Eller prøv heller å klikke her for mer info...
Nederlands sorg
Balansert om kulturkonflikt i sentrum av Europa
Ian Buruma
Mord i Amsterdam
Det liberale Europa, islam og drapet på Theo van Gogh
Gyldendal Arena
Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
stb@dagbladet.no
Det har kommet ut mange bøker om multikulturalisme og religiøs fundamentalisme de siste årene. De fleste har vært kritiske og kategoriske. Derfor er det kjærkomment å lese nederlandsk-amerikanske Ian Burumas ”Mord i Amsterdam”, som handler om Nederlands transformasjon fra et liberalt, flerkulturelt paradis til et konfliktsamfunn på kollisjonskurs med sine egne verdier. Den er nyansert, tilbyr overraskende perspektiver og presenterer tematikken utfyllende i en velskrevet sjangerbastard av en bok – dels reiseskildring, dels memoarer, litt debattbok og en hel masse sosiologisk analyse av Europas nære, gjerne idylliserte fortid, turbulente nåtid og usikre framtid.
Kontrastfylt
Dramaet har tre hovedpersoner og flere sentrale bipersoner. I sentrum finner vi filmskaperen og polemikeren Theo van Gogh, som ble drept på åpen gate 2. november 2004. Morderen var den lettere sinnsforvirrede fanatikeren Mohammed Bouyeri. På van Goghs kropp festet han en lapp med drapstrusler, adressert primært til politiker og forfatter Ayaan Hirsi Ali, som van Gogh hadde laget den provoserende og islamkritiske filmen Submission med.
Den fargerike populisten Pim Fortuyn spiller også en rolle i dette nasjonale dramaet. Han ble eliminert 6. mai 2002 av en like fanatisk troende som van Goghs drapsmann, en dyrevernsaktivist og antirasist ved navn Volkert van der Graaf. Ian Buruma lar i tillegg en rekke akademikere, skuespillere, journalister og pårørende delta i koret for å skape et helhetlig, men flerfasettert og kontrastfylt bilde av en brytningstid, for Nederland og for Europa.
Bruddet
Det framstår som en kulturkollisjon mellom våre og deres verdier. Men det er vanskelig å trekke entydige konklusjoner ut av de portrettene Ian Buruma skriver, spesielt når det gjelder van Gogh, Bouyeri og Hirsi Ali. Man skulle tro det var enkelt, siden vi har å gjøre med kraftfulle skikkelser, folk mange ikke ville nølt med å kalle ekstreme. Men deres livshistorier er mangetydige. Ingen av dem kan sies å være barn av sin kultur, de er snarere eksempler på hvor normalt det er å bryte med sin kultur.
Ayaan Hirsi Ali var en islamistisk fundamentalist lenge etter at hun flyktet til Nederland. Hennes far var for utdannelse, mot omskjæring, i motsetning til hennes mor. Theo van Gogh vokste opp i et besteborgerlig og puritansk villastrøk, men forvandlet seg til en illeluktende rabulist som tente på å kalle muslimer for ”geitepulere”. Mohammed Bouyeri fylte mesteparten av ungdomstiden med å ruse seg, høre på smakløs popmusikk og å jakte på lettkledde jenter. Han fordømte drapet på sivile 11. september 2001. Bouyeri konverterte til fundamentalisme ett år før mordet på van Gogh fordi han følte seg støtt ut av samfunnet og fordi han oppfattet faren som for tafatt, for lite religiøs. Det er mulig alle tre var produkter av den nederlandske kulturen, men ikke den samme kulturen. Og ikke hele tiden.
Forordet
”Mord i Amsterdam”, klanderfritt oversatt av Øyvor Dalan Vik, kan trygt anbefales til alle som kan lese. Hvis det skal være noe å innvende på utgivelsen, må det være i forhold til det norske forordet, skrevet av Shabana Rehman. Hun bruker forordet til å skrive om seg selv. Når hun ikke gjøre det, bruker hun plassen på å angripe den liberale venstresiden, som forfatteren av boka, Ian Buruma, tilhører. Flere steder undergraver hun også bokas påstander. Hun kritiserer Dagbladet fordi avisa ett år etter drapet på van Gogh angivelig skrev at man nå må være varsom med å såre muslimers følelser og at Hirsi Ali ikke representerer det muslimske flertallet.
Det er slurvete gjengitt av Rehman, men poenget er at Buruma i boka påpeker det samme. ”Oftere er det andre innvandrere som hater henne, vanligvis muslimer”. Om Submission-filmen skriver han at ”Ayaan utelukkende risikerte å støte en minoritet i hjertet av Europa som allerede følte seg sårbar”. Kanskje er denne friksjonen mellom Rehman og Buruma intendert. Ment å skape debatt. Det er ikke en hårreisende dum idé, men denne gang ikke superelegant utført. Gyldendals nye Arena-serie, redigert av Aslak Nore, har med denne utgivelsen bekreftet sin eksistensberettigelse, og vel så det.
Klikk her for å lese mer
Udemokrati i Amerika
USA er en av verdens fremste mislykkede stater, ifølge den amerikanske rabulisten Noam Chomsky.
Stian Bromark, Dagbladet
stb@dagbladet.no
Du tror kanskje det er Iran som er verdens fremste skurkestat? Eller Nord-Korea? Sudan? Feil. Svaret er USA. Hvis vi skal tro den populære, men kontroversielle amerikanske aktivisten og språkforskeren Noam Chomsky. En rekke av hans bøker har tidligere utkommet på norsk, og han har en relativt stor gruppe dedikerte fans her hjemme, ikke minst ytterst til venstre. Hans siste foreligger i disse dager med navnet ”Mislykkede stater. Maktmisbruk og angrep på demokratiet”. Hvilke land sikter tittelen til? Somalia? Haiti? Pakistan, Burma eller Bangladesh? Feil igjen. USA er svaret. Verdens fremste terroriststat.
Det er mange grunner til ikke å ta Noam Chomsky seriøst. Mange gjør det heller ikke. Han er litt som landsmann Michael Moore; kranglesjuk, stormunnet og polemisk. Der Moore bruker humor og manipulerende fortellerteknikk som våpen, er Chomskys sterkeste sider overgrundig dokumentasjon og en forførende argumentasjonsteknikk. Du tar deg i å nikke ja, ja, det er sånn det er, og før du vet ordet av det har du akseptert påstanden om at USA truer verdensfreden mer enn noen annen nåværende stat. Chomsky vrir, vender og snur på alt. Når USA hevder de vil spre demokrati til resten av verden, forsøker de egentlig å spre anarki. Amerikanske statsledere frykter demokratiet mer enn noe annet.
Det høres unektelig litt kokko ut, all den tid USA siden 1776 har vært demokratiets anfører og målestokk. Men Chomsky har sine poenger. At USA har proklamert gode hensikter, er ikke det samme som at hensiktene er gode. Man bør vurdere et land etter hva de faktisk gjør og konsekvensene av handlingene. Amerikanerne har intervenert utallige ganger de siste hundre årene, med varierende hell, som i Vietnam. De har støttet diktatorer, som Chiles Pinochet og Indonesias Suharto, hvis det har passet dem. De har løyet for sin befolkning, når det var greiest, som i forkant av Irak-invasjonen. Amerikanerne følger sin egen selvsentrerte agenda, koste hva det koste vil. Irak-krigen handler derfor ikke om masseødeleggelsesvåpen. Eller om å skape demokrati i Midtøsten. Det handlet om olje. Og å vise at USA kan gjøre som de vil.
Dette er USA, ifølge Chomsky. Men det høres ut som et hvilket som helst land med ambisjoner. Kolonimakter som Storbritannia, Frankrike og Spania har mer blod på samvittigheten enn USA kommer til å få i uoverskuelig framtid. Amerikanske statsledere har muligens innskrenket borgerrettigheter etter 11. september, men kritiske journalister blir ikke skutt, som i Russland. USA betaler ikke sin gjeld til FN, mens Norge betaler villig sin, og gjerne mer til. Det er fordi det er i de små landenes egeninteresse at stormaktene blir holdt i tøylene av en verdensorganisasjon. FN gir Norge mer makt. FN tar fra USA makt. Begge gjør det som tjener landets interesser. Men de økonomiske og militære midlene til rådighet, er forskjellig.
Noam Chomsky er så oppsatt på å kontre enhver vedtatt sannhet, at han ofte går seg vill i selvmotsigelser og fiffig argumentasjon. Chomsky påstår at USA allerede på 1920-tallet bestemte seg for å få ”ubestridt makt i det ny globale systemet” og å sikre ”begrensningen av enhver utøvelse av suverenitet” av stater som kunne tenkes å blande seg inn i landets planer. startet allerede på 1920-tallet. Denne politikken har fortsatt, skriver Chomsky, ”med taktiske modifikasjoner og endrede rettferdiggjørelser tilpasset omstendighetene”.
Men Chomskys påskudd for å skrive boka er å advare mot at ”det amerikanske systemet” er i store vanskeligheter og at vi trolig ser slutten på ”de verdier det historisk sett har hatt, nemlig likhet, frihet og meningsfullt demokrati”. Hvis Bush den yngre bare viderefører en over 80 år gammel tradisjon, hvor ligger da bruddet? Når stod egentlig disse verdiene sterkest? Det er uklart, men etterkrigstiden antydes, altså rundt den tiden Joseph McCarthy terroriserte amerikanske annerledestenkende, USA var et rasesegregert land, Den kalde krigen brennhet og Korea-krigen raste utenfor stuevinduet.
Det virker rett og slett som om Chomsky tidvis har altfor høye tanker om USA. Det virker som en paradoksal påstand, all den tid han anklager landet for både folkemord, krigsforbrytelser og til å fremskynde ”apokalypse snart”, med sin miljøforurensning og sine kjernefysiske ambisjoner. Men det er som om Chomsky forventer at USA skal ha en moralsk ryggrad ingen andre forventer av dem. Det virker som om han er sjokkert over at amerikanere ikke gjør noe som er ”uhensiktsmessig for USA”. Nei, hvorfor skulle de gjøre det?
Chomsky slår knallhardt ned på Bushs politikk, både fordi han prioriterer skattelette til de rikeste i USA og fordi han bedriver messiansk utenrikspolitikk. Sjokkerende? I deler av USA, og i Europa, har man ikke gjort noe annet enn å vekselvis latterliggjøre og kritisere mannen siden valgkampen i 2000. Uansett. Mannen er ute av kontoret om et halvt år. Så får vi nok en president som tenker på velferden til tyskere enn amerikanere.
Stian Bromark er journalist og forfatter
Notis I: Et liv som dissident
Noam Chomsky, som vokste opp med jødiske foreldre i Philadelphia, Pennsylvania, skrev sin første artikkel som tiåring. Den handlet om handlet om fascismens utbredelse i kjølvannet av den spanske borgerkrigen. Som tenåring utviklet han sympati for anarkismen. Han skapte seg et navn utenfor professor-kretser i 1967 med sin Vietnam-protest i The New York Review of Books under tittelen ”The Responsibility of Intellectuals”. Hans skarpe kritikk av USAs utenrikspolitikk har skaffet ham mange dødstrusler og han har ofte måttet ha livvakter på jobb. (1967-artikkelen kan leses her: www.nybooks.com/articles/12172)
Notis II: Essensen av Chomsky
Noam Chomsky kan snart feire at han har vandret på denne planeten i 80 år.
I den anledning har USAs mest markante uavhengige forlag, The New Press, utgitt en best-of-samling av Chomskys tekster gjennom 50 år, kalt ”The Essential Chomsky”. Boka, som er på nær 500 sider, inneholder både lingvistiske og politiske tekster, samt utdrag fra populære bøker som ”Manufacturing Consent” (1988), Hegemony or Survival (2003) og ”Failed States” (2006, på norsk i disse dager med tittelen ”Mislykkede stater”).
Klikk her for å lese mer
Reklameprogram
”American Idol” reklamerer åpenlyst for produkter. Er det lov å vise på norsk tv?
Stian Bromark, Dagbladet
stb@dagbladet.no
Skål, sier programlederne i ”American Idol”, og tar seg en slurk av glasset med Coca Cola-logoen. Seerne oppfordres til å laste ned musikk fra Itunes. Hver uke lager sangerne reklamefilmer for Ford, som vises som en del av underholdningen. Sponsorer blir kalt ”venner”. ”American Idol”, USAs mest sette program, er en eneste lang reklamepause.
Det er ikke sjokkerende, og det er ikke noe nytt. Ettersom alt flere seere bruker internett og dekodere, som enkelt lar deg spole over reklameinnslagene, ser selskapene seg nødt til å være kreative i tv-overføringen. Amerikanske Fox har nylig bestemt seg for å halvere reklametiden i sin nye dramasatsninger, i håp om at titterne forblir foran skjermen og holder fingrene fra fjernkontrollen. Men de vil jo ikke tape penger. Resultatet ser man i ”American Idol”, der grensen mellom reklame og redaksjonelt stoff er diffus. Få vil spole over reklamen når reklamen er programmet, eller hvordan det nå blir.
I Sverige har dette ført til debatt. TV4 viser ”American Idol”. Og programmet bryter svensk kringkastingslov, som sier at reklame og redaksjonelt stoff ikke skal blandes. Vi kommer nå til å se nærmere på ”American Idol”, uttalte vikarierende direktør Eva Tetzell ved Granskningsnämnden til Dagens Nyheter (DN) denne uka. TV 4 er tidligere dømt for lignende brudd. Det gjaldt blant annet et Oprah Winfrey-show i 2003, der programlederen delte ut sine favorittvarer til publikum. Det svenske tv-selskapet slapp bøter, fordi ledelsen bedyret at TV4 ikke skulle gjøre det igjen. Året etter gjaldt det ”Dr. Phil” og da måtte TV4 punge ut med 250 000 kroner. Vi ønsker å følge loven, sier programsjef Fredrik Arefalk i TV4 til DN, og lover at de også skal se nærmere på ”American Idol”.
Medieforsker Marie Grusell sier til DN at hovedproblemet er foreldet lovgivning. Sverige ligger 15 år etter i uviklingen, hevder hun. Hennes nyskapende forskning viser at reklamepauser irriterer folk. Hva er da bedre enn at reklamen er integrert i selve tv-programmet? ”American Idol” vises på TV2 Zebra, men problemstillingen er trolig – kanskje til og med åpenbart – ikke relevant i Norge, siden ingen reagerer. Skål.
Klikk her for å lese mer
Førsteklasses litterær journalistikk om den napolitanske mafiaen
Roberto Saviano
Gomorra
Mafiaen i Napoli
Aschehoug
Anmeldt av Stian Bromark, Dagbladet
stb@dagbladet.no
Hva er en mann uten utdanning, men med pistol?
En dust med pistol.
Hva er en mann med utdanning uten pistol?
En dust med utdanning.
Hva er en mann med utdanning og pistol?
En mann, pappa!
Flink gutt, sier Roberto Savianos far. Han er tolv år, Roberto, og faren skal lære ham å skyte med en Beretta. Han treffer til slutt noen flasker på et bilvrak deponert på stranda. Premien er en fotball i ekte lær. ”Smellene fra skytingen plager meg forferdelig den dag i dag”, forteller journalist og filosof Roberto Saviano i sin historie om camorraen, altså mafiaen i Napoli-området. Faren tilhører ikke organisasjonen. Han er en vanlig ambulansesjåfør.
Synd å redde liv
”Gomorra” er en fantastisk historie. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor den har blitt en internasjonal bestselger, oversatt til 42 land, nå filmatisert. Roberto Saviano (1979) ble nokså sikkert født for å fortelle den. Han vokste selv opp i Napoli. Byen, i en NATO-publikasjon karakterisert som ”Ville Vesten”, er forgiftet av mafiaens altomfattende virksomheter – fra narkotika- og våpensalg via bygge- og søppelindustri til drap, vold og korrupsjon, alltid i skjæringspunktet mellom legal og illegal forretningsdrift.
Derfor kan historien om den brutale organisasjonen fortelles som en barndomserindring og en dannelsesreise. Saviano vet hva som er sant fordi han har sett det. Hans far ble en dag banket til blods. Synden? Han hadde tatt med en såret mann i ambulansen. Den uskrevne loven tilsa at sårede skulle bli liggende, slik at bøllene kunne komme tilbake og fullføre jobben. Å være en ambulansesjåfør i Napoli er ikke en egnet jobb for folk med samvittighet.
Ondt er godt
Som ung voksen stifter Saviano nærmere bekjentskap med camorraen. Han tar seg strøjobber som tilsynelatende er harmløse, men snart befinner han seg i en liten båt i gryningen og losser kasser fulle av smuglergods. Senere bestemmer han seg for å undersøke organisasjonen nærmere. Han oppsøker folk og steder mer systematisk for å få et innblikk i framgangsmåte og livsanskuelse. Funnene er nedslående.
Nesten alle vokser opp med ett siktemål, nemlig å bli en del av Systemet, som det kalles, der alt er snudd på hodet: Ondt betraktes som godt, godt betraktes som ondt. Og ingen, nesten ingen, våger å bryte med Systemet, verdens største kriminelle organisasjon. Det har for lengst vokst seg ut av Napoli og infiltrerer i dag hver krok av verdensøkonomien. Nesten alle varene som kommer fra Kina til Europa går via havna i Napoli. All narkotika som introduseres i Europa har gått veien innom Napoli. Skuespiller Angelina Jolie har stilt opp på Oscar-utdeling i en hvit kjole sydd innenfor det svarte camorra-systemet.
Død ereksjon
”Gomorra” er en dokumentarbok med litterære kvaliteter utenom det vanlige. Dokumentasjonen er overbevisende og historien er nervepirrende, men det er språket og fortellergrepet som løfter den opp i en klasse for seg. Saviano har et filosofisk og poetisk blikk på mafiaens vesen og krydrer det med bisarre og grusomme detaljer, som når han forteller om første gang han så et lik. Han er 13 år og på vei til skolen: ”Så åpnet politifolkene døren slik at liket gled ut på bakken som en smeltende isbit. Vi så på uforstyrret, og ingen sa til oss at dette ikke var en forestilling for barn. Ingen moralsk hånd kom og dekket øynene våre. Den døde hadde ereksjon”.
”Gomorra” framstår som en eksistensiell reise i dilemmaer. Saviano forstår sin barndoms verden, samtidig skjønner han ikke at det må være sånn. Han vil forandre, men ser at det er umulig. Det eneste redskapet han har er språket. Ord. Denne boka. Om det hjelper? Han har i hvert fall fått seg politibeskyttelse. Trolig på livstid. De siste ordene i boka er fulle av trass: ”Jævla drittsekker, jeg er fortsatt i live!”.
Å lese ”Gomorra” er trolig en god gjerning.
Klikk her for å lese mer
Just happy
Homofile pingviner er umoralsk.
Stian Bromark, Dagbladet
stb@dagbladet.no
Noen blir provosert av homofili og pingviner. Det er ikke rart. Den største pingvinarten har titulert seg selv Keiserpingvin (Aptenodytes forsteri), og skryter av at den kan dykke ned til 265 meter, i en fart på nærmere 40 kilometer i timen, inntil 18 minutter av gangen. De er innbilske og selvgode, spesielt etter at de fikk sin egen animerte spillefilm i 2006, ”Happy feet”, hvor de brisker seg for verden med avansert talekunst, sang og stepping. Opprørende.
Bibliotekforeningen i USA har oversikt over hvilke bøker folk flest blir støtt av, og hvert år lager de en rangering, hvor førsteplassen går til den mest provoserende boka. Tallene, som er hentet fra både offentlige biblioteker og skolebiblioteker, baserer seg på hvor mange skriftlige klager bibliotekarene får. Vinneren i år er en barnebok om pingviner. Det spesielle med ”And Tango Makes Three”, skrevet av Justin Richardson og Peter Parnell, er at den hevder at homofili er helt fint. Boka handler om en pingvinfamilie, der begge foreldrene er menn. Og så koser de litt. ”Klagene går ut på at små barn vil tro at homofili er en livsstil som er akseptabel. De som klager, mener det ikke er akseptabelt”, forteller bibliotekforeningens Judith Krug til nyhetsbyrået The Associated Press. Ekstra foruroligende er det at boka visstnok er basert på en sann historie. De to pingvinene, Roy og Silo, bor i en zoologisk hage i New York.
Det er imidlertid flest voksenbøker på topp ti-lista over mislikte bøker. En del boklånere liker ikke Maya Angelous memorarbok ”I Know Why the Caged Bird Sings”, der hun forteller om hvordan hun ble voldtatt som ung jente. Mark Twains ”Huckleberry Finn” er også på toppen av lista, fordi den er angivelig er rasistisk. Philip Pullmans ”The Golden Compass” er ugrei fordi den hevder at kristendom er for mindre smarte mennesker. Man kan forledes til å tro at voldtekt, rasisme og religionskritikk er mindre opprørende enn homofili, men det er for dumt til å være sant. Den gode nyheten er at antall klager nesten er halvert siden midten av 1990-tallet. Det var på den tiden pingviner var søte, ydmyke, heterofile, ikke-dansende og elskelige vesener.
Klikk her for å lese mer
Du har fått en melding
Bør det være lov å skille seg via sms?
Stian Bromark, Dagbladet
stb@dagbladet.no
I noen muslimske land holder det at mannen sier tre ganger at han vil skille seg for at atskillelsen er et faktum. I vinter mottok den egyptiske ingeniøren Iqbal Abul Nasr en tekstmelding hvor hennes mann erklærte at hun var fri. Dette gjentok seg tre ganger. Kona synes skilsmisse via sms var en snodig måte å få fyken på, så hun spurte rettsvesenet til råds. Juristene har ennå ikke bestemt seg. Som hun sa til BBC i forrige uke: Jeg vet ikke om jeg er gift eller skilt. Det er fortvilende.
Temaet har vært diskutert i større deler av den muslimske verden denne våren. Mange frykter at dersom Iqbals ektemann får aksept for sin framgangsmåte, vil det senke lista for ekteskapsoppløsning. Dessuten er noen redd for signalet det sender ut til resten av kloden: Tar islam for lett på skilsmisse? En del land har forbudt praksisen. Dubai, derimot, har sagt ok. Det er bra at tradisjon og moderne teknologi går opp i en høyere enhet. I India har muslimske kvinner samlet seg i protest mot denne mannlige feigheten.
Nylig måtte en malaysisk dommer ta stilling til en annerledes sak. To muslimske kvinner ble gift med den samme mannen. De ble venner, og fant sammen ut at han ikke var mye å spare på. Derfor bestemte de seg for å skille seg fra ham. Samtidig. Det er første gang i landets historie, ifølge indiske Economic Times. Skilsmissen ble ordnet ved at mannen, noe motvillig, skrev ”tala” tre ganger på en sms og trykket på send. Det hele tok tre minutter og foregikk i nærheten av en tingrettsdommer.
Det er ikke bare i den muslimske verden at skilsmisse og sms har inngått partnerskap. I Storbritannia sier forskere at skilsmissestatistikken har føket i været de siste ti årene takket være moderne oppfinnelser som internett og mobiltelefoner. Begge deler gjør det enklere å være utro, ifølge Independent. I Polen brukes tekstmeldinger oftere og oftere i rettssaker i kjølvannet av ekteskapsbrudd. ”You gave me so much pleasure yesterday” og ”I’m waiting for the next night” skal visstnok være utfordrende å bortforklare for rødmende ektemenn.
Klikk her for å lese mer
Bambi – en ubehagelig sannhet
Det er skadelig for barn å se for mange Disney-filmer. De kan bli miljøvernere.
Stian Bromark, Dagbladet
stb@dagbladet.no
Postulatet er mange vokst opp med, vel og merke hvis de ble født etter at valgfrihet ble innført i Norge: NRK er sunnest. Disney Channel, Jetix, Cartoon Network og alt annet er skadelig for øynene. Statskanalen formidler de trygge og friske verdiene, mens de utenlandske konkurrentene spytter ut helsefarlige, fremmedartede virus.
Dagens kjetterske spørsmål: Hva om vi har blitt lurt?
”Vi trenger helt klart et norsk alternativ. En kanal som kan gi referanser til ens eget land og kultur”, sa sjef Kalle Fürst for NRKs barneavdeling i 2006, da kanalen offentliggjorde at den ønsket å opprette en egen barnekanal. Det samme sa kringkastingssjef Hans Tore Bjerkaas da kanalen ble lansert høsten 2007. Hvorfor barn trenger norsk barne-tv, annet enn at norsk barne-tv er norsk, er noe uklart. Det er ikke så lett å skille mellom NRK barne-tv og for eksempel Disneykanalen heller. NRK sender tenåringsidolet Hannah Montana, Mikkes Klubbhus og andre Disney-produksjoner. I reprise, kan det kalles, siden mange av oss har sett rubbel og bit nitten ganger før. NRK er, i beste fall, ikke nevneverdig mer helsebringende for ungene enn konkurrentene.
Alle vil oppdra våre unger til å bli lydige og omtenksomme samfunnsborgere. Det påstås, gjerne av mødre som er trofaste HENNE-lesere og fans av ”Sex- og singelliv”, at Barbie er et usunt forbilde for små jentunger. Men ingen er så politisk korrekt som Barbie. Barbara Millicent Roberts, som hun egentlig heter, forfekter verdien av ekte vennskap, basert på sunne, jordnære verdier, på tvers av hudfarge, klasseskille og kjønn. Den siste filmen, ”Barbie Mariposa” (2008), handler om frykten for ikke å passe inn, ikke være som de andre. Men filmen munner ut i en moralsk pekefinger: Vær deg selv! Forøvrig prater nesten alle i filmen med spansk-amerikansk aksent. Barbie strekker ut en hånd til de latinamerikanske minoritetene i USA, slik hun tidligere har gjort det med afrikansk-amerikanere. Den første fargede Barbie-dukken ble laget allerede på slutten av 1960-tallet. Hispanic-dukke kom i 1980. I 1997 en dukke i rullestol. Barbie minner om en parodi på politisk korrekthet.
Slik er Disney også. Som den amerikanske filmviteren Douglas Brode dokumenterer i ”Multiculturalism and the Mouse. Race and Sex in Disney Entertainment” (2006) var selskapet først ute med å fremstille den amerikanske urbefolkningen, afrikansk-amerikanere, kvinner og homofile i et positivt lys. Disney var ikke et barn av sin tid, Disney skapte tiden. Disney forfektet ideen om at annerledeshet er en berikelse for verden. Nå har det utkommet en ny brannfakkel som argumenterer for at Disney ikke bare har skapt flere generasjoner multikulti-venner, men også oppdratt barn til å bli svorne natur- og miljøverntilhengere. Bambi har hatt større påvirkning på vårt forhold til naturen enn Al Gore og Framtiden i våre hender til sammen. Minst.
Det er relativt åpenlyst, egentlig: ”Bambi” (1942) er den tredje mest sette filmen i verden noensinne. Hvor mange påvirkelige sinn har den ikke påvirket? Rådyret Bambi vokser opp i skogen med sin mor. De strever med å overleve vinteren. Når våren kommer, kommer også, dessverre, duften av Mennesker. Det ender tåredryppende. Bambis mor blir drept av jegere. Ingen med samvittighet kan se filmen uten å ta parti for dyr og skog. Mennesket er Den store fienden, de fremmede, trusselen, de som ikke passer inn. De som hjerteløst griper inn i naturens orden for å berike, eller underholde, seg og sitt. ”Bambi”, og Disney, har latt generasjoner av mennesker vokse opp i den tro at dyr og natur kan prate. De har forledet oss til å tro at dyr har sjel og følelsesliv, at de egentlig er som deg og meg. Disney har prøvd å få oss til å tro at natur- og dyreriket er noe som må vernes om.
Denne moralen dukker opp i en rekke Disney-produksjoner. ”Løvenes konge” (1994) er inspirert av ”Bambi”, men har et mer åpenbart fokus på hierarkiet i økosystemet. ”Min bror, Bjørnen” (2003) handler om en indianergutt som dreper en bjørn og deretter forvandles til en bjørn, slik at han får føle på kroppen hvordan det er å bli jaget. I ”Oppdrag Nemo” (2003) blir en fisk tatt til fange og putta i et akvarium. I andre Disney-produksjoner lever mennesker og dyr fredelig side om side, som i ”Jungelboken” (1967) og alle Tarzan-filmene. ”Pocahontas” (1995) forfekter viktigheten av å leve i pakt med naturen. “The rainstorm and the river are my brothers / The heron and the otter are my friends / And we are all connected to each other”. For andre Disney-skikkelser, som ”Snøhvit” og ”Tornerose”, symboliserer skogen det trygge og hjertevarme. I ”Villdyr” (2006), som minner om konkurrenten DreamWorks’ ”Madagaskar” (2005), rømmer dyrene fra en zoologisk hage og drømmer om å komme hjem. Bra, tenker seksåringen: Det er galt å stenge dyr inne. De burde være fri. Som oss.
I boka ”The Idea of Nature in Disney Animation” (2008) argumenterer ikke bare David Whitley for at selskapets filmer uttalt forfekter nødvendigheten av miljøvern, men påviser også hvordan filmenes estetiske uttrykk gjennomsyres av kjærlighet til dyr og natur, for eksempel ved at mange scener dveler ved storslåtte og magiske naturlandskaper. Disney-naturen framstår ikke som livløs og kjedelig. Naturen er stedet der fantasien er grenseløs, stedet der drømmer går i oppfyllelse. Naturen er forlokkende. Og barn strømmer til. Det er trolig årsaken til at selskapet i slutten av april i år lanserte ”Disneynature”, som utelukkende skal lage natur- og miljødokumentarer. Disney-veteran Jean-Francois Camilleri skal lede det nye selskapet. Første film har premiere neste år og skal ganske enkelt hete ”Earth”. Kanskje er det noe spesielt med Disney-veteraner og naturkjærlighet. Da Disney-tegner Ollie Johnston døde i april i år, 95 år gammel, ba familien om at sørgende ikke skulle gi blomster, men heller donere penger til en miljøorganisasjon. Ollie Johnston bidro til ”Bambi”.
På Marienlyst har de en uklanderlig moral. Men hvilken NRK-produksjon har påvirket våre ungers forhold til natur, dyr og miljø på samme vis som ”Bambi” eller ”Villdyr”? Det virker som om statskanalen har konsentrert sin energi de siste årene om å lære ungene å resirkulere. I julekalenderen ”Jul i blåfjell”(1999) og ”Jul på månetoppen” (2002) forurenser bilene og byens renovasjonstjeneste dumper søppelet i naturen. ”Energikampen”, som har gått noen år, er Robinson-ekspedisjonen for barn, ispedd litt sparepæremoral. Det er viktig å knipe på strømmen, bevares, men det forandrer ikke våre prioriteringer. Der NRK har mest til felles med organisasjonen Grønn hverdag, er Disney på et langt dypere nivå. På et dypøkologisk nivå, muligens. Ifølge Arne Næss’ filosofiske anskuelse har alt liv en verdi i seg selv og menneskeheten må tilpasse seg naturens krav. Det høres ut som Pocahontas. Valget står altså mellom melkekartongbretting på norsk og amerikansk dypøkologi.
Hva bør dine unger se på?
Stian Bromark er journalist og forfatter.
Notis I: Danser for miljøet
Ikke bare Disney er glad i animert natur.
I ”Over hekken” (2006), skapt av DreamWorks, våkner dyrene opp av dvale for å oppdage av halve skogen er ryddet for å gjøre plass til et nytt boligområde. ”Happy Feet” (2006), laget av gresk-australske George Miller, ble beskyldt for å være miljøvernpropaganda. De dansende pingvinene i Antarktis sliter med å finne seg mat fordi mennesker har drevet rovfiske. Ingen animasjonsfilm for barn har gått så langt i å framkalle dårlig samvittighet for at man tilhører arten homo sapiens, mente filmkritiker Michael Medved.
Notis II: Sparer for framtiden
Er Disney-venner mer miljøvennlige enn andre?
En ny undersøkelse, utført av Disney Family.com, viser at miljøvern er den viktigste saken for foreldrene som bruker nettstedet. Ni av ti besøkende setter miljøvern øverst, fordi ”de ønsker å verne om barnas framtid”. Tre av fire svarer at de resirkulerer flasker, plast og papir. To av tre bruker sparepærer. En av tre ønsker å bytte til miljøvennlig bil. Disney Family.com har blant annet derfor lansert en egen ”Green living”-side der foreldre kan få flere tips til hvordan leve fornuftig. 8000 foreldre deltok i undersøkelsen.
Klikk her for å lese mer
U-ordet
Unnskyld er et vrient ord. Særlig for statsledere.
Av Stian Bromark, Ny Tid
”Sorry seems to be the hardest word”.
Så dypsindig har livsfilosofen Elton John formulert problemstillingen. Sangen handler om ugjengjeldt kjærlighet. Det er litt uklart hva Elton John skal be kjæresten om unnskyldning for, men det oppfordres til dialog (”Why can`t we talk it over?”), så derfor kan vi late som om 70-tallslåta handler om stater versus borgere.
Å beklage er dagligdags. Det koster lite å si ”unnskyld” når vi uheldigvis spenner bein på en 80 år gammel dame på t-banen. Derimot blir det mer komplisert hvis man må innrømme en grov feilvurdering: ”Jeg skulle nok ikke ha vært utro med søstera di. Sorry”. Men vi gjør det. Selv om det gjør vondt.
Verre er det med statsledere. Staten er riktignok deg og meg, som samfunnsborgere, men det virker som om staten ikke har fått overført hele vårt finstemte følelsesregister. Å si unnskyld for urett begått tiår tilbake, eller flere hundre år, burde være en reflekshandling. Overtrampene er ikke sjelden krystallklare, sett i lys av dagens moralske standard. Det gjelder ikke minst enkelte nasjoners forhold til sine minoriteter.
Det er ikke mange som forsvarer slavehandel i dag. Likevel nekter Storbritannia å beklage sin deltakelse. I mars 2007 ville ikke daværende statsminister Tony Blair bruke ordet ”unnskyld” i forbindelse med britenes 200-årsjubileum for opphevelsen av slaveriet. Danmark vil ikke beklage sin slavehandel, nordmenn har ikke en gang fått med seg at de hatt drevet med den slags. Norge har på ymse vis forsøkt å kompensere for sin fornorskningspolitikk overfor samene, mens Finlands justisminister Tuija Brax så sent som i mars 2008 nektet å be landets samer om unnskyldning. Det var først 13. februar i år at Australias statsminister Kevin Rudd ga en formell beklagelse til de aboriginerbarna som ble bortrøvet fra foreldrene sine mellom 1869 og 1969. Tyrkerne nekter å vedkjenne seg folkemordet (1915-1918) på landets armenske minoritet i 1915, noe som forsinker deres EU-medlemskap. ”It's a sad, sad situation.”
I den ferske boka ”The Politics of Official Apologies” (2008) argumenterer statsviter Melissa Nobles for nødvendigheten av historiske oppgjør. Ikke for fortidens skyld, men for framtidens. En av grunnene til at stater er så redde for u-ordet, er at de frykter krav om kompensasjon, enten i form av cash, særrettigheter eller landområder. Men penger er kun et fysisk plaster på et psykologisk sår.
Beklagelser, derimot, reparerer hoder. De stadfester minoritetsgruppers rett til å være fullverdige borgere av staten. Det er første skritt på vei mot forsoning og sameksistens. ”Unnskyld” er god integreringspolitikk. Så kanskje kommer Elton John til sin rett likevel. Det handler om ugjengjeldt kjærlighet. ”What do I do to make you want me? / What have I got to do to be heard?”.
Et annet perspektiv kommer fram i Samantha Powers biografi om Sergio Vieira de Mello, FN-mannen som ble drept i Irak i august 2003. Vieira de Mello jobbet i tøffe konfliktområder gjennom 30 år; i Bangladesh, Kypros, Libanon, Kambodsja, Øst-Timor, Bosnia, Kosovo, Irak, blant annet. Han oppfordret statsledere og opposisjon til å konsentrere energien om å styrke demokratiet i stedet for å dvele ved fortiden. Krav om beklagelse og tilgivelse ville bare forsinke prosessen, mente Vieira de Mello.
Til grunn ligger det en pragmatisk forestilling om at det nåværende regimet representerer et brudd med det forrige og at de dermed ikke automatisk kan lastes for fortidens urett. Den samme tankegangen ligger bak danskene og britenes vegring mot å unnskylde slavehandelen. Slaveri var ikke ulovlig. Dessuten var det en annen tid, med andre etiske normer.
Det er en innvending. Men stater kan ikke få i både pose og sekk. De kan ikke fraskrive seg ansvaret for fortidens forbrytelser samtidig som de i festtaler snakker med patos om nasjonens tusenårige stolte arv og tradisjon. Så lenge de fortsetter med det siste, må de få fortgang i det første.
Klikk her for å lese mer
