Verden uten oss

Er det best for jordkloden om vi bare forsvinner?

Av Stian Bromark, Dagbladet
Tenke seg til: Slutt på forurensende biltrafikk, skjemmende skyskrapere og asfaltjungel. Ingen bedriver landbruksvineri, giftspredning og dyremishandling lenger. Hvalene spreller av lykke, måkene hviner av glede og makrellen nyter stillheten etter de siste skjærgårdsjeepterroristene. En verden uten mennesker er en fredfylt, harmonisk og bærekraftig verden. Som Edens have før Adam og Eva. Synd vi ikke vil være her for å oppleve den.

MILJØENGASJEMENT ER IGJEN på mote. Det største skrekkscenariet er at vi er ferd med å gjøre planeten ubeboelig for oss selv. Det er mulig. Vi oppfører jo oss som elefanten i glassmagasinet. Men i ”The World Without Us” har den amerikanske journalisten Alan Weisman gjort tankeeksperimentet: Hva om vi, ved et trylleslag, forsvinner i morgen? Hva vil skje med våre etterlatenskaper? Vil noen savne oss? For å svare på det siste først: Neppe. Det må i så fall være parasitter og bakterier som lever av mennesker. Og rotter som fråtser i søpla vår. Husdyr som hunder og kyr vil raskt bli spist av rovdyr. En tredjedel av verdens fugler vil ikke legge merke til at vi er borte. Delfiner, elefanter og sjimpanser forsøker vi å beskytte, men det er likevel mennesker som utgjør disse dyrenes fremste trussel. De vil feire vår bortgang.

VÅRT KULTURELLE AVTRYKK på naturen vil bli utvisket relativt fort. I byen over alle byer, New York, som delvis er bygget på sumpområder, jobbes det daglig på spreng for å holde 50 millioner liter vann unna byens undergrunnstunneler. Når det ikke regner. Under New York befinner det seg 40 elveløp som lever sitt eget liv, stengt inne under asfalt og betong, og som allerede i dag korroderer bakken under flere t-banelinjer. Hva skjer når elektrisiteten slutter å virke og ingen er der til å passe på de 753 pumpene? I løpet av 36 timer er kloakk og tunneler fylt med vann, som begynner å rive ned jordmasser på vegger og i tak. Så slår fortauene og veiene sprekker. Så er det bare å vente. Slitasje, blant annet fra rust og vann som utvider seg når det fryser, vil sakte men sikkert tvinge skyskraperne i kne.

BYEN VIL RASKT bli ugjenkjennelig, men det er mer usikkert hvor lang tid det vil ta før New York igjen blir en eneste stor naturpark. Allerede etter et par år vil man se at planter slår røtter i asfalt-og bygningssprekker. Central Park vil spre seg. Rovdyr vil komme inn via broene over Hudson River, så lenge broene står. Når pilegrimene ankom New England på 1600-tallet, ryddet de skogen og slo seg ned som småbrukere. Etter borgerkrigen på 1860-tallet brydde mange seg ikke om å komme tilbake, men dro heller inn til byene og ble industriarbeidere. Resultatet er at New Englands naturlige skoger i dag er større enn da landet ble grunnlagt i 1776. New York er ikke bondelandet, men vil byen kunne bli et villmarksområde igjen om 100 år? 150?

SELV OM JORDLAG dekker til asfalten og viltvoksende trær kaster skygger over brannhydrantene, vil vi likevel etterlate oss synlige avtrykk her og der. Våre plastikkposer kommer naturen til å slite med en stund, i likhet med kunstige gummibildekk. Mer hyggelig, for elgen, er det at keramikkpotter, gullsmykker og jerngryter har lang holdbarhetstid. Og hvelv. Med masse penger i. Frihetsgudinnen vil holde seg godt, på havsens bunn når New York igjen blir våtmark, fordi den er laget av kobber. All verdens malerier er derimot sjanseløse. De vil, som 95 prosent av alle kunstverk laget opp gjennom historien, forsvinne. De verdensmonumentene som kommer til å holde seg best, er de som ble bygget i gamle dager med skikkelige materialer av skikkelig flittige slaver. Som pyramidene. Eller moderne kunstverk som er hugget inn i stein. Presidentfjesene i Mount Rushmore i USA er forventet å holde i 7, 2 millioner år.

TRØSTEN ER AT det er liten sjanse for at menneskeheten blir utryddet, mener Weisman. Selv om terrorister skulle angripe byer med biologiske våpen, er det usannsynlig at de får med seg alle. Dødelige virus som Sars og Ebola lar seg stoppe. Selv svartedauden skånet noen. Hvis et virus skulle ta livet av 99, 99 prosent av menneskene på jorda, ville det fortsatt være 650 000, trolig resistente, overlevende igjen. Skal menneskeheten utryddes for godt, blir vi nødt til å gjøre det selv. Vi kan starte med å melde oss inn i den amerikanske organisasjonen Church of Euthanasia, som arbeider under mottoet ”Save the Planet, Kill Yourself”. Hvis mennesker slutter å reprodusere seg nå, vil verden framover bli et lykkeligere sted, mener de. For eksempel blir det slutt på ungdomskriminalitet om 18-21 år.

FRA LANGT MER seriøst hold har forskere antydet at god klimapolitikk er å innføre restriksjoner på barnefødsler. Hvis kvinner får ett barn i gjennomsnitt istedenfor 2,6 som i dag, vil det bli én milliard færre mennesker i midten av århundret. I 2075 vil vi være nede i 3,43 milliarder. I 2100 1,6 milliarder mennesker. Det lukter frisk luft. Hvis ingenting gjøres, vil jordkloden bestå av ni milliarder forbrukere i 2050. Det er mange mennesker som trenger aircondition i bilen og aircondition i bilen til kona. Alternativt kan vi sette vår lit til teknologi, oppfinnsomhet og alternative planeter. I Christopher F-B Grøndahls framtidsfabel ”104”, som utkom i våres, rømmer kremen av menneskeheten jordkloden etter å ha miljøvandalisert den. De er på jakt etter en beboelig planet, men om bord i det gigantiske skipet er biosfæren i ferd med å bli ødelagt og maten ta slutt. Passasjerene får bruk for sine verste egenskaper. Kapteinens siste ord er: ”Vi trengs ikke. Vi gjorde det vi måtte. Det var dette naturen ville”.

BOKA ”THE WORLD Without Us” er en moralsk fabel i sakprosaform. Ved å tenke seg hva som skjer med verden uten menneskene, blir leseren minnet om at det finnes en natur i utkanten av kulturen som gjerne skulle hatt et ord med i laget. Men Weisman er ganske optimistisk. Tsjernobylulykken i 1986 slapp ut 100 ganger mer radioaktivitet i atmosfæren enn atombombene i Hiroshima og Nagasaki i 1945. Hundretusenvis av mennesker ble evakuert. Men allerede året etter var fuglene tilbake. På begynnelsen av 1990-tallet var ulv, elg og rådyr på plass igjen. Skogen er i ferd med å restituere seg. Nå kommer gradvis mennesker tilbake også, selv om det innebærer risiko. ”Det verste hendte, men livet går likevel videre”, skriver Weisman. Hvis menneskeheten forsvinner i morgen, overlater vi 441 kjernekraftverk til sin egen dagsform. Tungmetallene forsvinner om 100 000 år. Kanskje. Så det er nok best om vi blir her. Og passer på.
Stian Bromark er journalist og forfatter

Notis I: Miljømote I
Miljøengasjement er på mote. I hvert fall ut høsten.
”Flommer over av klimabøker”, skrev Dagbladet 24. august, og ramset opp en håndfull høstbokutgivelser. Knut Nærum har for eksempel skrevet miljøgrøsseren ”Monster”, hvor isbjørnflyktninger inntar hovedstaden på jakt etter mat, mens Siri Kalvig og Ellen Viste kommer med ”Himmel og hav. Om klimaendringer i Norge og verden”. Både Bjørnsonfestivalen og Kapittel 07 har litteratur og klima som tema i år.

Notis II: Miljømote II
Norsk klimapolitikk trenger gass. Eller kanskje ikke.
Cicero-forsker Andreas Tjernshaugen er aktuell med boka ”Gasskraft. Tjue års klimakamp”, om hvordan gass vekselvis har vært trusselen mot og redningen for en bærekraftig norsk klimapolitikk. Som AUF-er var Jens Stoltenberg for gasskraftverk i 1987, som alternativ til vannkraftutbygging. Som miljøstatssekretær tidlig på 1990-tallet var han mot. Noen år senere, som næringsminister, var han for igjen, fordi gass kunne erstatte kull- og atomkraftverk ellers i Norden, skriver forfatteren. Jens er fortsatt for.