Märthas gode sak

Publicoms "Märthas engler" handler ikke om ytringsfrihet, men om kynisk markedsføring.

Av Stian Bromark, Dagbladet
Fredag ettermiddag ga Nordre Vestfold tingrett prinsesse Märtha Louise medhold i at boka ”Märthas engler” midlertidig skal trekkes fra markedet. Det er uvanlig at bøker stanses i retten. Vanligvis foretrekker vi at den som føler seg støtt av en bok, tar oppvasken i media og ikke i rettssalen. I nyere litteraturhistorie kjenner vi til noen få eksempler der staten har grepet inn og midlertidig forhindret en bok fra å havne i lesernes fang. Det gjelder blant annet Henry Millers roman ”Sexus” fra 1949, Agnar Mykles ”Sangen om den røde rubin” (forbudt 1957) og Jens Bjørneboes ”Uten en tråd” (1966). Alle tre sakene egner seg til å diskutere ytringsfrihetens grenser. Det var Staten mot Forfatteren, og i siste instans et spørsmål om hvorvidt staten skulle definere forskjellen mellom litteratur og smuss. Kan det samme sies om forlaget Publicoms utgivelse av ”Märthas engler”? Handler det om ytringsfrihet? Neppe.

Forlegger Torgeir Lorentzen har forsøkt å gjøre bokutgivelsen til en prinsippsak. Han argumenterer for at ”Märthas engler” nå har blitt et begrep og at bokutgivelsen er et bidrag til den offentlige debatten. Han mener den aldri ville blitt stanset hvis ikke det var for at kongelige var involvert. Det er småfrekt. Kronprins Haakon er beskyttet i kraft av å være kongelig. Den beskyttelsen har Märtha sagt fra seg. Det er som privatperson hun har bedt tingretten om midlertidig å stanse utgivelsen. Hun gjør krav på den samme beskyttelsen som du og jeg har. Vi har rett til personvern og til å bestemme om, og hvordan, fotografier av oss skal publiseres.

Det er uvanlig at staten stopper en bokutgivelse, men det er ikke så uvanlig at lavere rettsinnstanser gjør det. I 1994 ble boka ”En mor i Bjugn” stanset av Oslo namsrett fire dager etter at den utkom. For noen år siden stevnet finansmannen Kjell Ulrichsen og datteren Vibeke Oslos tidligere kinosjef Ingeborg Moræus Hansen for uttalelser hun kom med i boka ”Brent av dragen” (2001). I begge tilfellene handlet det om å beskytte én part mot injurierende opplysninger. I Märthas tilfelle er det andre ting som er vel så viktig: Etter forsiden på ”Märthas engler” å dømme – både tittelen og bildet – virker det som om prinsessen har bidratt til utgivelsen. Det har hun ikke. Vi har alle, selv de av oss som lever deler av livet i offentligheten, rett til å velge hvilke produkter vi reklamerer for. Publicom har ikke gitt Märtha dette valget. Hun får heller ingen kompensasjon.

Like alvorlig er det at Publicom driver med villedende markedsføring. Boklesere tror de kjøper en bok som er noe helt annet enn det den er. Boka ”Märthas engler” utkom i 2001 i Storbritannia under tittelen ”Seeing Angels”, skrevet av Emma Heathcote-James. Publicom kan forsøke å skjule seg bak ord som ”ytringsfrihet” og ”offentlig debatt”, men det minner mest om et kynisk markedsføringsstunt. Hvis forlaget vinner fram i denne saken, er vi – både som privatpersoner og forbrukere – ute og kjøre.

Klikk her for å lese mer

Fram - og tilbake

Det er mindre rasisme i dagens Storbritannia enn for 31 år siden. Eller mer.

Av Stian Bromark, Dagbladet
Det er 31 år siden det britiske rasediskrimineringsombudet, Commission for Racial Equality, ble opprettet. Det er knapt verdt å markere, hadde det ikke vært for at ombudet nå legges ned. Ved slutten av måneden blir det integrert i et generelt likestillingsombud, Commission for Equality and Human Rights. Beslutningen har vært kontroversiell. «Det er som om myndigheten ikke lenger betrakter rasisme som et distinkt problem, men som ett av flere sosiale problem som hindrer selvrealisering», skriver The Independent.

Onsdag la ombudet fram sin siste rapport. I den forbindelse har avisa oppsummert 31 års kamp mot rasisme. På lederplass skriver den at det på mange måter har gått framover. Åpenlys, plump rasisme er ikke lenger så synlig i det britiske samfunnet. For 30 år siden var det ikke uvanlig at hybelutleiere satte opp skilt utenfor dørene sine hvor det stod «No blacks, no Irish, no dogs». Mange briter var nemlig på den tiden veldig allergisk mot hunder.

Samtidig er det ting som tyder på at utviklingen går i negativ retning. De siste årene har det vært en voldsom økning i antall unge menn med minoritetsbakgrunn som blir stanset og ransaket på gata av politiet - i antiterrorismens navn. I det britiske DNA-registret er minoritetspersoner overrepresentert, selv om mange av dem verken er anklaget eller funnet skyldig i noe kriminelt. I skole- og helsevesenet er det også vanlig med skjult rasisme. Rapporten konkluderer med at Storbritannia er et samfunn med økende forskjeller langs etniske linjer, både geografisk og mentalt.

For noen er rapporten et bevis på at multikulturalismen har spilt fallitt. Det er ukorrekt, skriver The Independent på lederplass: Det har ikke vært for mye, men for lite multikulturalisme i Storbritannia. Det er fortsatt en utbredt fiendtlighet overfor 'fremmede' i det moderne Storbritannia». Ikke bare blant folk flest, såkalt, men også institusjonalisert i politikken, i næringslivet, i politiet. Den gode nyheten er at etniske minoriteter, dersom utviklingen fortsetter i samme fart, vil være skikkelig representert i det britiske parlamentet i 2080.

Klikk her for å lese mer

Kjærlighet delt på tre

Noen ganger er én kone mer enn nok.

Av Stian Bromark, Ny Tid
Hvilken mann blir ikke tiltrukket av ideen om å ha flere kvinner samtidig? Svaret er han som ikke har sett ”Big Love”. HBO-serien vises på den nye kvinnekanalen, Fem, men er også tilgjengelig på dvd. ”Big Love” handler om en amerikansk polygam familie som bor i et ordinært middelklassevillastrøk i Utah. Bill Henrickson har tre koner og syv barn. Han veksler mellom å overnatte i de tre nabovillaene. Heldige Bill, tenker mannen refleksivt. Bill får sex hver kveld. Med tre forskjellige kvinner. Hvis én av dem er satt ut noen dager i måneden, bytter de plass innbyrdes, slik at nettene ikke går til spille. Prestasjonspresset fører til at Bill må begynne med Viagra. Han er ikke mann til å tilfredstille sine kvinner hver kveld, sju dager i uka, 365 dager i året.



I dag forbinder vi skikken nesten utelukkende med mormoner og muslimer, men polygami er eldgammel massekultur. Det har eksistert innenfor alle store religioner og samfunn opp gjennom historien. Stamfaren til de jødedommen, kristendommen og islam, Abraham, hadde selv et par koner. I ”Kamasutra” blir den yngre kona rådet til hvordan hun skal forholde seg til den eldre. Og hva med den kinesiske konkubinetradisjonen? I gamle dager kriget man i tide og utide. Det ga tidvis kvinneoverskudd. Polygami var da barmhjertighet, nestekjærlighet og veldedighet, ikke nødvendigvis kvinnemishandling og barnerov. Men trenden synes å være klar, sett i et par tusen års perspektiv: I økende grad foretrekker vi å ha bare én partner. Takk, Gud, for at du også har lært oss verdien av å elske i entall.

Vi foretrekker vel og merke én partner å underskrive livstidskontrakt med. Elskere og elskerinner er en egen sjanger. Dessuten skiller vi oss, gifter oss på nytt og lager flere barn. Samtidig kommer stadig flere av oss ut av skapet, enten som bifile, homofile eller lesbiske niggere. Familiestrukturer har blitt kompliserte. Vi verdsetter overskridelser, frihet, pose og sekk. Men grensa går åpenbart ved polygami. Fordi statskirka/kirkestaten sier at det ikke er lov? Polygami ville jo løst en del praktiske utfordringer: En bifil person kunne hatt en kvinne og en mann til ”kone”. Istedenfor at far bryter opp og stifter nytt hjem, kunne han blitt boende, med begge sine kvinner. Alle ungene hadde sluppet å pendle. I visse strøk av Norge er det overskudd på mannfolk, hva om kvinner forbarmet seg over et par-tre stykker av gangen?

I boka “Hidden Order: The Economics of Everyday Life” argumenterer den amerikanske økonomen David Friedman, sønn av nobelprisvinner Milton, mot polygami, fordi han mener mannen kommer for dårlig ut av det sett fra et økonomisk synspunkt. Det er også andre ting som taler imot: Den moderne tøffelhelten er ikke skapt for å ha tre kravstore kvinner i huset. Kone 1, som du alltid glemmer navnet på, krever at du tar opp dolokket når du tisser, kone 2 forlanger at du sitter, mens kone 3 insisterer på at du skal late lydløst. Da Mark Twain en gang ble spurt om å sitere hvor i Bibelen det blir fastslått at polygami er forbudt, svarte han: ”No man can serve two masters.” Kvinnene er morgendagens vinnere. Menn fyller opp lokale taperforeninger. Det er ikke tilrådelig at tre overstimulerte og kresne kvinner deler på en mann som helst bare vil se på fotballkampen i fred.

Klikk her for å lese mer

Western culture's got to go!

Etter 20 år med kanondebatt i USA, har New York Times erklært en vinner.

Av Stian Bromark, Dagbladet
Det er 20 år siden professor Allan Bloom (1930-1992) utga «Closing of the American Mind». Pamfletten satte en støkk i amerikansk åndsliv, tilbrakte over ett år på bestselgerlistene og har siden solgt i 1, 2 millioner eksemplarer. Allan Blooms bok var den som for alvor startet diskusjonen om hvordan pensumlistene ved høyere utdannelse i USA og Vesten skulle se ut: Skulle de konsentrere seg om vestlig idégods eller hadde de også en forpliktelse overfor minoritetsgrupper av ymse slag?
Ikke overraskende var det mange hvite, middelaldrende menn som mente at pensum burde være som det alltid har vært, mens kvinner, homofile og fargede, for eksempel, syntes det var rart at universitetet lot som om det ikke fantes verken kvinner, homofile eller fargede i historien. Bloom tilhørte den første kategorien. Undertittelen var: «How Higher Education Has Failed Democracy and Impoverished the Souls of Today's Students». Multikulturalistenes angrep på pensum var et angrep på den vestlige sivilisasjonen, mente han.

Diskriminering, ropte studentene tilbake. Eller, som ett av slagordene lød: «Hey hey, ho ho, Western culture's got to go.» (Oversatt: Vesten er ukult) Slik har debatten gått fram og tilbake gjennom 20 år. I den anledning trykket New York Times i helga en liste over må-ha-lest-titler, dersom man ønsker å framstå som orientert om debatten, deriblant noen nyere: Den britisk-amerikanske professoren Walter Benn Michaels «The Trouble with Diversity: How We Learned to Love Identity and Ignore Inequality» (2006) og David Horowitz' «Indoctrination U: The Left's War Against Academic Freedom» (2007). New York Times fastslår samtidig at Bloom og hans etterfølgere har tapt hegemoniet. Kanskje ikke så rart. Blooms bok fra 1987 var blant annet et angrep på rockemusikk.

Forordet til Bloom-boka ble i sin tid skrevet av forfatteren Saul Bellow, som selv har romanen «Ravelstein» (2000) på lista. Den handler om Bellows vennskap med Allan Bloom og brakte fram inntil da ukjente opplysninger om Bloom. Det viste seg at Bloom var homofil. Men tida var ikke moden for en konservativ, jødisk akademiker med homofil legning.

Klikk her for å lese mer

Meisners kunstsyn

Kardinal Joachim Meisner raser mot ny utsmykning av Kölnerdomen. Kunstverket er «muslimsk», mener han.

Stian Bromark, Dagbladet
Den romersk-katolske Kölnerdomen, på lokaldialekt kalt Hohe Domkirche St. Peter und Maria, er en av Tysklands helligste og staseligste landemerker. Den gotiskinspirerte domkirka ble utsatt for alliert bombing under annen verdenskrig, men ble nær ferdigrestaurert i 1956. Noen ting gjensto, deriblant noen vinduer som inntil nylig bare har bestått av klart glass. Kölnerkunstneren Gerhard Richer, tilfeldigvis en av verdens best betalte kunstnere, fikk i oppdrag å fylle det 113 kvadratmeter store vinduområdet. Resultatet ble 11300 små glasskvadrater i 72 forskjellige farger, som ble fordelt og plassert i vinduene ut fra en datamaskins forgodtbefinnende.

Smakløst, mente erkebiskopen i domkirka, Joachim Meisner, som uteble fra innvielsen av kunstverket i slutten av august, ifølge den danske avisa Politiken. Meisner mener kunstverket er «muslimsk». Han ville foretrukket Jesus på korset, eller noe sånt. Noe som det gikk an å se hva er for noe. Et kirkekunstverk uten motiv minner for mye om muslimenes billedforbud, hevder han. Og det liker ikke den tyske erkebiskopen, som befinner seg på ytterste høyre fløy i den katolske kirka. Han har tidligere sammenlignet abort med nazistenes forsøk på å utrydde jødene i Holocaust og han er motstander av at kristne og muslimer går i dialog med hverandre, fordi det vil korrumpere kirka.

Kunstneren Richer kvitterer med å henvise til Moselovens billedforbud og at mange middelalderkirker hadde abstrakt kunst. Det var også årsaken til at Kölnerdomens vinduer på 12- og 1300-tallet ikke inneholdt figurer.
Kardinalen forveksler nok «muslimsk» med «modernistisk», men han har i en viss forstand rett: Islamsk og gotiske arkitektur har mange likhetstrekk. Sistnevnte var inspirert av førstnevnte. De spisse bueformene på vinduene i domkirka, minner om de man finner i moskeer verden over, for øvrig den samme formen som gikk igjen på fasaden til World Trade Center før 11. september.
Kölnerdomen ble «korrumpert» for lenge siden.

Klikk her for å lese mer

Mor Teresas tvil

Det er ti år siden Mor Teresa døde. Hennes rykte blir stadig mer frynsete, skal vi tro debatten i New York Times.

Stian Bromark, Dagbladet
MOR TERESA, en gang kalt Agnes Gonxha Bojaxhiu, er det nærmeste jordiske symbolet vi kommer på den rene, uselviske godheten. Selv Mandela og Gandhi blir pygmeer ved siden av hjelpearbeideren, nobelprisvinneren og det religiøse overmennesket Mor Teresa. Men myter er til for å knuses. Det siste som har opprørt hennes fans, er utgivelsen «Mother Teresa: Come Be My Light». Boka er en samling etterlatte tekster og brev. I den uttrykker hun tvil om sine egne velgjerninger, men enda mer overraskende: Hun uttrykker tvil om hvorvidt Gud eksisterer. Ingen bombastisk avvisning, men små spørsmål her og der: «Hvis det ikke finnes noen Gud, så kan det ikke finnes noen sjel. Hvis det ikke finnes noen sjel, ja da, Jesus - da finnes ikke du heller. Himmel og hav, for en tomhet!». Hvis.

I EN LEDER i New York Times forrige uke, i forbindelse med jubileet 5. september, skriver avisa at nyheten er en kjærkommen påminnelse om at helgener også bare er mennesker. Selv folk som kan utføre mirakler, kan stå opp med feil bein om morgenen. Andre har benyttet boka og jubileet til å starte en debatt om bivirkningene av den katolske nonnen Mor Teresas liv og gjerninger. Forfatteren Chitrita Banerji er bekymret for ryktet til Calcutta, der makedoneren Mor Teresa arbeidet. Når journalister reiser til byen, er de bare opptatt av fattigdom og slum, mener han. Selv om byen er like mangfoldig som Mumbai eller New Delhi, er pressen utelukkende tunet inn på Mor Teresas pleiehjem.

BANERJI, som er vokst opp i Calcutta, mener Mor Teresas inntog i byen smakte av kolonialisme. Hun kom utenfra og visste hva som var best for lokalbefolkningen, enten det var å forby abort eller konvertere mennesker til kristendommen på deres dødsleie. Dette har den britisk-amerikanske journalisten og forfatteren Christopher Hitchens sagt lenge. I 1995 utga han oka «The Missionary Position: Mother Teresa in Theory and Practice», hvor han hevder at hun var en bedrager og en ulykke
for de fattige i Calcutta. Provoserende. Men ikke så opprørende som nyheten om at Mor Teresa var en tviler, virker det som.

Klikk her for å lese mer

Coelhos verden

”Hvordan finner vi mot til å være tro mot oss selv – når vi ikke engang vet hvem vi er?”
Paulo Coelho

Her kommer et inderlig og ærlig forsøk på å knekke Coelho-koden.

Av Stian Bromark, Dagbladet
Vanligvis ville en litteraturkritiker revet av seg håret på grunn av setninger som ”Formålet med lyset er å gi mer lys”, ”Vi eier ikke jorden, det er jorden som eier oss” og ”Glede er som sex – den begynner og slutter”. Men ikke i dag. Nå skal vi forsøke å forstå hva det er som har gjort at den brasilianske bestselgerforfatteren har solgt nær 100 millioner bøker, blitt oversatt til 66 språk og regnes blant favorittforfatterne til oppegående personer som den japanske nobelprisvinneren Kenzaburo Oe, popikonet Madonna og vår egen prinsesse, Märtha Louise.

Paulo Colhos siste roman, ”Heksen fra Portobello”, er fantastisk. Helt i starten får vi vite at Sherine Khalil, kalt Athena, er drept. Gjennom ulike vitneberetninger, fortalt av mennesker som sto henne nær, får vi rullet opp hennes livshistorie. Hun ble født inn i en sigøynerfamilie i Romania, men ble adoptert bort til en velstående libanesisk familie som senere bosetter seg i London. Hun merker tidlig at hun har overnaturlige evner. De manifesterer seg gjennom dansen, som fører henne inn i transen. Da blir hun Hagia Sofia. Når hun opptrer som henne, er Athena i stand til å lese folks tanker og peke på ennå uoppdagede sykdomsforløp. Fordi hun raskt får en voksende tilhengerskare, blir hun betraktet som en trussel av den ortodokse kirka. De tror hun er en heks som tilber djevelen. Så hvem drepte henne og hvorfor?

Etter at prinsesse Märtha Louise stod fram med sin engleevner, skjønner man bedre hvorfor Paulo Coelho er hennes favorittforfatter. Märtha og Paulo er sjelefrender. ”Enhver som oppdager at de har en nådegave, og våger å snakke høyt om evnene sine, blir betraktet med mistro”, ifølge Athenas journalistvenn. Athenas mor, som er noe mer skeptisk til datterens vidløftigheter, sier: ”Jeg tror jo også på engler.” Da Märtha stod fram som englelærer, sa høyres Inge Lønning at hennes ideer var på ”kollisjonskurs med kristen tro”. Hans utsagn er som hentet fra skurkerollen i ”Heksen fra Portobello”. Athena er Märtha. I gamle dager ville jeg blitt brent på bålet, sa hun i et intervju med NRK.

Paulo Coelho har sagt at ”Heksen fra Portobello” er en hyllest til vår feminine side. Det vil si intuisjon og evnen til å observere alternative, usynlige virkeligheter. På bokomslaget står Coelho-sitatet: ”Jeg føler at det er nødvendig å stille spørsmålstegn ved hvorfor samfunnet har prøvd å undertrykke kvinnelig styrke”. (Det menes trolig ”stille spørsmål” eller ”sette spørsmålstegn”). Det er likevel grunn til å undre seg over noen av utsagnene i boka. Det er ikke utenkelig at en kvinne går til sengs med en mann samme kveld hun har møtt ham, hvis han viser henne oppmerksomhet, for ”det ligger i den kvinnelige natur at vi har svært lett for å åpne oss for kjærligheten”, sier Athenas ”trolldomslærerinne”. Hun sier også at når kvinner søker en mening med livet, identifiserer de seg alltid med én av fire klassiske arketyper: Jomfruen, martyren, helgenen og heksen. Athena var alle fire på én gang. Vi andre må velge en av dem. Er ikke kvinner så kompliserte som vi trodde?

Forfatteren av denne teksten er åpen til sinns, men mye i Paulo Coelhos verden fortoner seg som gåtefullt. Når Coelho for eksempel skriver i ”Heksen i Portobello” at musikk ikke bare trøster og sprer glede, men at ”den er en ideologi”, så lurer han på om ikke et mindre ladet ord ville vært å foretrekke. Å kalle sufisme, en tradisjonsrik retning innen islam, for en ”sekt” er også noe uortodokst. Paulo Coelho skriver om den usynlige verden, en verden fylt av demoner, hekser, ånder og engler, så det gjelder å være åpen hvis man ønsker å forstå og finne sin mening med livet. Når Coelho skriver ”…akkurat som vampyrmynten var det som om hun sugde til seg all min energi”, får det i hvert fall denne forfatteren til å tenke seg om. Han er usikker, men lurer på om det skulle stått ”vampyrmyten”. Det er ikke godt å si. I Coelhos verden kan det godt være vampyrmynter.

Paulo Coelho har åpenbart truffet atskillige strenger i vår samtid. Det kan være motvekt til iskald rasjonalisering, det kan være lengselen etter noen som setter ord på de store temaene, som kjærlighet, havet og evigheten, eller det kan være at folk er på jakt etter åndelig selvrealisering etter århundrer med syndbefengt, statsautorisert religion. Han passer i hvert fall ikke inn i én konkret New Age-retning. Coelho drar veksler på klassisk vestlig idégods, koblet med hippievisdom fra 1960-tallet som han plukket opp på reiser til Østen, og han forsyner seg som om det var et fusionkoldtbord. I ”Heksen fra Portobello” finner man referanser til alt fra den greske Dionysos-kulten via psykoanalytikeren Jungs arketypeteori til den rumenske religionsfilosofen Mircea Eliades tanker omkring myter, drømmer og mysterier. Han diskriminerer og rangerer ikke. Østlig visdom er like verdifullt som gresk filosofi. Det er umiddelbart fristende å fnise av et Coelho-utsagn som ”Når jeg dør, begrav meg stående, for jeg har ligget på kne hele mitt liv!”, helt det på neste side står at det er et gammel sigøynerordtak. Kultur, ja vel. Til og med undertrykt kultur. Bra, bra. Det liker vi.

Paulo Coelhes tiltrekningskraft skyldes ikke det platte språket. Det legger man ikke lenger merke til etter fjerde side. I ”Heksen fra Portobello” bryr han seg heller ikke om å skrive nitidige miljøskildringer. Du befinner deg i ørkenen. Eller i skogen. Eller i en bank. Punktum. Ingen av karakterene har karakter heller, de forandrer seg knapt. Selv om de er forskjellige mennesker, har de alle samme språk. Det er altså lite som minner om en tradisjonell roman. Boka kunne like gjerne vært formet som en samling prekener, fyndige visdomsord eller ”100 tips til hvordan…”, som andre selvhjelpsbøker. Folk trekkes nok heller til Coelho på grunn av det moralske budskapet i monologene og de sokratiskaktige dialogene. Og hans budskap er like banalt som det er basalt, eviggyldig og allmennmenneskelig: Mennesket er større enn vi tror. Vår erkjennelse kan utvides. Tro på det umulige. La deg guide av kjærligheten, lyset, dansen, erotikken, musikken. Går det an å mislike sånt? Det finnes i hvert fall ikke noe effektivt botemiddel mot sjarlataneriet. Skrive en krass anmeldelse? Slenge ut spydigheter? Ty til avvæpnende ironi? ”En ny heksejakt begynner å bre seg. Denne gangen er våpenet ikke lenger rødglødende jern, men ironi og undertrykkelse”. Der fikk du den, du koldblodige litteraturbedreviter. Coelho er to skritt foran deg.
Stian Bromark er journalist og forfatter


Notis I: Fra Brasil til verden
Paulo Coelho er en globalist.
Han ble født i Rio de Janeiro i 1947, men hoppet av studiene i 1970 for å reise rundt i Mexico, Peru, Bolivia og Chile, i tillegg til Europa og Nord-Afrika. Coelho ble hippie og slukte anarkistisk og marxistisk idégods, ispedd litt Bhagavadgita. Et myteomspunnet møte i Nederland brakte ham tilbake til katolisismen og i 1986 dro han på pilegrimsreise til Santiago de Compostela, som ble debutboka ”Pilegrimsreisen”. Lansering av Coelhos siste roman skjedde i Dubai 8. april. I dag bor han litt i Frankrike, litt i Brasil og mye på flyplasser.

Notis II: Fra gråstein til gull
”Alkymisten” trekker veksler på flere litterære klassikere.
Paulo Coelhos mest kjente roman, ”Alkymisten”, utkom i 1988 og har siden solgt over 40 millioner eksemplarer i mer enn 150 land. Den er basert på Jorge Luis Borges’ ”Tale of Two Dreamers”, som igjen er basert på en fortelling fra ”Tusen og én natt”. Den persiske 1200-tallspoeten Rumi har en lignende fortelling i sin klassiker ”Mathanawi”. Romanen har også en del likhetstrekk med Saint-Exupérys ”Den lille prinsen” og Herman Hesses ”Siddhartha”.

Klikk her for å lese mer

Verden uten oss

Er det best for jordkloden om vi bare forsvinner?

Av Stian Bromark, Dagbladet
Tenke seg til: Slutt på forurensende biltrafikk, skjemmende skyskrapere og asfaltjungel. Ingen bedriver landbruksvineri, giftspredning og dyremishandling lenger. Hvalene spreller av lykke, måkene hviner av glede og makrellen nyter stillheten etter de siste skjærgårdsjeepterroristene. En verden uten mennesker er en fredfylt, harmonisk og bærekraftig verden. Som Edens have før Adam og Eva. Synd vi ikke vil være her for å oppleve den.

MILJØENGASJEMENT ER IGJEN på mote. Det største skrekkscenariet er at vi er ferd med å gjøre planeten ubeboelig for oss selv. Det er mulig. Vi oppfører jo oss som elefanten i glassmagasinet. Men i ”The World Without Us” har den amerikanske journalisten Alan Weisman gjort tankeeksperimentet: Hva om vi, ved et trylleslag, forsvinner i morgen? Hva vil skje med våre etterlatenskaper? Vil noen savne oss? For å svare på det siste først: Neppe. Det må i så fall være parasitter og bakterier som lever av mennesker. Og rotter som fråtser i søpla vår. Husdyr som hunder og kyr vil raskt bli spist av rovdyr. En tredjedel av verdens fugler vil ikke legge merke til at vi er borte. Delfiner, elefanter og sjimpanser forsøker vi å beskytte, men det er likevel mennesker som utgjør disse dyrenes fremste trussel. De vil feire vår bortgang.

VÅRT KULTURELLE AVTRYKK på naturen vil bli utvisket relativt fort. I byen over alle byer, New York, som delvis er bygget på sumpområder, jobbes det daglig på spreng for å holde 50 millioner liter vann unna byens undergrunnstunneler. Når det ikke regner. Under New York befinner det seg 40 elveløp som lever sitt eget liv, stengt inne under asfalt og betong, og som allerede i dag korroderer bakken under flere t-banelinjer. Hva skjer når elektrisiteten slutter å virke og ingen er der til å passe på de 753 pumpene? I løpet av 36 timer er kloakk og tunneler fylt med vann, som begynner å rive ned jordmasser på vegger og i tak. Så slår fortauene og veiene sprekker. Så er det bare å vente. Slitasje, blant annet fra rust og vann som utvider seg når det fryser, vil sakte men sikkert tvinge skyskraperne i kne.

BYEN VIL RASKT bli ugjenkjennelig, men det er mer usikkert hvor lang tid det vil ta før New York igjen blir en eneste stor naturpark. Allerede etter et par år vil man se at planter slår røtter i asfalt-og bygningssprekker. Central Park vil spre seg. Rovdyr vil komme inn via broene over Hudson River, så lenge broene står. Når pilegrimene ankom New England på 1600-tallet, ryddet de skogen og slo seg ned som småbrukere. Etter borgerkrigen på 1860-tallet brydde mange seg ikke om å komme tilbake, men dro heller inn til byene og ble industriarbeidere. Resultatet er at New Englands naturlige skoger i dag er større enn da landet ble grunnlagt i 1776. New York er ikke bondelandet, men vil byen kunne bli et villmarksområde igjen om 100 år? 150?

SELV OM JORDLAG dekker til asfalten og viltvoksende trær kaster skygger over brannhydrantene, vil vi likevel etterlate oss synlige avtrykk her og der. Våre plastikkposer kommer naturen til å slite med en stund, i likhet med kunstige gummibildekk. Mer hyggelig, for elgen, er det at keramikkpotter, gullsmykker og jerngryter har lang holdbarhetstid. Og hvelv. Med masse penger i. Frihetsgudinnen vil holde seg godt, på havsens bunn når New York igjen blir våtmark, fordi den er laget av kobber. All verdens malerier er derimot sjanseløse. De vil, som 95 prosent av alle kunstverk laget opp gjennom historien, forsvinne. De verdensmonumentene som kommer til å holde seg best, er de som ble bygget i gamle dager med skikkelige materialer av skikkelig flittige slaver. Som pyramidene. Eller moderne kunstverk som er hugget inn i stein. Presidentfjesene i Mount Rushmore i USA er forventet å holde i 7, 2 millioner år.

TRØSTEN ER AT det er liten sjanse for at menneskeheten blir utryddet, mener Weisman. Selv om terrorister skulle angripe byer med biologiske våpen, er det usannsynlig at de får med seg alle. Dødelige virus som Sars og Ebola lar seg stoppe. Selv svartedauden skånet noen. Hvis et virus skulle ta livet av 99, 99 prosent av menneskene på jorda, ville det fortsatt være 650 000, trolig resistente, overlevende igjen. Skal menneskeheten utryddes for godt, blir vi nødt til å gjøre det selv. Vi kan starte med å melde oss inn i den amerikanske organisasjonen Church of Euthanasia, som arbeider under mottoet ”Save the Planet, Kill Yourself”. Hvis mennesker slutter å reprodusere seg nå, vil verden framover bli et lykkeligere sted, mener de. For eksempel blir det slutt på ungdomskriminalitet om 18-21 år.

FRA LANGT MER seriøst hold har forskere antydet at god klimapolitikk er å innføre restriksjoner på barnefødsler. Hvis kvinner får ett barn i gjennomsnitt istedenfor 2,6 som i dag, vil det bli én milliard færre mennesker i midten av århundret. I 2075 vil vi være nede i 3,43 milliarder. I 2100 1,6 milliarder mennesker. Det lukter frisk luft. Hvis ingenting gjøres, vil jordkloden bestå av ni milliarder forbrukere i 2050. Det er mange mennesker som trenger aircondition i bilen og aircondition i bilen til kona. Alternativt kan vi sette vår lit til teknologi, oppfinnsomhet og alternative planeter. I Christopher F-B Grøndahls framtidsfabel ”104”, som utkom i våres, rømmer kremen av menneskeheten jordkloden etter å ha miljøvandalisert den. De er på jakt etter en beboelig planet, men om bord i det gigantiske skipet er biosfæren i ferd med å bli ødelagt og maten ta slutt. Passasjerene får bruk for sine verste egenskaper. Kapteinens siste ord er: ”Vi trengs ikke. Vi gjorde det vi måtte. Det var dette naturen ville”.

BOKA ”THE WORLD Without Us” er en moralsk fabel i sakprosaform. Ved å tenke seg hva som skjer med verden uten menneskene, blir leseren minnet om at det finnes en natur i utkanten av kulturen som gjerne skulle hatt et ord med i laget. Men Weisman er ganske optimistisk. Tsjernobylulykken i 1986 slapp ut 100 ganger mer radioaktivitet i atmosfæren enn atombombene i Hiroshima og Nagasaki i 1945. Hundretusenvis av mennesker ble evakuert. Men allerede året etter var fuglene tilbake. På begynnelsen av 1990-tallet var ulv, elg og rådyr på plass igjen. Skogen er i ferd med å restituere seg. Nå kommer gradvis mennesker tilbake også, selv om det innebærer risiko. ”Det verste hendte, men livet går likevel videre”, skriver Weisman. Hvis menneskeheten forsvinner i morgen, overlater vi 441 kjernekraftverk til sin egen dagsform. Tungmetallene forsvinner om 100 000 år. Kanskje. Så det er nok best om vi blir her. Og passer på.
Stian Bromark er journalist og forfatter

Notis I: Miljømote I
Miljøengasjement er på mote. I hvert fall ut høsten.
”Flommer over av klimabøker”, skrev Dagbladet 24. august, og ramset opp en håndfull høstbokutgivelser. Knut Nærum har for eksempel skrevet miljøgrøsseren ”Monster”, hvor isbjørnflyktninger inntar hovedstaden på jakt etter mat, mens Siri Kalvig og Ellen Viste kommer med ”Himmel og hav. Om klimaendringer i Norge og verden”. Både Bjørnsonfestivalen og Kapittel 07 har litteratur og klima som tema i år.

Notis II: Miljømote II
Norsk klimapolitikk trenger gass. Eller kanskje ikke.
Cicero-forsker Andreas Tjernshaugen er aktuell med boka ”Gasskraft. Tjue års klimakamp”, om hvordan gass vekselvis har vært trusselen mot og redningen for en bærekraftig norsk klimapolitikk. Som AUF-er var Jens Stoltenberg for gasskraftverk i 1987, som alternativ til vannkraftutbygging. Som miljøstatssekretær tidlig på 1990-tallet var han mot. Noen år senere, som næringsminister, var han for igjen, fordi gass kunne erstatte kull- og atomkraftverk ellers i Norden, skriver forfatteren. Jens er fortsatt for.

Klikk her for å lese mer

Voks opp!

James Dean har skylda for Osama bin Laden.

Av Stian Bromark, Dagbladet
Det hevder Washington Times-spaltisten Diana West i sin ferske bok, ”The Death of the Grown-up”. Amerikanere har sans for subtile understatements, så undertittelen lyder: ”How America’s Arrested Development is Bringing Down Western Civilization”. James Dean bør altså klandres for Vestens undergang også. Ungdomsikonet får unngjelde, men han har strengt tatt ikke sagt noe opprørende siden 30. september 1955. Problemet er alle voksne som oppfører seg som om de er 19 år til langt inn i pensjonsalderen. Dagens voksne mangler voksenegenskaper. De mangler ansvarlighet.

Tidlige hadde fedre sønner. Nå har de mini jeg-er, hevder West. Begge kler seg i t-skjorter, olabukser og joggesko. Hjemme ser de på fotballkamper sammen, spiller play station og spiser frokostblandinger. Den ene er eldre enn den andre, men de har samme preferanser. Hva har dette med terrorisme å gjøre, kan man spørre seg. Tidligere, mener Diana West, visste voksne forskjell på rett og galt. Og kunnskapen forsøkte de å lære bort til sine barn. Med 68er-generasjonen skjedde det et hamskifte. Verdier ble relative. Rotløse. Multikulturalisme ble normen. Det ble viktig ikke å være fordomsfull. Eller whatever. Dermed er Vesten blitt ute av stand til kjempe for sine egne interesser og bekjempe trusler, påstår hun. Rebels without a cause. Osama bin Laden må få lov til å være Osama bin Laden, stakkars.

Som anmelder William Grimes i New York Times skriver: For at Diana West skal komme seg fra olabukser til terrorisme, må hun ta lengre skritt enn sprinteren Carl Lewis. Det viser seg også at hennes agenda er å oppfordre til krig. Ikke mot terrorister eller islamister, men mot islam og muslimer som sådan. Her spiller hun på følelser, ikke fakta, mener anmelderen. Hun er rett og slett ganske så barnslig. Men Grimes anerkjenner at West har noen morsomme poenger. Hun forteller blant annet om en mor som ble helt fra seg når datteren ble utvist fra skolen fordi hun hadde gitt en klassekamerat oralsex på skolebussen. I retten argumenterte moren for at det ikke sto noen steder skriftlig at oralsex på bussen var uakseptabel oppførsel. Det er det muligens, men heller det enn å vende tilbake 1950-tallet, da verken play station eller oralsex var oppfunnet.

Klikk her for å lese mer