og historiker Jan-Erik Smilden, som har undersøkt hvordan øyas historie beskrives i greskkypriotiske og tyrkiskkypriotiske historiebøker. Ikke overraskende kom han fram til at historien blir framstilt svært forskjellig, ja, tidvis diametralt motsatt, og ikke sjelden fylt med nasjonalistisk retorikk rettet mot «fienden».
I 400 år var øya en del av det ottomanske riket. I kjølvannet av første verdenskrig overtok britene øya, og da var det majoriteten, de kristne grekerne, som fikk overtaket. I 1960 ble landet selvstendig, men i de påfølgende åra eskalerte konfliktene. I 1964 sendte Hellas styrker til øya. Tyrkia truet med invasjon, men det holdt ikke ord - før i 1974. 160 000 greskkyprioter ble sendt sørover, 60 000 tyrkiskkyprioter gikk motsatt vei. Hvem var aggressor? Hvem var offer? Hvem gjorde hva mot hvem når? Spør greskkypriotiske skolebøker og du får ett svar, spør de tyrkiskkypriotiske og du får et annet.
Det spiller ingen rolle hvor mye vakker festtale som praktiseres på topplanet når skoleverket daglig innprenter framtidige generasjoner at samkvem mellom greskkyprioter og tyrkiskkyprioter er unaturlig. Det er ikke bærekraftig. Ett skritt fram er to skritt tilbake. Veien til framtida må gå via fortida. Du sier ouzo, jeg sier raki, hva så? Ingen smaker forskjell. Det har Christofias og Talat skjønt. Talat har beordret utskifting av pensum. Christofias prøvde det samme, med motstanden ble for kraftig. Den gresk-ortodokse erkebiskopen oppfordret elevene til å kaste skolebøkene dersom de ble utskiftet. Ungene i Sør-Kypros bruker i dag 30 år gamle bøker.
Med Christofias og Talat har Kypros sine beste muligheter til å oppnå forsoning på mange tiår. Men det haster. President Talats mandat er innskrenket etter at hans parti gikk på et valgnederlag nylig. Statsministerkandidat Dervis Eroglu, fra det høyreorienterte, nasjonalistiske partiet UBP, er blitt bedt om å danne en ny regjering. Hans parti er ikke like forsonlig anlagt. Utfordringen under forhandlingene, ved siden av eiendomsspørsmålet, ligger i tyrkiskkypriotenes forhold til Tyrkia. For Christofias er det uaktuelt med formelle bånd til fastlandet, mens Talat vil beholde Tyrkia som garantist, fordi tyrkiskkypriotene betrakter seg som en sårbar minoritet. UBP er enda mer ivrig på å beholde Tyrkias militære nærvær på øya. Partiets valgseier, samt at Talats presidentperiode går ut neste år, har ført til at FN nå oppfordrer partene til å vise kompromissvilje og å trappe opp fredsforhandlingene fram mot sommeren.
Oss andre, sydenreisende eller ikke, bør sende avgårde lykkønskninger til presidentene. Mye står på spill, blant annet Tyrkias EU-medlemskap. Innen desember må Ankara åpne opp luft-og sjøveien for greskkypriotene. Det akter ikke Tyrkias statsminister Recep Tayyip Erdogan å gjøre før Brussel har løsnet på restriksjonene for Nord-Kypros, som verken er anerkjent av FN eller EU.
På et symbolsk plan er Kypros et mikrokosmos av Europas framtid. Hvis grekere og tyrkere, kristne og muslimer, raki og ouzo, finner tilbake til den harmonien som hovedsakelig har preget Kypros' historie, kan vi kanskje bruke de neste somrene til å snakke om hybride, idylliske og lærerike ferieminner fra Kjærlighetsøya i stedet for «sivilisasjonskonflikt» og «snikislamisering».
Klikk her for å lese mer
En pedagogisk og pedantisk forsvarstale for den gylne middelvei.
Stian Bromark, Dagbladet
BOK: De fleste ser nødvendigheten av måtehold når det gjelder miljø og økonomi. Riktignok er det ikke like enkelt å leve opp til forsettene, men vi har tatt poenget: Forbruk er bra for finanskrisa, dårlig for klimaet - og derfor bør vi bare bytte ut halvparten av hagemøblene i år. Men når det gjelder sex og alkohol? Er det ikke nettopp dionysiske utskeielser til ære for rusen og fruktbarheten vi trenger i en tid preget av gravalvor og skumle utsikter? Nei, skal vi tro filosof og festbrems Henrik Syse. Alt med måte.
Identitet
Hans nye bok «Måtehold i grådighetens tid» er et forsvar for måtehold på områder som penger, forbruk, sex, alkohol og krig, altså alle de morsomme tingene i livet. Henrik Syse har selvinnsikt nok til å skjønne at det han etterlyser, kan framstå som nokså kjedelig, moralistisk og gammeldags, og det er derfor man får sympati for prosjektet. Det er som hentet ut fra en helt annen tid. For eksempel antikkens Hellas. Syse tar ikke utgangspunkt i vår store helt, den ekstatiske halvguden Dionysos, men den jordnære filosofen Platon, som forfektet de fire dydene: Klokskap, mot, rettferdighet og måtehold. Ifølge Platon, og Syse, er ikke måtehold et smykke vi kan ta på oss når vi vil være pyntet, men en væremåte, et karaktertrekk - ikke noe man gjør, men er.
Trygghet
Hva slags leveregler skal vi følge? Her blir Henrik Syse på sitt mest floskelaktige: Vi skal kjenne - og anerkjenne - egne grenser, vi skal vise respekt for menneskets skjørhet, vi skal makte å se hva som er for mye og hva som er for lite, vi skal være forsiktige - så vi ikke mister oss selv og de viktigste verdiene i livet, blant annet. Det er vanskelig å være uenig i disse snusfornuftige rådene, men dukker ikke konflikter opp nettopp fordi vi strides om hva som er de viktigste verdiene i livet? (jamfør Nina Karin Monsen-debatten) Syses poeng er at moderasjon gir større trygghet og dermed mer varig og ekte glede, men er ikke det å underkjenne menneskets irrasjonelle drifter - behovet for kortvarig nytelse gjennom sjansespill, enten den arter seg i form av epleslang, ekstremsport eller ved å skulke foreldremøtet?
Motstrøms
Man skal være lettopphisselig for å la seg tirre av rasjonalitet. Henrik Syse er skikkeligheten selv, både i form, språk og innhold. Som folkefilosof er han upåklagelig pedagogisk. Syse henter ofte gjenkjennelige eksempler fra dagliglivet. Noen sitter bedre enn andre, og det virker som om den dannede herren føler seg noe fremmedgjort overfor vår popkulturelle klode full av falske pupper. «Før jeg skrev akkurat dette avsnittet, tok jeg en tur på det lokale supermarkedet og leste gjennom overskriftene på ungdoms- og underholdningsbladene. Og jo da, inntrykket stemmer. Her skal det ikke spares på noe.» Det er fint. Det er motstrøms. Ja, nesten radikalt. Steinar Lem er ikke her lenger. Vi trenger en ny stemme som tøyler oss. Essensen er den samme, men stilen er forskjellig. Lem ropte høyt, høyere, høyest. Den slags sømmer seg ikke for en ekte måteholdsmann.
Klikk her for å lese mer
Sprelsk, fandenivoldsk og kranglesjuk ironisering over norsk idyll.
Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
Å lese Nina Witoszek er som å lese en av Norges mest avanserte essayister, Georg Johannesen: Det er ikke alltid man forstår hva de forsøker å si, men alle er enige om at det er godt sagt. I ”Verdens beste land” avkoder Witoszek den norske sjelstilstanden, og som normalt sparker hun i øst og vest, før hun til slutt samler det elegant opp i paradokser, motsigelser og både-og. Norge er som skribenten Nina Witoszek, altså. Men samtidig, ifølge Witoszek, er Norge Europas mest europeiske land. Nordmenn er motvillige europeere. Europeeren Nina Witoszek er den motvillige nordmannen.
Kulturstriden
Boka består av omarbeidede artikler fra de siste årene, men pamfletten har likevel et helhetlig uttrykk. Witoszek starter og avslutter med norsk uavhengighetskamp fra tidlig 1800-tall mellom de antieuropeiske Patriotene og det kosmopolitiske Intelligenspartiet. Seieren hentet Patriotene hjem, og rusen har fulgt norsk tankeliv gjennom et par EU-avstemninger. Det er kappestriden mellom Patriotene og Intelligensene, og deres arvinger, som har gjort ”Den norske drømmen mer romslig og mindre selvtilfreds”, ifølge Witoszek. Innfallsvinkel og tematikk minner om hennes ”Norske naturmytologier” fra 1998. Den gang framstod dekonstrueringen av norsk identitet som forfriskende. I mellomtiden har pisken fått et hint av støvsmak.
Alliansen
Da er det mer aktuell futt over hennes torpedering av den liberalradikale offentligheten. Venstresiden, bistandspolitikere og multikulturalister får stryk for sin feilslåtte snillistiske innstilling til verden, innvandrere og muslimer spesielt. Mange progressive intellektuelle ”har en ting til felles med fundamentalistiske muslimer: Begge tolker ytringsfrihet som retten til å ytre meninger de er enige i”. Flere ganger har islamister og liberalister skapt felles front, mener hun, blant annet i kjølvannet av Mulla Krekar-løftet til Shabana Rehman i 2004 og publiseringen av Muhammed-karrikaturene. Hun konkluderer sedvanlig spissformulert: ”Det er ikke islam som truer Norge. Det er det liberale demokratiets begunstigede som gjør det”.
Krangelen
På den ene siden hevder Witoszek at disse intellektuelle bedriver politisk korrekt selvsensur, på den andre siden blir de samme beskyldt for å utdefinere annerledestenkende. ”Kjetter er bare et annet ord for den frie tankens utøver”, ifølge Witoszek, som for øvrig kaller sine egne ideer ”kjetterske” og sier at hun ”kultiverer en kontroversiell penn”. Er kjetteren, dissidenten, den kontrære, den politisk ukorrekte, eller hva de nå smykker seg med av honnørord om dagen, frie så lenge de ikke sier hva de mener, men til enhver tid bare det motsatte av flertallet? Hva er forskjellen på en slik kjetter og en kranglevoren værhane med en dårlig fjærdag?
Prisbelønt
Man kan kjekle om innhold, og det er vel Nina Witoszeks vårønske, men det er ikke mye tvil om at hun stilistisk er en av Norges mest særpregede, vidtfavnende og utfordrende essayister. Resonnementene er meningsmettede, metaforbruken er ofte overraskende, referansene i én setning strekker seg gjerne fra Platon til VG uten at det framstår som anstrengt eller distraherende. Som halvt polsk, halvt irsk og halvt norsk (150 prosent menneske) løfter hun det norske debattklimaet med sitt lærde drag av essensielt alvor og skjemt. Hun har fått Fritt Ord-prisen, hun har blitt kåret til en av Norges fremste intellektuelle, og hun er nå moden for enda gjevere utmerkelser. Slik straffer vi kjettere med kontroversielle pennner her i landet.
Klikk her for å lese mer
Et maktpåliggende og følelsesladet nybrottsarbeid
Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
De fire utrenskningene, kampanjen mot høyreavvik, kulturrevolusjonen, ettbarnspolitikken, Reform gjennom arbeid – Mao Zedong og Partiet ga revolusjonens mange kampanjer nøytrale navn. Men til grunn lå det et masseinstrumentelt menneskesyn som, uansett om man ble bektraktet som kontrarevolusjonær eller Kamerat, tvang kinesiske menn og kvinner i flere generasjoner til å bli mistenksomme, fryktsomme og ikke minst, tause. Hvordan opplevde de fattigdommen? Hvordan tenker disse menneskene i dag? Kan historien enkelt deles inn i et blodrødt da og et rosenrød nå?
Den britisk-kinesiske journalisten Xinran har funnet fram til et knippe fargerike eldre skikkelser, som har levd gjennom de store omveltningene i det forrige århundret og de bekrefter det samme: Før kunne vi ikke prate av frykt for å bli arrestert, i dag er det ingen som gidder å høre på oss. (Unntatt Xinran, da.) Ungdommen betrakter de gamle som tåpelige, autoritetstro og naive. De unge vil rette blikket framover, mot en ny kinesisk vår preget av individualisme og kapitalisme. Xinran får virkelig lyktmakeren, nyhetssangeren, akrobaten, drosjesjåfører og andre til å åpne seg på psykologers målrettede vis. Ut kommer det øyåpnende historier om umennesklige oppofrelser, men mer overraskende er det kanskje at flertallet likevel mener de har bak seg et godt, innholdsrikt liv. Mer mistrøstig er det deres livsanskuelser bekrefter at det har åpnet seg en tilsynelatende uoverstigelig kommunikasjonskløft mellom generasjonene i dagens Kina.
Xinran har samlet fortellinger for å formidle livsvisdom til ettertiden og for å informere et vestlig publikum, som hun mener er blottet for viten om landet. Oppgaven er oppfylt, uten tvil, men tidvis kan man bli distrahert av insisteringen på ”ekte” følelser, av overblomstrede metaforer og av stereotype kulturpåstander. Som hun forteller et intervjuobjekt: ”De fleste i Vesten tror at vi kinesere ikke har noen glød, at kinesiske kvinner ikke har følelser og ikke engang skjønnhet i din generasjon, så jeg ville intervjue mennesker med glød, vise dem din elegante skjønnhet og sjel, framdyrket av kinesisk kultur!”
Klikk her for å lese mer
Prisbelønnet usaklighet
Det er ikke hva Nina Karin Monsen sier som er problemet. Det er hvordan hun sier det.
Stian Bromark, Dagbladet
I dag mottar filosof Nina Karin Monsen Fritt Ord-prisen på 400 000 kroner. Stiftelsen har ikke gitt henne prisen på grunn av meningsinnholdet, men for ”hennes gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt”. Dermed kan man anta at det er et visst kvalitetsnivå på hennes refleksjon, at hun er prisvinnerverdig konsistent, logisk og substansiell. Hennes siste bok, ”Kampen om ekteskapet”, er nevnt i begrunnelsen.
Nina Karin Monsen, i likhet med en del kristne miljøer i Norge, er motstander av den nye ekteskapsloven som trådte i kraft ved nyttår, en lov som sidestiller heterofile og homofile ekteskap. Samtidig er det blitt åpnet opp for assistert befruktning for homofile. Monsen vil reversere loven, fordi ekteskapet er hellig og alle barn har krav på å vite hvem ens biologiske mor og far er. Temaet kunne vært gjort unna på 7 000 tegn, altså kronikklengde. For å få boka opp i 263 sider, har Nina Karin Monsen vært nødt til å si det samme på ulike måter og med stigende engasjement. Budskapet hamres inn, krydret med ulogisk argumentasjon, ville påstander og uendelig mange skrivefeil og annet slurv. Boka, som er satt sammen av kronikker skrevet det siste halvannet året, er så hjelpeløs kompositorisk at et større etablert forlag aldri ville utgitt den. Nå står selvmotsigelsene i kø. Ett sted heter det at donormarkedet får sine råvarer fra ”fattige mennesker, samt mennesker som ikke nødvendigvis er religiøse eller psykisk modne og sunne mennesker”. Et annet sted heter det at de nok er ”høye, pene, kjekke og flinke”.
Det siste passer best inn i Nina Karin Monsens argumentasjon om at kunstig befruktning er en ny form for rasehygiene: ”Nå kan det se ut som om den siden som vi trodde tapte krigen, allikevel vant”. Hitler-spøkelset. Det henvises gjennomført til nazismen. Monsen vil muligens diskreditere politikere, homofile og radikalliberale ved å sammenligne dem med nazister, men det eneste hun oppnår er å si at Hitler, når alt kom til alt, ikke var stort verre enn Kristin Halvorsen.
Ifølge Nina Karin Monsen er boka primært skrevet for kristne og andre verdikonservative. I økende grad utover argumenterer hun også med Gud ved sin side: ”Homofile blir aldri like ærefulle som heterofile. Det må homofile leve med, det er deres livslange handikap. Ekteskapets ære ligger nemlig utenfor deres rekkevidde[…] Når homofile par konstruerer barn, blir dette en tilleggssynd. Man tukler ikke med Guds skaperorden.[…] Homofile tar barn, barnebarn, osv, fra andre familier uten å måtte betale for det. Homofile par er virkelig ute på et korstog, på jakt etter sæd og egg/livmødre. I ekteskapet hører de ikke hjemme”.
Ifølge Nina Karin Monsen er ikke barn født sekulære, men religiøse. Og det er ikke bra for barn å ”begynne sitt liv på avstand til sin skaper, himmelske og jordiske far, Gud og Jesus, far eller mor, og sanne familie”.
Det er Stortingets skyld at vi nå har fått et totalitært, sekulært og homostyrt samfunn, der det begås overgrep mot religiøse mennesker: ”Stortingets flertall har også nå tilranet seg en lærerrolle ovenfor religiøse personer i alle forsamlinger, samt over alle verdikonservative. Men de står ikke over Bibelen, Koranen, Talmud eller andre religiøse skrifter av betydning”. Gud skapte mannen og kvinnen. Paret. Han skapte dem slik at de kunne elske, skape barn og la slekt følge slekt. ”Gud skapte ikke sterile, knoppskytende vesener, engenerasjons-menn eller kvinner”, altså homofile. Sekulære og homofile er unormale, den kristne kjernefamilien er normalen. Nå har vi fått en lov som favoriserer det førstnevnte og det er et lovbrudd mot en høyere orden. ”Politikere bør ikke og skal ikke gi lover som strider mot naturen”. Og om ”mennesker avbryter et svangerskap, hindrer de Guds plan”. Dette er ikke løsrevne sitater, det er argumentasjonen.
”Når det gjelder spørsmålet om hvordan man avgjør om et argument er (u)holdbart, kan det ofte lønne seg å tenke seg hvilke undersøkelser som må foretas for å bringe argumentets (u)holdbarhet på det rene”. Slik lyder det i Arne Næss’ ”En del elementære logiske emner”, som lenge var pensum på forberedende prøver ved norske universiteter. Boka stiller opp en del regler for saklig og logisk debattskikk. Nina Karin Monsen innfrir dem ikke. Hun ville strøket til eksamen. ”Jeg vet om to sorte barn som vokser opp i Norge. De ser alltid etter andre sorte mennesker og teller hvor mange de er”. Jeg kjenner to andre, som aldri gjør det. ”Kanskje mange homofile er forlatte barn, sviktet på en alvorlig måte av mor eller far”. Eller kanskje ikke. Liberale og radikale ”er kyniske mennesker. Kanskje er de mange?” Eller få. Eller passe. Hvem vet. ”Homofile kan, som psykisk utviklingshemmede, ha krav på trygd som medfødt ufør”. Eller ikke.
”Norge er en del av den kinesiske kulturrevolusjon”. En slik påstand kan gjerne utbygges. ”Barn har antagelig innbygget forventninger om både mor og far, om fellesskapet”. Antagelig ikke, men det er ikke poenget: Hvor er undersøkelsene? Er argumentet holdbart? Mener Nina Karin Monsen, Fritt Ord eller andre at følgende utsagn lar seg verifisere: ”Men uten far mangler barnet det viktigste familiemedlemmet, som oftest det sterkeste, sosialt tydeligste og mest velstående”. Det viktigste?
”Kampen om ekteskapet” burde aldri vært utgitt, og det skyldes ikke innholdet, som er mainstream kristentenkning. Det skyldes at boka er sakprosa på et lavmål. Det er argumentasjon på sitt minst presise. Det er logikk på sitt mest tåkete. Det er debatt på sitt mest fordummende. Boka gir oss ikke en friere debatt, men et mer forpesta debattklima. Hvis dette er gjennomreflektert, så har rett og slett tusenvis av norske studenter gjennom flere år blitt rundlurt av Arne Næss. Det minner mest om det Næss skriver om helt til slutt i ”En del elementære logiske emner”, om reklame, propaganda, forkynnelse og agitasjon: ”Usaklighet fremkommer bare hvis suggestiv påvirkning med eller mot avsenderens vilje gir seg ut for å være saklig innlegg i en meningsutveksling”. Nina Karin Monsen er ikke uredd, opprørsk eller ”sylskarp”, som det heter på bokas bakside, hun er bare oppsiktsvekkende usaklig. Den slags belønnes åpenbart høyt i våre dager.
Stian Bromark er journalist og forfatter
Klikk her for å lese mer
Svak på politikk, sterk på Erik Møller Solheim
Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
Kulturjournalist Erik Møller Solheim vervet seg til Barack Obamas presidentkampanje og skrev bok om opplevelsene etterpå. Et unorsk påfunn, som i seg selv fortjener respekt. Nå står og faller ideen på om journalisten tåler rampelyset som uvergelig havner på ham selv. Det er Møller Solheims minste problem.
Snakkesalig
Noen vil savne politiske analyser og virkelig innsideinformasjon, men de har havnet på feil bokhylle. Møller Solheim forsnakker seg et sted tidlig i boka, når han skal forklare en pressekontakt hvorfor han, som objektiv journalist, vil være frivillig og dermed inhabil: ”Men jeg er reportasjejournalist, jeg skriver om følelser”.
Her er mye pludring. Men Erik Møller Solheim er en sympatisk, intelligent og vittig pludrer. ”Jeg vet ikke hva det er med urinalbriketter, men jeg har alltid tenkt at de er det nærmeste jeg kommer Prousts madeleinekake”. Møller Solheim bedriver gonzo-journalistikk, med et troskyldig, sosialdemokratisk ansikt. Ola Pottitt goes to Washington, som han kaller det. Han er en skarp observatør av sine kaotiske omgivelser og de fargerike folka som forflytter seg i dem, og er ikke minst herlig ironisk på egne vegne.
Bevegelsen
Møller Solheim er en dedikert Obama-fan, inntil det selvutslettende, og tidvis blir troen messiansk. Det kunne vært en innvending, hadde det ikke vært for at journalisten selv føler seg som en del av et gospelkor. Han er en disippel. En som har valgt ”håp framfor frykt. Raushet framfor gjerrighet. Åpenhet framfor mistro”.
Unntaksvis blir land og folk framstilt med stereotype trekk, som når Møller Solheim skal forklare hvorfor latter runger konstant på kjøkkenet der han befinner seg: ”Det er en evne som har vokst fram i svarte miljøer etter århundrer med utbytting og diskriminering…” Et annet sted, noe mer forsiktig, men likevel grovkornet: ”Denne rastløsheten er muligens en helt naturlig følge av å vokse opp med en svart far og en hvit mor”.
Erik Møller Solheim vokste opp i Kongsberg, men skriver godt for det.
Klikk her for å lese mer
Indias skjebnevalg
Verdens største demokrati har gått til valg. Statsminister Manmohan Singh drar trolig i land seieren, akkompagnert av tittelsangen fra filmsuksessen ”Slumdog Millionaire”, Jai Ho: Du er min skjebne!
Stian Bromark, Dagbladet
Alle valg er skjebnevalg, men noen valg er mer skjebnesvangre enn andre: 16. april gikk startskuddet for valget i verdens største demokrati, India. Fem runder må til før sluttresultatet kan offentliggjøres 16. mai. Da skal 714 millioner hinduer, sikher, muslimer og andre indere ha lagt en papirlapp ved en av de 828 804 stemmeurnene spredt utover landet, bevoktet av 6,1 millioner offentlige tjenestemenn. De fleste vil ha stemt enten på Kongresspartiets Manmohan Singh eller opposisjonspartiet BJPs Lal Krishna Advani. Det fortoner seg som et valg mellom stegosaurus og tyrannosaurus rex.
Lal Krishna Advani, født i storbyen Karachi i dagens Pakistan, er 81 år gammel. Han var politisk aktiv da India løsrev seg fra britene for over 60 år siden. Landsbygutten Manmohan Singh, fra Gah i dagens pakistanske Punjab, er 76 år og hjerteoperert gjentatte ganger de siste årene. Det er likevel disse to skikkelsene som symboliserer det moderne og framadstormende India med blikket fokusert på økonomisk velstand og supermaktstatus. Forskjellen er at den ene dinosaurusen er et rovdyr, den andre en planteeter. Hvem India velger i disse dager vil avgjøre gradene av turbulens og stabilitet i tiårene framover. India, som den tidligere gategutten i ”Slumdog Millionaire”, har toppgevinsten innen rekkevidde.
Advani er en hindunasjonalist med en rekke muslimfiendtlige utsagn på samvittigheten. Sikhen Singh, som overraskende ble utnevnt til statsminister i 2004 av Kongresspartiets leder, katolikken Sonja Gandhi, følger sitt favorittsitat fra Indias åndelige rettesnor, Mahatma Gandhi: ”Vi er ikke bare indere. Vi tilhører verden”. Dessverre er det ikke et spørsmål om hvem som egner seg best til å styre dette multikulturelle kontinentet av nasjoner med 1652 dialakter og en trillion guder. Spørsmålet er hvor fryktsomme inderne er etter bombeangrepene i Mumbai 28. november 2008.
Siden den dagen, da 173 mennesker ble drept og 308 såret av den pakistanske organisasjonen Lashkar-e-Taiba, har Advani og BJP brukt enhver anledning til å anklage Kongresspartiet for å være bløte overfor terrorister og Pakistan. Noen av Indias 174 millioner muslimer betrakter BJPs nasjonalisme som lite islamvennlig fra før. En slik mistanke er ikke tatt helt ut av lufta. Da partiet styrte landet mellom 1999 og 2004, ble skolebøker på myndighetenes oppfordring omskrevet, slik at elevene ble opplært til å tro at kjærlighetstemplet Taj Mahal ikke var et muslimsk mesterverk, men et hinduistisk. Uansett hvor ofte Advani reiser til nabolandet og snakker varmt om Pakistans grunnlegger, Muhammad Ali Jinnah – BJP-lederens navn vil for alltid forbindes med stormingen av den fem hundre år gamle Ayodhya-moskeen i 1992, der 3000 mennesker ble drept etter sammenstøt mellom hindunasjonalister og muslimer. Advani ledet kampanjen for å fjerne moskeen som nasjonalistene hevdet stod på deres hellige grunn.
Cambridge- og Oxford-utdannede Manmohan Singh er av et annet format. Hans integritet, toleranse og klarsyn har bare ett forelegg, er det blitt sagt: Indias første statsminister, Jawaharlal Nehru. Som finansminister på 1990-tallet var han hjernen bak de markedsreformene som åpnet opp den indiske økonomien og som siden har gitt en eksplosiv BNP-vekst, de fem siste årene rundt åtte prosent årlig. India er verdens raskeste voksende økonomi. Halvparten av verdens 500 største selskaper har lagt vitale deler av sin drift til India. India eksporterer software for 50 milliarder dollar per år. Mange indere er fortsatt lutfattige, spesielt på landsbygda der veksten har vært mindre synlig enn i byene, men den indiske middelklassen er blitt dobbelt så stor som den amerikanske. Det er nå flere med høyere utdannelse i India enn det finnes innbyggere i Frankrike.
Den pragmatiske teknokraten med den blågrå turbanen er muligens ikke et sjarmtroll, men han får jobben gjort. Det er vanskelig å se for seg at indiske velgere vil takke ham ved å sparke ham ut av statsministerkontoret i New Delhi, selv om hans koalisjon vil være skjør og under press fra sterke lokalpartier. Meningsmålinger tyder på at kampanjesangen fra Slumdog Millionaire, som Kongresspartiet har kjøpt rettighetene til for 200 000 dollar, vil bli sannspådd: ”Jai Ho”, som sangen heter, betyr ”Du er min skjebne!”, men det kan også oversettes med ”La det bli seier!”
Klikk her for å lese mer
